mamma truer igjen..

[Gjest anonym bare i kveld...]

Fikk nettopp en telefon, moren min truer med selvmord igjen...

Så her sitter jeg og skjelver - igjen... som hundre ganger før, helt fra jeg var bitte liten har hun truet med dette. Faen, så lei jeg er av dette!

Jeg er veldig deppa selv, tenkte på selvmord selv, senest i formiddag, og så får jeg denne telefonen i kveld..Jippi..Jeg prøver å holde meg selv på beina, men nå skal jeg tvinges til å holde henne oppe- igjen.. Hvorfor må jeg ha dette ansvaret?? Jeg er så sliten og oppskaket nå+ hjemme alene, alltid alene om dette.. Noen som har noen råd til meg? Hva ville du gjort?

[Gjest muskatnot]

Jeg sa til min mor: Hvis du virkelig ønsker så inderlig å dø og ikke

orker å være i dette livet mer, så får du bare gjøre det da. Det er

faktisk ikke mitt ansvar å holde deg i live. ..

Det er faktisk ikke ditt ansvar og din jobb å sørge for at hun har det b ra.

[Gjest anonym bare i kveld]

Jeg sa til min mor: Hvis du virkelig ønsker så inderlig å dø og ikke

orker å være i dette livet mer, så får du bare gjøre det da. Det er

faktisk ikke mitt ansvar å holde deg i live. ..

Det er faktisk ikke ditt ansvar og din jobb å sørge for at hun har det b ra.

jeg har forsøkt å tenke slik, min fornuft sier at jeg ikke har dette ansvaret, men det hjelper ikke. Det "hugger" i magen likevel. Redselen..klarer visst ikke å styre følelsene. Er rart for jeg er veldig lite glad i henne, men likevel rører det meg så intenst likevel. Tror barndomsopplevelsene kommer jagende over meg på en måte jeg ikke kan løpe vekk fra..er vanskelig dette. Skulle ønske jeg fikk til det du har gjort/får til. Takk for svar forresten! Go kveld

[Gjest muskatnot]

jeg har forsøkt å tenke slik, min fornuft sier at jeg ikke har dette ansvaret, men det hjelper ikke. Det "hugger" i magen likevel. Redselen..klarer visst ikke å styre følelsene. Er rart for jeg er veldig lite glad i henne, men likevel rører det meg så intenst likevel. Tror barndomsopplevelsene kommer jagende over meg på en måte jeg ikke kan løpe vekk fra..er vanskelig dette. Skulle ønske jeg fikk til det du har gjort/får til. Takk for svar forresten! Go kveld

Det har jo vært en prosess å komme dit. Jeg er heller ikke veldig

glad i min mor. Men det rare er at hun behandler meg mye bedre

nå som hun forstår at hun ikke har det samme "taket" på meg som

før. Det er godt å være litt befriet fra det gamle drittet. Men det har

som sagt tatt tid. God kveld til deg også. Og lykke til...

Mange mødre er som din..... og min.

[Gjest muskatnot]

Det har jo vært en prosess å komme dit. Jeg er heller ikke veldig

glad i min mor. Men det rare er at hun behandler meg mye bedre

nå som hun forstår at hun ikke har det samme "taket" på meg som

før. Det er godt å være litt befriet fra det gamle drittet. Men det har

som sagt tatt tid. God kveld til deg også. Og lykke til...

Mange mødre er som din..... og min.

Jeg har hatt mye nytte av en bok "Ut av dine foreldres grep".

Men jeg husker dessverre ikke hvem som har skrevet den.

[Gjest anonym bare i kveld]

Jeg har hatt mye nytte av en bok "Ut av dine foreldres grep".

Men jeg husker dessverre ikke hvem som har skrevet den.

takk for tips. Jeg har opplevd akkurat som du, at det hjelper å sette grenser for henne.. Folk som truer med sånt er jo grenseløse..

[Gjest muskatnot]

takk for tips. Jeg har opplevd akkurat som du, at det hjelper å sette grenser for henne.. Folk som truer med sånt er jo grenseløse..

Ja, du må være veldig klar over at det ikke er din jobb

å sørge for at hun har et godt liv.

Susan Forward har skrevet den boka jeg nevnte.

Og på engelsk:"Toxic parents". Hun er god.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er ik ditt ansvar. Forhold deg helt rolig.

La henne ta/få ansvaret selv.

[Gjest anonym bare i kveld]

Dette er ik ditt ansvar. Forhold deg helt rolig.

La henne ta/få ansvaret selv.

takk for rådet, men det er så vanskelig.. Jeg føler at jeg må ta vare på min egen mor, at jeg må være overbærende..osv.. Det er som om jeg ikke kan høre min egen fornuft, at jeg blir styrt av de dumme følelsene. Jeg tenker så mye på at jeg får det fælt, hvis hun dør og jeg ikke har gjort noe for å ta meg av henne. At jeg da vil bli kvalt av dårlig samvittighet..slike ting.. Go natt og takk for svar.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg ville satt opp et "panser"/"skjold" psykisk sett for å prøve å beskytte meg så mye som mulig fra henne og truslene. Og true med slikt gjentatte ganger og attpåtil sitt eget barn er utrolig råttent! Det j... som fins! Utrolig skremmende, skaper redsel og man føler ansvaret for at den andre må reddes og overtales fra å gjøre dette. Og den eneste som kan gjøre dette føler barnet er seg selv.

Du må bli mer egoistisk. Egoistisk i positiv forstand. Sett dine behov og din egen helse i fokus. Du vet at moren din har truet med dette utallelige ganger. Tenk etter: Har hun noen gang gjort som hun har sagt? Tatt sitt eget liv? Det er nettopp det hun ikke har! Hun bruker det i ren manipulasjon. Det kan være merkelig å forstå, men det er slik slike mennesker gjør.

Skjønner godt du er uhyre lei av hennes truing og skjelver i angst. Det trigger også mye angst og skremmende opplevelser fra barndommen og oppveksten din. En ting du kan si er. Fra nå av skal du vite at det er DU som må stå til ansvar for det du foretar deg. Det er ditt liv, ikke mitt. Hva du velger å gjøre får være opp til deg!

Det kan være kjempetøft å formidle, særlig fordi du har lært deg helt fra du var liten til å gå inn i en rolle overfor henne som "redderen"; den som skal være ansvarlig for hennes liv eller død. Hun vil helt sikkert ikke godta det du sier, stille seg med vantro. For hun er ikke vant til at du skal si noe slikt til henne. Men for din egen del er det viktig å si. Jo flere ganger du får sagt det, setter du foten ned. Du marker også for din egen del en klar grense.

Moren din er et voksent menneske som oppfører seg utrolig umodent og belastende for deg. Beklageligvis kan vi ikke velge våre egne foreldre. Noen er helsefarlige. Din mor er klart helsefarlig.

Det som er viktig for deg nå, er å ta hånd om deg selv. Plei deg selv. Du er deprimert, får du noe hjelp for dette? Om moren din fortsetter å ringe/ikke aksepterer dine avslag, foreslår jeg at du rett og slett trekker ut telefonkontakten eller blokker nummeret hennes slik at hun ikke kommer gjennom.

Bor hun i nærheten av deg? I så fall blir det jo mer omfattende, hvilke tiltak du skal sette iverk for å holde henne unna. Da får du heller låse døra og ikke lokke opp om hun står der. Håper du har kikkerhull i døra:)

Lykke lykke til! Slik behandling av en mor, fortjener en ikke. Og spesielt ikke når en selv er syk!!!!

[Gjest anonym bare i kveld]

Jeg ville satt opp et "panser"/"skjold" psykisk sett for å prøve å beskytte meg så mye som mulig fra henne og truslene. Og true med slikt gjentatte ganger og attpåtil sitt eget barn er utrolig råttent! Det j... som fins! Utrolig skremmende, skaper redsel og man føler ansvaret for at den andre må reddes og overtales fra å gjøre dette. Og den eneste som kan gjøre dette føler barnet er seg selv.

Du må bli mer egoistisk. Egoistisk i positiv forstand. Sett dine behov og din egen helse i fokus. Du vet at moren din har truet med dette utallelige ganger. Tenk etter: Har hun noen gang gjort som hun har sagt? Tatt sitt eget liv? Det er nettopp det hun ikke har! Hun bruker det i ren manipulasjon. Det kan være merkelig å forstå, men det er slik slike mennesker gjør.

Skjønner godt du er uhyre lei av hennes truing og skjelver i angst. Det trigger også mye angst og skremmende opplevelser fra barndommen og oppveksten din. En ting du kan si er. Fra nå av skal du vite at det er DU som må stå til ansvar for det du foretar deg. Det er ditt liv, ikke mitt. Hva du velger å gjøre får være opp til deg!

Det kan være kjempetøft å formidle, særlig fordi du har lært deg helt fra du var liten til å gå inn i en rolle overfor henne som "redderen"; den som skal være ansvarlig for hennes liv eller død. Hun vil helt sikkert ikke godta det du sier, stille seg med vantro. For hun er ikke vant til at du skal si noe slikt til henne. Men for din egen del er det viktig å si. Jo flere ganger du får sagt det, setter du foten ned. Du marker også for din egen del en klar grense.

Moren din er et voksent menneske som oppfører seg utrolig umodent og belastende for deg. Beklageligvis kan vi ikke velge våre egne foreldre. Noen er helsefarlige. Din mor er klart helsefarlig.

Det som er viktig for deg nå, er å ta hånd om deg selv. Plei deg selv. Du er deprimert, får du noe hjelp for dette? Om moren din fortsetter å ringe/ikke aksepterer dine avslag, foreslår jeg at du rett og slett trekker ut telefonkontakten eller blokker nummeret hennes slik at hun ikke kommer gjennom.

Bor hun i nærheten av deg? I så fall blir det jo mer omfattende, hvilke tiltak du skal sette iverk for å holde henne unna. Da får du heller låse døra og ikke lokke opp om hun står der. Håper du har kikkerhull i døra:)

Lykke lykke til! Slik behandling av en mor, fortjener en ikke. Og spesielt ikke når en selv er syk!!!!

åj, tusen takk skal du ha for alle ordene, omsorgen i setningene! Og joda, jeg får hjelp i psykiatrien hvis jeg bare tar kontakt. (teller på knappene og utsetter det..) Tar alle rådene her til meg, skal forsøke å gjøre som dere foreslår. Skal gå i krig mot alle de j.. følelsene og forsøke å definere tydelig grensene mine-igjen! *tar fram pigg-stavene*

Go natt fra meg.

[Gjest Geir]

takk for rådet, men det er så vanskelig.. Jeg føler at jeg må ta vare på min egen mor, at jeg må være overbærende..osv.. Det er som om jeg ikke kan høre min egen fornuft, at jeg blir styrt av de dumme følelsene. Jeg tenker så mye på at jeg får det fælt, hvis hun dør og jeg ikke har gjort noe for å ta meg av henne. At jeg da vil bli kvalt av dårlig samvittighet..slike ting.. Go natt og takk for svar.

Det er en fortvila situasjon og ett voldsomt dilemma du er kommet

opp i, men du har heldigvis fått mange gode råd her.

Håper du klarer å akseptere att du ikkje kan ta ansvar for din egen

mor sine handlinger, du må prioritere ditt eget velvære og egen helse.

*klem* fra meg

[Orio]

takk for rådet, men det er så vanskelig.. Jeg føler at jeg må ta vare på min egen mor, at jeg må være overbærende..osv.. Det er som om jeg ikke kan høre min egen fornuft, at jeg blir styrt av de dumme følelsene. Jeg tenker så mye på at jeg får det fælt, hvis hun dør og jeg ikke har gjort noe for å ta meg av henne. At jeg da vil bli kvalt av dårlig samvittighet..slike ting.. Go natt og takk for svar.

Om din mor velger å ta livet av seg er det hennes valg og hennes ansvar. Det er IKKE ditt ansvar. Det skjønner du også, med fornuften. Og så kommer den dårlige samvittigheten og sier at hun tross alt er din mor, at du har ansvar for henne og må stille opp. Og selvfølgelig skal du hjelpe henne, når du kan gjøre det uten at det går ut over din egen helse og uten at du tar på deg/blir pålagt rollen som terapeut.

Jeg vet det er utrolig vanskelig å ikke bry seg, eller i alle fall ikke vise det, når hun truer med selvmord. Det krever trening. Og det krever at du har klart for deg hvor dine grenser går. Hvor mye vil du gjøre for henne? Du skal ikke sitte i timesvis og prøve å overtale henne til å la være å ta selvmord, det er et ansvar hun selv må ta. Har du krefter, og er villig til, å kontakte lege for henne/bli med henne til lege? (Ev. annen behandler hun har kontakt med.)

[Gjest anonym bare i kveld]

Det er en fortvila situasjon og ett voldsomt dilemma du er kommet

opp i, men du har heldigvis fått mange gode råd her.

Håper du klarer å akseptere att du ikkje kan ta ansvar for din egen

mor sine handlinger, du må prioritere ditt eget velvære og egen helse.

*klem* fra meg

takk skal du ha, jeg skal prøve!! Go natt!

[Gjest muskatnøtt]

takk for tips. Jeg har opplevd akkurat som du, at det hjelper å sette grenser for henne.. Folk som truer med sånt er jo grenseløse..

Uff, venninnen min holdt på på denne måten i mer enn to år, det var nerveslitende til de grader. Det er fryktelig å føle at man må stille opp, ellers... kan det verste skje... og hvilken samvittighet vil den som "svek" sittet igjen med da?

Fikk til råd å bli sint. Si "du ringer meg tolv på natta, jeg skal på jobb i morgen, jeg har tre barn"... etc. Vi fikk til slutt avtalt at hun måtte slutte, men jeg det er de færreste som holder avtalen.

Unnskyld meg, men jeg mener mennesker som truer med å ta livet sitt, setter "renneløkke" om halsen på mennesker som er glade i de (som får høre disse utbruddene).

Noen mennesker kan være egoistiske og selvsentrerte, noen kan være dypt fortvilet pga. ytre hendelser evt, en dyp og alvorlig depresjon.

Jeg mener man må forsøke å hjelpe mennesker som er rammet av en tragedie, forsøke å komme til de som er dypt deprimerte selv om de har liten glede av det, og helst vil være i fred.

De som i årrekker truer med å ta livet sitt, KAN selvsagt gjøre det, men terroren blir så belastende at en tlf. til 113 kanskje får dem til å våkne. Rett og slett en avvisning: Du er kommet til feil adresse, du har ringt feil nr.

Riktignr. er legevakten....