Hun får ikke ødelegge familien vår!

[Gjest En litt sliten familie]

Jeg trenger råd om hva jeg og min familie bør gjøre før vi sliter oss helt ut. Vi har den siste tiden fått et veldig vanskelig forhold til min brors kone. Det er ikke så lenge siden hun kom inn i familien. Derfor synes jeg det er på tynt grunnlag at hun den siste tiden har gått veldig hardt ut mot oss. Sjokkerende og sårende, faktisk. Vi er en fredlig familie, vennlige og imøtekommende mot andre. Men det synes ikke hun! Vi er direkte hatefulle, i følge henne. Hun tar ikke fem øre for å skjelle oss ut i tur og orden, enten på telefonen, via email eller hun sender min bror for å fortelle oss det. Hun skjeller også ut sin egen familie når hun ser det nødvendig. Uten dårlig samvittighet. Jeg opplever henne som ekstremt selvsentrert. Dersom andre ikke danser etter hennes pipe, blir hun fornærmet. Hun oppfatter alt som kritikk, og sier at vi alle er imot henne. Hun lager storm i vannglass hele tiden! Én fjær blir til ti høns. Og det utroligste av alt; hun sier at jeg er svært missunnelig på henne – og at det er årsaken til at vi har kommet i denne konflikten. Men det er jo feil! Hun mangler jo totalt selvinnsikt! Det forundrer meg at hun ikke har noen respekt for oss. Ingen ydmykhet. Ingen empati. Hvis jeg har gjort noe galt (i følge henne) og etterpå beklager det med å si at jeg var litt uoppmerksom mot henne den dagen fordi barna mine krever mye av meg nå, sier hun at det er ingen unnskyldning! Hun er som en unge: ”Jeg vil, jeg skal, og hvis jeg ikke får viljen min skriker jeg helt til jeg får det!” Men hun er godt over 30 år!! Vi har forsøkt å snakke med henne. Vi har bedt om unnskyldning flere ganger (fordi hun forlanger det, og fordi vi ønsker fred) og sagt at vi kan forbedre oss, osv. Hun sier at det skulle bare mangle, for hun er tross alt helt uskyldig oppi dette. Men samtidig godtar hun ikke unnskyldningene, hun vil at vi skal si: ”Vi er enige med deg, du har rett i alt.” Men det kan vi bare ikke!! Vi mener hun også kan forbedre seg på mange områder, men det vil hun ikke høre snakk om! Da gråter hun store krokodilletårer og sier at alle hater henne. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om alt hun har sagt om oss, om alle hennes spesielle personlighetstrekk, om alle de vonde episodene hun har vært årsak til. Hun ødelegger jul, 17. mai og alle bursdager fordi hun i ettertid sier sårende ting (gavene hun fikk var ikke bra nok, eller gavene hun ga bort ble ikke verdsatt nok, samtaleemnene var kjedelige, de andre fikk mer oppmerksomhet enn henne, ingen var vennlige mot henne, osv) Min bror virker nå like skeptisk til oss som hun er. Han er enig med henne i alt. Hva skjer? Jeg kjenner ham ikke igjen. Jeg føler at vi mister ham. Familien vår som en gang var en fredlig og ganske lykkelig familie, gjør ikke annet enn å diskutere høylytt når vi er sammen. Fordi HUN har sagt/gjort ett eller annet vannvittig! Vi er sinte, såret, redde, fortvilte. Det er grusomt, jeg vil ikke ha det sånn mer! Hva er dette? Hva råder du oss til å gjøre? Vennlig hilsen meg.

[Mirabell]

Kutt henne ut! Prøv å ha minst mulig med henne å gjøre, feire jul og 17. mai uten henne. Si til din bror hvorfor du ikke orker å prøve lenger. Så får han vurdere hva han skal gjøre, komme uten henne eller la vær. Du har ansvaret for deg og din familie, ikke for din bror og svigerinne. Hvorfor la henne fortsette å skjelle dere ut og ødelegge høytider og familiesammenkomster?

[fuji1365380447]

Beklager - det er helt umulig å lese et så langt innlegg uten avsnitt. Forsøk å legge det inn på nytt med avsnitt, så får du sikkert flere svar.

[Gjest Coriolis]

Kutt henne ut! Prøv å ha minst mulig med henne å gjøre, feire jul og 17. mai uten henne. Si til din bror hvorfor du ikke orker å prøve lenger. Så får han vurdere hva han skal gjøre, komme uten henne eller la vær. Du har ansvaret for deg og din familie, ikke for din bror og svigerinne. Hvorfor la henne fortsette å skjelle dere ut og ødelegge høytider og familiesammenkomster?

Det kan jo hende hun opplever dere som påtrengende?

Jeg har selv et problematisk forhold til svigers. De mener de er godheten selv og er bare velmenende, men sannheten er at jeg opplever dem som sinnsykt plagsom fordi de er skinnhellige og mener de har all rett på sin side fordi de mener det så godt. Problemet er at de blander seg i ting de ikke har noe med, og jeg sier direkte ifra, og jeg mister mer og mer respekt for dem for hver dag de ikke klarer å se at de blander seg i ting de ikke har noe med.

Men jeg er ikke så ille som den du beskriver da:)

Poenget mitt: ikke alle kommer overens, og velmenende folk kan være noe av det værste som fins. Tror også dere skal være forsiktigemed å undervurdere broren deres. Han bør være i stand til å ta sine egne valg, og det bør dere la ham gjøre. Ikke gå der å innbille dere at ho triller han rundt lillefingeren bare fordi han ikk er slik dere tror og vil at han skal være.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hun har en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Det kan dere ikke gjøre noe med. Mannen hennes har valgt henne fremfor dere. Det er hans valg, og det kan dere heller ikke gjøre noe med.

Det dere kan gjøre, er å trekke dere bort fra dem. Ikke la dem fortsette å ødelegge høytider, festdager og hverdager. Du har tapt den gamle broren din, men det er hans valg.

Søk løsninger som tar vare på de friske og ikke ødelegger resten av familien.

[PieLill]

Hei,

Falt dessverre av lasset.

Skriv samme innlegg med avsnitt om du ønsker flere svar.

Trykk på return to ganger.

Bruk gjerne forhåndsvisning før du sender.

mvh

[Gjest I samme situasjon]

Hun har en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Det kan dere ikke gjøre noe med. Mannen hennes har valgt henne fremfor dere. Det er hans valg, og det kan dere heller ikke gjøre noe med.

Det dere kan gjøre, er å trekke dere bort fra dem. Ikke la dem fortsette å ødelegge høytider, festdager og hverdager. Du har tapt den gamle broren din, men det er hans valg.

Søk løsninger som tar vare på de friske og ikke ødelegger resten av familien.

Så "lett", jeg forstår jo at det er det eneste som er fornuftig å gjøre for vår egen skyld, men det er dessverre så vanskelig å gjennomføre når det er nær familie.

Han vil jo fremdeles at alt skal være som det alltid har vært, at vi skal kunne feire høytider, bursdager osv sammen, men med henne er det vanskelig for oss andre å klare å slappe av og kose oss siden vi da alltid venter på: smeller det nå, krangler de høylydt foran oss igjen, hva sier hun om oss denne gangen, hva har vi liksom gjort nå. Man går på tå hev rundt henne, for ungene og for å prøve å beholde siste rest av det som en gang var...