Balanserer...

[Gjest Hei33]

Jeg balanserer. Kan ramle ned på den gale siden når som helst, føler jeg.

Jeg bruker alle krefter på å "være normal" ovenfor familie, venner, lærerne til barna, osv. Ingen ser at jeg har det tøft. Jeg sier ingenting om det, fordi ingen ville forstå uansett.

Har prøvd, men har fått høre: "Frisk luft og dagslys gjør deg godt". "Gå deg en tur", osv.

Men jeg ORKER jo ikke det! Jeg har ikke flere krefter igjen. Jeg bruker opp alle på å være "normal". Jeg tvinger meg nok som jeg gjør til ulike ting. Jeg går på foreldremøter, møter opp på klasseturer, prater hyggelig med naboen, er blid og omgjengelig ovenfor andre, sørger for å være en god mor, osv.

Dette livet er slitsomt. Jeg skjønner godt de som plutselig har gått hen og tatt livet sitt, uten at familie, venner eller andre har skjønt hvorfor. : "Alt virket jo så bra".

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Slikt gjør jeg også jeg. Av den grunn at jeg ikke ønsker, vil eller kan klare å se at min egen depressive tilstand i meg skal gå utover andre. Spesielt er det ytterst viktig for meg å presse meg til det maksimale når barn er til stede. Kjenner en psykolog på privaten med barn og hun sa en gang jeg hadde denne normalmasken på, at jeg var så flink med barn, samspille med dem og å se deres behov. Jaja, tenkte nå jeg. Da virker i alle fall masken.

Det koster veldig mye i krefter. Underskriver på den. Men hva er ellers alternativet? Uansett når jeg er aller lengst nede, går det ikke an å spille. Da skjermer jeg meg fra omgivelsene slik at de ikke ser meg. For ellers ville det gått ut over dem.

[cathlin]

Er det noen som "ser deg"? Behandler eller lignende?

[Gjest Hei33]

Er det noen som "ser deg"? Behandler eller lignende?

Jada, jeg får behandling/støttesamtaler. :-) Takk for at du spurte.

[Helmi]

Dette kunne jeg ha skrevet... Inne i meg er det kaos, utenpå virker alt normalt. Jeg prøver å ta hensyn til meg selv, men barnas ve og vel kommer først.

Men likevel...et sted går grensen. I høst sa jeg faktisk ifra at pga. min depresjon, har jeg ikke kapasitet til å være klassekontakt.

Jeg vet hvor slitsomt det er når all energien går til å puste inn og puste ut.

En styrkeklem til deg.

[Gjest Hei33]

Dette kunne jeg ha skrevet... Inne i meg er det kaos, utenpå virker alt normalt. Jeg prøver å ta hensyn til meg selv, men barnas ve og vel kommer først.

Men likevel...et sted går grensen. I høst sa jeg faktisk ifra at pga. min depresjon, har jeg ikke kapasitet til å være klassekontakt.

Jeg vet hvor slitsomt det er når all energien går til å puste inn og puste ut.

En styrkeklem til deg.

Takk for styrkeklemmen, Helmi! :-)

På en måte godt å høre at det er flere som har det som jeg...

Jeg synes du var tøff som sa i fra at du ikke hadde kapasitet til å være klassekontakt pga depresjon. Sånt står det respekt av!

Keep up your good work! :-)

[Helmi]

Takk for styrkeklemmen, Helmi! :-)

På en måte godt å høre at det er flere som har det som jeg...

Jeg synes du var tøff som sa i fra at du ikke hadde kapasitet til å være klassekontakt pga depresjon. Sånt står det respekt av!

Keep up your good work! :-)

Jeg ble rett og slett lei av å finne på dårlige unnskyldninger hele tiden... dette med å være klassekontakt ble en stressfaktor uten like (allerede før "arbeidet" hadde startet). Så: jeg bare måtte si i fra.

Det morsomme er at læreren tror at jeg er blitt deprimert nå nylig, i og med jeg har presset meg til å gjøre alt mulig som forventes av foreldre. Så jeg har holdt min tilstand skjult for dem i 4-5 år. Nok er nok...

Jeg skrev en mail, orket ikke å fortelle noe så personlig i telefonen. Og det er utrolig godt å ha gjort det!

[Gjest orker ikke signatur]

Huff, jeg sender deg noen varme tanker.

Jeg leser om meg selv i innlegget ditt, og det verste er egentlig at jeg på mange måter skammer meg sånn over å være så langt nede som jeg føler meg nå

Jeg får liksom ikke til å innrømme at jeg er deprimert, min samboer sa til meg at jeg er så sur i det siste. Jeg er ikke sur, jeg er bare så innmari sliten og lei meg - hele tiden. Jeg klarer ikke bevare masken på hele tiden hjemme, så jeg trekker meg tilbake til å studere veggene innimellom. Stille og innesluttet.

Jeg vet jeg trenger hjelp, men dørstokkmila til å bestille en legetime er kjempelang. Jeg vil ikke være deprimert... liksom..