ødelagt familie-min skyld...

[Gjest tryna]

Sitter her og er så lei meg.

Skulle kanskje ikke ha skrevet her, men jeg føler meg så alene, sliter med mange vonde tanker, og har ingen å dele de med.

Idag fikk jeg igjen høre at jeg har ødelagt familien. Pappa sa til meg, at hvis det ble noe "styr" _igjen_, så står advokat Staff + Wiig (+ en til som jeg ikke husker navnet på) "parat"... (med andre ord: jeg bør ikke prøve meg ...) Mamma tilføyde: Vi tar døden av dette... Du må tenke på det, at å "få" to liv på samvittigheten, ikke er bare bare... Samtidig sier hun at det ikke er rart at jeg sliter, når jeg har sagt det jeg har sagt om min far...

Er så lei meg. Har fått høre dette før også, så egentlig skulle jeg ikke ha reagert som jeg gjør, men tankene og følelsene herjer...

Jeg er så dum. Skulle aldri ha åpnet meg for behandleren min...

Skulle ønske jeg var død!

[Gjest Coriolis]

Slik jeg tolker det vil de presse deg til å tie still om overgrep?

I så fall er det vel ikke _din_ skyld at familien er ødelagt. Ikke la dem få deg til å tro det da!!

[Gjest D*lilith]

Håper du har det bedre i dag : )

[willow]

uff. ikke la dem presse deg. hold ut. har du en støttegruppe du kan oppsøke, som du kan søke styrke i? familie kan være veldig ødeleggende i slike situasjoner. det er helt klart at de er bline for den reele situasjonen. desverre.

[Gjest tryna]

Slik jeg tolker det vil de presse deg til å tie still om overgrep?

I så fall er det vel ikke _din_ skyld at familien er ødelagt. Ikke la dem få deg til å tro det da!!

Din tolkning stemmer nok bra.

Med fornuften vet jeg kanskje at det ikke er min skyld, men når jeg er i ekstra dårlig form, og de sier det de gjør, blir tvilen stor…

Kanskje kunne jeg ha gjort noe annerledes? Hvis jeg bare hadde vært snillere… osv.

Det er ikke lett. Hadde de dødd/valgt å død, så ville jeg nok ha plaget meg selv med dårlig samvittighet uansett om det hadde vært min skyld eller ikke. Vondt å tenke på det, men jeg føler det er så lite jeg kan gjøre. De greier jo å gi meg dårlig samvittighet om de er i live også… Vet ikke hva jeg skal gjøre, om det finnes noe jeg kan gjøre da. Tiden vil vise…

Tusen takk for dine oppmuntrende ord, skal tenke på det du skrev, og forhåpentligvis synker det inn…

Ha en fin dag! :-)

[Gjest tryna]

Håper du har det bedre i dag : )

Tusen takk, det var ei slitsom natt, men det er litt bedre akkurat nå :-) Utrolig hva det hjelper at noen bryr seg, om "lille" meg…

Ønsker deg en god dag :-)

[Gjest tryna]

uff. ikke la dem presse deg. hold ut. har du en støttegruppe du kan oppsøke, som du kan søke styrke i? familie kan være veldig ødeleggende i slike situasjoner. det er helt klart at de er bline for den reele situasjonen. desverre.

Vanskelig å ikke la seg presse, men jeg prøver så godt jeg kan å holde ut.

Jeg har ingen støttegruppe, bortsett fra dere her da ;-), som har vært gode å ha i dag. Godt det finnes en plass der en kan tømme ut sin frustrasjon. Bortsett fra det så har jeg en utrolig fantastisk behandler, så på det området er jeg verdens heldigste :-)

Tusen takk for at du brydde deg. Ha en god dag :-)

[Gjest Jente31]

Jeg sender deg min dypeste medfølelse. Jeg skjønner at dette ikke er lett for deg.

Jeg fikk selv trusler om rettsak fra faren min, men han gikk aldri så langt. Jeg tror at han truet med det for å få meg til å tie eller noe sånt, og fordi han (trolig) visste at han hadde gjort noe galt.

Husk, du har ikke gjort noe galt ! Du vet vel selv sannheten..? Snakk med psykologen din om dette.

[Gjest D*lilith]

Tusen takk, det var ei slitsom natt, men det er litt bedre akkurat nå :-) Utrolig hva det hjelper at noen bryr seg, om "lille" meg…

Ønsker deg en god dag :-)

Tusen takk...

Så bra at du føler deg bedre i dag,håper det varer ; )

[Gjest tryna]

Jeg sender deg min dypeste medfølelse. Jeg skjønner at dette ikke er lett for deg.

Jeg fikk selv trusler om rettsak fra faren min, men han gikk aldri så langt. Jeg tror at han truet med det for å få meg til å tie eller noe sånt, og fordi han (trolig) visste at han hadde gjort noe galt.

Husk, du har ikke gjort noe galt ! Du vet vel selv sannheten..? Snakk med psykologen din om dette.

Det er ikke lett, men jeg har vært gjennom verre ting, så når jeg bare greier å skyve bort min første reaksjon, så går det bra. Det var en slitsom gårdag og natt, men det går bedre nå.

Som jeg skrev i et annet svar her, så greier jeg med fornuften å se at det kanskje ikke er min skyld, at det er jeg som har gjort noe galt, men det er ikke alltid fornuften får seire…

Jeg vet sannheten, men noen ganger prøver jeg meg på en desperat flukt i tankene, for jeg skulle ha ønsket at det ikke var sant.

Hvordan går det forresten med deg? Ser du sliter veldig. Vil du fortelle noe om hvorfor faren din truet deg med rettssak? Var det noe "spesielt" som utløste hans reaksjonen? Du trenger ikke å svare hvis du ikke vil.

Tusen takk for at du brydde deg. Ønsker deg en god dag :-)

[willow]

Vanskelig å ikke la seg presse, men jeg prøver så godt jeg kan å holde ut.

Jeg har ingen støttegruppe, bortsett fra dere her da ;-), som har vært gode å ha i dag. Godt det finnes en plass der en kan tømme ut sin frustrasjon. Bortsett fra det så har jeg en utrolig fantastisk behandler, så på det området er jeg verdens heldigste :-)

Tusen takk for at du brydde deg. Ha en god dag :-)

Behandlere betyr mye. Håper du får en fin dag, du og klem

[Gjest Jente31]

Det er ikke lett, men jeg har vært gjennom verre ting, så når jeg bare greier å skyve bort min første reaksjon, så går det bra. Det var en slitsom gårdag og natt, men det går bedre nå.

Som jeg skrev i et annet svar her, så greier jeg med fornuften å se at det kanskje ikke er min skyld, at det er jeg som har gjort noe galt, men det er ikke alltid fornuften får seire…

Jeg vet sannheten, men noen ganger prøver jeg meg på en desperat flukt i tankene, for jeg skulle ha ønsket at det ikke var sant.

Hvordan går det forresten med deg? Ser du sliter veldig. Vil du fortelle noe om hvorfor faren din truet deg med rettssak? Var det noe "spesielt" som utløste hans reaksjonen? Du trenger ikke å svare hvis du ikke vil.

Tusen takk for at du brydde deg. Ønsker deg en god dag :-)

Så godt å høre at det går bedre med deg.

Jeg skjønner at følelsene kan kan "styringen" og la fornuften komme litt i "bakleksa" noen ganger. Vil tro det er helt normalt.

"Jeg vet sannheten, men noen ganger prøver jeg meg på en desperat flukt i tankene, for jeg skulle ha ønsket at det ikke var sant."

Den kjenner jeg til!

Jeg håper at du får god hjelp til å bearbeide alt dette hos psykologen din, og at du har noen å støtte seg tli.

Jo. Det går bedre med meg i dag. Var dessuten på jobb i dag. Det hjalp, det også. Er bare spent på hva fastlegen vil si på mandag. Men prøver å tenke på andre ting.

Er godt å ha dol når ting butter i mot - få ut llitt "gørr":-)

"Vil du fortelle noe om hvorfor faren din truet deg med rettssak? Var det noe "spesielt" som utløste hans reaksjonen?"

Det er lenge siden nå. Jeg hadde fortrolige samtaler med læreren min på skolen (det var den tiden Bjugn saken herjet). Jeg betrodde han at jeg trodde jeg var utsatt for incest som liten (men at jeg var ikke sikker).

Flere år senere (som voksen) truet pappa meg med rettsak fordi jeg hadde beskyldt han for dette osv (det viste seg at lærern min hadde fortalt helsesøster og en lege det, som igjen hadde konfrontert mamma, og hun igjen pappa).

Men pappa gikk altså aldri så langt.

Vel. Jeg håper at det går bedre med deg nå også, og at denne natten blir bedre. Hvis ikke må du gjerne bare skrive mer.

Ønsker deg en så god fredag som mulig )

[Gjest tryna]

Så godt å høre at det går bedre med deg.

Jeg skjønner at følelsene kan kan "styringen" og la fornuften komme litt i "bakleksa" noen ganger. Vil tro det er helt normalt.

"Jeg vet sannheten, men noen ganger prøver jeg meg på en desperat flukt i tankene, for jeg skulle ha ønsket at det ikke var sant."

Den kjenner jeg til!

Jeg håper at du får god hjelp til å bearbeide alt dette hos psykologen din, og at du har noen å støtte seg tli.

Jo. Det går bedre med meg i dag. Var dessuten på jobb i dag. Det hjalp, det også. Er bare spent på hva fastlegen vil si på mandag. Men prøver å tenke på andre ting.

Er godt å ha dol når ting butter i mot - få ut llitt "gørr":-)

"Vil du fortelle noe om hvorfor faren din truet deg med rettssak? Var det noe "spesielt" som utløste hans reaksjonen?"

Det er lenge siden nå. Jeg hadde fortrolige samtaler med læreren min på skolen (det var den tiden Bjugn saken herjet). Jeg betrodde han at jeg trodde jeg var utsatt for incest som liten (men at jeg var ikke sikker).

Flere år senere (som voksen) truet pappa meg med rettsak fordi jeg hadde beskyldt han for dette osv (det viste seg at lærern min hadde fortalt helsesøster og en lege det, som igjen hadde konfrontert mamma, og hun igjen pappa).

Men pappa gikk altså aldri så langt.

Vel. Jeg håper at det går bedre med deg nå også, og at denne natten blir bedre. Hvis ikke må du gjerne bare skrive mer.

Ønsker deg en så god fredag som mulig )

Godt å høre at du også har hatt en bedre dag i dag.

Jeg har ikke lest så mye av det du har skrevet her inne, men jeg forstår at det ligger litt spenning i om du blir tatt på alvor og om du får den hjelpa du trenger/fortjener når du skal til fastlegen på mandag. Det er forståelig. Håper du blir møtt på en god måte.

Du skriver:

"Jeg betrodde han at jeg trodde jeg var utsatt for incest som liten (men at jeg var ikke sikker)."

Er du fortsatt usikker? Eller vet du nå, med sikkerhet om det har skjedd, eller ikke?

Bare hvis du vil svare.

Ønsker deg en så god fredagskveld som mulig, og lykke til på mandag :-)

[Gjest Jente31]

Godt å høre at du også har hatt en bedre dag i dag.

Jeg har ikke lest så mye av det du har skrevet her inne, men jeg forstår at det ligger litt spenning i om du blir tatt på alvor og om du får den hjelpa du trenger/fortjener når du skal til fastlegen på mandag. Det er forståelig. Håper du blir møtt på en god måte.

Du skriver:

"Jeg betrodde han at jeg trodde jeg var utsatt for incest som liten (men at jeg var ikke sikker)."

Er du fortsatt usikker? Eller vet du nå, med sikkerhet om det har skjedd, eller ikke?

Bare hvis du vil svare.

Ønsker deg en så god fredagskveld som mulig, og lykke til på mandag :-)

Hvordan går det med deg i kveld?

Vet ikke om du har lyst til å "snakke" om det - men i hovedinnlegget ditt skriver du noe om at du var dum som fortalte dette til psykologen din. Vil det si at h*n har fortalt det videre til familien din?

Hvordan er forholdet ditt ellers til familien?

Du trenger selvsagt ikke svare om du ikke vil..

Jeg er fremdeles ikke sikker på om det (det fæle ordet incest) har skjedd, nei. Men ca 75 % i meg sier at det har skjedd. Det er ganske sannsynlig også utifra andre ting.

Men jeg har fått et godt råd fra nhd - det som en er usikker på, er det ikke noe vits i å dvele ved. Det kommer ikke noe godt uta det.

Jeg kommer nok ikke til å glemme det 100 %. Men jeg har ikke lyst på flere problemer enn jeg allerede har, så jeg tenker sjelden på det :-)

Ja, jeg er veldig spent på om fastlegen vil ta meg på alvor. Jeg er nylig blitt utredet på dps og får ikke den hjelpen jeg trenger; de er underbemannet og jeg har en sterk mistanke om at jeg er blitt "nedprioritert" fordi jeg (desverre) ser så oppegående ut.Har hele livet vært vant til å mestre og fungere bra utad (men ikke innad), og jeg kan ikke ha ropt høyt nok. Så jeg tenker å be om henvisning til et annet sykehus.

Men nok om meg.

Jeg vil bare gi deg en liten kommentar; ser at du benevner deg selv som "lille meg"....

Det fikk meg til å tenke på om du ikke liker å "synes" / være til bry for noen? Eller..?

Jeg er nemlig slik (men er blitt mye bedre på det, ved hjelp av god trening her på DOL siste året ).

Vel. Jeg kjenner deg ikke, vi er alle ansiktsløse her. Men jeg "ser" iallefall ikke på deg som "liten". Jeg synes det er interessant å skrive med deg :-)

Håper du får en god og hyggelig fredagskveld og natt iallefall, det fortjener du!

[Gjest tryna]

Hvordan går det med deg i kveld?

Vet ikke om du har lyst til å "snakke" om det - men i hovedinnlegget ditt skriver du noe om at du var dum som fortalte dette til psykologen din. Vil det si at h*n har fortalt det videre til familien din?

Hvordan er forholdet ditt ellers til familien?

Du trenger selvsagt ikke svare om du ikke vil..

Jeg er fremdeles ikke sikker på om det (det fæle ordet incest) har skjedd, nei. Men ca 75 % i meg sier at det har skjedd. Det er ganske sannsynlig også utifra andre ting.

Men jeg har fått et godt råd fra nhd - det som en er usikker på, er det ikke noe vits i å dvele ved. Det kommer ikke noe godt uta det.

Jeg kommer nok ikke til å glemme det 100 %. Men jeg har ikke lyst på flere problemer enn jeg allerede har, så jeg tenker sjelden på det :-)

Ja, jeg er veldig spent på om fastlegen vil ta meg på alvor. Jeg er nylig blitt utredet på dps og får ikke den hjelpen jeg trenger; de er underbemannet og jeg har en sterk mistanke om at jeg er blitt "nedprioritert" fordi jeg (desverre) ser så oppegående ut.Har hele livet vært vant til å mestre og fungere bra utad (men ikke innad), og jeg kan ikke ha ropt høyt nok. Så jeg tenker å be om henvisning til et annet sykehus.

Men nok om meg.

Jeg vil bare gi deg en liten kommentar; ser at du benevner deg selv som "lille meg"....

Det fikk meg til å tenke på om du ikke liker å "synes" / være til bry for noen? Eller..?

Jeg er nemlig slik (men er blitt mye bedre på det, ved hjelp av god trening her på DOL siste året ).

Vel. Jeg kjenner deg ikke, vi er alle ansiktsløse her. Men jeg "ser" iallefall ikke på deg som "liten". Jeg synes det er interessant å skrive med deg :-)

Håper du får en god og hyggelig fredagskveld og natt iallefall, det fortjener du!

Beklager Jente31 at jeg ikke har fått svart deg før nå, pc’n streika.

Takk som spør. Tankekverna er dessverre umulig å stoppe, har prøvd desperat, men uten hell.

Hvordan går det med deg?

Akkurat når jeg skrev det jeg gjorde i (går)natt, om at jeg var dum som hadde åpnet meg for behandleren min, var hva skal jeg si; nok en tankeflukt?!. Jeg tenkte at hvis jeg bare ikke hadde sagt noe til behandleren min, så ville kanskje minnene med tiden ha "forduftet"… Bare tankespinn, for er det noe jeg vet, så er det at det for meg er umulig å glemme, uansett hvor mye jeg skulle ønske at det hadde vært mulig. Jeg har mange "rømningsforsøk" bak meg, men minnene tvinger seg på/innhenter meg, samme hva.

Forholdet til familien min er komplisert. Destruktivt. Prøver å ha så lite kontakt med de som mulig.

Hvordan er forholdet ditt til dine foreldre? Har du mye kontakt? Du skrev at faren din truet deg med rettssak Hvordan forholdt din mor seg til det, til deg?

Du skriver:

Men ca 75 % i meg sier at det har skjedd. Det er ganske sannsynlig også utifra andre ting.

Vil du si litt mer om det?

Når du skriver:

Jeg kommer nok ikke til å glemme det 100 %.

Vil det si at du husker noe konkret, om noe som har skjedd? Eller er det usikkerheten du har i forhold til om noe har skjedd eller ikke?

Hva er det du ikke greier å glemme?

Trist at du føler at du ikke blir tatt på alvor og blitt møtt med den hjelpa du føler du trenger/er i behov av.

Har du noen formening om hva de skulle ha sagt eller gjort annerledes, som hadde gjort at du hadde følt at du ble tatt på alvor?

Jeg tror kanskje ikke grunnen til at du ikke har fått den hjelpa du trenger/fortjener, handler om at du ikke har ropt høyt nok (mener ikke å si at du har ropt høyt), men derimot som du selv er inne på, at det ikke er samsvar mellom det indre og det ytre.

Frustrerende?

Når du er i kontakt med lege, psykiater/psykolog, psykepleier, greier du da å vise, slippe ut noen av de vonde følelsene? Gråte? Eller viser du den sterke, positive, oppegående, konstruktive handlende sida?

Jeg slenger fram mange tanker og stiller deg mange spørsmål, men det står deg helt fritt, om du vil svare og evt. hva du vil svare på.

"Jeg vil bare gi deg en liten kommentar; ser at du benevner deg selv som "lille meg"....

Det fikk meg til å tenke på om du ikke liker å "synes" / være til bry for noen? Eller..?"

Ja, det har du nok rett i. Jeg ikke vant til å bli sett, bli hørt, eller tatt på alvor, så når det skjer blir jeg vel litt "brydd". Liker ikke å være til bry, og jeg føler meg null verdt, så jeg føler at jeg ikke fortjener at noen bryr seg om meg. Men jeg er selvfølgelig takknemlig og glad de gangene noen virkelig bryr seg om meg. Det betyr mye.

Strever litt med å skrive her nå. Redd for å skrive noe helt bort i natta, redd for at noen, i denne sammenhengen du, skal misforstå det jeg skriver og dermed bli såret. Det er det siste jeg vil, så vit at det ligger bare gode tanker bak, om det er noe du stusser på :-)

Håper du kommer deg greit igjennom helga og at du får en god samtale med fastlegen din på mandag. Fortell gjerne hvordan det går. Håper du får den hjelpa du trenger og fortjener, så raskt som mulig.

Ha en fin lørdag :-)

Klem, om du vil ha

[Gjest Jente31]

Beklager Jente31 at jeg ikke har fått svart deg før nå, pc’n streika.

Takk som spør. Tankekverna er dessverre umulig å stoppe, har prøvd desperat, men uten hell.

Hvordan går det med deg?

Akkurat når jeg skrev det jeg gjorde i (går)natt, om at jeg var dum som hadde åpnet meg for behandleren min, var hva skal jeg si; nok en tankeflukt?!. Jeg tenkte at hvis jeg bare ikke hadde sagt noe til behandleren min, så ville kanskje minnene med tiden ha "forduftet"… Bare tankespinn, for er det noe jeg vet, så er det at det for meg er umulig å glemme, uansett hvor mye jeg skulle ønske at det hadde vært mulig. Jeg har mange "rømningsforsøk" bak meg, men minnene tvinger seg på/innhenter meg, samme hva.

Forholdet til familien min er komplisert. Destruktivt. Prøver å ha så lite kontakt med de som mulig.

Hvordan er forholdet ditt til dine foreldre? Har du mye kontakt? Du skrev at faren din truet deg med rettssak Hvordan forholdt din mor seg til det, til deg?

Du skriver:

Men ca 75 % i meg sier at det har skjedd. Det er ganske sannsynlig også utifra andre ting.

Vil du si litt mer om det?

Når du skriver:

Jeg kommer nok ikke til å glemme det 100 %.

Vil det si at du husker noe konkret, om noe som har skjedd? Eller er det usikkerheten du har i forhold til om noe har skjedd eller ikke?

Hva er det du ikke greier å glemme?

Trist at du føler at du ikke blir tatt på alvor og blitt møtt med den hjelpa du føler du trenger/er i behov av.

Har du noen formening om hva de skulle ha sagt eller gjort annerledes, som hadde gjort at du hadde følt at du ble tatt på alvor?

Jeg tror kanskje ikke grunnen til at du ikke har fått den hjelpa du trenger/fortjener, handler om at du ikke har ropt høyt nok (mener ikke å si at du har ropt høyt), men derimot som du selv er inne på, at det ikke er samsvar mellom det indre og det ytre.

Frustrerende?

Når du er i kontakt med lege, psykiater/psykolog, psykepleier, greier du da å vise, slippe ut noen av de vonde følelsene? Gråte? Eller viser du den sterke, positive, oppegående, konstruktive handlende sida?

Jeg slenger fram mange tanker og stiller deg mange spørsmål, men det står deg helt fritt, om du vil svare og evt. hva du vil svare på.

"Jeg vil bare gi deg en liten kommentar; ser at du benevner deg selv som "lille meg"....

Det fikk meg til å tenke på om du ikke liker å "synes" / være til bry for noen? Eller..?"

Ja, det har du nok rett i. Jeg ikke vant til å bli sett, bli hørt, eller tatt på alvor, så når det skjer blir jeg vel litt "brydd". Liker ikke å være til bry, og jeg føler meg null verdt, så jeg føler at jeg ikke fortjener at noen bryr seg om meg. Men jeg er selvfølgelig takknemlig og glad de gangene noen virkelig bryr seg om meg. Det betyr mye.

Strever litt med å skrive her nå. Redd for å skrive noe helt bort i natta, redd for at noen, i denne sammenhengen du, skal misforstå det jeg skriver og dermed bli såret. Det er det siste jeg vil, så vit at det ligger bare gode tanker bak, om det er noe du stusser på :-)

Håper du kommer deg greit igjennom helga og at du får en god samtale med fastlegen din på mandag. Fortell gjerne hvordan det går. Håper du får den hjelpa du trenger og fortjener, så raskt som mulig.

Ha en fin lørdag :-)

Klem, om du vil ha

Hei, igjen.

Jeg skrev et langt svar til deg som jeg klarte å ødelegge fordi jeg skulle legge inn en link til deg.

Jeg skal svare deg igjen så fort jeg får tid.

Ps, du skal IKKE føle at du er til bry. Iallefall ikke ovenfor meg. Jeg synes det er meget interessant å skrive med deg, jeg opplever at vi har noen av de samme problemene, og jeg opplever heller ikke at du tråkker meg på tærne. Believe me - jeg vet hvordan det er å bli tråkket på tærne :-)

Håper du har det bedre i dag. Du sier at tankekverna ikke stopper. Hvis du synes det er ok, kan du prøve å sette ord på dette her. Det har iallfall vært til hjelp for meg. Du skriver dessuten på en lett forståelig måte. Du støter ingen.

Jeg har ikke hatt noen god dag i dag. Men mandagen og legetimen nærmer seg. Jeg holder ut.

skal på jobb i morgen, men håper å få svart deg så fort som mulig. Stor klem til deg, tenker på deg :-)

[ninm2]

Ble lei meg når jeg leste innlegget dit. Var som å lese om meg selv for noen år siden.Jeg også gikk rundt og trodde alt var min feil. Ønsket bare å få dø, men det er jo ikke noen løsning. Der og da tror en det, at det ikke vil bli bedre. Fint at du har åpnet deg for en behandler. Prøv å være så åpen som mulig med behandleren din, men ta det i ditt tempo. Ikke la deg presse til å snakke om ting du ikke føler for å snakke om ennå.

Er dårlig gjort av foreldre som beskylder barna sin for at det er dems feil om familien ikke fungerer. Det er jo tross alt foreldrene som har ansvaret. Barnet, du, har ikke bedt om å bli født, derfor er det dine foreldres ansvar for hvordan familien blir.

Prøv å tenk deg om det var jeg som sa dette til deg, det her du har skrevet, hva ville du ha svart meg da?

Ikke gi opp behandleren din med det første, gi behandleren tid til å hjelpe deg.

Klem fra meg

[Gjest Jente31]

Beklager Jente31 at jeg ikke har fått svart deg før nå, pc’n streika.

Takk som spør. Tankekverna er dessverre umulig å stoppe, har prøvd desperat, men uten hell.

Hvordan går det med deg?

Akkurat når jeg skrev det jeg gjorde i (går)natt, om at jeg var dum som hadde åpnet meg for behandleren min, var hva skal jeg si; nok en tankeflukt?!. Jeg tenkte at hvis jeg bare ikke hadde sagt noe til behandleren min, så ville kanskje minnene med tiden ha "forduftet"… Bare tankespinn, for er det noe jeg vet, så er det at det for meg er umulig å glemme, uansett hvor mye jeg skulle ønske at det hadde vært mulig. Jeg har mange "rømningsforsøk" bak meg, men minnene tvinger seg på/innhenter meg, samme hva.

Forholdet til familien min er komplisert. Destruktivt. Prøver å ha så lite kontakt med de som mulig.

Hvordan er forholdet ditt til dine foreldre? Har du mye kontakt? Du skrev at faren din truet deg med rettssak Hvordan forholdt din mor seg til det, til deg?

Du skriver:

Men ca 75 % i meg sier at det har skjedd. Det er ganske sannsynlig også utifra andre ting.

Vil du si litt mer om det?

Når du skriver:

Jeg kommer nok ikke til å glemme det 100 %.

Vil det si at du husker noe konkret, om noe som har skjedd? Eller er det usikkerheten du har i forhold til om noe har skjedd eller ikke?

Hva er det du ikke greier å glemme?

Trist at du føler at du ikke blir tatt på alvor og blitt møtt med den hjelpa du føler du trenger/er i behov av.

Har du noen formening om hva de skulle ha sagt eller gjort annerledes, som hadde gjort at du hadde følt at du ble tatt på alvor?

Jeg tror kanskje ikke grunnen til at du ikke har fått den hjelpa du trenger/fortjener, handler om at du ikke har ropt høyt nok (mener ikke å si at du har ropt høyt), men derimot som du selv er inne på, at det ikke er samsvar mellom det indre og det ytre.

Frustrerende?

Når du er i kontakt med lege, psykiater/psykolog, psykepleier, greier du da å vise, slippe ut noen av de vonde følelsene? Gråte? Eller viser du den sterke, positive, oppegående, konstruktive handlende sida?

Jeg slenger fram mange tanker og stiller deg mange spørsmål, men det står deg helt fritt, om du vil svare og evt. hva du vil svare på.

"Jeg vil bare gi deg en liten kommentar; ser at du benevner deg selv som "lille meg"....

Det fikk meg til å tenke på om du ikke liker å "synes" / være til bry for noen? Eller..?"

Ja, det har du nok rett i. Jeg ikke vant til å bli sett, bli hørt, eller tatt på alvor, så når det skjer blir jeg vel litt "brydd". Liker ikke å være til bry, og jeg føler meg null verdt, så jeg føler at jeg ikke fortjener at noen bryr seg om meg. Men jeg er selvfølgelig takknemlig og glad de gangene noen virkelig bryr seg om meg. Det betyr mye.

Strever litt med å skrive her nå. Redd for å skrive noe helt bort i natta, redd for at noen, i denne sammenhengen du, skal misforstå det jeg skriver og dermed bli såret. Det er det siste jeg vil, så vit at det ligger bare gode tanker bak, om det er noe du stusser på :-)

Håper du kommer deg greit igjennom helga og at du får en god samtale med fastlegen din på mandag. Fortell gjerne hvordan det går. Håper du får den hjelpa du trenger og fortjener, så raskt som mulig.

Ha en fin lørdag :-)

Klem, om du vil ha

Hei på du kjære deg.

Beklager at jeg ikke har fått svart deg før nå.

Hvordan går det med deg i dag? Har du hatt en fin dag?

Jeg har hatt en fin dag på jobb. Men det er slitsomt å være så fjern. Er sikker på at andre ser på meg som "rar" :-)

''Jeg har mange "rømningsforsøk" bak meg, men minnene tvinger seg på/innhenter meg, samme hva''

Jeg skjønner hva du mener. At minnene trenger seg på, samme hvor mye du prøver å glemme?

Jeg håper at du har en god psykolog, som kan støtte deg i denne prossessen, og hjelpe deg til å bearbeide disse minnene. Jeg vil tro at du vil komme utav det til slutt, og at minnene ikke vil innhente deg slik de nå gjør, bare du får bearbeidet de.

Føler du en bitterhet ovenfor det som har skjedd?

Jeg har glemt mesteparten av min barndom. Husker bare bruddstykker. Men jeg har derimot endel mareritt og gjenopleveser i våken tilstand.. Føler endel bitterhet, fordi dette trolig har gitt meg "skader" som jeg må slite med som følge av dette.

''Forholdet til familien min er komplisert. Destruktivt. Prøver å ha så lite kontakt med de som mulig.''

Samme her.. Jeg har en frisk og meget oppegående bror som gjorde dette for mange år siden. Jeg burde gjort det samme. Han har opparbeidet seg et godt nettverk, og har et staiblt og godt liv.

Bor du for deg selv? Du sier ikke noe om hvor gammel du er.. (?)

''Du skrev at faren din truet deg med rettssak Hvordan forholdt din mor seg til det, til deg?''

Hun sa ikke noe. Men jeg fortalte henne alt for ikke så lenge siden. Dette for å få henne til å skjønne hvem hun bor sammen med, bl.a. (Hun er fremdeles underkuet av pappa). Hun fortalte at det ikke var usannsynlig, for han er helt sexfiksert og pervers.

''Vil det si at du husker noe konkret, om noe som har skjedd? Eller er det usikkerheten du har i forhold til om noe har skjedd eller ikke? Hva er det du ikke greier å glemme?''

Har bilder som dukker opp. Jeg kan huske bruddstykker. Men er ikke sikker på om jeg bare har drømt. Det som er vanskelig, er å måtte forholde meg til han i dag, jeg blir kvalm av han, samtidig har jeg en datter som jeg føler jeg må passe ekstra på.

Kan jeg spørrre om det er lenge siden overgrepene mot deg skjedde? Bare om du orker å si noe om det..

''Har du noen formening om hva de skulle ha sagt eller gjort annerledes, som hadde gjort at du hadde følt at du ble tatt på alvor?''

Utrederen kunne sett på arket jeg hadde med meg (mine problemer). Hun kunne stilt flere spm, kansje. Hun kunne spurt meg hva jeg sliter med, og hvorfor jeg er der. Hva jeg ønsker hjelp til osv. GItt meg en skikkelig utredning.

Jeg er forøvritg enig med deg. Jeg tror også at det ikke er noen samsvar mellom det ytre og det indre. Er du sånn du også? At du ikke klarer å vise noen hvordan du har det?

Jeg har aldri vist den negative siden til noen, bortsett fra til min ex og barna. Jeg klarer det ikke.. Jeg klarer heller ikke å utagere mot noen, selv om jeg burde.

'' Du skriver: Jeg ikke vant til å bli sett, bli hørt, eller tatt på alvor, så når det skjer blir jeg vel litt "brydd". Liker ikke å være til bry, og jeg føler meg null verdt, så jeg føler at jeg ikke fortjener at noen bryr seg om meg. Men jeg er selvfølgelig takknemlig og glad de gangene noen virkelig bryr seg om meg. Det betyr mye.''

Det kunne vært meg som har skrevet dette. Jeg har (hatt) det på samme måte, og jeg forstår deg så utrolig godt. Skal være "usynlig", ikke plage, bry eller forstyrre noen. Liker ikke å være midtpunkt, mase og kreve. ikke verdt at noen bruker tid og krefter på meg, liksom. Er dessuten vant til å klare meg selv, ikke ta imot hjelp. Selvtilliten på bånn, er verdiløs, ekkel, dum osv.

Jeg begynte å bruke DOL for ett år siden. Jeg har fått trent meg masse her, og fått masse god hjelp. Når jeg har skrevet et innlegg, har jeg tenkt at jeg skjønner ikke at noen gidder å svare "lille meg". Samtidig har jeg vært kjempetaknemlig for at noen har giddet å bry seg. Komplisert, ikke sant?

Men! På den måten har jeg vokst, og kommet langt. Jeg har fått endel motbør, som også har styrket meg. Selvtilliten er mao bedre nå, enn den var for ett år siden. Dessuten er jeg blitt mye flinkere til å ta imot hjelp, også i RL. Jeg tør å være litt mer synlig nå.

Jeg tenker at du heller ikke trenger å ha det sånn. Det går an å jobbe seg utav det. Er dette et tema hos psykologen din?

Jeg tenker at noe av dette kansje skyldes omsorgsvikt i barndommen, og at en måtte bli tidlig selvstendig?

''Strever litt med å skrive her nå. Redd for å skrive noe helt bort i natta, redd for at noen, i denne sammenhengen du, skal misforstå det jeg skriver og dermed bli såret. Det er det siste jeg vil, så vit at det ligger bare gode tanker bak, om det er noe du stusser på :-)''

Dette skal du ikke engang tenke på!:-) Jeg vet det er lett å misforstå på nettet. Da ¨håper jeg at en kan spørre om det er noe en er usikker på.

Men tro meg - jeg skjønner at du ikke er ute etter å såre. Dessuten, om noen gir meg konstruktiv kritikk, så er dette noe jeg alltid har satt stor pris på (men meningsfylt og konstruktiv kritikk, som ikke er ment for å såre). Det har bringt meg videre mange ganger.

Faktisk liker jeg å skrive med deg. Jeg føler vi er ganske like, ut ifra det du også har skrevet så langt. Men det er meg, selvfølgelig..

Håper du har hatt en fin dag, og at det går bedre med deg. Tar imot klemmen, og sender en i retur :-)

[Gjest this is a signature]

Hva er det de beskylder deg for da?

Høres ikke bra ut..Dårlig gjort.

[Gjest tryna]

Hei på du kjære deg.

Beklager at jeg ikke har fått svart deg før nå.

Hvordan går det med deg i dag? Har du hatt en fin dag?

Jeg har hatt en fin dag på jobb. Men det er slitsomt å være så fjern. Er sikker på at andre ser på meg som "rar" :-)

''Jeg har mange "rømningsforsøk" bak meg, men minnene tvinger seg på/innhenter meg, samme hva''

Jeg skjønner hva du mener. At minnene trenger seg på, samme hvor mye du prøver å glemme?

Jeg håper at du har en god psykolog, som kan støtte deg i denne prossessen, og hjelpe deg til å bearbeide disse minnene. Jeg vil tro at du vil komme utav det til slutt, og at minnene ikke vil innhente deg slik de nå gjør, bare du får bearbeidet de.

Føler du en bitterhet ovenfor det som har skjedd?

Jeg har glemt mesteparten av min barndom. Husker bare bruddstykker. Men jeg har derimot endel mareritt og gjenopleveser i våken tilstand.. Føler endel bitterhet, fordi dette trolig har gitt meg "skader" som jeg må slite med som følge av dette.

''Forholdet til familien min er komplisert. Destruktivt. Prøver å ha så lite kontakt med de som mulig.''

Samme her.. Jeg har en frisk og meget oppegående bror som gjorde dette for mange år siden. Jeg burde gjort det samme. Han har opparbeidet seg et godt nettverk, og har et staiblt og godt liv.

Bor du for deg selv? Du sier ikke noe om hvor gammel du er.. (?)

''Du skrev at faren din truet deg med rettssak Hvordan forholdt din mor seg til det, til deg?''

Hun sa ikke noe. Men jeg fortalte henne alt for ikke så lenge siden. Dette for å få henne til å skjønne hvem hun bor sammen med, bl.a. (Hun er fremdeles underkuet av pappa). Hun fortalte at det ikke var usannsynlig, for han er helt sexfiksert og pervers.

''Vil det si at du husker noe konkret, om noe som har skjedd? Eller er det usikkerheten du har i forhold til om noe har skjedd eller ikke? Hva er det du ikke greier å glemme?''

Har bilder som dukker opp. Jeg kan huske bruddstykker. Men er ikke sikker på om jeg bare har drømt. Det som er vanskelig, er å måtte forholde meg til han i dag, jeg blir kvalm av han, samtidig har jeg en datter som jeg føler jeg må passe ekstra på.

Kan jeg spørrre om det er lenge siden overgrepene mot deg skjedde? Bare om du orker å si noe om det..

''Har du noen formening om hva de skulle ha sagt eller gjort annerledes, som hadde gjort at du hadde følt at du ble tatt på alvor?''

Utrederen kunne sett på arket jeg hadde med meg (mine problemer). Hun kunne stilt flere spm, kansje. Hun kunne spurt meg hva jeg sliter med, og hvorfor jeg er der. Hva jeg ønsker hjelp til osv. GItt meg en skikkelig utredning.

Jeg er forøvritg enig med deg. Jeg tror også at det ikke er noen samsvar mellom det ytre og det indre. Er du sånn du også? At du ikke klarer å vise noen hvordan du har det?

Jeg har aldri vist den negative siden til noen, bortsett fra til min ex og barna. Jeg klarer det ikke.. Jeg klarer heller ikke å utagere mot noen, selv om jeg burde.

'' Du skriver: Jeg ikke vant til å bli sett, bli hørt, eller tatt på alvor, så når det skjer blir jeg vel litt "brydd". Liker ikke å være til bry, og jeg føler meg null verdt, så jeg føler at jeg ikke fortjener at noen bryr seg om meg. Men jeg er selvfølgelig takknemlig og glad de gangene noen virkelig bryr seg om meg. Det betyr mye.''

Det kunne vært meg som har skrevet dette. Jeg har (hatt) det på samme måte, og jeg forstår deg så utrolig godt. Skal være "usynlig", ikke plage, bry eller forstyrre noen. Liker ikke å være midtpunkt, mase og kreve. ikke verdt at noen bruker tid og krefter på meg, liksom. Er dessuten vant til å klare meg selv, ikke ta imot hjelp. Selvtilliten på bånn, er verdiløs, ekkel, dum osv.

Jeg begynte å bruke DOL for ett år siden. Jeg har fått trent meg masse her, og fått masse god hjelp. Når jeg har skrevet et innlegg, har jeg tenkt at jeg skjønner ikke at noen gidder å svare "lille meg". Samtidig har jeg vært kjempetaknemlig for at noen har giddet å bry seg. Komplisert, ikke sant?

Men! På den måten har jeg vokst, og kommet langt. Jeg har fått endel motbør, som også har styrket meg. Selvtilliten er mao bedre nå, enn den var for ett år siden. Dessuten er jeg blitt mye flinkere til å ta imot hjelp, også i RL. Jeg tør å være litt mer synlig nå.

Jeg tenker at du heller ikke trenger å ha det sånn. Det går an å jobbe seg utav det. Er dette et tema hos psykologen din?

Jeg tenker at noe av dette kansje skyldes omsorgsvikt i barndommen, og at en måtte bli tidlig selvstendig?

''Strever litt med å skrive her nå. Redd for å skrive noe helt bort i natta, redd for at noen, i denne sammenhengen du, skal misforstå det jeg skriver og dermed bli såret. Det er det siste jeg vil, så vit at det ligger bare gode tanker bak, om det er noe du stusser på :-)''

Dette skal du ikke engang tenke på!:-) Jeg vet det er lett å misforstå på nettet. Da ¨håper jeg at en kan spørre om det er noe en er usikker på.

Men tro meg - jeg skjønner at du ikke er ute etter å såre. Dessuten, om noen gir meg konstruktiv kritikk, så er dette noe jeg alltid har satt stor pris på (men meningsfylt og konstruktiv kritikk, som ikke er ment for å såre). Det har bringt meg videre mange ganger.

Faktisk liker jeg å skrive med deg. Jeg føler vi er ganske like, ut ifra det du også har skrevet så langt. Men det er meg, selvfølgelig..

Håper du har hatt en fin dag, og at det går bedre med deg. Tar imot klemmen, og sender en i retur :-)

Kjære Jente31

Jeg har dessverre ikke mulighet til å skrive så mye nå, men jeg håper jeg får til å svare deg skikkelig i morgen(-kveld).

Kommer til å tenke masse på deg i morgen.

Kjenner jeg er spent på hvordan det går med deg. Håper du vil fortelle, men det er helt opp til deg. Alle gode tanker og ønsker om at du blir møtt på en god måte.

(Stå på "krava" Jente! :-) Du er tøff og sterk!

*klem*