Hva er det som skjer med han?

[ysatis]

Hei,

jeg er helt fortvilet over min samboer og håper jeg kan få noen råd og hjelp her.

Vi har det i perioder veldig bra, men han svinger voldsomt i humøret. Han kan starte diskusjoner over gamle -"utgåtte"- temaer som alltid ender med stor krangel.

Han kan fra den ene dagen til den andre veksle mellom å elske meg og prise seg lykkelig for at han har meg, uten meg "vet han ikke hva han skulle gjort", for så å fortelle meg at han ikke mener vi har noen framtid sammen, at det bare er bråk "her i huset" og at han helst ser at vi går fra hverandre. Han ombestemmer seg alltid, gjerne når han ser at jeg er veldig lei meg... Da skal han selvfølgelig "gi meg en sjanes til". Det er altså ingenting fra hans ståsted som tilsier at han har noe skyld i det hele tatt. Har prøvd å si at jeg er klar for å oppheve forholdet, men at jeg synes vi får snakke normalt sammen. Men det er ikke nødvendig, mener han, bare jeg kan "skjerpe meg"...

Jeg begynner nå å bli veldig nervøs av alt dette her, og har mest lyst til å komme meg vekk. Dersom jeg forsøker å prate med han får han bestandig meg til å være årsaken til alle hans utbrudd.

Jeg sliter litt med angst. Forrige uke våknet jeg veldig tidlig med en sterk uro i kroppen. Jeg synes ikke dette var så farlig å fortelle han, men da jeg gjorde det så fikk han nok et raserianfall - og jeg fikk hele reglen på nytt... Med at det var slutt etc. etc.

Jeg har prød å fortelle han at det ikke er hans feil at jeg har denne angsten, men nå vet jeg snart ikke lenger, det blir iallefall ikke noe bedre...

Jeg mener at hans oppførsel ikke er normal i det hele tatt. Men han har også veldig mange gode sider - det er jo derfor jeg i det hele tatt fortsatt er her.

Jeg tror ikke han vil ha hjelp av noe slag, men jeg håper noen kan gi meg svar her, om noen har en formening, jeg vet ikke lenger hvor lenge jeg kan være her.....

[Lillemus]

Han er vel neppe interessert i søke hjelp? For i hans hode er det ikke han som har problemer? Jeg hadde ikke orket et slikt forhold, rett og slett...

[Gjest D*lilith]

Det hørtes veldig slitsomt ut å leve sånn...

[minog]

Som du skriver: "jeg vet ikke hvor lenge jeg kan være her" Det synes jeg er en god beskrivelse og en klar melding - Si akkurat de ordene til han.

En aktiv og tydelig handling er å reise deg og gå ut - hvis det passer å gjøre det. Det kan være effektivt.

Ingen skal behøve å være noen andres søppelbøtte. Har han gørr han vil kvitte seg med, får han gjøre det andre steder. Det er unødvendig å diskutere usaklige beskyldninger.

Om han har et psykisk problem/diagnose eller en stygg uvane er ikke godt å si for en leg.

Det er ikke lett å tåle skitt over lang tid uten å la seg merke med det.Men ta vare på deg selv. Ikke la verken han eller noen knekke deg.

[PieLill]

Dette forholdet virker ikke særlig stabilt.

Det første du bør gjøre er å ta forhåndsregler i tilfelle brudd. Sørg for en 110% adskilt økonomi. Pass på at du ikke vil hefte for gjeld han har pådratt seg. Sjekk at alle regninger på tlf., strøm, internett, TV, alt som står/kan stå i ditt navn er betalt. La det ikke være noen utestående regninger som kan hefte ved deg.

Sørg for at du har (del)eiendomsrett til kapitalting du har vært med å betale. Tenk gjennom bolig. hvem eier hva. Hvem ville måtte flytte ut ved et evt. brudd.

Når du har en klar plan både praktisk og økonomisk på et liv uten ham, synes jeg du skal ta ham på ordet om han igjen truer med brudd. Fortell ham at fleres "sjanser" interesserer deg midt på ryggen. Du vil ikke leve med en som er så missfornøyd med deg at han truer med brudd ved den minste friksjon.

Så pakker du ditt / hans og en av dere flytter ut. Ferdig med det.

Mener han da fortsatt at du er store stygge ulven, var han ikke noe å samle på. Ønsker han å forandre seg, må du gjøre veien tilbake tilstrekkelig tung og lang til at han ikke klarer å drive skuespill.

mvh