ødelagt familie-min skyld...

[Gjest tryna]

Hei på du kjære deg.

Beklager at jeg ikke har fått svart deg før nå.

Hvordan går det med deg i dag? Har du hatt en fin dag?

Jeg har hatt en fin dag på jobb. Men det er slitsomt å være så fjern. Er sikker på at andre ser på meg som "rar" :-)

''Jeg har mange "rømningsforsøk" bak meg, men minnene tvinger seg på/innhenter meg, samme hva''

Jeg skjønner hva du mener. At minnene trenger seg på, samme hvor mye du prøver å glemme?

Jeg håper at du har en god psykolog, som kan støtte deg i denne prossessen, og hjelpe deg til å bearbeide disse minnene. Jeg vil tro at du vil komme utav det til slutt, og at minnene ikke vil innhente deg slik de nå gjør, bare du får bearbeidet de.

Føler du en bitterhet ovenfor det som har skjedd?

Jeg har glemt mesteparten av min barndom. Husker bare bruddstykker. Men jeg har derimot endel mareritt og gjenopleveser i våken tilstand.. Føler endel bitterhet, fordi dette trolig har gitt meg "skader" som jeg må slite med som følge av dette.

''Forholdet til familien min er komplisert. Destruktivt. Prøver å ha så lite kontakt med de som mulig.''

Samme her.. Jeg har en frisk og meget oppegående bror som gjorde dette for mange år siden. Jeg burde gjort det samme. Han har opparbeidet seg et godt nettverk, og har et staiblt og godt liv.

Bor du for deg selv? Du sier ikke noe om hvor gammel du er.. (?)

''Du skrev at faren din truet deg med rettssak Hvordan forholdt din mor seg til det, til deg?''

Hun sa ikke noe. Men jeg fortalte henne alt for ikke så lenge siden. Dette for å få henne til å skjønne hvem hun bor sammen med, bl.a. (Hun er fremdeles underkuet av pappa). Hun fortalte at det ikke var usannsynlig, for han er helt sexfiksert og pervers.

''Vil det si at du husker noe konkret, om noe som har skjedd? Eller er det usikkerheten du har i forhold til om noe har skjedd eller ikke? Hva er det du ikke greier å glemme?''

Har bilder som dukker opp. Jeg kan huske bruddstykker. Men er ikke sikker på om jeg bare har drømt. Det som er vanskelig, er å måtte forholde meg til han i dag, jeg blir kvalm av han, samtidig har jeg en datter som jeg føler jeg må passe ekstra på.

Kan jeg spørrre om det er lenge siden overgrepene mot deg skjedde? Bare om du orker å si noe om det..

''Har du noen formening om hva de skulle ha sagt eller gjort annerledes, som hadde gjort at du hadde følt at du ble tatt på alvor?''

Utrederen kunne sett på arket jeg hadde med meg (mine problemer). Hun kunne stilt flere spm, kansje. Hun kunne spurt meg hva jeg sliter med, og hvorfor jeg er der. Hva jeg ønsker hjelp til osv. GItt meg en skikkelig utredning.

Jeg er forøvritg enig med deg. Jeg tror også at det ikke er noen samsvar mellom det ytre og det indre. Er du sånn du også? At du ikke klarer å vise noen hvordan du har det?

Jeg har aldri vist den negative siden til noen, bortsett fra til min ex og barna. Jeg klarer det ikke.. Jeg klarer heller ikke å utagere mot noen, selv om jeg burde.

'' Du skriver: Jeg ikke vant til å bli sett, bli hørt, eller tatt på alvor, så når det skjer blir jeg vel litt "brydd". Liker ikke å være til bry, og jeg føler meg null verdt, så jeg føler at jeg ikke fortjener at noen bryr seg om meg. Men jeg er selvfølgelig takknemlig og glad de gangene noen virkelig bryr seg om meg. Det betyr mye.''

Det kunne vært meg som har skrevet dette. Jeg har (hatt) det på samme måte, og jeg forstår deg så utrolig godt. Skal være "usynlig", ikke plage, bry eller forstyrre noen. Liker ikke å være midtpunkt, mase og kreve. ikke verdt at noen bruker tid og krefter på meg, liksom. Er dessuten vant til å klare meg selv, ikke ta imot hjelp. Selvtilliten på bånn, er verdiløs, ekkel, dum osv.

Jeg begynte å bruke DOL for ett år siden. Jeg har fått trent meg masse her, og fått masse god hjelp. Når jeg har skrevet et innlegg, har jeg tenkt at jeg skjønner ikke at noen gidder å svare "lille meg". Samtidig har jeg vært kjempetaknemlig for at noen har giddet å bry seg. Komplisert, ikke sant?

Men! På den måten har jeg vokst, og kommet langt. Jeg har fått endel motbør, som også har styrket meg. Selvtilliten er mao bedre nå, enn den var for ett år siden. Dessuten er jeg blitt mye flinkere til å ta imot hjelp, også i RL. Jeg tør å være litt mer synlig nå.

Jeg tenker at du heller ikke trenger å ha det sånn. Det går an å jobbe seg utav det. Er dette et tema hos psykologen din?

Jeg tenker at noe av dette kansje skyldes omsorgsvikt i barndommen, og at en måtte bli tidlig selvstendig?

''Strever litt med å skrive her nå. Redd for å skrive noe helt bort i natta, redd for at noen, i denne sammenhengen du, skal misforstå det jeg skriver og dermed bli såret. Det er det siste jeg vil, så vit at det ligger bare gode tanker bak, om det er noe du stusser på :-)''

Dette skal du ikke engang tenke på!:-) Jeg vet det er lett å misforstå på nettet. Da ¨håper jeg at en kan spørre om det er noe en er usikker på.

Men tro meg - jeg skjønner at du ikke er ute etter å såre. Dessuten, om noen gir meg konstruktiv kritikk, så er dette noe jeg alltid har satt stor pris på (men meningsfylt og konstruktiv kritikk, som ikke er ment for å såre). Det har bringt meg videre mange ganger.

Faktisk liker jeg å skrive med deg. Jeg føler vi er ganske like, ut ifra det du også har skrevet så langt. Men det er meg, selvfølgelig..

Håper du har hatt en fin dag, og at det går bedre med deg. Tar imot klemmen, og sender en i retur :-)

Hei på deg, Jente31 :-)

Får ikke sove, så jeg prøver å skrive litt her, selv om det er vanskelig å samle tankene…

Når jeg leste:

"Er sikker på at andre ser på meg som "rar" :-), så måtte jeg nesten le :-) Kjente meg så godt igjen…

Jeg kjenner deg ikke Jente31, men etter å ha lest noen av dine innlegg, føler jeg meg ganske sikker på at den følelsen _kun_ ligger hos deg :-)

"Føler du en bitterhet ovenfor det som har skjedd?"

Vet ikke helt jeg. Noen ganger kanskje…

Som formen er nå, er jeg vel mer fortvila, enn bitter. Jeg har tenkt litt på det etter at jeg leste det du skrev, og jeg tror kanskje at jeg er redd for å tillate meg selv å kjenne på den følelsen. Redd for at den skal få slippe til og ta overhånd, og dermed vanskeliggjøre prosessen videre…

Vet ikke. Mulig jeg er bitter uten at jeg selv er klar over det…

Kanskje kan en kombinasjon av bitterhet og sinne være bra???

Tror jeg gir meg her, før jeg roter meg helt bort.. :-)

Når en opplever mye/bare faenskap i livet sitt, så er kanskje bitterhetsfølelsen vanskelig å unngå? Har i alle fall ingen problemer med å forstå at du er bitter, etter at jeg nå har lest flere av dine innlegg.

Med "skader", tenker du da på alt du sliter med nå i ettertid? At du har problemer som følge av det du har opplevd? Eller er jeg helt på jorde nå?

"Hun sa ikke noe. Men jeg fortalte henne alt for ikke så lenge siden. Dette for å få henne til å skjønne hvem hun bor sammen med, bl.a. (Hun er fremdeles underkuet av pappa). Hun fortalte at det ikke var usannsynlig, for han er helt sexfiksert og pervers."

Det er mye jeg ikke forstår i livet, og det du forteller her, om din mors reaksjon, eller rettere sagt mangel på det, er for meg uforståelig. At hun er underkuet og således blitt følelsesmessig "avstumpet" er på et vis forståelig, men jeg skulle vel ønske at hun hadde "våknet", når det gjaldt å kjempe for sine barn.

Jeg skal ikke begi meg inn på hva som har skjedd eller ikke skjedd i forhold til deg og din far, men alt du skriver peker en vei. Pass på og ta godt vare på din datter :-)

"Kan jeg spørrre om det er lenge siden overgrepene mot deg skjedde? Bare om du orker å si noe om det.."

Bare noen måneder siden sist det skjedde, da ble jeg gravid.

Tar et hopp nå, før følelsene tar overhånd…

Utredningen din, virker til å ha vært svært uproff. Er det ikke mulig å skrive det du måtte ha på hjertet, i et brev som du kan sende utrederen, slik at denne _må_ lese det du har skrevet?

"Jeg er forøvritg enig med deg. Jeg tror også at det ikke er noen samsvar mellom det ytre og det indre. Er du sånn du også? At du ikke klarer å vise noen hvordan du har det?"

Ja, jeg er (dessverre) sånn. Men, jeg har kommet så langt at jeg greier å si og vise (langt ifra alt, men mye) til behandleren min.

Kanskje like greit at en ikke viser det til så mange!? Når det er sagt, så er det veldig tungt og alltid bære "smilemaska", og si at jo takk det går bra, når en kjenner seg så deprimert, tung og så trist at en bare har lyst til å legge seg ned og død. Det mest frustrerende, vanskeligste, vondeste er likevel når det jeg sier ikke samsvarer med det jeg viser, på timene til behandleren min.

En gang sa behandleren min at det så ut som at jeg hadde det bedre, sammenlignet med timen før… (- skulle ønske at det var tilfelle..)

Da hadde jeg allerede før jeg møtte på timen, bestemt meg for at dette var siste time, min siste time…

Så, jeg synes det er ekstra vondt/vanskelig i behandlingssammenheng når "systemet mitt" ikke fungerer slik jeg skulle ønske.

"Jeg har aldri vist den negative siden til noen, bortsett fra til min ex og barna. Jeg klarer det ikke.. Jeg klarer heller ikke å utagere mot noen, selv om jeg burde."

Hva tror du selv skal til for at DU skal greie å vise hvordan du har det/føler deg, til noen andre?

Når du skriver at du ikke klarer å utagere, selv om du burde, hva legger du i det? Plassere skylda der den hører hjemme? Bli sint? Brøle? Hive gørra ut, og over på noen andre? ;-) - Det hadde vært noe det… ;-)

Skulle ønske at andre, spesielt fagpersoner hadde hatt evnen til å se bak "rustningen/fasaden" - som kanskje ble tatt i bruk og brukt som beskyttelse, for å overleve…

Ja, ja det er lov å drømme, eller? ;-)

Jeg er heldig som har en fantastisk behandler. Uten han hadde jeg ikke sittet her i dag. Han er der, han støtter meg, og så er han til å stole på. Det betyr så utrolig mye, og jeg er så takknemlig for det. Håper du også er like heldig som meg i forhold til behandler, når den tid kommer.

"Jeg begynte å bruke DOL for ett år siden. Jeg har fått trent meg masse her, og fått masse god hjelp. Når jeg har skrevet et innlegg, har jeg tenkt at jeg skjønner ikke at noen gidder å svare "lille meg". Samtidig har jeg vært kjempetaknemlig for at noen har giddet å bry seg. Komplisert, ikke sant?"

Ja, komplisert, og til tider uforståelig… For ligger det ikke i oss mennesker at vi ønsker å bli "sett", hørt, møtt med respekt på lik linje med andre? - Og,så når noen endelig ser vår vei, som vi har ønsket så mange ganger, så blir det nesten "ukomfortabelt", i mangel på et bedre ord.

Vi skulle ha jublet og ropt hurra! Hehe :-D

En ting er iallefall sikkert, mener jeg, og det er at å bli oversett, overhørt ikke akkurat styrker selvfølelsen/selvtilliten…

"Selvtilliten er mao bedre nå, enn den var for ett år siden. Dessuten er jeg blitt mye flinkere til å ta imot hjelp, også i RL. Jeg tør å være litt mer synlig nå."

Kjempebra! Godt å høre at selvtilliten har vokst, og at du tar imot den hjelpa du kan få.

"Jeg tenker at du heller ikke trenger å ha det sånn. Det går an å jobbe seg utav det. Er dette et tema hos psykologen din?"

Vet ikke om jeg kan si det er et tema, men en rød tråd i behandlingen er det vel, selv om jeg ikke alltid ser det like klart. Det handler vel litt om det å greie å hevde seg også, tror jeg. Jeg er ikke så flink til det. Har prøvd det til behandleren noen ganger, men det er fryktelig skummelt, selv til han som jeg stoler på. Han har taklet det fint, men jeg er livredd for at han/noen skal bli sint på meg. Om noen blir sint på meg er det som om noe inni meg klapper sammen, og jeg skulle ønsket at det åpnet seg et hull i gulvet/bakken :-) Jeg er av den typen som ber om unnskyldning for alt, om jeg har gjort noe galt eller ei. Har bedt om unnskyldning for at jeg i det hele tatt er i live…

Skummelt bare det og ha egen meninger. Når jeg er sammen med mine venner og det blir spurt om hva vi skal finne på/gjøre, sier jeg alltid: samme for meg, greit for meg, ok, bestem dere osv. Det er ikke alltid jeg vet hva jeg vil, men jeg skulle ønske at jeg hadde greid å si det, de gangene jeg vet. Et lite stykke arbeid igjen ja :-)

"Men tro meg - jeg skjønner at du ikke er ute etter å såre. Dessuten, om noen gir meg konstruktiv kritikk, så er dette noe jeg alltid har satt stor pris på (men meningsfylt og konstruktiv kritikk, som ikke er ment for å såre). Det har bringt meg videre mange ganger."

Konstruktiv kritikk/tilbakemeldinger er vel noe vi alle trenger, og bør ha/få. Mye hjelp i det, tror jeg, for da får vi muligheten til å se oss selv fra en annen vinkel (som ellers kan være noe innsnevret ;-) Vi kan vel alle gjøre "ugunstige" ting i forhold til oss selv, men også i forhold til andre, så da kan det være bra å ha en rettesnor i form av konstruktive tilbakemeldinger.

"Faktisk liker jeg å skrive med deg. Jeg føler vi er ganske like, ut ifra det du også har skrevet så langt. Men det er meg, selvfølgelig.."

Takk det samme. Liker å skrive med deg også :-), selv om jeg ikke er så glad i/flink til å skrive/ordlegge meg. Jeg føler også at vi er ganske like, selv om du er mange, mange hakk bedre enn meg ;-)

Håper at dagen din går etter forventningene :-)

Sender over mange varme tanker og klem.

[Gjest tryna]

Ble lei meg når jeg leste innlegget dit. Var som å lese om meg selv for noen år siden.Jeg også gikk rundt og trodde alt var min feil. Ønsket bare å få dø, men det er jo ikke noen løsning. Der og da tror en det, at det ikke vil bli bedre. Fint at du har åpnet deg for en behandler. Prøv å være så åpen som mulig med behandleren din, men ta det i ditt tempo. Ikke la deg presse til å snakke om ting du ikke føler for å snakke om ennå.

Er dårlig gjort av foreldre som beskylder barna sin for at det er dems feil om familien ikke fungerer. Det er jo tross alt foreldrene som har ansvaret. Barnet, du, har ikke bedt om å bli født, derfor er det dine foreldres ansvar for hvordan familien blir.

Prøv å tenk deg om det var jeg som sa dette til deg, det her du har skrevet, hva ville du ha svart meg da?

Ikke gi opp behandleren din med det første, gi behandleren tid til å hjelpe deg.

Klem fra meg

Hei, og takk for svar.

En ting er at en føler skyld, noe annet når en får skylda, og så er det kombinasjonen av disse to. Vanskelig.

Hvordan greide du å bli fri skyldfølelsen?

Vanskelig å si hva jeg ville ha rådet deg til, om vi hadde snudd på dette, men jeg hadde kanskje foreslått at du tok avstand og/eller kuttet kontakten… Vet ikke.

Jeg gir ikke opp behandleren, er vel mer redd for at han gir opp meg…

Klem tilbake

[Gjest tryna]

Hva er det de beskylder deg for da?

Høres ikke bra ut..Dårlig gjort.

De beskylder meg for alt, egentlig. For at jeg har kommet med (u)sanne beskyldninger mot de, og at de som en følge av dette ikke har det bra…

Vi fungerer ikke som familie, noe vi etter min mening, aldri har gjort. Men dette er vel noe jeg først ser nå, etter at jeg kom i behandling. Jeg trodde vel at det som skjedde var "normalt", at dette var noe som skjedde i alle familier. Jeg trodde at jeg var unormal som reagerte med å ønske at jeg var død, allerede som barn. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg reagerte med å være så trist og lei meg over det som skjedde, når det så ut til at andre barn taklet det så bra, og at de greide å være glad…

Jeg kunne ha skrevet mer, men dette var noen av alle mine tanker…

[Gjest Jente31]

Hei på deg, Jente31 :-)

Får ikke sove, så jeg prøver å skrive litt her, selv om det er vanskelig å samle tankene…

Når jeg leste:

"Er sikker på at andre ser på meg som "rar" :-), så måtte jeg nesten le :-) Kjente meg så godt igjen…

Jeg kjenner deg ikke Jente31, men etter å ha lest noen av dine innlegg, føler jeg meg ganske sikker på at den følelsen _kun_ ligger hos deg :-)

"Føler du en bitterhet ovenfor det som har skjedd?"

Vet ikke helt jeg. Noen ganger kanskje…

Som formen er nå, er jeg vel mer fortvila, enn bitter. Jeg har tenkt litt på det etter at jeg leste det du skrev, og jeg tror kanskje at jeg er redd for å tillate meg selv å kjenne på den følelsen. Redd for at den skal få slippe til og ta overhånd, og dermed vanskeliggjøre prosessen videre…

Vet ikke. Mulig jeg er bitter uten at jeg selv er klar over det…

Kanskje kan en kombinasjon av bitterhet og sinne være bra???

Tror jeg gir meg her, før jeg roter meg helt bort.. :-)

Når en opplever mye/bare faenskap i livet sitt, så er kanskje bitterhetsfølelsen vanskelig å unngå? Har i alle fall ingen problemer med å forstå at du er bitter, etter at jeg nå har lest flere av dine innlegg.

Med "skader", tenker du da på alt du sliter med nå i ettertid? At du har problemer som følge av det du har opplevd? Eller er jeg helt på jorde nå?

"Hun sa ikke noe. Men jeg fortalte henne alt for ikke så lenge siden. Dette for å få henne til å skjønne hvem hun bor sammen med, bl.a. (Hun er fremdeles underkuet av pappa). Hun fortalte at det ikke var usannsynlig, for han er helt sexfiksert og pervers."

Det er mye jeg ikke forstår i livet, og det du forteller her, om din mors reaksjon, eller rettere sagt mangel på det, er for meg uforståelig. At hun er underkuet og således blitt følelsesmessig "avstumpet" er på et vis forståelig, men jeg skulle vel ønske at hun hadde "våknet", når det gjaldt å kjempe for sine barn.

Jeg skal ikke begi meg inn på hva som har skjedd eller ikke skjedd i forhold til deg og din far, men alt du skriver peker en vei. Pass på og ta godt vare på din datter :-)

"Kan jeg spørrre om det er lenge siden overgrepene mot deg skjedde? Bare om du orker å si noe om det.."

Bare noen måneder siden sist det skjedde, da ble jeg gravid.

Tar et hopp nå, før følelsene tar overhånd…

Utredningen din, virker til å ha vært svært uproff. Er det ikke mulig å skrive det du måtte ha på hjertet, i et brev som du kan sende utrederen, slik at denne _må_ lese det du har skrevet?

"Jeg er forøvritg enig med deg. Jeg tror også at det ikke er noen samsvar mellom det ytre og det indre. Er du sånn du også? At du ikke klarer å vise noen hvordan du har det?"

Ja, jeg er (dessverre) sånn. Men, jeg har kommet så langt at jeg greier å si og vise (langt ifra alt, men mye) til behandleren min.

Kanskje like greit at en ikke viser det til så mange!? Når det er sagt, så er det veldig tungt og alltid bære "smilemaska", og si at jo takk det går bra, når en kjenner seg så deprimert, tung og så trist at en bare har lyst til å legge seg ned og død. Det mest frustrerende, vanskeligste, vondeste er likevel når det jeg sier ikke samsvarer med det jeg viser, på timene til behandleren min.

En gang sa behandleren min at det så ut som at jeg hadde det bedre, sammenlignet med timen før… (- skulle ønske at det var tilfelle..)

Da hadde jeg allerede før jeg møtte på timen, bestemt meg for at dette var siste time, min siste time…

Så, jeg synes det er ekstra vondt/vanskelig i behandlingssammenheng når "systemet mitt" ikke fungerer slik jeg skulle ønske.

"Jeg har aldri vist den negative siden til noen, bortsett fra til min ex og barna. Jeg klarer det ikke.. Jeg klarer heller ikke å utagere mot noen, selv om jeg burde."

Hva tror du selv skal til for at DU skal greie å vise hvordan du har det/føler deg, til noen andre?

Når du skriver at du ikke klarer å utagere, selv om du burde, hva legger du i det? Plassere skylda der den hører hjemme? Bli sint? Brøle? Hive gørra ut, og over på noen andre? ;-) - Det hadde vært noe det… ;-)

Skulle ønske at andre, spesielt fagpersoner hadde hatt evnen til å se bak "rustningen/fasaden" - som kanskje ble tatt i bruk og brukt som beskyttelse, for å overleve…

Ja, ja det er lov å drømme, eller? ;-)

Jeg er heldig som har en fantastisk behandler. Uten han hadde jeg ikke sittet her i dag. Han er der, han støtter meg, og så er han til å stole på. Det betyr så utrolig mye, og jeg er så takknemlig for det. Håper du også er like heldig som meg i forhold til behandler, når den tid kommer.

"Jeg begynte å bruke DOL for ett år siden. Jeg har fått trent meg masse her, og fått masse god hjelp. Når jeg har skrevet et innlegg, har jeg tenkt at jeg skjønner ikke at noen gidder å svare "lille meg". Samtidig har jeg vært kjempetaknemlig for at noen har giddet å bry seg. Komplisert, ikke sant?"

Ja, komplisert, og til tider uforståelig… For ligger det ikke i oss mennesker at vi ønsker å bli "sett", hørt, møtt med respekt på lik linje med andre? - Og,så når noen endelig ser vår vei, som vi har ønsket så mange ganger, så blir det nesten "ukomfortabelt", i mangel på et bedre ord.

Vi skulle ha jublet og ropt hurra! Hehe :-D

En ting er iallefall sikkert, mener jeg, og det er at å bli oversett, overhørt ikke akkurat styrker selvfølelsen/selvtilliten…

"Selvtilliten er mao bedre nå, enn den var for ett år siden. Dessuten er jeg blitt mye flinkere til å ta imot hjelp, også i RL. Jeg tør å være litt mer synlig nå."

Kjempebra! Godt å høre at selvtilliten har vokst, og at du tar imot den hjelpa du kan få.

"Jeg tenker at du heller ikke trenger å ha det sånn. Det går an å jobbe seg utav det. Er dette et tema hos psykologen din?"

Vet ikke om jeg kan si det er et tema, men en rød tråd i behandlingen er det vel, selv om jeg ikke alltid ser det like klart. Det handler vel litt om det å greie å hevde seg også, tror jeg. Jeg er ikke så flink til det. Har prøvd det til behandleren noen ganger, men det er fryktelig skummelt, selv til han som jeg stoler på. Han har taklet det fint, men jeg er livredd for at han/noen skal bli sint på meg. Om noen blir sint på meg er det som om noe inni meg klapper sammen, og jeg skulle ønsket at det åpnet seg et hull i gulvet/bakken :-) Jeg er av den typen som ber om unnskyldning for alt, om jeg har gjort noe galt eller ei. Har bedt om unnskyldning for at jeg i det hele tatt er i live…

Skummelt bare det og ha egen meninger. Når jeg er sammen med mine venner og det blir spurt om hva vi skal finne på/gjøre, sier jeg alltid: samme for meg, greit for meg, ok, bestem dere osv. Det er ikke alltid jeg vet hva jeg vil, men jeg skulle ønske at jeg hadde greid å si det, de gangene jeg vet. Et lite stykke arbeid igjen ja :-)

"Men tro meg - jeg skjønner at du ikke er ute etter å såre. Dessuten, om noen gir meg konstruktiv kritikk, så er dette noe jeg alltid har satt stor pris på (men meningsfylt og konstruktiv kritikk, som ikke er ment for å såre). Det har bringt meg videre mange ganger."

Konstruktiv kritikk/tilbakemeldinger er vel noe vi alle trenger, og bør ha/få. Mye hjelp i det, tror jeg, for da får vi muligheten til å se oss selv fra en annen vinkel (som ellers kan være noe innsnevret ;-) Vi kan vel alle gjøre "ugunstige" ting i forhold til oss selv, men også i forhold til andre, så da kan det være bra å ha en rettesnor i form av konstruktive tilbakemeldinger.

"Faktisk liker jeg å skrive med deg. Jeg føler vi er ganske like, ut ifra det du også har skrevet så langt. Men det er meg, selvfølgelig.."

Takk det samme. Liker å skrive med deg også :-), selv om jeg ikke er så glad i/flink til å skrive/ordlegge meg. Jeg føler også at vi er ganske like, selv om du er mange, mange hakk bedre enn meg ;-)

Håper at dagen din går etter forventningene :-)

Sender over mange varme tanker og klem.

Hei, tusen takk for at du svarer tilbake. Det setter jeg veldig stor pris på.

Jeg lærer mye av deg, merker jeg. Jeg håper at du også har litt nytte av mine svar, så det ikke blir jeg som tar over din tråd :-)

Jeg er ganske sliten nå, og et migrene anfall er på vei (og da er ikke pcèn riktig sted å være på), så jeg antar jeg ikke får svart deg før på onsdag.

Men jeg tenker på deg. Jeg har lest noen av dine innlegg, og jeg merker vi har en god del samme bagasje og dårlige erfaringer. Skulle nesten tro du var søstra mi )

Jeg kan fortelle at jeg var hos legen i dag. Du aner ikke hvor nervøs jeg var... jeg skalv, skikkelig. Magen var i ulage. Men han tok meg og brevet mitt på alvor. Hadde det foran seg.

Han reagerte på at jeg hadde fått så dårlig utredning, og at sykepleieren hadde satt diagnose alene uten lege. Han har ikke engang fått journalen.

Han henviste meg også til et annet sykehus. To, faktisk.

Nå er jeg betydelig lettet. Skriver mer til deg på onsdag, jeg.

Klem til deg, håper du har det bra, tross alt.

[Gjest tryna]

Hei, tusen takk for at du svarer tilbake. Det setter jeg veldig stor pris på.

Jeg lærer mye av deg, merker jeg. Jeg håper at du også har litt nytte av mine svar, så det ikke blir jeg som tar over din tråd :-)

Jeg er ganske sliten nå, og et migrene anfall er på vei (og da er ikke pcèn riktig sted å være på), så jeg antar jeg ikke får svart deg før på onsdag.

Men jeg tenker på deg. Jeg har lest noen av dine innlegg, og jeg merker vi har en god del samme bagasje og dårlige erfaringer. Skulle nesten tro du var søstra mi )

Jeg kan fortelle at jeg var hos legen i dag. Du aner ikke hvor nervøs jeg var... jeg skalv, skikkelig. Magen var i ulage. Men han tok meg og brevet mitt på alvor. Hadde det foran seg.

Han reagerte på at jeg hadde fått så dårlig utredning, og at sykepleieren hadde satt diagnose alene uten lege. Han har ikke engang fått journalen.

Han henviste meg også til et annet sykehus. To, faktisk.

Nå er jeg betydelig lettet. Skriver mer til deg på onsdag, jeg.

Klem til deg, håper du har det bra, tross alt.

Hei, "søstera mi" ;-)

Nå ble jeg glad. Så godt det var å høre at du ble hørt, og tatt på alvor av legen i dag :-)

At du er sliten etter dagen er ikke rart, for når den spenningen jeg kan tenke meg til at du hadde, slipper taket, er det lett å føle seg pumpa!?

Jeg vet ikke hva som utløser et migreneanfall til deg, men til meg som også sliter en del med migrene, kan bla. slike anstrengelser være med på, eller være utløsende årsak til et anfall. Håper du har noen som kan ta litt vare på deg, og som kan se etter barna dine når du har det som verst. For en fungerer ikke til så mye, om i det hele tatt noe da.

Ingen fare med at du tar over tråden nei :-) Interessant å skrive med deg. Positivt overrasket og glad over at du tar deg tid til å skrive tilbake til meg, noe jeg ikke hadde forventet/håpet/trodd når jeg postet innlegget, så tusen takk til deg.

I det du gir av deg selv, av tanker og følelser, ligger det mye dyrekjøpt erfaring/lærdom, som også andre, i dette tilfelle meg, kan lære av. Samtidig lærer jeg også litt om meg selv. En blir på en måte "tvunget" til å tenke på en del ting når en skriver slik, så det å sette ned/skrive slik at en ser det svart på hvitt, kan være med på at en ser annerledes på en del ting.

Alle gode tanker til deg, med ønske om god bedring, og at du snart får god hjelp/behandling.

Ta godt vare på deg selv :-)

Klem

[Gjest Jente31]

Hei på deg, Jente31 :-)

Får ikke sove, så jeg prøver å skrive litt her, selv om det er vanskelig å samle tankene…

Når jeg leste:

"Er sikker på at andre ser på meg som "rar" :-), så måtte jeg nesten le :-) Kjente meg så godt igjen…

Jeg kjenner deg ikke Jente31, men etter å ha lest noen av dine innlegg, føler jeg meg ganske sikker på at den følelsen _kun_ ligger hos deg :-)

"Føler du en bitterhet ovenfor det som har skjedd?"

Vet ikke helt jeg. Noen ganger kanskje…

Som formen er nå, er jeg vel mer fortvila, enn bitter. Jeg har tenkt litt på det etter at jeg leste det du skrev, og jeg tror kanskje at jeg er redd for å tillate meg selv å kjenne på den følelsen. Redd for at den skal få slippe til og ta overhånd, og dermed vanskeliggjøre prosessen videre…

Vet ikke. Mulig jeg er bitter uten at jeg selv er klar over det…

Kanskje kan en kombinasjon av bitterhet og sinne være bra???

Tror jeg gir meg her, før jeg roter meg helt bort.. :-)

Når en opplever mye/bare faenskap i livet sitt, så er kanskje bitterhetsfølelsen vanskelig å unngå? Har i alle fall ingen problemer med å forstå at du er bitter, etter at jeg nå har lest flere av dine innlegg.

Med "skader", tenker du da på alt du sliter med nå i ettertid? At du har problemer som følge av det du har opplevd? Eller er jeg helt på jorde nå?

"Hun sa ikke noe. Men jeg fortalte henne alt for ikke så lenge siden. Dette for å få henne til å skjønne hvem hun bor sammen med, bl.a. (Hun er fremdeles underkuet av pappa). Hun fortalte at det ikke var usannsynlig, for han er helt sexfiksert og pervers."

Det er mye jeg ikke forstår i livet, og det du forteller her, om din mors reaksjon, eller rettere sagt mangel på det, er for meg uforståelig. At hun er underkuet og således blitt følelsesmessig "avstumpet" er på et vis forståelig, men jeg skulle vel ønske at hun hadde "våknet", når det gjaldt å kjempe for sine barn.

Jeg skal ikke begi meg inn på hva som har skjedd eller ikke skjedd i forhold til deg og din far, men alt du skriver peker en vei. Pass på og ta godt vare på din datter :-)

"Kan jeg spørrre om det er lenge siden overgrepene mot deg skjedde? Bare om du orker å si noe om det.."

Bare noen måneder siden sist det skjedde, da ble jeg gravid.

Tar et hopp nå, før følelsene tar overhånd…

Utredningen din, virker til å ha vært svært uproff. Er det ikke mulig å skrive det du måtte ha på hjertet, i et brev som du kan sende utrederen, slik at denne _må_ lese det du har skrevet?

"Jeg er forøvritg enig med deg. Jeg tror også at det ikke er noen samsvar mellom det ytre og det indre. Er du sånn du også? At du ikke klarer å vise noen hvordan du har det?"

Ja, jeg er (dessverre) sånn. Men, jeg har kommet så langt at jeg greier å si og vise (langt ifra alt, men mye) til behandleren min.

Kanskje like greit at en ikke viser det til så mange!? Når det er sagt, så er det veldig tungt og alltid bære "smilemaska", og si at jo takk det går bra, når en kjenner seg så deprimert, tung og så trist at en bare har lyst til å legge seg ned og død. Det mest frustrerende, vanskeligste, vondeste er likevel når det jeg sier ikke samsvarer med det jeg viser, på timene til behandleren min.

En gang sa behandleren min at det så ut som at jeg hadde det bedre, sammenlignet med timen før… (- skulle ønske at det var tilfelle..)

Da hadde jeg allerede før jeg møtte på timen, bestemt meg for at dette var siste time, min siste time…

Så, jeg synes det er ekstra vondt/vanskelig i behandlingssammenheng når "systemet mitt" ikke fungerer slik jeg skulle ønske.

"Jeg har aldri vist den negative siden til noen, bortsett fra til min ex og barna. Jeg klarer det ikke.. Jeg klarer heller ikke å utagere mot noen, selv om jeg burde."

Hva tror du selv skal til for at DU skal greie å vise hvordan du har det/føler deg, til noen andre?

Når du skriver at du ikke klarer å utagere, selv om du burde, hva legger du i det? Plassere skylda der den hører hjemme? Bli sint? Brøle? Hive gørra ut, og over på noen andre? ;-) - Det hadde vært noe det… ;-)

Skulle ønske at andre, spesielt fagpersoner hadde hatt evnen til å se bak "rustningen/fasaden" - som kanskje ble tatt i bruk og brukt som beskyttelse, for å overleve…

Ja, ja det er lov å drømme, eller? ;-)

Jeg er heldig som har en fantastisk behandler. Uten han hadde jeg ikke sittet her i dag. Han er der, han støtter meg, og så er han til å stole på. Det betyr så utrolig mye, og jeg er så takknemlig for det. Håper du også er like heldig som meg i forhold til behandler, når den tid kommer.

"Jeg begynte å bruke DOL for ett år siden. Jeg har fått trent meg masse her, og fått masse god hjelp. Når jeg har skrevet et innlegg, har jeg tenkt at jeg skjønner ikke at noen gidder å svare "lille meg". Samtidig har jeg vært kjempetaknemlig for at noen har giddet å bry seg. Komplisert, ikke sant?"

Ja, komplisert, og til tider uforståelig… For ligger det ikke i oss mennesker at vi ønsker å bli "sett", hørt, møtt med respekt på lik linje med andre? - Og,så når noen endelig ser vår vei, som vi har ønsket så mange ganger, så blir det nesten "ukomfortabelt", i mangel på et bedre ord.

Vi skulle ha jublet og ropt hurra! Hehe :-D

En ting er iallefall sikkert, mener jeg, og det er at å bli oversett, overhørt ikke akkurat styrker selvfølelsen/selvtilliten…

"Selvtilliten er mao bedre nå, enn den var for ett år siden. Dessuten er jeg blitt mye flinkere til å ta imot hjelp, også i RL. Jeg tør å være litt mer synlig nå."

Kjempebra! Godt å høre at selvtilliten har vokst, og at du tar imot den hjelpa du kan få.

"Jeg tenker at du heller ikke trenger å ha det sånn. Det går an å jobbe seg utav det. Er dette et tema hos psykologen din?"

Vet ikke om jeg kan si det er et tema, men en rød tråd i behandlingen er det vel, selv om jeg ikke alltid ser det like klart. Det handler vel litt om det å greie å hevde seg også, tror jeg. Jeg er ikke så flink til det. Har prøvd det til behandleren noen ganger, men det er fryktelig skummelt, selv til han som jeg stoler på. Han har taklet det fint, men jeg er livredd for at han/noen skal bli sint på meg. Om noen blir sint på meg er det som om noe inni meg klapper sammen, og jeg skulle ønsket at det åpnet seg et hull i gulvet/bakken :-) Jeg er av den typen som ber om unnskyldning for alt, om jeg har gjort noe galt eller ei. Har bedt om unnskyldning for at jeg i det hele tatt er i live…

Skummelt bare det og ha egen meninger. Når jeg er sammen med mine venner og det blir spurt om hva vi skal finne på/gjøre, sier jeg alltid: samme for meg, greit for meg, ok, bestem dere osv. Det er ikke alltid jeg vet hva jeg vil, men jeg skulle ønske at jeg hadde greid å si det, de gangene jeg vet. Et lite stykke arbeid igjen ja :-)

"Men tro meg - jeg skjønner at du ikke er ute etter å såre. Dessuten, om noen gir meg konstruktiv kritikk, så er dette noe jeg alltid har satt stor pris på (men meningsfylt og konstruktiv kritikk, som ikke er ment for å såre). Det har bringt meg videre mange ganger."

Konstruktiv kritikk/tilbakemeldinger er vel noe vi alle trenger, og bør ha/få. Mye hjelp i det, tror jeg, for da får vi muligheten til å se oss selv fra en annen vinkel (som ellers kan være noe innsnevret ;-) Vi kan vel alle gjøre "ugunstige" ting i forhold til oss selv, men også i forhold til andre, så da kan det være bra å ha en rettesnor i form av konstruktive tilbakemeldinger.

"Faktisk liker jeg å skrive med deg. Jeg føler vi er ganske like, ut ifra det du også har skrevet så langt. Men det er meg, selvfølgelig.."

Takk det samme. Liker å skrive med deg også :-), selv om jeg ikke er så glad i/flink til å skrive/ordlegge meg. Jeg føler også at vi er ganske like, selv om du er mange, mange hakk bedre enn meg ;-)

Håper at dagen din går etter forventningene :-)

Sender over mange varme tanker og klem.

Hei på du :-)

Jeg slapp unna migreneanfallet, så her kommer et svar til deg før jeg skal på jobb i dag. Jeg har nok som du sier, vært helt pumpa, etter den siste uka!

''Mulig jeg er bitter uten at jeg selv er klar over det… ''

Jeg tenker, kansje du ikke skal kjenne så mye på akkurat den følelsen nå, men heller ta det som det kommer, så det ikke blir så mye til deg.

''Med "skader", tenker du da på alt du sliter med nå i ettertid? At du har problemer som følge av det du har opplevd?''

Du har helt rett.

''Bare noen måneder siden sist det skjedde, da ble jeg gravid.

Tar et hopp nå, før følelsene tar overhånd…''

Forferdelig.. Du har min fulle støtte og medfølelse. Skjønner at du tar et hopp også. Jeg er også veldig glad for at du har en god psykolog, som tar deg på alvor. Det trenger du virkelig. Jeg har tenkt på en mulighet, at hvis du vil, kan du få maile meg. Men det er helt opp til deg. Jeg skjønner hvis du er skeptisk til dette (jeg er det selv).

''Ja, jeg er (dessverre) sånn. Men, jeg har kommet så langt at jeg greier å si og vise (langt ifra alt, men mye) til behandleren min. Kanskje like greit at en ikke viser det til så mange!?''

Helt enig med deg. Det er jo ikke meningen at en skal utlevere seg til hvem som helst :-) Men jeg er glad for at du klarer å vise det ovenfor behandleren din. Han er der for å hjelpe deg videre.

''Hva tror du selv skal til for at DU skal greie å vise hvordan du har det/føler deg, til noen andre?''

Bli trygg på meg selv og andre. Jeg er mye usikker. Men som jeg skrev ovenfor, er ikke målet å utlevere seg til hvem som helst. Der går en grense.

''Når du skriver at du ikke klarer å utagere, selv om du burde, hva legger du i det? Plassere skylda der den hører hjemme? Bli sint? Brøle? Hive gørra ut, og over på noen andre? ;-) - Det hadde vært noe det… ;-)''

Ja, det hadde vært noe! Greier du å få til dette? Hva sier du til foreldrene dine når de kommer med trusler mot deg? Bare om du vil si noe om det, altså..

Vel. Det jeg mente, var at jeg ikke greier å si fra - sette grenser, når noen tråkker på meg. Jeg greier heller ikke å vise at jeg er uenig, feks. Jeg jatter med. Jeg er nok redd for å bli avvist.

''Skulle ønske at andre, spesielt fagpersoner hadde hatt evnen til å se bak "rustningen/fasaden" - som kanskje ble tatt i bruk og brukt som beskyttelse, for å overleve…''

Har du sagt dette til psykologen din? Jeg gikk til en psykomotorisk fysioterapeut for et par år siden. Hun sa at min rustning var stor og tykk... Jeg skjønte det ikke da, men nå.

Kansje har psykologen din oppdaget at du har en slik rustning på deg, men ikke sagt noe om det enda..? Hvis ikke kan du gjerne lufte dette for han, når tiden er inne.

''Jeg er heldig som har en fantastisk behandler. Uten han hadde jeg ikke sittet her i dag. Han er der, han støtter meg, og så er han til å stole på. Det betyr så utrolig mye, og jeg er så takknemlig for det. Håper du også er like heldig som meg i forhold til behandler, når den tid kommer.''

Jeg er så glad på din vegne. Det berøre mitt hjerte at du sier dette. For dette fortjener du, virkelig. I know..

Jeg er nå henvist til bl.a Levanger, så får vi se. Kommer jeg inn der, er jeg sikker på at jeg får den hjelpen jeg trenger.

''Og,så når noen endelig ser vår vei, som vi har ønsket så mange ganger, så blir det nesten "ukomfortabelt", i mangel på et bedre ord.

''En ting er iallefall sikkert, mener jeg, og det er at å bli oversett, overhørt ikke akkurat styrker selvfølelsen/selvtilliten…''

helt enig :-)

''Det handler vel litt om det å greie å hevde seg også, tror jeg.Jeg er ikke så flink til det. Har prøvd det til behandleren noen ganger, men det er fryktelig skummelt, selv til han som jeg stoler på. Han har taklet det fint, men jeg er livredd for at han/noen skal bli sint på meg. Om noen blir sint på meg er det som om noe inni meg klapper sammen, og jeg skulle ønsket at det åpnet seg et hull i gulvet/bakken :-) Jeg er av den typen som ber om unnskyldning for alt, om jeg har gjort noe galt eller ei. Har bedt om unnskyldning for at jeg i det hele tatt er i live…''

Får jeg være med i "klubben" jeg også? Har det på akkurat samme måten, men er blitt mye bedre på dette med å ikke be om unnskyldning for alt. Regner med det er fordi min selvtillit har blitt bedre. Tro meg, slik skal du ikke ha det, og jeg er sikker på at du også vli klare å jobbe deg utav det, men bruk tiden til hjelp.

''Skummelt bare det og ha egen meninger. Når jeg er sammen med mine venner og det blir spurt om hva vi skal finne på/gjøre, sier jeg alltid: samme for meg, greit for meg, ok, bestem dere osv. Det er ikke alltid jeg vet hva jeg vil, men jeg skulle ønske at jeg hadde greid å si det, de gangene jeg vet. Et lite stykke arbeid igjen ja :-)''

Jobb med saken. Jeg vet hvordan dette er. Hadde vært interessant å blitt kjent med deg også i RL, mailet deg. Jeg er ganske sikker på at vi hadde funnet mye styrke i hverandre, og hjulpet hverandre. Men som sagt, det er opp til deg. Jeg vil ikke presse.

''Konstruktiv kritikk/tilbakemeldinger er vel noe vi alle trenger, og bør ha/få. Mye hjelp i det, tror jeg, for da får vi muligheten til å se oss selv fra en annen vinkel (som ellers kan være noe innsnevret ;-) Vi kan vel alle gjøre "ugunstige" ting i forhold til oss selv, men også i forhold til andre, så da kan det være bra å ha en rettesnor i form av konstruktive tilbakemeldinger.''

Fornuftig og klokt sagt :-)

''Takk det samme. Liker å skrive med deg også :-), selv om jeg ikke er så glad i/flink til å skrive/ordlegge meg. Jeg føler også at vi er ganske like, selv om du er mange, mange hakk bedre enn meg ;-)''

Tull på deg! Jeg synes du er flink til å ordlegge deg. Faktisk synes jeg du er flinkere enn meg, så det så, hehe. Neida, jeg synes ikke man skal måle seg med andre på denne måten, egentlig. Lett å si det, jeg gjør det ofte selv enda. Men vi mennesker er forskjellige, og ved å forstå det, har iallefall jeg kommet litt lenger. Jeg er sikker på at mange liker deg, fordi du er den du er, jeg :-)

Jeg begynner kl elve på jobb, så jeg må løpe nå. Men ha en fin dag, jeg håper at du har det så bra som mulig. Gode tanker og en god klem til deg fra ei som tenker på deg :-)

[Gjest this is a signature]

De beskylder meg for alt, egentlig. For at jeg har kommet med (u)sanne beskyldninger mot de, og at de som en følge av dette ikke har det bra…

Vi fungerer ikke som familie, noe vi etter min mening, aldri har gjort. Men dette er vel noe jeg først ser nå, etter at jeg kom i behandling. Jeg trodde vel at det som skjedde var "normalt", at dette var noe som skjedde i alle familier. Jeg trodde at jeg var unormal som reagerte med å ønske at jeg var død, allerede som barn. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg reagerte med å være så trist og lei meg over det som skjedde, når det så ut til at andre barn taklet det så bra, og at de greide å være glad…

Jeg kunne ha skrevet mer, men dette var noen av alle mine tanker…

Utrolig umodent av dine foreldre å true med rettssak over dettew..De tåler tydeligvis ikke selvkritikk..En del av livet er å lære av sine feil, ikke forsvare dem..Det er tegn på lite modning/personlig utvikling..

[Gjest tryna]

Hei på du :-)

Jeg slapp unna migreneanfallet, så her kommer et svar til deg før jeg skal på jobb i dag. Jeg har nok som du sier, vært helt pumpa, etter den siste uka!

''Mulig jeg er bitter uten at jeg selv er klar over det… ''

Jeg tenker, kansje du ikke skal kjenne så mye på akkurat den følelsen nå, men heller ta det som det kommer, så det ikke blir så mye til deg.

''Med "skader", tenker du da på alt du sliter med nå i ettertid? At du har problemer som følge av det du har opplevd?''

Du har helt rett.

''Bare noen måneder siden sist det skjedde, da ble jeg gravid.

Tar et hopp nå, før følelsene tar overhånd…''

Forferdelig.. Du har min fulle støtte og medfølelse. Skjønner at du tar et hopp også. Jeg er også veldig glad for at du har en god psykolog, som tar deg på alvor. Det trenger du virkelig. Jeg har tenkt på en mulighet, at hvis du vil, kan du få maile meg. Men det er helt opp til deg. Jeg skjønner hvis du er skeptisk til dette (jeg er det selv).

''Ja, jeg er (dessverre) sånn. Men, jeg har kommet så langt at jeg greier å si og vise (langt ifra alt, men mye) til behandleren min. Kanskje like greit at en ikke viser det til så mange!?''

Helt enig med deg. Det er jo ikke meningen at en skal utlevere seg til hvem som helst :-) Men jeg er glad for at du klarer å vise det ovenfor behandleren din. Han er der for å hjelpe deg videre.

''Hva tror du selv skal til for at DU skal greie å vise hvordan du har det/føler deg, til noen andre?''

Bli trygg på meg selv og andre. Jeg er mye usikker. Men som jeg skrev ovenfor, er ikke målet å utlevere seg til hvem som helst. Der går en grense.

''Når du skriver at du ikke klarer å utagere, selv om du burde, hva legger du i det? Plassere skylda der den hører hjemme? Bli sint? Brøle? Hive gørra ut, og over på noen andre? ;-) - Det hadde vært noe det… ;-)''

Ja, det hadde vært noe! Greier du å få til dette? Hva sier du til foreldrene dine når de kommer med trusler mot deg? Bare om du vil si noe om det, altså..

Vel. Det jeg mente, var at jeg ikke greier å si fra - sette grenser, når noen tråkker på meg. Jeg greier heller ikke å vise at jeg er uenig, feks. Jeg jatter med. Jeg er nok redd for å bli avvist.

''Skulle ønske at andre, spesielt fagpersoner hadde hatt evnen til å se bak "rustningen/fasaden" - som kanskje ble tatt i bruk og brukt som beskyttelse, for å overleve…''

Har du sagt dette til psykologen din? Jeg gikk til en psykomotorisk fysioterapeut for et par år siden. Hun sa at min rustning var stor og tykk... Jeg skjønte det ikke da, men nå.

Kansje har psykologen din oppdaget at du har en slik rustning på deg, men ikke sagt noe om det enda..? Hvis ikke kan du gjerne lufte dette for han, når tiden er inne.

''Jeg er heldig som har en fantastisk behandler. Uten han hadde jeg ikke sittet her i dag. Han er der, han støtter meg, og så er han til å stole på. Det betyr så utrolig mye, og jeg er så takknemlig for det. Håper du også er like heldig som meg i forhold til behandler, når den tid kommer.''

Jeg er så glad på din vegne. Det berøre mitt hjerte at du sier dette. For dette fortjener du, virkelig. I know..

Jeg er nå henvist til bl.a Levanger, så får vi se. Kommer jeg inn der, er jeg sikker på at jeg får den hjelpen jeg trenger.

''Og,så når noen endelig ser vår vei, som vi har ønsket så mange ganger, så blir det nesten "ukomfortabelt", i mangel på et bedre ord.

''En ting er iallefall sikkert, mener jeg, og det er at å bli oversett, overhørt ikke akkurat styrker selvfølelsen/selvtilliten…''

helt enig :-)

''Det handler vel litt om det å greie å hevde seg også, tror jeg.Jeg er ikke så flink til det. Har prøvd det til behandleren noen ganger, men det er fryktelig skummelt, selv til han som jeg stoler på. Han har taklet det fint, men jeg er livredd for at han/noen skal bli sint på meg. Om noen blir sint på meg er det som om noe inni meg klapper sammen, og jeg skulle ønsket at det åpnet seg et hull i gulvet/bakken :-) Jeg er av den typen som ber om unnskyldning for alt, om jeg har gjort noe galt eller ei. Har bedt om unnskyldning for at jeg i det hele tatt er i live…''

Får jeg være med i "klubben" jeg også? Har det på akkurat samme måten, men er blitt mye bedre på dette med å ikke be om unnskyldning for alt. Regner med det er fordi min selvtillit har blitt bedre. Tro meg, slik skal du ikke ha det, og jeg er sikker på at du også vli klare å jobbe deg utav det, men bruk tiden til hjelp.

''Skummelt bare det og ha egen meninger. Når jeg er sammen med mine venner og det blir spurt om hva vi skal finne på/gjøre, sier jeg alltid: samme for meg, greit for meg, ok, bestem dere osv. Det er ikke alltid jeg vet hva jeg vil, men jeg skulle ønske at jeg hadde greid å si det, de gangene jeg vet. Et lite stykke arbeid igjen ja :-)''

Jobb med saken. Jeg vet hvordan dette er. Hadde vært interessant å blitt kjent med deg også i RL, mailet deg. Jeg er ganske sikker på at vi hadde funnet mye styrke i hverandre, og hjulpet hverandre. Men som sagt, det er opp til deg. Jeg vil ikke presse.

''Konstruktiv kritikk/tilbakemeldinger er vel noe vi alle trenger, og bør ha/få. Mye hjelp i det, tror jeg, for da får vi muligheten til å se oss selv fra en annen vinkel (som ellers kan være noe innsnevret ;-) Vi kan vel alle gjøre "ugunstige" ting i forhold til oss selv, men også i forhold til andre, så da kan det være bra å ha en rettesnor i form av konstruktive tilbakemeldinger.''

Fornuftig og klokt sagt :-)

''Takk det samme. Liker å skrive med deg også :-), selv om jeg ikke er så glad i/flink til å skrive/ordlegge meg. Jeg føler også at vi er ganske like, selv om du er mange, mange hakk bedre enn meg ;-)''

Tull på deg! Jeg synes du er flink til å ordlegge deg. Faktisk synes jeg du er flinkere enn meg, så det så, hehe. Neida, jeg synes ikke man skal måle seg med andre på denne måten, egentlig. Lett å si det, jeg gjør det ofte selv enda. Men vi mennesker er forskjellige, og ved å forstå det, har iallefall jeg kommet litt lenger. Jeg er sikker på at mange liker deg, fordi du er den du er, jeg :-)

Jeg begynner kl elve på jobb, så jeg må løpe nå. Men ha en fin dag, jeg håper at du har det så bra som mulig. Gode tanker og en god klem til deg fra ei som tenker på deg :-)

Hei Jente31 :-)

Jeg har ikke vært her inne på flere dager nå, for formen min har ikke vært særlig god, så jeg har rett og slett ikke orket noe. Jeg har tenkt mye på deg, og lurt på hvordan du har det.

Hvordan går det med deg?

Leste innlegget ditt om depresjon nå, og jeg skulle ønske jeg kunne ha sagt/skrevet noe som hadde vært til hjelp. Men, ettersom jeg er i samme båt som deg og dessverre ikke har noe fornuftig å si, så griper jeg heller en åre og padler litt sammen med deg i mørket, i håp om at hvis vi ror lenge nok, oppdager et lys i det fjerne som vi kan sette kursen mot… ;-)

Fikk du snakket med fastlegen din om hvordan du tenker/føler i forhold til depresjonen du sliter med? Hadde h*n noe forslag til hva du skulle/kunne gjøre i forhold til å holde ut, til du får hjelp? Har du fortsatt samtaler med psykepleier? Er forslaget om sosionom helt utelukket, eller vil du prøve? Jeg hadde for mange år siden noen samtaler med en sosionom, og har bare positivt å si om det, så hvis jeg hadde vært deg, ville jeg ha prøvd det i påvente av annen hjelp.

Hva med å senke kravene du har til deg selv? Godta at du har det helt for jævlig akkurat nå, og at det er greit at du ikke makter å yte så mye som du kanskje skulle ønske. Jeg tror at så lenge du makter å slite deg til å gjøre noe, selv om det ikke gir deg glede, så kan det umulig bli verre!? Lettere sagt, enn gjort… jeg vet. Men de gangene jeg, noe motvillig, har greid å klatre over dørstokken, så har det ikke gjort ting verre (med mindre det har skjedd noe uforutsigbart…).

Klamre deg til håpet om at du snart får hjelp, og til de gode dagene du sier du kan ha, og som sikkert er mulig å få oppleve igjen, selv om det ser mørkt ut nå.

Jeg skulle ha gitt mye for gode dager, men foreløpig er det bare en drøm for meg. Jeg har en konkret drøm, en ting jeg av hele mitt hjerte har lyst til å oppleve før jeg dør, men jeg vet ikke om jeg er så heldig. Tiden vil vise…

"Hadde vært interessant å blitt kjent med deg også i RL, mailet deg. Jeg er ganske sikker på at vi hadde funnet mye styrke i hverandre, og hjulpet hverandre. Men som sagt, det er opp til deg. Jeg vil ikke presse."

Takk det samme. Vi kan gjerne maile, om du vil. Er redd jeg ikke kan være til så mye hjelp, selv om jeg skulle ønske det, men jeg vil gjerne være der for deg, hvis det kan være litt støtte i det.

"Hva sier du til foreldrene dine når de kommer med trusler mot deg?"

Jeg blir STUM!!! - som en østers… :-(

"Vel. Det jeg mente, var at jeg ikke greier å si fra - sette grenser, når noen tråkker på meg. Jeg greier heller ikke å vise at jeg er uenig, feks. Jeg jatter med. Jeg er nok redd for å bli avvist."

Ja, dette var kjent. Jeg er også redd for å bli avvist. For det er noe som er vondt/sårende, og noe en ikke ønsker å oppleve.

Håper det er greit at jeg kommer med et eksempel fra mitt liv, bare for å vise at det ikke er "verdens undergang" å bli avvist.

I forbindelse med "saken" min, har min familie snakket med "nær og fjern" om hvilken umulig/håpløs datter/søster de har, som har kommet med de grusomste (u)sanne) beskyldninger mot de. I den sammenheng har jeg opplevd bokstavlig talt at folk har snudd ryggen til meg, og gått. Og/eller de har oversett meg, behandlet meg som luft.

Det er selvfølgelig vondt/vanskelig når det skjer, men jeg har prøvd å tenke at det sier mer om dem som mennesker enn hva det gjør om meg. De første gangene jeg opplevde det, var verst. Hadde bare lyst til å grave meg ned, men jeg kom meg gjennom det også. Jeg bestemte meg for en ting, og det var at om _de_ oppfører seg som de gjør, så har ikke jeg noe ønske om å synke ned på deres nivå. Så til de som har avvist/snudd ryggen til meg, har jeg alltid sagt; Hei, og ha det, om jeg har møtt de igjen, selv om de behandler meg som luft.

Så, det å oppleve å bli avvist er noe jeg frykter, og prøver å unngå. Håper selvfølgelig jeg ikke opplever det igjen, men jeg vet nå, at om det skjer, så greier jeg meg likevel.

"Får jeg være med i "klubben" jeg også? Har det på akkurat samme måten, men er blitt mye bedre på dette med å ikke be om unnskyldning for alt. Regner med det er fordi min selvtillit har blitt bedre. Tro meg, slik skal du ikke ha det, og jeg er sikker på at du også vli klare å jobbe deg utav det, men bruk tiden til hjelp."

Ja, velkommen i klubben ;-)

Tror nok _tiden_ kan være en viktig faktor, på flere områder…

Ønsker deg alt godt, og så håper jeg du får den hjelpa du trenger snart. Hold ut! :-)

Alle gode tanker, med ønske om at du får en så god dag som mulig :-) *klem*

[Gjest Jente31]

Hei Jente31 :-)

Jeg har ikke vært her inne på flere dager nå, for formen min har ikke vært særlig god, så jeg har rett og slett ikke orket noe. Jeg har tenkt mye på deg, og lurt på hvordan du har det.

Hvordan går det med deg?

Leste innlegget ditt om depresjon nå, og jeg skulle ønske jeg kunne ha sagt/skrevet noe som hadde vært til hjelp. Men, ettersom jeg er i samme båt som deg og dessverre ikke har noe fornuftig å si, så griper jeg heller en åre og padler litt sammen med deg i mørket, i håp om at hvis vi ror lenge nok, oppdager et lys i det fjerne som vi kan sette kursen mot… ;-)

Fikk du snakket med fastlegen din om hvordan du tenker/føler i forhold til depresjonen du sliter med? Hadde h*n noe forslag til hva du skulle/kunne gjøre i forhold til å holde ut, til du får hjelp? Har du fortsatt samtaler med psykepleier? Er forslaget om sosionom helt utelukket, eller vil du prøve? Jeg hadde for mange år siden noen samtaler med en sosionom, og har bare positivt å si om det, så hvis jeg hadde vært deg, ville jeg ha prøvd det i påvente av annen hjelp.

Hva med å senke kravene du har til deg selv? Godta at du har det helt for jævlig akkurat nå, og at det er greit at du ikke makter å yte så mye som du kanskje skulle ønske. Jeg tror at så lenge du makter å slite deg til å gjøre noe, selv om det ikke gir deg glede, så kan det umulig bli verre!? Lettere sagt, enn gjort… jeg vet. Men de gangene jeg, noe motvillig, har greid å klatre over dørstokken, så har det ikke gjort ting verre (med mindre det har skjedd noe uforutsigbart…).

Klamre deg til håpet om at du snart får hjelp, og til de gode dagene du sier du kan ha, og som sikkert er mulig å få oppleve igjen, selv om det ser mørkt ut nå.

Jeg skulle ha gitt mye for gode dager, men foreløpig er det bare en drøm for meg. Jeg har en konkret drøm, en ting jeg av hele mitt hjerte har lyst til å oppleve før jeg dør, men jeg vet ikke om jeg er så heldig. Tiden vil vise…

"Hadde vært interessant å blitt kjent med deg også i RL, mailet deg. Jeg er ganske sikker på at vi hadde funnet mye styrke i hverandre, og hjulpet hverandre. Men som sagt, det er opp til deg. Jeg vil ikke presse."

Takk det samme. Vi kan gjerne maile, om du vil. Er redd jeg ikke kan være til så mye hjelp, selv om jeg skulle ønske det, men jeg vil gjerne være der for deg, hvis det kan være litt støtte i det.

"Hva sier du til foreldrene dine når de kommer med trusler mot deg?"

Jeg blir STUM!!! - som en østers… :-(

"Vel. Det jeg mente, var at jeg ikke greier å si fra - sette grenser, når noen tråkker på meg. Jeg greier heller ikke å vise at jeg er uenig, feks. Jeg jatter med. Jeg er nok redd for å bli avvist."

Ja, dette var kjent. Jeg er også redd for å bli avvist. For det er noe som er vondt/sårende, og noe en ikke ønsker å oppleve.

Håper det er greit at jeg kommer med et eksempel fra mitt liv, bare for å vise at det ikke er "verdens undergang" å bli avvist.

I forbindelse med "saken" min, har min familie snakket med "nær og fjern" om hvilken umulig/håpløs datter/søster de har, som har kommet med de grusomste (u)sanne) beskyldninger mot de. I den sammenheng har jeg opplevd bokstavlig talt at folk har snudd ryggen til meg, og gått. Og/eller de har oversett meg, behandlet meg som luft.

Det er selvfølgelig vondt/vanskelig når det skjer, men jeg har prøvd å tenke at det sier mer om dem som mennesker enn hva det gjør om meg. De første gangene jeg opplevde det, var verst. Hadde bare lyst til å grave meg ned, men jeg kom meg gjennom det også. Jeg bestemte meg for en ting, og det var at om _de_ oppfører seg som de gjør, så har ikke jeg noe ønske om å synke ned på deres nivå. Så til de som har avvist/snudd ryggen til meg, har jeg alltid sagt; Hei, og ha det, om jeg har møtt de igjen, selv om de behandler meg som luft.

Så, det å oppleve å bli avvist er noe jeg frykter, og prøver å unngå. Håper selvfølgelig jeg ikke opplever det igjen, men jeg vet nå, at om det skjer, så greier jeg meg likevel.

"Får jeg være med i "klubben" jeg også? Har det på akkurat samme måten, men er blitt mye bedre på dette med å ikke be om unnskyldning for alt. Regner med det er fordi min selvtillit har blitt bedre. Tro meg, slik skal du ikke ha det, og jeg er sikker på at du også vli klare å jobbe deg utav det, men bruk tiden til hjelp."

Ja, velkommen i klubben ;-)

Tror nok _tiden_ kan være en viktig faktor, på flere områder…

Ønsker deg alt godt, og så håper jeg du får den hjelpa du trenger snart. Hold ut! :-)

Alle gode tanker, med ønske om at du får en så god dag som mulig :-) *klem*

Hei igjen :-)

Jeg synes du kommer med mange gode råd. Jeg har tenkt masse på dette siden igår - det å godta at det er helt forjævlig akkurat nå.. Det er vel slik det skal være sikkert - vondt skal vondt fordrive.. Da er det lettere å akseptere også, iallefall er det verdt det, synes jeg. Jeg har nok vært litt engstelig, ja :-) Men nå går det bra, for nå skjønner jeg mer (tror jeg).

Jeg skal i samtale med både psykepleier og sosionom på mandag, noe jeg ser frem til. Jeg har tatt imot tilbudet fra sosionomen, og ser frem til det.

Du sier du har en drøm - vil du si noe mer om det?

''Håper det er greit at jeg kommer med et eksempel fra mitt liv, bare for å vise at det ikke er "verdens undergang" å bli avvist.''

Det er helt greit. Var et godt eks. Jeg synes du er tøff! Det er selvsagt veldig vondt, men jeg tror det er mulig å vokse på det.

Man må bare gjøre noen valg her i livet, som er riktig for en selv, og ikke ta hensyn til alle andre.. Jeg har gjort det samme selv.

Jeg tar det ikke lenger like tung om noen avviser heller. Det er noe man må lære seg å leve med. Man kan ikke bli likt av alle :-)

Tusen takk for nok et godt innlegg fra deg. Får se om jeg får ordnet med anonym mail. Tror vi har mye til felles og jeg vil også være der for deg.

Klem