Skyld, skam og så videre

[Gjest Blomsterbarnet]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, vet bare at jeg har det så vondt inne i meg. Føler jeg krymper meg, føler meg liten og full av skyld og skam. Jeg vil ikke føle det sånn, men jeg gjør det. Det som utløser skyld/skamfølelsen er ofte når jeg har snakket med foreldrene mine..eller den tidligere psykologen min. Jobber jo intensivt med den skamfølelsen i kognitiv terapi, og er visst vanskelig å forandre på den hvis jeg har mye kontakt med foreldre eller andre som bygger opp under leveregelen.

Jeg burde ikke ringt han, men hadde et svakt øyeblikk. Han brukte mye av tiden på å dosere for meg. Hvordan jeg virker på andre osv. For noen uker siden fortalte jeg han rett fra levra hva jeg mente om det som skjedde. Det var rett fra levra, ikke fordi jeg svinger sånn. Men han doserte for meg hvordan det er for folk å forholde seg til meg når jeg er sånn.

Saken er jo at jeg svinger mye mindre nå enn jeg har gjort noen gang. Svært sjelden jeg får utbrudd og sånn, jeg er stort sett den samme hele tiden, noen ganger litt tristere, andre ganger sintere, men ikke sånn at jeg forandrer meg. Meh han mente altså at grunnen til at jeg var sint på han var pga sykdommen min. Prøvde å protestere, men det jeg sier er visst tydeligvis betydningsløst. Fikk rett og slett ikke slippe til og han overkjørte meg.

Etterpå følte jeg skyld og skam, at jeg var skyld i alt som hadde skjedd. At han hadde et forhold til meg. Føler meg så lite verdt, det er vondt. Det har tatt lang tid i terapi hos den psykiateren jeg går til nå for å innse at jeg ikke bør føle skyld/ansvar. Det er ikke ødelagt, men likevel.

Jeg så jo sånn opp til han psykologen og trodde han var ærlig og alt det der. Begynner å få en liten følelse av kynisme etter hvert, og det gedgne sviket det var. Føler meg brukt og det blir jo ikke bedre når foreldrene mine skjeller meg ut fordi jeg ikke klarer det eller det. Nesten som om det skulle stått "taper" i panna mi. Har en vennine som godtar meg som jeg er og det er godt. Foreldrene mine har på en måte bestemt seg for at jeg ikke er en bra person. Dvs, spesielt mora mi kan veksle fra å idealisere meg til å devaluere meg på noen få minutter. Men sentralt er at de har gitt meg skylden for det meste opp gjennom.

Så hvordan reise meg og klare å se på meg selv som verdifull. Og ikke som en verdiløs dørmatte som har skylden for det meste. Skammen sitter dypt og det er det jeg jobber med.

Føler meg bare så udugelig. Har lyst å gråte, men klarer ikke. Er sint, men så har jeg masse skyld og skam. Skal til psykomotorisk fysio i dag, men bare tanken på å ligge på benken gjør meg dårlig..føler meg så skamfull da, som om fysioterapeuten skal misbruke makta si på meg.

[Gjest alle disse negative vibrasjonene]

Jeg har litt dårlig tid til å svare. Men vil si at det omtrent er umulig å bygge opp en selvtillit når man er omgitt av mennesker som bryter en ned. Enten det er familie eller partnere. Jeg har prøvd å bygge opp denne selvtilliten min hele livet. Kvitte meg med skam og dårlig selvfølelse. Gått lenge i terapi, jobbet hardt. Det løsnet aldri. Nå er mitt nettverk blitt byttet ut på alle måter. Og det kjennes ut som om det gradvis kan løsne for første gang.

[Gjest Blomsterbarnet]

Jeg har litt dårlig tid til å svare. Men vil si at det omtrent er umulig å bygge opp en selvtillit når man er omgitt av mennesker som bryter en ned. Enten det er familie eller partnere. Jeg har prøvd å bygge opp denne selvtilliten min hele livet. Kvitte meg med skam og dårlig selvfølelse. Gått lenge i terapi, jobbet hardt. Det løsnet aldri. Nå er mitt nettverk blitt byttet ut på alle måter. Og det kjennes ut som om det gradvis kan løsne for første gang.

Hei og takk for svar. Jeg har vel ikke innsett hvor viktig det er å unngå kontakt med folk som bryter meg ned. Men begynner å skjønne det nå. I boka som vi jobber etter i terapi står det at det blir mye vanskeligere å jobbe med leveregelen skam når man har kontakt med folk som bygger opp under den leveregelen. Det skal jeg ta til meg og gjøre noe med. Men jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare å bygge meg et nytt nettverk når jeg føler meg så langt nede som nå. Og jeg er ikke i jobb for tida så er ganske isolert. Har prøvd å tenke ut ting jeg kan begynne med, men det har vært vanskelig å møte opp fordi jeg sliter sånn med sosial angst. Men skjønner at jeg må fortsette å jobbe med dette. Å bygge meg et liv hvor jeg kan få brukt det jeg kan og få bekreftelse på at jeg er ok. men vet ikke helt i hvilken ende jeg skal nøste for å få det til..

[Gjest alle disse negative vibrasjonene]

Hei og takk for svar. Jeg har vel ikke innsett hvor viktig det er å unngå kontakt med folk som bryter meg ned. Men begynner å skjønne det nå. I boka som vi jobber etter i terapi står det at det blir mye vanskeligere å jobbe med leveregelen skam når man har kontakt med folk som bygger opp under den leveregelen. Det skal jeg ta til meg og gjøre noe med. Men jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare å bygge meg et nytt nettverk når jeg føler meg så langt nede som nå. Og jeg er ikke i jobb for tida så er ganske isolert. Har prøvd å tenke ut ting jeg kan begynne med, men det har vært vanskelig å møte opp fordi jeg sliter sånn med sosial angst. Men skjønner at jeg må fortsette å jobbe med dette. Å bygge meg et liv hvor jeg kan få brukt det jeg kan og få bekreftelse på at jeg er ok. men vet ikke helt i hvilken ende jeg skal nøste for å få det til..

Jeg mistet også alt. Hele mitt nettverk etter et samlivsbrudd. Ikke familie i nærheten, ikke jobb. Trodde ikke det skulle være mulig å bygge opp et nettverk. Det rare er at dette nettverket du har, lite eller stort, er hovedgrunnen til at du ikke klarer å bygge opp et nytt. Om så nettverket ditt består bare av et par stykker. Jeg prøvde å utvide nettverket mitt tidligere, men den lave selvfølelsen min og det jeg satt fast i hindret meg. Når jeg satt ribbet tilbake og måtte begynne fra null gikk det bedre enn noen gang.

Jeg har hoppet i ting, meldt meg på kurs, tatt kontakt med folk. Trodde ikke jeg var i stand til det, men å komme seg vekk fra alle de negative vibrasjonenen hos min tidligere partner og vårt felles nettverk har gjort større underverker enn en kan forstå når en lever oppe i det. Det siste må bare oppleves. Ikke bruk tid på det destruktive og destruktive mennesker. Da er det ikke tid og plass igjen til det som kan bygge deg opp.

[Gjest Jente31]

Jeg mistet også alt. Hele mitt nettverk etter et samlivsbrudd. Ikke familie i nærheten, ikke jobb. Trodde ikke det skulle være mulig å bygge opp et nettverk. Det rare er at dette nettverket du har, lite eller stort, er hovedgrunnen til at du ikke klarer å bygge opp et nytt. Om så nettverket ditt består bare av et par stykker. Jeg prøvde å utvide nettverket mitt tidligere, men den lave selvfølelsen min og det jeg satt fast i hindret meg. Når jeg satt ribbet tilbake og måtte begynne fra null gikk det bedre enn noen gang.

Jeg har hoppet i ting, meldt meg på kurs, tatt kontakt med folk. Trodde ikke jeg var i stand til det, men å komme seg vekk fra alle de negative vibrasjonenen hos min tidligere partner og vårt felles nettverk har gjort større underverker enn en kan forstå når en lever oppe i det. Det siste må bare oppleves. Ikke bruk tid på det destruktive og destruktive mennesker. Da er det ikke tid og plass igjen til det som kan bygge deg opp.

Jeg blander meg litt her, vil bare si takk for at du deler dette med oss andre. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.

Jeg tror også det er viktig å ikke bruke tid på det destruktive nettverket, men gripe fatt i det som er bra for en, og forsøke bygge seg opp et nytt :-).

[Gjest Blomsterbarnet]

Jeg mistet også alt. Hele mitt nettverk etter et samlivsbrudd. Ikke familie i nærheten, ikke jobb. Trodde ikke det skulle være mulig å bygge opp et nettverk. Det rare er at dette nettverket du har, lite eller stort, er hovedgrunnen til at du ikke klarer å bygge opp et nytt. Om så nettverket ditt består bare av et par stykker. Jeg prøvde å utvide nettverket mitt tidligere, men den lave selvfølelsen min og det jeg satt fast i hindret meg. Når jeg satt ribbet tilbake og måtte begynne fra null gikk det bedre enn noen gang.

Jeg har hoppet i ting, meldt meg på kurs, tatt kontakt med folk. Trodde ikke jeg var i stand til det, men å komme seg vekk fra alle de negative vibrasjonenen hos min tidligere partner og vårt felles nettverk har gjort større underverker enn en kan forstå når en lever oppe i det. Det siste må bare oppleves. Ikke bruk tid på det destruktive og destruktive mennesker. Da er det ikke tid og plass igjen til det som kan bygge deg opp.

Tror du har rett i det. For meg har det vært en veldig langsiktig prosess. Først nå har jeg blitt bevisst på hva som får meg til å føle meg skyldig og skamfull. Før tok jeg alltid alt ansvar, men nå har jeg så vidt begynt å legge ansvaret der det hører hjemme.

Vet ikke om jeg er klar for å gå videre, for jeg er veldig redd, livredd for at andre skal skade/utnytte meg. Så det må gå veldig gradvis. Har blitt veldig skeptisk til andre og tilliten må bygges på nytt.

Slitsomt..men håper det går bra til slutt....

[Gjest Blomsterbarnet]

Jeg blander meg litt her, vil bare si takk for at du deler dette med oss andre. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.

Jeg tror også det er viktig å ikke bruke tid på det destruktive nettverket, men gripe fatt i det som er bra for en, og forsøke bygge seg opp et nytt :-).

Hei og takk for svar. Ja jeg må prøve det..men føler meg ikke så sterk for tida:( det er vanskelig å ta fatt på nye ting for jeg er så usikker og redd andre. Jeg håper jeg blir mer sosialt selvsikker med tida..

[Gjest Jente31]

Hei og takk for svar. Ja jeg må prøve det..men føler meg ikke så sterk for tida:( det er vanskelig å ta fatt på nye ting for jeg er så usikker og redd andre. Jeg håper jeg blir mer sosialt selvsikker med tida..

Med trening vil jeg tro det er fullt mulig å bli mer sosialt selvsikker med tiden :-)

[Gjest alle disse negative vibrasjonene]

Tror du har rett i det. For meg har det vært en veldig langsiktig prosess. Først nå har jeg blitt bevisst på hva som får meg til å føle meg skyldig og skamfull. Før tok jeg alltid alt ansvar, men nå har jeg så vidt begynt å legge ansvaret der det hører hjemme.

Vet ikke om jeg er klar for å gå videre, for jeg er veldig redd, livredd for at andre skal skade/utnytte meg. Så det må gå veldig gradvis. Har blitt veldig skeptisk til andre og tilliten må bygges på nytt.

Slitsomt..men håper det går bra til slutt....

Ja jeg kjenner den, redselen for å ha tillit osv. Det er så viktig å ikke la de rundt oss få lov til å definere en. Men når en først har gått inn påd en veien er det svært vanskelig å snu. Saken er at jeg gradvis skal bygge meg selv opp i den grad at ting preller mer av på meg. Så kanskje treffer jeg på dårlige mennesker som vil såre meg. Dem om det. Så lenge jeg vet at jeg kan stå for den jeg har vært, skal ikke det få rokke ved min selvfølelse i den grad det hittil har fått gjort. Jeg skal bli så sterk at jeg tåler andres svik og elendighet. Ikke på den måten at jeg ikke reagerer. Jeg er et følelsesmenneske og å bli sterk innebærer å tørre å fortsatt kle seg naken. Men jeg skal ikke stille meg så nakent til for hugg og la alle andre få definere min verdi.Så langt har slike ord bare vært ord. Jeg måtte vekk fra det gale for å begynne å tro det kan bli virkelighet. Jeg vet bare nå at ingenting kan egentlig få knekke meg og at vi er så mye sterkere enn vi tror. Vi er sterke så lenge vi kan få bruke energien og kreftene våre på noe konstruktivt. Jeg satt fast i det destruktive, i en evig rundkjøring. I sykdom, manglende respekt og likeverdighet. Jeg brukte masse krefter, men det førte ingen vei.

Jeg frykter mange ganger at mange av oss her inne på DOL og ellers i psykiatrien i tiillegg til å ha våre diagnoser har en sammenvevning av mye mer psykososiale mekanismer, eller hva jeg skal kalle det, enn vi aner. Og vi er ofte så psykisk(og fysisk) nedkjørt at vi vanskeligere kan se det enn mange. En del av oss kjemper i motvind, på grunn av nettverk, jobben vår, kollegene våre og vennene våre. Men det er ikke lett å se hva som er hva. Av og til ruskes det opp i alt og både omverdenen og en selv kan sitte forundret og se hvilke konsekvenser det hadde å leve i det en levde i. Jeg satt fast og utviklet meg ikke. Nå vet jeg ikke hvem jeg er om et år. Det er jeg evig tekknemlig for. For inne i meg har jeg en alltid en kjerne av mitt eget selv, og det er intakt. Men nå kan jeg vokse, og det kjennes spennende ut.

Jeg bekymrer meg mindre for morgendagen, for det er ressurser inne i meg som kan få vokse når jeg ikke er omringet av destruktivitet. Og jeg har allerede møtt mennesker som har sviktet meg, men jeg tar det ganske på så strak arm. Før tenkte jeg at det alltid var noe som var galt med meg selv, men nå gjør jeg ikke det lenger. Og det er ikke lenge siden jeg fikk et brudd med mitt gamle liv. Ikke et år siden enda.

Det er ofte lett å tenke at det er gamle overgrep som gjør at en sitter fast. Og glemme at de gamle overgrepene eller omsorgssvikten, ting tidligere i livet, ofte har ført til at vi har oppsøkt noe som fortsatt er destruktivt for oss.

Alle kan ikke kjenne seg igjen i det jeg skriver om. Men når en er psykisk nede er en ekstra redd for å evaluere det en har, en trenger den tryggheten som er i livet.

Det var den største løgnen i mitt liv. Jeg klarer meg fint uten. I hvert fall på sikt. Kanskje er det verre for de som ikke har meg i livet sitt lenger:o)

Og jente 31, dette er til deg også.

Mvh

[Gjest alle disse negative vibrasjonene]

Hei og takk for svar. Ja jeg må prøve det..men føler meg ikke så sterk for tida:( det er vanskelig å ta fatt på nye ting for jeg er så usikker og redd andre. Jeg håper jeg blir mer sosialt selvsikker med tida..

Litt om skam. Å sette fokus på skammen for å få den bort er omtrent umulig. Skam er påført oss. Den tilhører ikke oss. Defor er det ganske så umulig å bearbeide selve skammen. Og ganske så umulig å få skikkelig tak på den. Sett fokus et annet sted enn på skammen.

Du lider i livet under skammen. Få skammen til å lide ved ditt liv. Når du danser lider du av skam. Etter en stund lider skammen under dansen. Få skammen til å lide. Kvel den og knips den bort. Den tilhører ikke deg. Det er min erfaring. Og har ført meg et stykke videre.

[duffen]

Hei og takk for svar. Ja jeg må prøve det..men føler meg ikke så sterk for tida:( det er vanskelig å ta fatt på nye ting for jeg er så usikker og redd andre. Jeg håper jeg blir mer sosialt selvsikker med tida..

Takk for ditt lange innleg høyere oppe! Kjenner meg igjen i mye; sliter så veldig med skyld, skam for å ha blitt psyk; å ikke finne veien ut igjen; sitte fast for alltid; hva ville de andre sagt om de visste om meg : dvs. at svært få aner overhodet noe om min psyke/problemer.

Desverre; tørr ikke lette på sløret, redd for at de(menneskene) vil snu seg bort fra meg....