Terapeuter, klienter og seksuelle forhold

[Gjest Hei33]

Leste tråden nedenfor her om terapeuten som hadde et seksuelt forhold til sin klient/pasient.

Lurer på hvorfor det alltid er terapeuten som får skylda i slike saker? Jeg mener at så lenge klienten/pasienten ikke er psykisk utviklingshemmet, psykotisk eller totalt underkuet, har han/hun like mye ansvar for om det skal innledes et seksuelt forhold eller ikke!

Man lar seg selv ikke bli offer for noe slikt? Hvis ting fører dithen at et seksuelt forhold vil inntreffe, har etter min mening pasienten like mye plikt på seg til å avslutte behandlingen som terapeuten.

Hvis pasienten IKKE avslutter behandlingen, tolker jeg det som om han/hun ønsker et seksuelt forhold selv! Så da er vel begge parter like skyldige? Lett å spille "offer" i ettertid...:

"Åååå... stakkars meg, terapeuten hadde sex med meg!"

Ja, da ville du det selv da, tenker jeg. -Og du har deg selv å takke!

Man blir vel ikke totalt "blåst" av å trenge psykiatrisk behandling? Man er vel ved sine fulle fem fordet? (Bortsett fra slike årsaker som nevnes ovenfor).

Nå får jeg sikkert mye pepper... ;-)

[Gjest uforståelig]

Herregud!!!

Jeg tenker at mennesker som går til psykolog, går der for en grunn. veldig mange sliter med å sette grenser. mange sliter med dårlig selvtilit.

psykiater/psykolog er også i et tilitsforhold!

Er det da greit at det er forhold mellom lærer/elev?

[Gjest anna kristine]

Her synes jeg ikke du vet hva du snakker om. Rollene en pasient og en terapeut har er svært ulike, og de kan ikke sidestilles. Man er svært sårbar i en slik setting. Terapeuten har ansvaret.

[Gjest Hei33]

Herregud!!!

Jeg tenker at mennesker som går til psykolog, går der for en grunn. veldig mange sliter med å sette grenser. mange sliter med dårlig selvtilit.

psykiater/psykolog er også i et tilitsforhold!

Er det da greit at det er forhold mellom lærer/elev?

Selvsagt ikke! Når det gjelder lære-elev forhold, så er det vel sånn at læreren er en voksen og eleven et barn. Men lærer-student derimot...

Jeg mener bare at man som regel har fornuften i behold selv om man er sårbar og går og får hjelp av lege, psykolog, prest e.l.

[Gjest Hei33]

Her synes jeg ikke du vet hva du snakker om. Rollene en pasient og en terapeut har er svært ulike, og de kan ikke sidestilles. Man er svært sårbar i en slik setting. Terapeuten har ansvaret.

Jeg kan jo snakke ut fra meg selv i alle fall. Jeg har gått og fått hjelp i årevis, og vet med meg selv at jeg hadde reagert med å trekke meg unna hvis terapeuten la an på meg. Jeg er da voksen og har fornuft iallefall på dét området... ;-)

[Gjest Jepp det hadde jeg gjort ;-)]

Jeg kan jo snakke ut fra meg selv i alle fall. Jeg har gått og fått hjelp i årevis, og vet med meg selv at jeg hadde reagert med å trekke meg unna hvis terapeuten la an på meg. Jeg er da voksen og har fornuft iallefall på dét området... ;-)

Jeg hadde hoppet på.... hehe ;-)

[orpah]

Selvsagt ikke! Når det gjelder lære-elev forhold, så er det vel sånn at læreren er en voksen og eleven et barn. Men lærer-student derimot...

Jeg mener bare at man som regel har fornuften i behold selv om man er sårbar og går og får hjelp av lege, psykolog, prest e.l.

Jeg har ikke hatt noe forhold med en psykolog. Men jeg har vært i et destruktivt forhold selv. Hvor det at jeg fikk kjærlighet og omtanke var det viktigstr. JEg var så desperat at noen skulle være glad i meg og like meg at jeg godtok alt. Dette gjorde at jeg hoppet fra menn til menn som misbrukte og slo meg. Jeg godtok det på en eller annen merkerlig måte.

fagpersonen vet så godt at de er galt. Og det er alltid overgripes feil. Og det er ekstra ille når det er en psykolog eller psykiater som gjør det. "vanlige" folk godtar mye dritt. En tror en ikke er verdt noe og lar seg tråkke på.

Skylden er ensidig hos den drittpsykologen som forgriper seg.!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!111

[Gjest Hei33]

Jeg har ikke hatt noe forhold med en psykolog. Men jeg har vært i et destruktivt forhold selv. Hvor det at jeg fikk kjærlighet og omtanke var det viktigstr. JEg var så desperat at noen skulle være glad i meg og like meg at jeg godtok alt. Dette gjorde at jeg hoppet fra menn til menn som misbrukte og slo meg. Jeg godtok det på en eller annen merkerlig måte.

fagpersonen vet så godt at de er galt. Og det er alltid overgripes feil. Og det er ekstra ille når det er en psykolog eller psykiater som gjør det. "vanlige" folk godtar mye dritt. En tror en ikke er verdt noe og lar seg tråkke på.

Skylden er ensidig hos den drittpsykologen som forgriper seg.!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!111

Ok. :-)

[Gjest Blomsterbarnet]

Siden du virker ganske uvitende på dette området, så legger jeg ved en artikkel som omhandler dette temaet. Regner med at når du er så opptatt av å uttale deg om saken, så er du vel opptatt av å lese om det også.

http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/PA_LT.VisSeksjon?vp_SEKS_ID=1202214

[Gjest best wishes]

Selvsagt ikke! Når det gjelder lære-elev forhold, så er det vel sånn at læreren er en voksen og eleven et barn. Men lærer-student derimot...

Jeg mener bare at man som regel har fornuften i behold selv om man er sårbar og går og får hjelp av lege, psykolog, prest e.l.

''Jeg mener bare at man som regel har fornuften i behold selv om man er sårbar og går og får hjelp av lege, psykolog, prest e.l.'

Problemet er vel at noen pasienter ikke har det,og nettopp derfor skal de beskyttes.

Tenk på alle de som har vært utsatt for seksuelle overgrep og går i terapi for å bearbeide dette. Mange av disse har vokst opp med uklare grenser når det gjelder egen og andres kropp. Det hjelper ikke akkurat på situasjonen at terapeuten innleder et seksuelt forhold.

[Gjest Blomsterbarnet]

Selvsagt ikke! Når det gjelder lære-elev forhold, så er det vel sånn at læreren er en voksen og eleven et barn. Men lærer-student derimot...

Jeg mener bare at man som regel har fornuften i behold selv om man er sårbar og går og får hjelp av lege, psykolog, prest e.l.

Poenget er jo at pasienter kommer inn i en relasjon til terapeut med en historie. Ofte kan historien være preget av overgrep tidligere, eller psykisk/fysisk mishandling.

Personer som har opplevd dette har gjerne svake grenser. Mange som har hatt det vanskelig i barn- og ungdommen sliter med identitetsforstyrrelse og har gjerne gått med dette alene i lengre tid før de oppsøker hjelp. Mange er også ensomme og har et sterkt behov for å bli sett og elsket for den der er, fordi kanskje ingen har gjort det.

Personer som kommer inn i en terapisituasjon på dette grunnlaget må beskyttes og det er derfor det er forbudt for terapeuter å innlede forhold til pasienter.

Det som kan skje, (og det er også vanlig) er at pasienten blir forelsket eller får gode følelser for terapeuten. Selv om pasienten vet med sin fornuft at dette ikke er klokt, så kan h*n likevel innlede et forhold til terapeuten. Dette fordi personen lengter etter å bli elsket. Men man må huske at relasjonen mellom pasient/terapeut ikke er likeverdig. Det kan sammenlignes med forholdet lærer/elev, sjelesørger/trengende, osv. Men i en terapisituasjon er gjerne forholdet enda mer intenst og selvforsterkende. Fordi vi gjerne forteller terapeuten om ting som ingen andre i hele verden vet.

Mennesker som sliter med identitetsforstyrrelser og er emosjonelt deprivert, kan lett havne i en situasjon der de blir utnyttet eller utsatt for overgrep. Dette har terapeutene lært i utdanningen sin, og de burde vite at å innlede et forhold til en pasient er et overgrep, like stygt som alle andre overgrep.

En terapeut har vanvittig mye makt over deg. Med ord kan han få deg til å tro at ting skal være på en bestemt måte. Du blir gjerne litt hjernevasket. Hvis terapeuten lar sine egne behov bli gjeldende i relasjonen så bryter han en grense og han bryter loven i tillegg til å miste autorisasjonen.

Man er på forskjellige stadier i livet. Som ung er man gjerne litt naiv. Og dersom man i tillegg sliter med en identitetsforstyrrelse og med grenser, så er man et lett offer. Det er svært grovt av en terapeut å utnytte dette.

Når man blir litt eldre så ser man ting klarere. Når man er kommet ut av forholdet, som var som en skygge i mange år. Man ser ikke der og da hvor mye ille dette gjør med en, men en får traumer i etteretid. Mange får de samme symptomene som folk som er utsatt for incest. Dette fordi terapeuten også har vært en farsfigur og en erstatning for pasientens manglende relasjon til egne foreldre.

I mitt tilfelle var jeg 21 år da jeg innledet et forhold til en psykolog. Han var 47.

Jeg fulgte hjertet mitt, for det var så mange løse tråder i livet mitt. Jeg visste det ikke var klokt, men det var ikke lett for meg å se hvilke konsekvenser dette ville få for meg i ettertid. Jeg var totalt utsultet på mennesklig kontakt og jeg var et lett bytte for hans egne behov. I mange år så trodde jeg på alt han sa til meg, han var som en gud for meg. jeg hadde foreldre som kritiserte og psykisk mishandlet meg og ble drevet rett inn i armene på en som var det stikk motsatte - tilsynelatende.

Jeg har alltid hørt at jeg er en meget oppegående person, så det skorter nok ikke på intelligensen min. Men det var utrolig mange andre forklaringsfaktorer for at dette kunne skje.

Det er på dette grunnlaget loven er laget. Men dessverre ser vi at det er mange terapeuter som bryter grensen for å tilfredstille egne behov. Det er skremmende mange som ikke forstår at pasienten kan få varige skader av dette. Disse psykologene er farlige og overgripere på samme nivå som den verste voldteksmann du møter på gata. Nettopp fordi de som oppsøker terapi gjerne har store problemer fra før av og blir ytterligere skadet på sjelen. Disse psykologene stjeler mange år av pasientens liv og forårsaker traumer og uopprettelige skader.

Du burde i alle fall jekke deg litt når du ikke har innsikt i det du prater om. Nå har jeg i alle fall prøvd å forklare litt hvordan dette funker, så lykke til med ytterligere kunnskapsleting.

[Gjest Blomsterbarnet]

Jeg har ikke hatt noe forhold med en psykolog. Men jeg har vært i et destruktivt forhold selv. Hvor det at jeg fikk kjærlighet og omtanke var det viktigstr. JEg var så desperat at noen skulle være glad i meg og like meg at jeg godtok alt. Dette gjorde at jeg hoppet fra menn til menn som misbrukte og slo meg. Jeg godtok det på en eller annen merkerlig måte.

fagpersonen vet så godt at de er galt. Og det er alltid overgripes feil. Og det er ekstra ille når det er en psykolog eller psykiater som gjør det. "vanlige" folk godtar mye dritt. En tror en ikke er verdt noe og lar seg tråkke på.

Skylden er ensidig hos den drittpsykologen som forgriper seg.!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!111

Ja den er det. Men jeg har i mange år i ettertid slitt med skyldfølelse og skam. Har tatt på meg skylden for det som skjedde. Og jeg merker jo at mye av det han har sagt kan være for å manipulere meg. Jeg går i terapi for terapien nå, for å si det sånn, og har sakte lært at ansvaret var hans. Men det tok lang tid før jeg innrømte at dette har vært et overgrep. Fordi jeg var avhengig av å tro at han var god. Fordi han var den eneste som hadde vært god mot meg. Dersom jeg skulle innse fakta, så ville det være svært smertefullt og gjøre noe med meg som person. Det å ta innover seg et sånt svik, et svik av dimensjoner, er jævlig traumatisk. Og når jeg ikke kunne tro på han lenger, hva skulle jeg tro på da? hva hadde jeg da? Da han forsvant fra livet mitt, ble jeg totalt ødelagt. Fordi han hadde ikke gjort jobben sin, nemlig å gjøre meg bedre og selvstendig.

Det som skjedde da kan beskrives som når et steinras hvor store deler av fjellet forsvant og fjellet var meg. Jeg sto helt ribbet tilbake og smerten var så gjenomborende og desperat at jeg dopet meg ned og drakk meg fra sans og samlig. Jeg lå på gulvet natt etter natt i krampegråt og var så full at jeg var helt på bærtur. Dop var det eneste jeg hadde å ty til i et ledd for å beskytte han. Jeg måtte ikke si det til noen følte jeg, for da ville de ta han. Men så ville jeg ikke innse at han hadde gjort noe galt, for jeg klarte ikke å gi slipp på at han var god. Så jeg skammet meg, jeg hadde masse skyldfølelse. Jeg var helt tom, alt det gode var tatt fra meg og jeg var sykere enn før jeg oppsøkte han. Han stjal ungdommen min og min mulighet til å bli bedre og få et godt liv og en partner og sånne ting som skjer når man er ung.

Et sånt innlegg som hei33 skrev nå, kan faktisk være farlig. Det er mange der ute som har opplevd det samme og som sitter med en en enorm skyldfølelse...og som lurer på om de skal våge å fortelle det til noen..da hjelper det ikke å lese et sånt innlegg..

det er trist at enkelte ikke har mer innsikt :-(

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Poenget er jo at pasienter kommer inn i en relasjon til terapeut med en historie. Ofte kan historien være preget av overgrep tidligere, eller psykisk/fysisk mishandling.

Personer som har opplevd dette har gjerne svake grenser. Mange som har hatt det vanskelig i barn- og ungdommen sliter med identitetsforstyrrelse og har gjerne gått med dette alene i lengre tid før de oppsøker hjelp. Mange er også ensomme og har et sterkt behov for å bli sett og elsket for den der er, fordi kanskje ingen har gjort det.

Personer som kommer inn i en terapisituasjon på dette grunnlaget må beskyttes og det er derfor det er forbudt for terapeuter å innlede forhold til pasienter.

Det som kan skje, (og det er også vanlig) er at pasienten blir forelsket eller får gode følelser for terapeuten. Selv om pasienten vet med sin fornuft at dette ikke er klokt, så kan h*n likevel innlede et forhold til terapeuten. Dette fordi personen lengter etter å bli elsket. Men man må huske at relasjonen mellom pasient/terapeut ikke er likeverdig. Det kan sammenlignes med forholdet lærer/elev, sjelesørger/trengende, osv. Men i en terapisituasjon er gjerne forholdet enda mer intenst og selvforsterkende. Fordi vi gjerne forteller terapeuten om ting som ingen andre i hele verden vet.

Mennesker som sliter med identitetsforstyrrelser og er emosjonelt deprivert, kan lett havne i en situasjon der de blir utnyttet eller utsatt for overgrep. Dette har terapeutene lært i utdanningen sin, og de burde vite at å innlede et forhold til en pasient er et overgrep, like stygt som alle andre overgrep.

En terapeut har vanvittig mye makt over deg. Med ord kan han få deg til å tro at ting skal være på en bestemt måte. Du blir gjerne litt hjernevasket. Hvis terapeuten lar sine egne behov bli gjeldende i relasjonen så bryter han en grense og han bryter loven i tillegg til å miste autorisasjonen.

Man er på forskjellige stadier i livet. Som ung er man gjerne litt naiv. Og dersom man i tillegg sliter med en identitetsforstyrrelse og med grenser, så er man et lett offer. Det er svært grovt av en terapeut å utnytte dette.

Når man blir litt eldre så ser man ting klarere. Når man er kommet ut av forholdet, som var som en skygge i mange år. Man ser ikke der og da hvor mye ille dette gjør med en, men en får traumer i etteretid. Mange får de samme symptomene som folk som er utsatt for incest. Dette fordi terapeuten også har vært en farsfigur og en erstatning for pasientens manglende relasjon til egne foreldre.

I mitt tilfelle var jeg 21 år da jeg innledet et forhold til en psykolog. Han var 47.

Jeg fulgte hjertet mitt, for det var så mange løse tråder i livet mitt. Jeg visste det ikke var klokt, men det var ikke lett for meg å se hvilke konsekvenser dette ville få for meg i ettertid. Jeg var totalt utsultet på mennesklig kontakt og jeg var et lett bytte for hans egne behov. I mange år så trodde jeg på alt han sa til meg, han var som en gud for meg. jeg hadde foreldre som kritiserte og psykisk mishandlet meg og ble drevet rett inn i armene på en som var det stikk motsatte - tilsynelatende.

Jeg har alltid hørt at jeg er en meget oppegående person, så det skorter nok ikke på intelligensen min. Men det var utrolig mange andre forklaringsfaktorer for at dette kunne skje.

Det er på dette grunnlaget loven er laget. Men dessverre ser vi at det er mange terapeuter som bryter grensen for å tilfredstille egne behov. Det er skremmende mange som ikke forstår at pasienten kan få varige skader av dette. Disse psykologene er farlige og overgripere på samme nivå som den verste voldteksmann du møter på gata. Nettopp fordi de som oppsøker terapi gjerne har store problemer fra før av og blir ytterligere skadet på sjelen. Disse psykologene stjeler mange år av pasientens liv og forårsaker traumer og uopprettelige skader.

Du burde i alle fall jekke deg litt når du ikke har innsikt i det du prater om. Nå har jeg i alle fall prøvd å forklare litt hvordan dette funker, så lykke til med ytterligere kunnskapsleting.

Veldig klokt skrevet, Blomsterbarnet!

[Adriana]

I tillegg til det andre har skrevet nedenfor vil jeg bare minne deg på hvordan disse terapeutene går frem og hvordan dette oppfattes av pasienten. De gir pasienten inntrykk av at dette er et ekte kjærlighetsforhold, men dette er svært sjelden tilfelle. Stort sett lar de pasienten fylle sine egne behov for sex, nærhet og følelse av makt over et annet menneske, en periode, før de tar avstand fra pasienten. Da har ofte pasienten blitt forelsket og avhengig av terapeuten og føler seg elsket og forstått og en avvisning føles som et enormt svik. Pasienten har gitt hele seg selv til terapeuten og skjønner nå at h*n har blitt utnyttet.

Pasienter blir ofte "forelsket" i terapeuten sin og føler at h*n er den eneste som virkelig forstår en osv. Det kan jo skje at en terapeut blir forelsket i pasienten sin også, men en god, omsorgsfull og profesjonell terapeut klarer å holde sine egne følelser under kontroll, evt. avslutter terapien. En terapeut som inngår et seksuelt forhold med en pasient er svært egoistisk og maktsyk. Men en pasient kan mistolke dette med at terapeuten er snill, omsorgsfull og forelsket...

[Gjest alt er svart]

Ja den er det. Men jeg har i mange år i ettertid slitt med skyldfølelse og skam. Har tatt på meg skylden for det som skjedde. Og jeg merker jo at mye av det han har sagt kan være for å manipulere meg. Jeg går i terapi for terapien nå, for å si det sånn, og har sakte lært at ansvaret var hans. Men det tok lang tid før jeg innrømte at dette har vært et overgrep. Fordi jeg var avhengig av å tro at han var god. Fordi han var den eneste som hadde vært god mot meg. Dersom jeg skulle innse fakta, så ville det være svært smertefullt og gjøre noe med meg som person. Det å ta innover seg et sånt svik, et svik av dimensjoner, er jævlig traumatisk. Og når jeg ikke kunne tro på han lenger, hva skulle jeg tro på da? hva hadde jeg da? Da han forsvant fra livet mitt, ble jeg totalt ødelagt. Fordi han hadde ikke gjort jobben sin, nemlig å gjøre meg bedre og selvstendig.

Det som skjedde da kan beskrives som når et steinras hvor store deler av fjellet forsvant og fjellet var meg. Jeg sto helt ribbet tilbake og smerten var så gjenomborende og desperat at jeg dopet meg ned og drakk meg fra sans og samlig. Jeg lå på gulvet natt etter natt i krampegråt og var så full at jeg var helt på bærtur. Dop var det eneste jeg hadde å ty til i et ledd for å beskytte han. Jeg måtte ikke si det til noen følte jeg, for da ville de ta han. Men så ville jeg ikke innse at han hadde gjort noe galt, for jeg klarte ikke å gi slipp på at han var god. Så jeg skammet meg, jeg hadde masse skyldfølelse. Jeg var helt tom, alt det gode var tatt fra meg og jeg var sykere enn før jeg oppsøkte han. Han stjal ungdommen min og min mulighet til å bli bedre og få et godt liv og en partner og sånne ting som skjer når man er ung.

Et sånt innlegg som hei33 skrev nå, kan faktisk være farlig. Det er mange der ute som har opplevd det samme og som sitter med en en enorm skyldfølelse...og som lurer på om de skal våge å fortelle det til noen..da hjelper det ikke å lese et sånt innlegg..

det er trist at enkelte ikke har mer innsikt :-(

Jeg fikk lyst til å skrive til deg Blomsterbarnet. Jeg har vært i en lignende situasjon, bare at jeg hadde et forhold til en sykepleier som var kontaperson for meg i psykiatrien. Han forsvant ut av livet mitt for et par måneder siden og jeg sliter virkelig med savnet. Som du gjorde drikker jeg meg dritings nesten hver kveld, gråter til jeg kaster opp om nettene... Jeg tenker på han nesten konstant og det føles ut som jeg går rundt med en kniv i hjertet. Jeg aner ikke hvordan jeg skal leve videre. Han ga meg så utrolig mye, men samtidig vet jeg at det var helt feil også... Går i terapi, men på poliklinikken der han var tilknyttet tidligere tror de ikke helt på min versjon. Jeg fortalte dem om det som hadde skjedd, og sykepleieren som da hadde sluttet kom med sin versjon da han ble kallet inn. Nå vil jeg ikke snakke om det mer....

[Gjest Blomsterbarnet]

Jeg fikk lyst til å skrive til deg Blomsterbarnet. Jeg har vært i en lignende situasjon, bare at jeg hadde et forhold til en sykepleier som var kontaperson for meg i psykiatrien. Han forsvant ut av livet mitt for et par måneder siden og jeg sliter virkelig med savnet. Som du gjorde drikker jeg meg dritings nesten hver kveld, gråter til jeg kaster opp om nettene... Jeg tenker på han nesten konstant og det føles ut som jeg går rundt med en kniv i hjertet. Jeg aner ikke hvordan jeg skal leve videre. Han ga meg så utrolig mye, men samtidig vet jeg at det var helt feil også... Går i terapi, men på poliklinikken der han var tilknyttet tidligere tror de ikke helt på min versjon. Jeg fortalte dem om det som hadde skjedd, og sykepleieren som da hadde sluttet kom med sin versjon da han ble kallet inn. Nå vil jeg ikke snakke om det mer....

Kjære deg, jeg blir bare helt sjokkert når jeg hører på din historie. Du må komme deg bort derfra fortere enn svint!! Oppsøk terapeuter som ikke har noen som helst tilknytning til den poliklinikken, da kan de lettere være nøytrale, eller de vil vel tro på din historie. Det høres veldig merkelig ut at de tviler på det du har sagt, det er ikke profesjonelt i det hele tatt. Da har jo du egentlig opplevd det dobbelt svik og det er en skam at du må gå gjennom dette alene!!

Håper inderlig du finner styrke til å fortelle dette til noen du har tillit til, og oppsøke annen profesjonell hjelp. Ikke la det gå så langt at det ødelegger deg!! Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort dersom ikke får gå i terapi nå å bearbeide det som skjedde. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg fortsatt å holde det hemmelig, så hadde jeg nok vært død nå. Og det er en skremmende tanke, hvor mange ganger jeg nesten lyktes..er så glad for at jeg har kommet ut av det verste og har begynt på bearbeidingen..

Husk: du har IKKE noe som helst skyld i dette!! Ansvaret var ENE og ALENE på sykepleieren som forgrep seg på deg! Han utnyttet og brukte deg og nå slipper han billig unna. Du er uendelig mye verdt! Og jeg håper du klarer å ta litt vare på deg selv nå, tross alt..gi deg selv så mye omsorg som du klarer og begynn å kartlegg muligheter for deg selv..prøv å tenk ut hvem du kan betro deg til. Har du tillit til noen som kan hjelpe deg på veien til å komme videre?

Håper du vil fortsette å skrive her og at jeg snart får høre fra deg igjen. Tenker på deg!

*forsiktig klem*

[Gjest Blomsterbarnet]

Kjære deg, jeg blir bare helt sjokkert når jeg hører på din historie. Du må komme deg bort derfra fortere enn svint!! Oppsøk terapeuter som ikke har noen som helst tilknytning til den poliklinikken, da kan de lettere være nøytrale, eller de vil vel tro på din historie. Det høres veldig merkelig ut at de tviler på det du har sagt, det er ikke profesjonelt i det hele tatt. Da har jo du egentlig opplevd det dobbelt svik og det er en skam at du må gå gjennom dette alene!!

Håper inderlig du finner styrke til å fortelle dette til noen du har tillit til, og oppsøke annen profesjonell hjelp. Ikke la det gå så langt at det ødelegger deg!! Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort dersom ikke får gå i terapi nå å bearbeide det som skjedde. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg fortsatt å holde det hemmelig, så hadde jeg nok vært død nå. Og det er en skremmende tanke, hvor mange ganger jeg nesten lyktes..er så glad for at jeg har kommet ut av det verste og har begynt på bearbeidingen..

Husk: du har IKKE noe som helst skyld i dette!! Ansvaret var ENE og ALENE på sykepleieren som forgrep seg på deg! Han utnyttet og brukte deg og nå slipper han billig unna. Du er uendelig mye verdt! Og jeg håper du klarer å ta litt vare på deg selv nå, tross alt..gi deg selv så mye omsorg som du klarer og begynn å kartlegg muligheter for deg selv..prøv å tenk ut hvem du kan betro deg til. Har du tillit til noen som kan hjelpe deg på veien til å komme videre?

Håper du vil fortsette å skrive her og at jeg snart får høre fra deg igjen. Tenker på deg!

*forsiktig klem*

http://home.lyse.net/forsvoll/artikler/Straflov.ny.pdf

http://www.stiftelse99.no/main.html

Vet ikke om det hjelper deg, men her er i alle fall noen linker så du kan lese på om du orker. Ha en fin natt :-)

[Gjest alt er svart]

Kjære deg, jeg blir bare helt sjokkert når jeg hører på din historie. Du må komme deg bort derfra fortere enn svint!! Oppsøk terapeuter som ikke har noen som helst tilknytning til den poliklinikken, da kan de lettere være nøytrale, eller de vil vel tro på din historie. Det høres veldig merkelig ut at de tviler på det du har sagt, det er ikke profesjonelt i det hele tatt. Da har jo du egentlig opplevd det dobbelt svik og det er en skam at du må gå gjennom dette alene!!

Håper inderlig du finner styrke til å fortelle dette til noen du har tillit til, og oppsøke annen profesjonell hjelp. Ikke la det gå så langt at det ødelegger deg!! Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort dersom ikke får gå i terapi nå å bearbeide det som skjedde. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg fortsatt å holde det hemmelig, så hadde jeg nok vært død nå. Og det er en skremmende tanke, hvor mange ganger jeg nesten lyktes..er så glad for at jeg har kommet ut av det verste og har begynt på bearbeidingen..

Husk: du har IKKE noe som helst skyld i dette!! Ansvaret var ENE og ALENE på sykepleieren som forgrep seg på deg! Han utnyttet og brukte deg og nå slipper han billig unna. Du er uendelig mye verdt! Og jeg håper du klarer å ta litt vare på deg selv nå, tross alt..gi deg selv så mye omsorg som du klarer og begynn å kartlegg muligheter for deg selv..prøv å tenk ut hvem du kan betro deg til. Har du tillit til noen som kan hjelpe deg på veien til å komme videre?

Håper du vil fortsette å skrive her og at jeg snart får høre fra deg igjen. Tenker på deg!

*forsiktig klem*

Takker for svar. Det verste var at jeg ble tvangsinnlagt for et par måneder siden på ganske tynt grunnlagt egentlig, med fastvakt i over en uke. Samme kveld som jeg var innelåst på avdelingen ringte behandleren min til denne pleieren og det ble organisert et møte der jeg liksom skulle sitte å brette ut om alt som har skjedd sammen med denne pleieren, et verneombud som han hadde med seg, to-tre pleiere, overlegen og behandleren min. Jeg ble vettskremt og har aldri hatt et så kraftig angstanfall som da møtet skulle begynne. Jeg hyperventilerte, ristet og skrek til jeg kastet opp av alt slimet som hopet seg opp i halsen, besvimte også...Jeg slapp dermed å delta på møte, men pleieren kom inn på rommet mitt etterpå sammen med to andre og det hele ble en svært angstrengt affære. Jeg hørte selv at han løy om ting han ble spurt om, men sa ingenting fordi jeg ønsket ikke at han skulle havne i trøbbel. Han trøstet meg også og sa han ikke var sint på meg. Der og da synes jeg bare uendelig synd på pleieren, sa at jeg var veldig lei meg for at det ble så mye styr og så forsvant han ut av livet mitt med et "Lykke til videre".

[Gjest Blomsterbarnet]

Takker for svar. Det verste var at jeg ble tvangsinnlagt for et par måneder siden på ganske tynt grunnlagt egentlig, med fastvakt i over en uke. Samme kveld som jeg var innelåst på avdelingen ringte behandleren min til denne pleieren og det ble organisert et møte der jeg liksom skulle sitte å brette ut om alt som har skjedd sammen med denne pleieren, et verneombud som han hadde med seg, to-tre pleiere, overlegen og behandleren min. Jeg ble vettskremt og har aldri hatt et så kraftig angstanfall som da møtet skulle begynne. Jeg hyperventilerte, ristet og skrek til jeg kastet opp av alt slimet som hopet seg opp i halsen, besvimte også...Jeg slapp dermed å delta på møte, men pleieren kom inn på rommet mitt etterpå sammen med to andre og det hele ble en svært angstrengt affære. Jeg hørte selv at han løy om ting han ble spurt om, men sa ingenting fordi jeg ønsket ikke at han skulle havne i trøbbel. Han trøstet meg også og sa han ikke var sint på meg. Der og da synes jeg bare uendelig synd på pleieren, sa at jeg var veldig lei meg for at det ble så mye styr og så forsvant han ut av livet mitt med et "Lykke til videre".

Huff, det høres forferdelig ut. Jeg håper fortsatt du finner styrke til å oppsøke en behandler som ikke har noe med denne poliklinikken å gjøre! Aliér deg med en venn, slekning etc og oppsøk legen din snarest for å få han til å henvise deg til en annen terapeut!! Lykke til..tenker på deg