har det så vondt nå

[orpah]

Jeg sliter med ekstrem ensomhet og underskudd på fysisk kontakt.. Så var jeg på legevakta lørdag , høy feber og fortvilet lei meg

. Han var så god og snill mot meg..holdt rundt meg..strøk meg over håret og på ryggen.

Det som gjorde så vondt var etterpå. Når jeg tenker på det blir jeg trist og lei meg.. Det satte igang så mye følelser liksom..

på en måte er det lettere å bare ha det vondt hele tida.. men når det plutselig kommer litt lys inn til deg..da ser du hvor mye du går glipp av..hva du savner..og da blir den "onde" delen av meg..som jeg kaller depresjonen min enda større., Som om det i en liten del av sinnet mitt..den kroken jeg kaller min egen kom det inn litt lys og en vennlig stemme og minner om bedre tider... og det gjør selvsagt depresjonen enda sterkere..

og jeg er har mistet troen på at jeg kan overvinne det. jeg kommer til å leve og dø alene . Jeg har ingen nå i livet mitt som bryr seg om meg og jeg kommer aldri til å få det heller. .

denne legen.. han tente et lys..et håp i livet mitt.. med visshet om at han kunne slukke det når han ville. og at han kunne smigre meg med ømhet og la meg dypt gispe i en evighet etter mere , mer enn han noensinne kan gi.

Jeg har fått plenty av proffe hjelpere.. psykiatere og sosionomer og leger og psykepleiere og bistandsadvokate og gud vet hva.. og jeg er jo glad for det.. Men jeg trenger liksom noe mer utover det. Jeg trenger at noen lar meg gråte på skuldren dems. Som kan trøste meg. Jeg har det så jævlig vondt og er så ensom. Jeg klarer ikke å være så alene. Å i det mørket jeg har vandret.. det å få et glimt av menneskelig berøring og omsorg var så ukjent for meg og vekket såre minner.. og det gjorde den destruktive siden av meg selv enda sterkere

[Gjest Blomsterbarnet]

Kjære orpah.

Jeg liker deg, og jeg er glad i deg. Om jeg hadde vært nær deg nå, så skulle jeg ha holdt rundt deg, strøket tårene bort fra kinnet ditt og strøket deg over håret og kinnet. Du er ei kjempegod jente som har masse å gi. Du er intelligent og du har masse kunnskaper om ulike ting. Du er en god diskusjonspartner og du ser ting fra ulike vinkler. Du er en god vennine som er godt å prate med. Du svikter ikke, du er alltid der. Heldig er den mannen som får deg, dersom du noensinne klarer å ha tillit til menn igjen.

Jeg tror på deg og jeg har tro på at du vil klare å få deg en partner, et hjem, en familie en dag. Jeg håper inderlig at du snart får komme til en dyktig psykolog. Anbefaler deg å oppsøke poliklinikken og mase. De har plikt på seg til å tre inn raskt dersom noen sliter urimelig mye, noe jeg ser du gjør nå.

Du må aldri gi opp, for du har så mange ressurser å spille på. Du må lære deg å ta i bruk disse ressursene på en konstruktiv måte og det får du når du kommer til en dyktig terapeut. Du finner nok en som vil hjelpe deg mye, det tror jeg. Selv har jeg vært innom mye forskjellig. Hadde til og med et forhold til den forrige terapeuten min og det varte i ti år. I 10 år gikk jeg og holdt hemmelig og familien min forsto ingenting for jeg ble bare dårligere av å gå der. De mente det, men jeg beskyttet han fordi jeg trodde han var den eneste som kunne hjelpe meg.

Nå går jeg hos en dyktig psykiater som hjelper meg utrolig mye. jeg har lett mye gjennom livet, vært innom sosionomer, psykomotiske fysioterapeuter, psykiatriske sykepleiere, psykologer. Og nå fikk jeg endelig en super fyr som kan hjelpe meg. Jeg er så takknemmelig for det.

Og jeg er overbevist om du vil finne det samme. Skynd deg langsomt, og du vil på et tidspunkt erfare at sola skinner også på deg, at livet ditt blomstrer, skritt for skritt, i en sakte tempo.

Ta tak i traumene dine, men gjør det sammen med noen som tror på deg. Og du med dine ressurser vil før eller siden finne noen som gjør det. Det er jeg fullstendig overbevist om

Stå på, lille venn

stor varm klem fra meg som tenker på deg.