Forstår hun ikke at jeg er et offer?

[klaraklokere]

Kan man forvente at psykologen har gode kunnskaper om psykopati? Jeg får underlige råd. Føler at hun tror det er jeg som er vanskelig. Opplever lite forståelse for meg og min situasjon. Tror hun har problemer med å forstå at jeg opplever selv å være offer.

[Gjest hensiktsmessig?]

Greit at du er offer. Men hjelper det deg å se på deg selv som et offer? Du kan ikke gå i terapi for å forandre psykopaten. Kanskje du i terapien heller må jobbe med hva DU kan gjøre med situasjonen, selv om du er aldri så mye offer. Du må komme ut av den rollen, på en eller annan måte.

[PieLill]

Har du mulighet til år forklare litt mer konkret hva behandleren sier og/eller gjør som viser at hun ikke forstår din situasjon og hva du har vært utsatt for, evt. fortsatt lever under?

mvh

[klaraklokere]

Greit at du er offer. Men hjelper det deg å se på deg selv som et offer? Du kan ikke gå i terapi for å forandre psykopaten. Kanskje du i terapien heller må jobbe med hva DU kan gjøre med situasjonen, selv om du er aldri så mye offer. Du må komme ut av den rollen, på en eller annan måte.

Greit nok. Men når løsningen ender til syvende og sist ut i at jeg bare må glemme "henne", så føler jeg at jeg blir avspist med en veldig enkel løsning. Siden det nærmest er opplest og vedtatt at man ikke får stilt psykopaten en diagnose, så går jeg jo i terapi for å få noen tilbakemeldinger på om "hun" vireklig er en psykopat. Skjønner? Men når terapeuten ikke gir inntrykk av at hun forstår hva jeg snakker om og jeg får en følelse av at det er meg det er noe galt med, så føler jeg at det er noe helt vesentlig som mangler. Når man nå forstår at psykopaten har en lidelse som relateres til kjemiske forandringer i hjernen så finner jeg det meningsløst å forlate den "syke", uansett. Å takle "henne" kan jeg jo muligens lære meg hvis terapeuten har peiling. Noen som har lignende erfaring?

[På leting]

Greit nok. Men når løsningen ender til syvende og sist ut i at jeg bare må glemme "henne", så føler jeg at jeg blir avspist med en veldig enkel løsning. Siden det nærmest er opplest og vedtatt at man ikke får stilt psykopaten en diagnose, så går jeg jo i terapi for å få noen tilbakemeldinger på om "hun" vireklig er en psykopat. Skjønner? Men når terapeuten ikke gir inntrykk av at hun forstår hva jeg snakker om og jeg får en følelse av at det er meg det er noe galt med, så føler jeg at det er noe helt vesentlig som mangler. Når man nå forstår at psykopaten har en lidelse som relateres til kjemiske forandringer i hjernen så finner jeg det meningsløst å forlate den "syke", uansett. Å takle "henne" kan jeg jo muligens lære meg hvis terapeuten har peiling. Noen som har lignende erfaring?

Hei.

Hva er det hun gjør som får deg til å tro at hun er en psykopat?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Greit nok. Men når løsningen ender til syvende og sist ut i at jeg bare må glemme "henne", så føler jeg at jeg blir avspist med en veldig enkel løsning. Siden det nærmest er opplest og vedtatt at man ikke får stilt psykopaten en diagnose, så går jeg jo i terapi for å få noen tilbakemeldinger på om "hun" vireklig er en psykopat. Skjønner? Men når terapeuten ikke gir inntrykk av at hun forstår hva jeg snakker om og jeg får en følelse av at det er meg det er noe galt med, så føler jeg at det er noe helt vesentlig som mangler. Når man nå forstår at psykopaten har en lidelse som relateres til kjemiske forandringer i hjernen så finner jeg det meningsløst å forlate den "syke", uansett. Å takle "henne" kan jeg jo muligens lære meg hvis terapeuten har peiling. Noen som har lignende erfaring?

Går du i terapi for å få en diagnose på partneren?

Terapi går ut på 1) å kartlegge problemet, 2) å finne en løsning på det.

Hun blir vel verken verre eller bedre om hun får en diagnose.

[klaraklokere]

Hei.

Hva er det hun gjør som får deg til å tro at hun er en psykopat?

Helt kort må jeg svare: det aller meste av det som "kreves" for å stille en sånn diagnose. La meg også si det sånn - jeg har lang erfaring. Kjenner lusa på gangen.

[klaraklokere]

Går du i terapi for å få en diagnose på partneren?

Terapi går ut på 1) å kartlegge problemet, 2) å finne en løsning på det.

Hun blir vel verken verre eller bedre om hun får en diagnose.

Jeg vet, som det også fremkommer i et annet svar her, mye om psykopaten. Føler meg som en ekspert etterhvert. Men - jeg er ydmyk nok til å tenke at det er noen som er eller altså bør være profesjonell på dette området, som er såpass problematisk. Terapien føles litt littvint, i så henseende at jeg ikke liker enkle løsninger siden det er en så nær familiemedlem. Jeg ønsker å kunne føre en vettug dialog om emnet. For å få noen bekreftelser på mine teorier? Ja, jeg tror det kunne gitt meg noe verdifullt. Nå føler jeg at alt henger i luften. At jeg nærmest blir hånet (sterkt ord) for ikke å forstå at: når hun ikke vil endre seg så er det vel bare å glemme henne. Jeg tror ikke hun endrer seg. Ingenting som tyder på det etter alle disse årene. Men jeg ønsker svar på 1000 kroners spm, om du vil. Hvordan takle henne?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vet, som det også fremkommer i et annet svar her, mye om psykopaten. Føler meg som en ekspert etterhvert. Men - jeg er ydmyk nok til å tenke at det er noen som er eller altså bør være profesjonell på dette området, som er såpass problematisk. Terapien føles litt littvint, i så henseende at jeg ikke liker enkle løsninger siden det er en så nær familiemedlem. Jeg ønsker å kunne føre en vettug dialog om emnet. For å få noen bekreftelser på mine teorier? Ja, jeg tror det kunne gitt meg noe verdifullt. Nå føler jeg at alt henger i luften. At jeg nærmest blir hånet (sterkt ord) for ikke å forstå at: når hun ikke vil endre seg så er det vel bare å glemme henne. Jeg tror ikke hun endrer seg. Ingenting som tyder på det etter alle disse årene. Men jeg ønsker svar på 1000 kroners spm, om du vil. Hvordan takle henne?

Det er bare to måter å "takle" psykopater på:

1. Forlate/glemme/hold seg unna.

2. Være sterkere enn.../ha klare grenser som en uansett ikke firer på. Psykopater forstår en ting - makt.

[På leting]

Helt kort må jeg svare: det aller meste av det som "kreves" for å stille en sånn diagnose. La meg også si det sånn - jeg har lang erfaring. Kjenner lusa på gangen.

Hei.

Jeg har lest noen av innleggene dine og det slår meg at du ofte tar på deg offerrollen i dine nærmeste relasjoner.

Du identifiserer deg med det å være et offer, kanskje pga. at du hadde en vanskelig oppvekst?

Men å hele tiden sette seg i en offerrolle tar også fra deg ansvaret for ditt eget liv.

Du har et ansvar for å få det bedre, sette grenser for deg selv og finne ut hva som gjør at du ofte havner i situasjoner som gjør deg til et ”offer”.

Du skriver at du og din datter hadde et fint forhold til hun var 15år,da lurer jeg på hva som skjedde etter fylte 15 år?

Kan det tenkes at oppveksten til datteren din har gjort henne ustabil?

Hvis hun har en ”psykopat” til far, og en mor som setter seg i offerrollen. Kan det være at hun er sint på deg for opprøret du ikke tok?

Det var du som valgte å få barn med denne mannen,(dette valget gjorde du sikkert pga. oppveksten din) men du må ta ansvar for dette valget!

Det valget må hun leve med.

Vær litt nysgjerrig på deg selv i terapien, ikke let etter diagnose på barnet ditt, se om du også kan ha bidratt til hennes måte å være på. Ta ansvar for deg selv.

Dette er sikker vanskelig å lese, men jeg tror det er nødvendig.

Jeg satte fast i offerrollen selv, og det kom jeg ingen vei med. Jeg måtte lete innover ikke utover. men vondt gjorde det!

[klaraklokere]

Det er bare to måter å "takle" psykopater på:

1. Forlate/glemme/hold seg unna.

2. Være sterkere enn.../ha klare grenser som en uansett ikke firer på. Psykopater forstår en ting - makt.

2. Være sterkere enn.../ha klare grenser som en uansett ikke firer på. Psykopater forstår en ting - makt.

Takk for svar. Og hva gjelder pkt 2 så er det en utfordring jeg har tenkt å følge opp. Hvis hun ikke overrumpler meg. For hun viser absolutt muskler og det oppleves så absolutt som maktovergrep. Jeg har kommet langt men det har kostet mye sorg over å miste en jeg har vært så glad i. At jeg er sterkere i forhold til henne og andre som ikke forstår min skjebne, har som konsekvens blitt at jeg er blitt kald og litt kynisk. Har allikevel innsett at jeg ikke oppnår noe med å klandre dem for ikke å forstå selv om det er tungt. Men jeg tar en dag ad gangen.

[klaraklokere]

Hei.

Jeg har lest noen av innleggene dine og det slår meg at du ofte tar på deg offerrollen i dine nærmeste relasjoner.

Du identifiserer deg med det å være et offer, kanskje pga. at du hadde en vanskelig oppvekst?

Men å hele tiden sette seg i en offerrolle tar også fra deg ansvaret for ditt eget liv.

Du har et ansvar for å få det bedre, sette grenser for deg selv og finne ut hva som gjør at du ofte havner i situasjoner som gjør deg til et ”offer”.

Du skriver at du og din datter hadde et fint forhold til hun var 15år,da lurer jeg på hva som skjedde etter fylte 15 år?

Kan det tenkes at oppveksten til datteren din har gjort henne ustabil?

Hvis hun har en ”psykopat” til far, og en mor som setter seg i offerrollen. Kan det være at hun er sint på deg for opprøret du ikke tok?

Det var du som valgte å få barn med denne mannen,(dette valget gjorde du sikkert pga. oppveksten din) men du må ta ansvar for dette valget!

Det valget må hun leve med.

Vær litt nysgjerrig på deg selv i terapien, ikke let etter diagnose på barnet ditt, se om du også kan ha bidratt til hennes måte å være på. Ta ansvar for deg selv.

Dette er sikker vanskelig å lese, men jeg tror det er nødvendig.

Jeg satte fast i offerrollen selv, og det kom jeg ingen vei med. Jeg måtte lete innover ikke utover. men vondt gjorde det!

Hei det du sier er veldig klokt. Og gudene skal vite at jeg ikke er i terapi bare fordi jeg øsnker en diagnose på min datter. Jeg har en tung sekk på ryggen, og vi snakker om dette også. Du sier du har lest flere innlegg her, men jeg er ikke klar over at jeg fremstilles som offer i ander innlegg enn i denne med "henne". Hadde vært snilt om du kunne nevne hvilke andre innlegg der du avslører meg. Men dette med offer-rollen er interssant. Ser frem til at terapeuten tar opp det. Håper å høre fra deg igjen. Jeg leter enn sannheten.

[Gjest maktspråket]

Jeg tror ikke du skal strebe så mye etter å bli forstått.

Dette er et komplekst og tabubelagt tema. Jeg tror ingen fullt ut kan forstå uten at de selv har kjent det på kroppen.

Og du skal slutte å være offer, for du kommer ingen vei med det.

Siden det dreier seg om din datter, er det nok problematisk for deg å kutte kontakten fullstendig.

Jeg foreslår at du da benytter deg Nils Håvard Dahl's pkt. 2.

Maktspråket!!

Jeg er selv i den situasjon at jeg ikke har mulighet til å kutte kontakt med en slik person.

Jeg har lært meg å takle det ved å vise min styrke, være konsekvent i alle mine handlinger og uttalelser.

Jeg diskuterer aldri noe som helst med vedkommende.

Om det brygger opp til en diskusjon, trekker jeg meg vekk fra situasjonen, legger på røret og møter det med en vegg av taushet.

Sinne, sårede følelser e.l holder jeg for meg selv og viser det aldri utad til denne personen.

Jeg ber aldri om noe, og har gjort meg fullstendig uavhengig av denne personen.

Slik kom jeg meg ut av offerrollen, som ikke gagnet meg selv og som bidro til å helle bensin på bålet for psykopaten.

Det var vanskelig å forklare for andre hvordan jeg ble påvirket av denne personen. "Normale" mennesker handler ut fra hvordan de selv tenker, men du vet at psykopaten ikke tenker som oss andre. Dette skjønner man ikke fullt ut før man har opplevd det selv og til og med da der det vanskelig å forstå.

Jeg gikk også mange underlige råd, som å prøve å prate med vedkommende, mekle, komme til enighet osv. Jeg ble også sett på som vanskelig fordi jeg ikke ønsket å "samarbeide."

Men det disse "fagpersonene" forsto, var jo at man samarbeider ikke med psykopat.

Psykopaten er til enhver tid opptatt av å ha overtaket, vinne fighten.

Derfor må DU ha overtaket, tvinge det gjennom og aldri fire på noe. Slik "oppdrar" du psykopaten til å vike for deg.

For den sterkeste vinner!

[På leting]

Hei det du sier er veldig klokt. Og gudene skal vite at jeg ikke er i terapi bare fordi jeg øsnker en diagnose på min datter. Jeg har en tung sekk på ryggen, og vi snakker om dette også. Du sier du har lest flere innlegg her, men jeg er ikke klar over at jeg fremstilles som offer i ander innlegg enn i denne med "henne". Hadde vært snilt om du kunne nevne hvilke andre innlegg der du avslører meg. Men dette med offer-rollen er interssant. Ser frem til at terapeuten tar opp det. Håper å høre fra deg igjen. Jeg leter enn sannheten.

Hei!

Jeg leste det du skrev ved linken Psykiske lidelser, arvelighet og psykopatoffer og den siste du skrev. Dette er ingen avsløring, bare en observasjon fra min side.Da skjønner du kanskje hva jeg mener?

Det er en lang reise du skal ut på, men jeg tror det vil gjøre deg godt.

IKKE vent til terapeuten tar det opp, du kan selv bestemme hva du vil snakke om i terapien.

Jeg syns også at du skal fortelle om det du har skrevet her,det at du ikke føler at hun tror deg osv. Sett ifra en "offers" rolle:-), (hvis du ikke forteller hva du mener,er det med å oprettholde den følelsen at ingen hører på meg, forstår meg. osv.)

Men hvis du sier ifra,bryter du mønsteret. (Jeg føler meg ikke trodd,jeg føler meg ikke sett osv.) Det er å ta ansvar for seg selv!

Dette bidrar også til at dere blir bedre kjent,og at du blir bedre kjent med deg selv.

Du vil sikkert føle deg veldig sårbar,men det er en yppelig anledning å finne ut hvordan du handler i situasjoner der du føler deg sårbar,kansje fins det andre måter å takle sårbarheten på?

Jeg tror nok ikke at du finner bare en sannhet, det gjorde i alle fall ikke jeg, men det er vel kanskje heller ikke målet?

Vi har alle vår subjektive sannheter og oppfattning, men jeg fant ut av min sannhet, turte å se den i øynene, og det var vel det som gjorde så vondt.

Men jeg handlet ut i fra det jeg (hadde lært) trodde var det riktig da, og nå vet jeg bedre.

[PieLill]

Jeg vet, som det også fremkommer i et annet svar her, mye om psykopaten. Føler meg som en ekspert etterhvert. Men - jeg er ydmyk nok til å tenke at det er noen som er eller altså bør være profesjonell på dette området, som er såpass problematisk. Terapien føles litt littvint, i så henseende at jeg ikke liker enkle løsninger siden det er en så nær familiemedlem. Jeg ønsker å kunne føre en vettug dialog om emnet. For å få noen bekreftelser på mine teorier? Ja, jeg tror det kunne gitt meg noe verdifullt. Nå føler jeg at alt henger i luften. At jeg nærmest blir hånet (sterkt ord) for ikke å forstå at: når hun ikke vil endre seg så er det vel bare å glemme henne. Jeg tror ikke hun endrer seg. Ingenting som tyder på det etter alle disse årene. Men jeg ønsker svar på 1000 kroners spm, om du vil. Hvordan takle henne?

''For å få noen bekreftelser på mine teorier? Ja, jeg tror det kunne gitt meg noe verdifullt. Nå føler jeg at alt henger i luften.''

Å ha en psykopat tett inn på livet er på mange måter å leve i en situasjon der sort blir hvitt og hvitt blir sort, sannhet blir til løgn og løgn til sannhet. Der de gode, allmenne sosiale spillereglene på nesten mystisk vis blir forvrengt til noe uhyggelig destruktivt på en måte som er vanskelig å arrestere. Det meste blir ganske absurd, samtidig som det ser nesten "vanlig" ut.

Jeg kan godt forstå ditt behov for bekreftelse. Det er noe jeg i høyeste grad ville unnet deg. Samtidig vil det kanskje være godt for deg å bli enda flinkere til å stole på din egen dømmekraft, tross manglende bekreftelser?

Å takle en psykopat betyr vel i praksiss å bryte med det meste for ikke å si alt av våre sosiale standarder. Enten må man kutte helt ut et menneske som står/sto en nær.

Eller så må man tilegne seg en hardhet, kynisme og arroganse i forhold til denne personen som man egentlig ikke ønsker å være i besittelse av . Og enten man velger det første eller det siste vil det være mennesker, kanskje blant ens nærmeste, som bebreider fordi man gjør slik man gjør, fordi de ikke klarer å forstå og leve seg inn i hva man egentlig er opp imot.

Jeg håper du kan finne noen pusterom av forståelse. Men først og fremst styrken og tryggheten til å ikke lengre være et offer i situasjonen.

mvh

[Gjest kvinne 46]

Det eg er mest "bitter" på i dag er at hjelpeapparatet, venner og familie ikkje ville forstå at eg stod i ein offersituasjon. Eg kom meg ikkje ut av det før eg kom til veis ende, hadde prøvd alt, og hadde berre meg sjølv å stole på.

Husker eg sa til terapeutane på dagavdelinga; "Eg treng veiledning og avlastning". Eg fekk ikkje svar. Blei møtt av ein vegg av tausheit. Etter det turte eg ikkje nemne problemet med personen meir.

Venner og familie forstår meir i dag.

Eg må fortsatt ha med personen å gjere. Eg veit der finst ingen regler frå hans side. Reglane forandrer seg etter hans behov. Kunsten er å vere klar i hode, når eg prater med han. Følelsane må eg legge heilt til side.

[klaraklokere]

Det eg er mest "bitter" på i dag er at hjelpeapparatet, venner og familie ikkje ville forstå at eg stod i ein offersituasjon. Eg kom meg ikkje ut av det før eg kom til veis ende, hadde prøvd alt, og hadde berre meg sjølv å stole på.

Husker eg sa til terapeutane på dagavdelinga; "Eg treng veiledning og avlastning". Eg fekk ikkje svar. Blei møtt av ein vegg av tausheit. Etter det turte eg ikkje nemne problemet med personen meir.

Venner og familie forstår meir i dag.

Eg må fortsatt ha med personen å gjere. Eg veit der finst ingen regler frå hans side. Reglane forandrer seg etter hans behov. Kunsten er å vere klar i hode, når eg prater med han. Følelsane må eg legge heilt til side.

Godt formulert. Og nettopp sånn jeg ser fremtiden for min egen del. De s.k. profesjonelle (stort sett) lukker enhver åpning for tema psykopati. Fordi de ikke vet noe om det. Det er heller ikke interessant å forske på det. De har jo selvsagt heller ingen kasus å forske på da psykopaten selv ikke ønsker fordholde seg til "anklagene". Trist fordi det i vårt samfunn vil gradvis vil utvikle seg mange med personligheter som er utenfor normalen.

[klaraklokere]

Jeg tror ikke du skal strebe så mye etter å bli forstått.

Dette er et komplekst og tabubelagt tema. Jeg tror ingen fullt ut kan forstå uten at de selv har kjent det på kroppen.

Og du skal slutte å være offer, for du kommer ingen vei med det.

Siden det dreier seg om din datter, er det nok problematisk for deg å kutte kontakten fullstendig.

Jeg foreslår at du da benytter deg Nils Håvard Dahl's pkt. 2.

Maktspråket!!

Jeg er selv i den situasjon at jeg ikke har mulighet til å kutte kontakt med en slik person.

Jeg har lært meg å takle det ved å vise min styrke, være konsekvent i alle mine handlinger og uttalelser.

Jeg diskuterer aldri noe som helst med vedkommende.

Om det brygger opp til en diskusjon, trekker jeg meg vekk fra situasjonen, legger på røret og møter det med en vegg av taushet.

Sinne, sårede følelser e.l holder jeg for meg selv og viser det aldri utad til denne personen.

Jeg ber aldri om noe, og har gjort meg fullstendig uavhengig av denne personen.

Slik kom jeg meg ut av offerrollen, som ikke gagnet meg selv og som bidro til å helle bensin på bålet for psykopaten.

Det var vanskelig å forklare for andre hvordan jeg ble påvirket av denne personen. "Normale" mennesker handler ut fra hvordan de selv tenker, men du vet at psykopaten ikke tenker som oss andre. Dette skjønner man ikke fullt ut før man har opplevd det selv og til og med da der det vanskelig å forstå.

Jeg gikk også mange underlige råd, som å prøve å prate med vedkommende, mekle, komme til enighet osv. Jeg ble også sett på som vanskelig fordi jeg ikke ønsket å "samarbeide."

Men det disse "fagpersonene" forsto, var jo at man samarbeider ikke med psykopat.

Psykopaten er til enhver tid opptatt av å ha overtaket, vinne fighten.

Derfor må DU ha overtaket, tvinge det gjennom og aldri fire på noe. Slik "oppdrar" du psykopaten til å vike for deg.

For den sterkeste vinner!

Takk for enda et godt innlegg. Har faktisk kommet så langt nå at jeg helt deler dine synspunkter. "Alle" skal megle, ordne opp, men hele tiden på sine premisser. Det som de selv har en anelse om har hun nå manipulert dem bort fra. De ser det ikke, så jeg vil som du sier lide i stillhet, og la ting ligge. Og heller innse at jeg også får ta deres klandring uten å miste kontakten med virkeligheten. Rett og slett gjøre så godt jeg makter. Men jeg ser at ensomheten sniker seg innpå meg i forhold til familien. Fordi de ikke forstår hvem som er overgriperen. Hva gjelder min far så har jeg ingen kontakt og etter ganske mange år. Det ble en lettelse. Ha det godt!

[klaraklokere]

''For å få noen bekreftelser på mine teorier? Ja, jeg tror det kunne gitt meg noe verdifullt. Nå føler jeg at alt henger i luften.''

Å ha en psykopat tett inn på livet er på mange måter å leve i en situasjon der sort blir hvitt og hvitt blir sort, sannhet blir til løgn og løgn til sannhet. Der de gode, allmenne sosiale spillereglene på nesten mystisk vis blir forvrengt til noe uhyggelig destruktivt på en måte som er vanskelig å arrestere. Det meste blir ganske absurd, samtidig som det ser nesten "vanlig" ut.

Jeg kan godt forstå ditt behov for bekreftelse. Det er noe jeg i høyeste grad ville unnet deg. Samtidig vil det kanskje være godt for deg å bli enda flinkere til å stole på din egen dømmekraft, tross manglende bekreftelser?

Å takle en psykopat betyr vel i praksiss å bryte med det meste for ikke å si alt av våre sosiale standarder. Enten må man kutte helt ut et menneske som står/sto en nær.

Eller så må man tilegne seg en hardhet, kynisme og arroganse i forhold til denne personen som man egentlig ikke ønsker å være i besittelse av . Og enten man velger det første eller det siste vil det være mennesker, kanskje blant ens nærmeste, som bebreider fordi man gjør slik man gjør, fordi de ikke klarer å forstå og leve seg inn i hva man egentlig er opp imot.

Jeg håper du kan finne noen pusterom av forståelse. Men først og fremst styrken og tryggheten til å ikke lengre være et offer i situasjonen.

mvh

Tusen takk for din medfølelse!

[Gjest Coriolis]

Jeg vet ikke om jeg ble sensurert i stad eller om innlegget jeg skrev bare ikke kom inn pga tekniske ting ...

Men jeg må innrømme at jeg synes det skal godt gjøres at psykologen ikke forstår at du er et offer om du legger frem din historie. Og selv om alle psykologer ikke opererer med psykpatibegrepet, så har de jo personlighetsforstyrrelser som de må forholde seg til. Om hun virkelig er psykopat så passer hun vel inn et sted der?

Har du fortalt at grunnen til at du går der er for å finne ut av det?