Mentalt ganske skjør

[Gjest MagicavonTryll]

Hei Jeg er ei jente på 20 år som i grunn har slitt med depresjoner og anstrengt forhold til mat helt siden jeg begynte på ungdomsskolen. På den tida var det skikkelig ille, jeg gikk konstant rundt med en følelse av at ingenting betydde noe og at jeg var et null som ingen brydde seg om. I tillegg var jeg konstant sliten og trøtt, og sov alltid noen timer midt på dagen mellom lekser og håndballtrening. På grunn av alt dette gikk jeg med selvmordstanker som jeg aldri hadde mot til å gjøre noe med, hverken den ene eller andre veien. Et år i Australia i andre klasse på vgs gjorde ting mye bedre, men jeg kan fortsatt ha perioder hvor jeg overhodet ikke kan se noe positivt i noe som helst. Jeg har lav selvtillit og er veldig påvirkelig når det gjelder andres utseende (dette gjelder forøvrig også valg av utdanning, føler jeg er bittelitt interessert i alt, noe jeg ikke kommer så langt med, ser jeg på et dyrlegeprogram vil jeg bli dyrlege, ser jeg på Ally McBeal vil jeg bli advokat etc) Jeg er også veldig mye aleine fordi jeg generelt liker bedre å trekke meg tilbake for å sitta i godstolen og spise masse usunt (kan forøvrig ikke stoppe den evinnelige hungern etter noe søtt), enn å være sosial fordi det ofte er for slitsomt.Skal begynne å studere etter jul i Australia, fordi jeg følte meg så godt likt der, men nå begynner jeg egentlig å angre litt fordi jeg føler jeg roter meg bort fra virkeligheten og fordi jeg veit jeg konstant kommer til å tenke på Norge (det var ihvertfall det jeg gjorde i andre klasse). En annen ting er at jeg mer og mer begynner å få konsentrasjonsvansker. Har alltid vært forholdsvis flink på skolen, men i de seinere år føler jeg det går mer ut av hodet enn inn, og jeg må ofte konsentrere meg mye hardere når folk prater eller når jeg leser hvis jeg skal få det med meg. Hjernen min kobler ut flere ganger daglig og det er vanskelig å komme tilbake til "virkeligheten". Så jeg har på en måte gitt opp det studiet alt før jeg har begynt det, fordi det virker så vanskelig. En annen ting er at jeg gikk opp tretten kilo da jeg var der sist, og siden jeg ikke akkurat er liten nå heller (føler meg så kompakt bygd) så er ikke det mest ønskelig ska skje igjen. Jeg går generelt med et ønske av å bli likt best av alle (eller noen utvalgte), men ender som regel opp som sjalu fordi jeg føler de liker andre bedre enn meg. Har også enormt høye krav til meg selv, men altfor lite energi og vilje til å jobbe med dem. Jeg har aldri prata med noen andre enn et par venner, og med de har jeg bare sagt et par ting, samt at det er noen år sida fordi jeg følte de blei lei av det. Veit detta blei ganske langt, men jeg er veldig interessert i å høre hva slags kommentarer du kan ha til detta.