Tung depresjon-hvordan få høyere funksjon?

[Gjest Jente31]

Jeg forsøker å trosse depresjonen, og være i litt aktivitet. Men kroppen (og hodet?) jobber i mot. Jeg "tvinges" til å gi meg.

Hvordan skal jeg klare å få dette til..? Er det sunt å trosse depresjonen slik?

Jeg testet meg selv på MADRS i forrige uke, og scoret 44. Jeg skjønner at jeg har en tung depresjon, og at den er bedre igjen nå som legen har tatt meg alvorlig og henvist meg videre; Jeg har igjen et håp.

Men jeg kjemper om dagene, for å beholde funksjonen, virkelig. Jeg må hele tiden forsøke å ta meg sammen.

Evt tips mottas med stor takknemlighet, for hvordan jeg skal klare å oppnå et høyere funksjonsnivå.

Ps. har forsøkt å trimme, og været er nydelig. Men kroppen stritter imot, det er som om jeg vil sige sammen. Skal jeg bare fortsette å presse meg?

Ds.

[Gjest PikeBlå]

Kjære Jente 31.

Jeg tenker at det er en fin fin balansegang, mellom når man skal velge å være aktiv, og når man bør velge å slappe av. Det ene fungerer ikke bedre enn det andre, begge deler behøves.

Det å lytte til kroppen, hodet og tilpasse verden rundt, det er en kunst som vil gi bedring på sikt.

Ta tiden til hjelp, tiden er viktig. Når det står på som værst, så vil det alltid hjelpe å tenke at det går over. Det går over. :-)

Klem

[Gjest Jente31]

Kjære Jente 31.

Jeg tenker at det er en fin fin balansegang, mellom når man skal velge å være aktiv, og når man bør velge å slappe av. Det ene fungerer ikke bedre enn det andre, begge deler behøves.

Det å lytte til kroppen, hodet og tilpasse verden rundt, det er en kunst som vil gi bedring på sikt.

Ta tiden til hjelp, tiden er viktig. Når det står på som værst, så vil det alltid hjelpe å tenke at det går over. Det går over. :-)

Klem

Tusen takk for svar.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å finne balansen;

- Lysten vil at jeg skal legge meg ned/resignere

- Fornuften sier jeg må holde ut (og forsøke gripe fatt i det positive i livet - noe som er svært tungt/nesten umulig, for tiden)

- Kroppen stritter imot (fysisk)

Fornuften vurderer om det kan være lurt av meg å trosse kroppen og det hele, og forsøke trimme/gå turer, for på denne måten å oppnå mer energi (men hver gang jeg prøver har jeg lyst til å "kollapse" fordi jeg ikke finner noen glede med det,- noe jeg gjorde før).

Det er som om min energikonto er brukt opp, og jeg må tvinge meg til å gjøre ting jeg tidligere har likt ellers også: jeg finner ingen glede over noe mer, ikke engang jobben og barna. Og alt dette tar veldig mye krefter av meg for jeg tvinges til alt. Jeg orker nesten ikke bruke dol engang.

(Ps. Innimellom har jeg altså dager hvor livet er topp igjen osv).

Jeg skjønner ikke hva som skjer. Det er ikke likt meg å være negativ i hele tatt. Jeg har stort sett alltid klart å tenke positivt - iallefall forsøkt å finne løsninger fremfor å gi opp/resignere..

Håper noen kan gi meg et gedigent spark bak eller hva som helst.. Tips mottas med stor takknemlighet.

Skal det fortsette slik, er jeg redd en innleggelse er eneste løsning (eller..?) og jeg har ikke noe lyst til at det skal gå så langt (

[Gjest Smackh!]

Tusen takk for svar.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å finne balansen;

- Lysten vil at jeg skal legge meg ned/resignere

- Fornuften sier jeg må holde ut (og forsøke gripe fatt i det positive i livet - noe som er svært tungt/nesten umulig, for tiden)

- Kroppen stritter imot (fysisk)

Fornuften vurderer om det kan være lurt av meg å trosse kroppen og det hele, og forsøke trimme/gå turer, for på denne måten å oppnå mer energi (men hver gang jeg prøver har jeg lyst til å "kollapse" fordi jeg ikke finner noen glede med det,- noe jeg gjorde før).

Det er som om min energikonto er brukt opp, og jeg må tvinge meg til å gjøre ting jeg tidligere har likt ellers også: jeg finner ingen glede over noe mer, ikke engang jobben og barna. Og alt dette tar veldig mye krefter av meg for jeg tvinges til alt. Jeg orker nesten ikke bruke dol engang.

(Ps. Innimellom har jeg altså dager hvor livet er topp igjen osv).

Jeg skjønner ikke hva som skjer. Det er ikke likt meg å være negativ i hele tatt. Jeg har stort sett alltid klart å tenke positivt - iallefall forsøkt å finne løsninger fremfor å gi opp/resignere..

Håper noen kan gi meg et gedigent spark bak eller hva som helst.. Tips mottas med stor takknemlighet.

Skal det fortsette slik, er jeg redd en innleggelse er eneste løsning (eller..?) og jeg har ikke noe lyst til at det skal gå så langt (

Det høres tungt ut, frykelig tungt. Sender deg gode tanker.

[Gjest Jente31]

Det høres tungt ut, frykelig tungt. Sender deg gode tanker.

Takk :-)

[Gjest surikatt]

Takk :-)

Jeg har erfaring med å tvinge meg selv til aktivitet. Stå opp hver dag, dusje, rene klær, ikke minst spise. Tvinger med til å trene og å komme ut i dagslys. Aktivitet får kroppen også til å ble vanlig trøtt og det er godt å kjenne denne trøttheten i stedet for den som kommer fra depresjonen. Alt dette er ting som gjør veien tilbake lettere.

I tillegg fins det medisiner som kan hjelpe.

[Gjest BiTo]

Tusen takk for svar.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å finne balansen;

- Lysten vil at jeg skal legge meg ned/resignere

- Fornuften sier jeg må holde ut (og forsøke gripe fatt i det positive i livet - noe som er svært tungt/nesten umulig, for tiden)

- Kroppen stritter imot (fysisk)

Fornuften vurderer om det kan være lurt av meg å trosse kroppen og det hele, og forsøke trimme/gå turer, for på denne måten å oppnå mer energi (men hver gang jeg prøver har jeg lyst til å "kollapse" fordi jeg ikke finner noen glede med det,- noe jeg gjorde før).

Det er som om min energikonto er brukt opp, og jeg må tvinge meg til å gjøre ting jeg tidligere har likt ellers også: jeg finner ingen glede over noe mer, ikke engang jobben og barna. Og alt dette tar veldig mye krefter av meg for jeg tvinges til alt. Jeg orker nesten ikke bruke dol engang.

(Ps. Innimellom har jeg altså dager hvor livet er topp igjen osv).

Jeg skjønner ikke hva som skjer. Det er ikke likt meg å være negativ i hele tatt. Jeg har stort sett alltid klart å tenke positivt - iallefall forsøkt å finne løsninger fremfor å gi opp/resignere..

Håper noen kan gi meg et gedigent spark bak eller hva som helst.. Tips mottas med stor takknemlighet.

Skal det fortsette slik, er jeg redd en innleggelse er eneste løsning (eller..?) og jeg har ikke noe lyst til at det skal gå så langt (

''....(men hver gang jeg prøver har jeg lyst til å "kollapse" fordi jeg ikke finner noen glede med det,- noe jeg gjorde før).''

Ikke tving deg selv til å gjøre ting du ikke orker eller har lyst til. Dvs prøv å hold en døgnrytme med spising og soving, men ikke krev av deg selv at du skal holde huset 100% i orden, trene, være sosial osv. Du vil til slutt føle at du mislykkes i dette _også_, og i verste fall miste gleden ved f.eks å gå tur. Det er ikke meningen. Du er deprimert og det er normalt å ikke orke.

Jeg ville prøvd å holde en noenlunde døgnrytme (der har du jo barna til hjelp) og kanskje truffet noen som får meg til å føle meg bedre når jeg er sammen med dem. Prøv å få deg små pustepauser med litt positiv påfyll innimellom.

[Orio]

Tusen takk for svar.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å finne balansen;

- Lysten vil at jeg skal legge meg ned/resignere

- Fornuften sier jeg må holde ut (og forsøke gripe fatt i det positive i livet - noe som er svært tungt/nesten umulig, for tiden)

- Kroppen stritter imot (fysisk)

Fornuften vurderer om det kan være lurt av meg å trosse kroppen og det hele, og forsøke trimme/gå turer, for på denne måten å oppnå mer energi (men hver gang jeg prøver har jeg lyst til å "kollapse" fordi jeg ikke finner noen glede med det,- noe jeg gjorde før).

Det er som om min energikonto er brukt opp, og jeg må tvinge meg til å gjøre ting jeg tidligere har likt ellers også: jeg finner ingen glede over noe mer, ikke engang jobben og barna. Og alt dette tar veldig mye krefter av meg for jeg tvinges til alt. Jeg orker nesten ikke bruke dol engang.

(Ps. Innimellom har jeg altså dager hvor livet er topp igjen osv).

Jeg skjønner ikke hva som skjer. Det er ikke likt meg å være negativ i hele tatt. Jeg har stort sett alltid klart å tenke positivt - iallefall forsøkt å finne løsninger fremfor å gi opp/resignere..

Håper noen kan gi meg et gedigent spark bak eller hva som helst.. Tips mottas med stor takknemlighet.

Skal det fortsette slik, er jeg redd en innleggelse er eneste løsning (eller..?) og jeg har ikke noe lyst til at det skal gå så langt (

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i den beskrivelsen du gir. (Bortsett fra at livet noen dager er topp.) Jeg har enda ikke funnet ut hvordan jeg skal komme gjennom det og fungere i hverdagen.

Det jeg pleier å gjøre er å passe på at jeg får roet meg ordentlig ned om kvelden, hvis ikke er det umulig å få sove og det gjør ting enda verre. Særlig i perioder med veldig mye angst har jeg tatt en halvtime på ryggen, en hånd på brystet og en på magen, og konsentrert meg om å puste dypt og rolig.

Ting jeg vet at jeg liker (selv om jeg ikke kjenner glede ved det der og da) prøver jeg å presse meg til å gjøre. Er det noe jeg vet at jeg ville gjort hadde det ikke vært for depresjonen/angsten tvinger jeg meg selv til å gjøre det. (F.eks. å takke ja til en invitasjon til en kinotur.)

Det er ting som må gjøres, uansett hvordan jeg har det. Enda mer for deg, som har barn. De tingene som er absolutt nødvendige (og da mener jeg absolutt nødvendige) skriver jeg på en liste over ting jeg skal gjøre den dagen. Jo mer jeg sliter, jo færre ting kommer med på lista. Og det som kommer med er små oppgaver og helt konkrete ting. Det kan også være helt "selvfølgelige" ting som å spise frokost, dusje og kle på meg.

Jeg prøver også å variere dagene, kan gjerne la noen dager være helt utmattende, men prøver å veie det opp ved å ta det mer med ro og gjøre ting jeg (normalt) setter pris på andre dager.

Et råd jeg fikk en gang var å rett og slett åpne øynene og se på alt det vakre som finnes ute i naturen. Det er ikke snakk om at høstfargene skal gjøre deg lykkelig og fjerne depresjonen, men det er en trening i å slippe til positive inntrykk.

[Gjest Jente31]

''....(men hver gang jeg prøver har jeg lyst til å "kollapse" fordi jeg ikke finner noen glede med det,- noe jeg gjorde før).''

Ikke tving deg selv til å gjøre ting du ikke orker eller har lyst til. Dvs prøv å hold en døgnrytme med spising og soving, men ikke krev av deg selv at du skal holde huset 100% i orden, trene, være sosial osv. Du vil til slutt føle at du mislykkes i dette _også_, og i verste fall miste gleden ved f.eks å gå tur. Det er ikke meningen. Du er deprimert og det er normalt å ikke orke.

Jeg ville prøvd å holde en noenlunde døgnrytme (der har du jo barna til hjelp) og kanskje truffet noen som får meg til å føle meg bedre når jeg er sammen med dem. Prøv å få deg små pustepauser med litt positiv påfyll innimellom.

Mange takk for gode tips :-)

[Gjest Jente31]

Jeg har erfaring med å tvinge meg selv til aktivitet. Stå opp hver dag, dusje, rene klær, ikke minst spise. Tvinger med til å trene og å komme ut i dagslys. Aktivitet får kroppen også til å ble vanlig trøtt og det er godt å kjenne denne trøttheten i stedet for den som kommer fra depresjonen. Alt dette er ting som gjør veien tilbake lettere.

I tillegg fins det medisiner som kan hjelpe.

Vet du, min erfaring er også at å dusje faktisk hjelper. En føler seg mye bedre :-) Ellers vet jeg ikke om det er så lurt å tvinge seg alltid.. Vet ikke altså - men det er vel om å gjøre å prøve å finne en balanse. Ellers bruker jeg Efexor, som har en viss effekt.

[Gjest Jente31]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i den beskrivelsen du gir. (Bortsett fra at livet noen dager er topp.) Jeg har enda ikke funnet ut hvordan jeg skal komme gjennom det og fungere i hverdagen.

Det jeg pleier å gjøre er å passe på at jeg får roet meg ordentlig ned om kvelden, hvis ikke er det umulig å få sove og det gjør ting enda verre. Særlig i perioder med veldig mye angst har jeg tatt en halvtime på ryggen, en hånd på brystet og en på magen, og konsentrert meg om å puste dypt og rolig.

Ting jeg vet at jeg liker (selv om jeg ikke kjenner glede ved det der og da) prøver jeg å presse meg til å gjøre. Er det noe jeg vet at jeg ville gjort hadde det ikke vært for depresjonen/angsten tvinger jeg meg selv til å gjøre det. (F.eks. å takke ja til en invitasjon til en kinotur.)

Det er ting som må gjøres, uansett hvordan jeg har det. Enda mer for deg, som har barn. De tingene som er absolutt nødvendige (og da mener jeg absolutt nødvendige) skriver jeg på en liste over ting jeg skal gjøre den dagen. Jo mer jeg sliter, jo færre ting kommer med på lista. Og det som kommer med er små oppgaver og helt konkrete ting. Det kan også være helt "selvfølgelige" ting som å spise frokost, dusje og kle på meg.

Jeg prøver også å variere dagene, kan gjerne la noen dager være helt utmattende, men prøver å veie det opp ved å ta det mer med ro og gjøre ting jeg (normalt) setter pris på andre dager.

Et råd jeg fikk en gang var å rett og slett åpne øynene og se på alt det vakre som finnes ute i naturen. Det er ikke snakk om at høstfargene skal gjøre deg lykkelig og fjerne depresjonen, men det er en trening i å slippe til positive inntrykk.

Tusen takk for mange gode råd, orio. Jeg setter stor pris på at dere deler erfaringer med meg, som jeg kan dra nytte av.

Sikkert ikke dumt å lage liste.. Det må jeg prøve. Også det du sier om å roe seg til kvelden.

Jeg var stup trøtt og helt "ferdig" igår. La meg i rett tid, dvs kl 22, men fikk ikke sove før rundt 01. Våknet igjen kl 05.

Har du det slik hele tiden (bare hvis du vil svare)?

Jeg har nok vært engstelig de siste dagene, ikke forstått hva som har skjedd: jeg så for meg at jeg villle miste "kontrollen" helt osv. For jeg har nok vært temmelig langt nede.

Men om en (iallefall jeg) forstår hva som skjer, og at det kansje skjer fordi man er i ferd med å gripe fatt i ting; rydder på mørkeloftet osv, så er det greit. Det ubehaget er jeg villig til å ta på meg.

Vondt skal vondt fordrive..

[Orio]

Tusen takk for mange gode råd, orio. Jeg setter stor pris på at dere deler erfaringer med meg, som jeg kan dra nytte av.

Sikkert ikke dumt å lage liste.. Det må jeg prøve. Også det du sier om å roe seg til kvelden.

Jeg var stup trøtt og helt "ferdig" igår. La meg i rett tid, dvs kl 22, men fikk ikke sove før rundt 01. Våknet igjen kl 05.

Har du det slik hele tiden (bare hvis du vil svare)?

Jeg har nok vært engstelig de siste dagene, ikke forstått hva som har skjedd: jeg så for meg at jeg villle miste "kontrollen" helt osv. For jeg har nok vært temmelig langt nede.

Men om en (iallefall jeg) forstår hva som skjer, og at det kansje skjer fordi man er i ferd med å gripe fatt i ting; rydder på mørkeloftet osv, så er det greit. Det ubehaget er jeg villig til å ta på meg.

Vondt skal vondt fordrive..

Jeg har det ikke sånn hele tiden, heldigvis. Det bare føles sånn. :- )

Jeg kjenner det der med ikke å få sove. I går natt følte jeg meg så heldig. Klokka var blitt over fire før jeg våknet. Jeg hadde glemt at jeg ikke la meg ned i senga før to om natta.

Og så må jeg innrømme at jeg er flinkere til å komme med råd enn til å følge dem selv. :- )

Jeg skjønner hva du mener når du sier at du er villig til å tåle masse ubehag hvis du vet at det er det som skal til for at du skal bli frisk. Selv om det er helt forferdelig her og nå uansett, blir det ti ganger verre hvis du tror at det er sånn livet skal være. Hvis du i stedet vet at det kaoset du opplever er et skritt på veien til å bli frisk er det også knyttet håp til det forferdelige du opplever. Og håpet er en sterk kraft, det kan gi oss krefter til å tåle mye.

Sånn helt på siden, har du et godt dikt om håp?

(Det er visst ikke så mye fornuft å få ut av meg i kveld.)

[Gjest Jente31]

Jeg har det ikke sånn hele tiden, heldigvis. Det bare føles sånn. :- )

Jeg kjenner det der med ikke å få sove. I går natt følte jeg meg så heldig. Klokka var blitt over fire før jeg våknet. Jeg hadde glemt at jeg ikke la meg ned i senga før to om natta.

Og så må jeg innrømme at jeg er flinkere til å komme med råd enn til å følge dem selv. :- )

Jeg skjønner hva du mener når du sier at du er villig til å tåle masse ubehag hvis du vet at det er det som skal til for at du skal bli frisk. Selv om det er helt forferdelig her og nå uansett, blir det ti ganger verre hvis du tror at det er sånn livet skal være. Hvis du i stedet vet at det kaoset du opplever er et skritt på veien til å bli frisk er det også knyttet håp til det forferdelige du opplever. Og håpet er en sterk kraft, det kan gi oss krefter til å tåle mye.

Sånn helt på siden, har du et godt dikt om håp?

(Det er visst ikke så mye fornuft å få ut av meg i kveld.)

''Selv om det er helt forferdelig her og nå uansett, blir det ti ganger verre hvis du tror at det er sånn livet skal være.''

Kjempeviktig å huske på. Har skjønt det også nå..

''Og håpet er en sterk kraft, det kan gi oss krefter til å tåle mye.''

Ja, det er helt utrolig hvor mye styrke man kan hente i selve håpet. Det er noe der fremme som driver en.

Jeg håper at du for din del også har et håp om bedring. Det var veldig godt å høre at du ikke har det slik hele tiden. Jeg har tenkt mye på deg.

Dessuten har du helt rett i en annen ting også;

Jeg har lagt merke til at du er mye flinkere til å gi råd, enn å ta imot selv :-) Jeg vet ikke hva jeg skal si som kan få deg til å tenke litt annerledes når det gjelder dette, for jeg tror det er kjempeviktig. Men jeg håper at du en dag kan være i stand til å bli flinkere til å ta imot. Da vil jeg også tro at ditt håp blir sterkere.

Jeg har ikke noe dikt om håp, desverre. Men jeg har et kort et sted, hvis jeg finner det skal jeg komme tilbake til dette.