Sparker og slår

[Gjest anonymio]

Jeg er så bekymret for min svoger. Han bor i utlandet sammen med sin samboer og deres to små barn, begge under fire år. Og han er så fortvilet for han vet ikke opp eller ned på den situasjonen de er i nå....

Hans samboer er tydelig deprimert og veldig utagerende overfor han. Ikke overfor barna (enda...). Hvis han foreslår at hun trenger hjelp, eller om de kan gå og snakke med noen sammen, så resulterer det alltid i knust servise og sparking og slåssing, hun angriper han som en villkatt og han må bare prøve å holde henne unna seg uten å ta igjen. Han er full av blåmerker, og naboene hans er bekymret og spør hvordan det går med han. De hører vel galskapen selvfølgelig....

Det eneste hun sier at hun trenger er mer hvile, mer tid for seg selv, og mer kjærlighet og omsorg fra mannen sin. Hun går hjemme med yngstemann, men har hjelp til husarbeid og i tillegg praktikant 15 timer i uken. Hun vil ikke stå opp om morgenen, så mannen kommer seg aldri til jobb i tide fordi han må stelle ungene og til slutt må han bare la soveromsdøren stå åpen og si at nå går han og ungene venter på henne.

Hun anklager ham for å stå i sentrum for et komplott som går ut på å sverte henne, og hun anklager ham for å bruke militære forhørsteknikker på henne. Hun nekter å se sin egen rolle i dette, alt som skjer er noen andre sin feil. Hun er veldig paranoid.

Utad holder hun en plettfri fasade (tror hun hvertfall stakkar), og alt er bare smil og glede.

Vi som er nærmeste familie lurer veldig på hvordan vi skal gå fram for å hjelpe dem. Jeg har blitt "utpekt" til å prøve å snakke med henne, mannen hennes er helt utslitt og vet ikke hva han skal gjøre lenger, han går på nåler hjemme og vet aldri når det smeller neste gang.

Hvordan snakker man til noen som ikke vil høre? Eller som hører det de vil høre, som vrir på ting sånn at de blir sånn som de helst vil ha dem? Hun fornekter jo at hun gjør noe galt, det er jo mannen sin feil som ikke vil gi henne mer nærhet. Hun vil bare trøstes og få viljen sin.

Det er så vanskelig når de er så langt borte og kommunikasjonen må foregå på engelsk. Det vanskeliggjør alt. Vi vet så lite om hvilke instanser man kan henvende seg til for å få hjelp, og vi vet så lite om hvordan helsevesenet fungerer der selv om landet i utgangspunktet er veldig likt Norge.

Jeg er så usikker på om jeg skal konfrontere henne eller hva jeg skal gjøre. Jeg er redd for at hun skal "klikke" når hun er alene med ungene, og jeg er så redd for hvordan de har det. Svogeren min sier også det, han er kjemperedd for hvordan de har det men han tør nesten ikke gjøre no for hun hart ruet med at hun skal dra og da får han aldri se ungene igjen.

Unnskyld at dette ble litt rotete, det er en veldig uoversiktlig situasjon for oss som er midt oppi det også. Det jeg søker er vel mest en teknikk for hvordan man kan klare å snakke med noen som er sånn som henne, deprimert og paranoid, uten å bli rundsnakket eller manipulert. Vi må få henne til å ta imot hjelp.

Alle svar mottas med stor takk!!!!

[Gjest Geir]

Beklager å måtte si det, men eg tror at ho aldri vil endre sin adferd

uansett åssen dere går frem.

Det hjelper ihvertfall ikkje å snakke ho "etter munnen", da får ho

overtaket og vil kunne gå enda lenger i sine handlinger, som går

utover din svoger.

Det beste rådet eg kan gi er att svogeren din oppsøker sin lege, eventuellt politiet, eventuellt barnevernet og får forklart og dokumentert volden han blir utsatt for.

Han bør også skrive dagbok, for her blir det nok (før eller siden) behov for å kunne dokumentere hennes handlinger.

Han bør forsøke å få den daglige omsorgen for barna, da det selvfølgelig er svært opprivende for barna og være vitne til hennes

raseriutbrudd og vold mot sin egen far, for deretter å flytte ut (eller kaste ho ut) og bo sammen med barna for å gi de ro og trygghet.

Her "lukter" det psykopat lang veg, og de er (så vidt meg bekjent) uforanderlige, desverre...

Lykke til, og ALDRI gi opp, for barna sin del !

Mvh

[Gjest anonymio]

Beklager å måtte si det, men eg tror at ho aldri vil endre sin adferd

uansett åssen dere går frem.

Det hjelper ihvertfall ikkje å snakke ho "etter munnen", da får ho

overtaket og vil kunne gå enda lenger i sine handlinger, som går

utover din svoger.

Det beste rådet eg kan gi er att svogeren din oppsøker sin lege, eventuellt politiet, eventuellt barnevernet og får forklart og dokumentert volden han blir utsatt for.

Han bør også skrive dagbok, for her blir det nok (før eller siden) behov for å kunne dokumentere hennes handlinger.

Han bør forsøke å få den daglige omsorgen for barna, da det selvfølgelig er svært opprivende for barna og være vitne til hennes

raseriutbrudd og vold mot sin egen far, for deretter å flytte ut (eller kaste ho ut) og bo sammen med barna for å gi de ro og trygghet.

Her "lukter" det psykopat lang veg, og de er (så vidt meg bekjent) uforanderlige, desverre...

Lykke til, og ALDRI gi opp, for barna sin del !

Mvh

Tusen tusen takk for svar! Hun har visst gjenom hele oppveksten blitt "snakket etter munnen", svogeren min har snakket med moren hennes og fått som råd at joda hun har et stort sinne men da må man bare trøste henne og gi henne en god klem og se om man ikek kan endre litt på ting sånn at det blir litt mer sånn som hun vil(!). Så det er jo forsåvidt ikke rart at hun ikke takler motgang! Hun har også bare reist fra problemer tidilgere, skiftet jobb og reist verden rundt støtt. Hun føler seg sikkert veldig "fanget" nå pga barna. Jeg tror nesten at det er fødselsdepresjon som har tatt skikkelig av her.... (har ikke kjent henne mer enn 3 mndr før de ventet barn, så jeg vet ikke helt hvordan hun er uten barn...)

Tusen takk for svar som sagt, vi skal gjøre alt vi kan for å hjelpe mannen og barna i første rekke, men jeg vil også så gjerne at hun også kan bli bedre! Er bare så redd at noe skal "eksplodere" uten at vi er i nærheten og kan bistå...

[Gjest gjør de nødvendige grep]

Tusen tusen takk for svar! Hun har visst gjenom hele oppveksten blitt "snakket etter munnen", svogeren min har snakket med moren hennes og fått som råd at joda hun har et stort sinne men da må man bare trøste henne og gi henne en god klem og se om man ikek kan endre litt på ting sånn at det blir litt mer sånn som hun vil(!). Så det er jo forsåvidt ikke rart at hun ikke takler motgang! Hun har også bare reist fra problemer tidilgere, skiftet jobb og reist verden rundt støtt. Hun føler seg sikkert veldig "fanget" nå pga barna. Jeg tror nesten at det er fødselsdepresjon som har tatt skikkelig av her.... (har ikke kjent henne mer enn 3 mndr før de ventet barn, så jeg vet ikke helt hvordan hun er uten barn...)

Tusen takk for svar som sagt, vi skal gjøre alt vi kan for å hjelpe mannen og barna i første rekke, men jeg vil også så gjerne at hun også kan bli bedre! Er bare så redd at noe skal "eksplodere" uten at vi er i nærheten og kan bistå...

Følg Geir's råd.

Jeg har levd med et sånt menneske og det vil aldri føre frem med å "stryke med hårene".

Her må din bror rett og slett vise seg å være en ordentlig mann, sett ned foten og ta de nødvendige grep for å sikre god omsorg for sine barn.

Enten må ma yte sterk motstand, eller stikke langt vekk.

I og med at der er barn i bildet, er det ikke så enkelt å stikke, da må man yte motstand og ha nulltoleranse for slik oppførsel.

Standhaftighet og konsekvent fra din brors side, er det eneste riktige å gjøre.

Og for all del, DOKUMENTER. Hva utløste oppførsel? Hva ble sagt? Hva ble gjort? Hva sier barnepiken? Hva sier naboer?

Jo flere som vet, jo bedre er det.

[Orio]

Det kan høres ut som en psykose, her i Norge ville tvang være en mulighet.

Jeg er alt for urolig og har for mye angst til å komme med noe fornuftig nå. Kanskje senere.

Hvilket land bor de i?

[Orio]

Beklager å måtte si det, men eg tror at ho aldri vil endre sin adferd

uansett åssen dere går frem.

Det hjelper ihvertfall ikkje å snakke ho "etter munnen", da får ho

overtaket og vil kunne gå enda lenger i sine handlinger, som går

utover din svoger.

Det beste rådet eg kan gi er att svogeren din oppsøker sin lege, eventuellt politiet, eventuellt barnevernet og får forklart og dokumentert volden han blir utsatt for.

Han bør også skrive dagbok, for her blir det nok (før eller siden) behov for å kunne dokumentere hennes handlinger.

Han bør forsøke å få den daglige omsorgen for barna, da det selvfølgelig er svært opprivende for barna og være vitne til hennes

raseriutbrudd og vold mot sin egen far, for deretter å flytte ut (eller kaste ho ut) og bo sammen med barna for å gi de ro og trygghet.

Her "lukter" det psykopat lang veg, og de er (så vidt meg bekjent) uforanderlige, desverre...

Lykke til, og ALDRI gi opp, for barna sin del !

Mvh

Å si at dette "lukter" psykopat vil jeg si er skivebom. Psykopat er et veldig sterkt ord som du bør være forsiktig med. Særlig når du legger til at vedkommende ikke kommer til å forandre seg og at eneste løsning er et brudd.

[Gjest Geir]

Å si at dette "lukter" psykopat vil jeg si er skivebom. Psykopat er et veldig sterkt ord som du bør være forsiktig med. Særlig når du legger til at vedkommende ikke kommer til å forandre seg og at eneste løsning er et brudd.

Enig med deg i det du skriver.

Men utifra den beskrivelsen som var gitt, så ringer varselklokkene

hos meg, men det er mulig eg tar feil selvfølgelig.

Beskrivelsen psykopat er selvfølgelig både belastende og "umulig"

for en utenforstående å gi, men husk på att det i Norge er antatt

at der finnes 2 psykopater pr. 100 innbyggere (kilde: Alv A. Dahl`s,

"Sjarmør & Tyrann".

Og kor mange av disse har "diagnosen" psykopat fra helsevesenet, her snakker vi promiller....

Så de aller fleste fleste psykopater vil aldri få noen diagnose, og

vi vil omgåes disse over alt!

[Gjest Coriolis]

Beklager å måtte si det, men eg tror at ho aldri vil endre sin adferd

uansett åssen dere går frem.

Det hjelper ihvertfall ikkje å snakke ho "etter munnen", da får ho

overtaket og vil kunne gå enda lenger i sine handlinger, som går

utover din svoger.

Det beste rådet eg kan gi er att svogeren din oppsøker sin lege, eventuellt politiet, eventuellt barnevernet og får forklart og dokumentert volden han blir utsatt for.

Han bør også skrive dagbok, for her blir det nok (før eller siden) behov for å kunne dokumentere hennes handlinger.

Han bør forsøke å få den daglige omsorgen for barna, da det selvfølgelig er svært opprivende for barna og være vitne til hennes

raseriutbrudd og vold mot sin egen far, for deretter å flytte ut (eller kaste ho ut) og bo sammen med barna for å gi de ro og trygghet.

Her "lukter" det psykopat lang veg, og de er (så vidt meg bekjent) uforanderlige, desverre...

Lykke til, og ALDRI gi opp, for barna sin del !

Mvh

Jeg er så utrolig lei av alle som skal slenge om seg med psykopatbegrepet!

Bare det jeg ville si.