Når trøttheten tar overhånd - skilsmisse?

[Gjest Snart3barnsMamma]

Jeg har vært trøtt hele mitt voksne liv uten å få hjelp av noe slag. Dette går selvfølgelig ut over psyken...jeg makter ingenting lenger, men er altså på vei med nr 3... Det eneste jeg klarer er å elske min barn og ta vare på dem.

Jeg har ingen energi til overs for meg selv eller min mann.Føler at jeg ikke får nok støtte fra han, da han vet hvor trøtt og sliten jeg er og i tillegg proppfull av hormoner... Men det må jo være slitsomt for han også at jeg er så trøtt hele tiden. Jeg orker ikke å ha sex heller og han blir selvsagt frustrert av det,men jeg klarer ikke å gå på akkord med meg selv!

Vi krangler mye og det blir ofte veldig sårt. Jeg har en vond klump i brystet hele døgnet, har problemer med å puste skikkelig og får ofte anginalignende symptomer i brystet, dvs at det gjør vondt på venstre side og av og til nedover armen. Jeg har tidligere vært til EKG-undersøkelser uten at de kunne finne noe.

Jeg har slitt med "tungpusting" siden barndommen pga diverse traumatiske opplevelser, så jeg prøver å overbevise meg selv om at det "bare" er psykisk og ingenting som egentlig feiler med fysisk.

Nå har jeg altså tatt steget og fortalt min mann at jeg ikke ønsker å leve sammen med han lengre... Jeg har det ikke bra med meg selv, men ikke sammen med han heller. Jeg klarer ikke lengre å si at jeg elsker han, men jeg bryr meg selvsagt om han, han er jo mine barns pappa!(en god pappa også:-) Men jeg vil ikke at mine barn skal vokse opp med krangling og sure miner hver dag. Selv om ingen av oss er alkoholikere(slik det var da jeg vokste opp), synes jeg ikke dette er et sunt miljø for mine barn lenger! Det er vel bedre å bryte nå mens barna er såpass små at de ikke skjønner så mye, enn å vente til de er tenåringer, når de har nok å stri med utenom?Hvorfor vente når samlivet er sagablott likevel?Hvis vi ikke hadde hatt barn hadde jeg gått fra han for lenge siden,men vi har stadig prøvd igjen og igjen uten å lykkes.

Vi har snart bryllupsdag,men jeg føler ikke for å feire denne dagen lengre...

[duffen]

Dette høres trist ut..Du venter snart nr.3 og orker ikke "mer"- men orker å ta ,kanskje,skrittet fullt ut å bli alenemor med 3 små?? Hva er det som driver deg?med en "uendelig" trøtthet" skjønner ikke jeg at du kan klare deg alene i hverdagen... Har du diskutert dette med mannen din? Hva mener han?

Og, har du vært hos lege for å undersøke deg, at det ikke er noe fysiologsk som ligger til grunn? Hva med søvn, matvaner, frisk luft og turer osv., osv,. Kanskje en grunn til å sjekke helsa nøye når en har det slik du beskriver. Snakk med fastlegen:også viktig når du går gravid. Jeg aner selvsagt ikke om skillsmisse er riktig her; men det høres litt "lettvindt" ut.

Hilsen en som undrer, men ønsker deg lykke til.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har du noen gang blitt utredet for depresjon? Det synes jeg du bør bli. Dette kan være en sykdom som lar seg behandle. Anhedoni er et vanlig depresjonssymptom. Det betyr manglende evne til å føle lyst og glede ved det som vanligvis gleder en. Dette symptomet kan også omfatte følelser for de en vanligvis er glade i.

Etter en skillsmisse blir du selvsagt mindre sliten når du verken har mann eller den daglige omsorgen for barn. Men blir det bedre for deg?

[Gjest Snart3BarnsMamma]

Har du noen gang blitt utredet for depresjon? Det synes jeg du bør bli. Dette kan være en sykdom som lar seg behandle. Anhedoni er et vanlig depresjonssymptom. Det betyr manglende evne til å føle lyst og glede ved det som vanligvis gleder en. Dette symptomet kan også omfatte følelser for de en vanligvis er glade i.

Etter en skillsmisse blir du selvsagt mindre sliten når du verken har mann eller den daglige omsorgen for barn. Men blir det bedre for deg?

Takk for svar:-)Jeg har ikke blitt utredet for depresjon,men det er vel nærliggende å tro at jeg lider av det, spesielt mtp min barndom. Jeg har tidligere slitt med spiseforstyrrelser pga barndommen, jeg føler meg ofte "tom", vanskelig for å føle glede osv. Jeg har på en måte forsonet meg med barndommen,dvs jeg har mye kontakt med mine foreldre, men det er mest pga mine egne barn. Hvis jeg hadde vært singel og barnløs, ville jeg nok ikke hatt kontakt med mine foreldre i dag.

Jeg har som sagt vært kronisk trøtt hele mitt voksne liv og det går da utover psyken. Hva kom først? Det blir litt som med høna og egget...Jeg nekter å tro at noen "bare" kan være trøtt uten at det sliter psykisk etter noen år!

Jeg ser etter årsaker, bl.a. sykdommer som jeg har hatt; hjernehinnebetennelse, mononukleose... dessuten var jeg så "heldig" å være med på meningokokk-vaksine forsøket på 80-tallet, og jeg har fått bekreftet fra min helsestasjon at jeg faktisk fikk den ekte vaksinen.

Nå er jeg bare dypt fortvilet over det meste, det eneste som betyr noen for meg i livet, er barna mine, men jeg føler ikke at jeg strekker til,da jeg blir fort sliten og nå skal jeg altså ha en til...

[Gjest Snart3Barnsmamma]

Dette høres trist ut..Du venter snart nr.3 og orker ikke "mer"- men orker å ta ,kanskje,skrittet fullt ut å bli alenemor med 3 små?? Hva er det som driver deg?med en "uendelig" trøtthet" skjønner ikke jeg at du kan klare deg alene i hverdagen... Har du diskutert dette med mannen din? Hva mener han?

Og, har du vært hos lege for å undersøke deg, at det ikke er noe fysiologsk som ligger til grunn? Hva med søvn, matvaner, frisk luft og turer osv., osv,. Kanskje en grunn til å sjekke helsa nøye når en har det slik du beskriver. Snakk med fastlegen:også viktig når du går gravid. Jeg aner selvsagt ikke om skillsmisse er riktig her; men det høres litt "lettvindt" ut.

Hilsen en som undrer, men ønsker deg lykke til.

Takk for at du bryr deg:-) Jeg har ingen planer om å bli alenemor,nei, det vil jeg ikke makte, iallefall ikke nå, så det blir delt omsorg. Jeg vet at mannen min ønsker det dersom vi virkelig skal skilles, og det er nok det beste for barna våre også. Jeg har gått mange runder med meg selv, og tenkt mye på dette, det er slett ingen "lettvint" løsning. Jeg orker ikke engang å tenke på alt det praktiske som må ordnes ifbm en skilsmisse...Det blir for tungt, nå må jeg faktisk tenke på meg selv og mitt ufødte barn. Siden mannen min og jeg ikke klarer å leve sammen uten å krangle, så får jeg det iallefall litt bedre alene. Kanskje jeg klarer å ta meg inn igjen de ukene jeg blir alene uten ungene...?Det blir jævlig tøft å leve en hel uke uten ungene mine, gruer meg mest for det. Jeg begynte med utredning hos min forrige fastlege ang trøttheten, for det er ikke bare-bare å få en diagnose. Men så flyttet jeg og ble gravid, og da får man bare høre hvor normalt det er å være trøtt når man har små barn og i tillegg er gravid. Det er liksom ingen som gidder å høre på meg; jeg har vært trøtt siden slutten av tenårene, jeg var da ikke gravid da!

Det er et ork for mannen min å leve sammen med meg, fordi jeg klarer sjelden å vise glede eller at jeg er glad i han. Jeg tror faktisk at han er lettet over at jeg har tatt det første steget.

[duffen]

Takk for svar:-)Jeg har ikke blitt utredet for depresjon,men det er vel nærliggende å tro at jeg lider av det, spesielt mtp min barndom. Jeg har tidligere slitt med spiseforstyrrelser pga barndommen, jeg føler meg ofte "tom", vanskelig for å føle glede osv. Jeg har på en måte forsonet meg med barndommen,dvs jeg har mye kontakt med mine foreldre, men det er mest pga mine egne barn. Hvis jeg hadde vært singel og barnløs, ville jeg nok ikke hatt kontakt med mine foreldre i dag.

Jeg har som sagt vært kronisk trøtt hele mitt voksne liv og det går da utover psyken. Hva kom først? Det blir litt som med høna og egget...Jeg nekter å tro at noen "bare" kan være trøtt uten at det sliter psykisk etter noen år!

Jeg ser etter årsaker, bl.a. sykdommer som jeg har hatt; hjernehinnebetennelse, mononukleose... dessuten var jeg så "heldig" å være med på meningokokk-vaksine forsøket på 80-tallet, og jeg har fått bekreftet fra min helsestasjon at jeg faktisk fikk den ekte vaksinen.

Nå er jeg bare dypt fortvilet over det meste, det eneste som betyr noen for meg i livet, er barna mine, men jeg føler ikke at jeg strekker til,da jeg blir fort sliten og nå skal jeg altså ha en til...

Dette synes jeg virker trist og leit; du "høres" nesten deprimert og litt oppgitt ut. Ville fått meg ny fastlege; og blitt utredet påny. Du trenger tydelig både hjelp og avlastning,f.eks. med de andre barna. Kanskje helsestasjon/jordmor også kan hjelpe deg. Det fortjener dere alle.

Får du time hos en lege; print ut innlegget/(-ene) ditt/dine + fra NHD, se om det kan hjelpe;hvis det er vanskelig for deg å få fram budskapet muntlig.

Har dere prøvd familieveiledning ?? Bare noen forslag; håper dere lykkes i å finne en utvei.

[4barns mor-77]

Takk for svar:-)Jeg har ikke blitt utredet for depresjon,men det er vel nærliggende å tro at jeg lider av det, spesielt mtp min barndom. Jeg har tidligere slitt med spiseforstyrrelser pga barndommen, jeg føler meg ofte "tom", vanskelig for å føle glede osv. Jeg har på en måte forsonet meg med barndommen,dvs jeg har mye kontakt med mine foreldre, men det er mest pga mine egne barn. Hvis jeg hadde vært singel og barnløs, ville jeg nok ikke hatt kontakt med mine foreldre i dag.

Jeg har som sagt vært kronisk trøtt hele mitt voksne liv og det går da utover psyken. Hva kom først? Det blir litt som med høna og egget...Jeg nekter å tro at noen "bare" kan være trøtt uten at det sliter psykisk etter noen år!

Jeg ser etter årsaker, bl.a. sykdommer som jeg har hatt; hjernehinnebetennelse, mononukleose... dessuten var jeg så "heldig" å være med på meningokokk-vaksine forsøket på 80-tallet, og jeg har fått bekreftet fra min helsestasjon at jeg faktisk fikk den ekte vaksinen.

Nå er jeg bare dypt fortvilet over det meste, det eneste som betyr noen for meg i livet, er barna mine, men jeg føler ikke at jeg strekker til,da jeg blir fort sliten og nå skal jeg altså ha en til...

"Jeg har som sagt vært kronisk trøtt hele mitt voksne liv og det går da utover psyken. Hva kom først? Det blir litt som med høna og egget...Jeg nekter å tro at noen "bare" kan være trøtt uten at det sliter psykisk etter noen år! Jeg ser etter årsaker, bl.a. sykdommer som jeg har hatt; hjernehinnebetennelse, mononukleose... dessuten var jeg så "heldig" å være med på meningokokk-vaksine forsøket på 80-tallet, og jeg har fått bekreftet fra min helsestasjon at jeg faktisk fikk den ekte vaksinen."

Jeg synes vel egentlig det er helt utrolig at du ikke har blitt utredet for me jeg... (Myalgisk Encefalopati) Jeg er snart ferdig utredet nå, og kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver. Sykdommene du har hatt, at du var med i vaksine forsøket, og vedvarende tretthet i ettertid...

Ta deg en tur til legen og be om en utredning du... Det er jo selvfølgelig ikke sikkert du har me, men du har ingenting å tape på å få gjordt en utredning!

[Gjest Snart3BarnsMamma]

"Jeg har som sagt vært kronisk trøtt hele mitt voksne liv og det går da utover psyken. Hva kom først? Det blir litt som med høna og egget...Jeg nekter å tro at noen "bare" kan være trøtt uten at det sliter psykisk etter noen år! Jeg ser etter årsaker, bl.a. sykdommer som jeg har hatt; hjernehinnebetennelse, mononukleose... dessuten var jeg så "heldig" å være med på meningokokk-vaksine forsøket på 80-tallet, og jeg har fått bekreftet fra min helsestasjon at jeg faktisk fikk den ekte vaksinen."

Jeg synes vel egentlig det er helt utrolig at du ikke har blitt utredet for me jeg... (Myalgisk Encefalopati) Jeg er snart ferdig utredet nå, og kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver. Sykdommene du har hatt, at du var med i vaksine forsøket, og vedvarende tretthet i ettertid...

Ta deg en tur til legen og be om en utredning du... Det er jo selvfølgelig ikke sikkert du har me, men du har ingenting å tape på å få gjordt en utredning!

Takk for det:-)Men hva kan gjøres hvis man får den diagnosen,da? Er det hjelp å få?Uansett er det jo greit å endelig få en knagg å henge det på, selv om det er komplisert. Går det bra med deg,da?

[4barns mor-77]

Takk for det:-)Men hva kan gjøres hvis man får den diagnosen,da? Er det hjelp å få?Uansett er det jo greit å endelig få en knagg å henge det på, selv om det er komplisert. Går det bra med deg,da?

an kan vel ikke få gjordt så mye ettersom jeg har skjønt, bortsett fra å være flink med de tre A`ene... (aktivitetsavpassing, aktivitetsavpassing og aktivitetsavpassing...) Man kan jo bli fryktelig mye bedre av det... Jeg for min del har desverre litt å lære der enda... hehe...

Hjelp å få er det jo... Man kan få div hjelpemidler fra hjelpemiddelsentralen bl.a. Personlig assistent eller hjemmehjelp... Alt ettersom hvor syk man er selvfølgelig;)

Jo takk, det går jo bra med meg... Venter på rapport fra nevropsykologisk senter, ellers er jeg ferdig utredet. Det er selvfølgelig mye jeg ikke får til/får vært med på, som jeg fryktelig gjerne skulle gjordt. Som ikke vil forandre seg noe større ved at jeg evnt får en me-diagnose, men det er som du sier; Veldig greit å få en knagg å henge det på.

Nå har jeg gått i 15 år og ikke skjønt hvorfor jeg ikke har klart noen ting, og aldri (som jeg kan huske) følt meg _uthvilt_. Som ei venninne sa en gang; "det kan jo ikke være noe værre for deg enn for alle andre?" Og nei... Hvorfor skulle det vel være dèt?(Jeg har jo vært helt frisk i forhold til alle prøver som har blitt tatt opp igjennom årene.) Rett og slett følt meg udugelig! Og dèt er ingen god følelse... Nå skjønner jeg at det kan være en grunn til at det har vært som det har vært, og alle de vonde følelsene er borte;)

Jeg håper selvfølgelig ikke på en me-diagnose, hadde vært flott om de fant noe annet som man kan bli frisk av, noe med stoffskifte f.eks... Men de prøvene er helt fine, på lik linje med alle de andre...