Hva med barna?

[Gjest barnas ve og vel]

Fagpersoner snakker om åpenhet rundt psykiske lidelser. Men er det vanlig å _være_ åpen om at mor/ far har psykiske vansker? Er den syke selv åpen om dette, og hvorfor/ hvorfor ikke?

Tror dere barna kan ta skade av at mor/ far har slike vansker? Hva kan man (i dette tilfelle er man: mor/ far selv, lærere, helsepersonell, familie, omgangskrets... etc) aktivt gjøre for å minske disse skadene?

[Gjest Hei33]

Jeg har selv blitt fortalt at barna mine burde gå i en slags støttegruppe for barn på DPS her jeg bor. Det ledes av en psyk.sykepleier og en helsesøster.

Selv ser jeg ikke helt poenget med det, for vår del. For det første er de altfor små (7 og 8), og for det andre tror jeg ikke de merker at jeg sliter. Jeg er en god mor for dem, og jeg plager dem ikke med mine problemer.

Så hvorfor informere og være åpen om noe som ikke egentlig er et problem for dem? De vet jo ikke at det er et problem engang! Slik åpenhet (mamma`n din har en sykdom oppe i hodet sitt...), tror jeg gjør mer skade enn gavn...

[Gjest XTheos]

Det aller viktigste er å ufarliggjøre mors/fars psykdom. La barna komme å besøke på psykehuset. Ikke lag noe hysj-hysj nummer av det. Det vil virke mot sin hensikt og istedet virke skremmende.

Møt barnet på det nivået barnet er. Å bruke begrepet "deprimert" overfor en 6-åring er meningsløst. Men det er svært viktig å sette ord på mors/fars tilstand. Jeg har hørt "lei-seg-syken, sliten-syken osv bli brukt. Mao: Gjøre det forståelig for barnet.

Skjerm barna om nødvendig. Hvis mor/far skader seg selv/andre eller opptrer skremmende overfor barna(psykose etc) så få h*n ut av huset! Uansett!

Barna er kompromissløst førsteprioritet!

Dette er noen tanker omkring det å ha en psykisk lidelse og å være foreldre.

Sikkert andre på forum som har erfaringer?

[Gjest XTheos]

Jeg har selv blitt fortalt at barna mine burde gå i en slags støttegruppe for barn på DPS her jeg bor. Det ledes av en psyk.sykepleier og en helsesøster.

Selv ser jeg ikke helt poenget med det, for vår del. For det første er de altfor små (7 og 8), og for det andre tror jeg ikke de merker at jeg sliter. Jeg er en god mor for dem, og jeg plager dem ikke med mine problemer.

Så hvorfor informere og være åpen om noe som ikke egentlig er et problem for dem? De vet jo ikke at det er et problem engang! Slik åpenhet (mamma`n din har en sykdom oppe i hodet sitt...), tror jeg gjør mer skade enn gavn...

Selvsagt!

Hvis du er sikker på at du har skjermet barna fra dine plager er jeg enig.

Hvis mor/far blir innlagt en/flere ganger på psykehus i løpet av et år vil det være naturlig å si noe om det?

[Gjest Hei33]

Selvsagt!

Hvis du er sikker på at du har skjermet barna fra dine plager er jeg enig.

Hvis mor/far blir innlagt en/flere ganger på psykehus i løpet av et år vil det være naturlig å si noe om det?

Ja, da er jeg enig i at det er på sin plass å forklare ovenfor barna. :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg tror det er blitt langt mer åpenhet om dette de siste årene. Før var det som om psykiatrien ikke tenkte på at pasientene deres hadde barn. Det er klart det kan være skadelig i ulik grad å ha en eller begge foresatte med psykiske lidelser. Barna vil få ekstra store belastninger om forelderen(e) og behandlingsapparatet ikke forklarer dem hva som ikke er deres skyld og ikke forklarer hvorfor forelderen(e) kan reagere som de gjør. Men aller verst og mest skadelig tror jeg det er for alle de barna som har forelder(e) som er psykisk syke, men som ikke oppsøker behandling.