Dere som går til psykolog...om klemming

[multippel]

Overføring er viktig fordi det gir muligheten til å jobbe med disse temaene på en god måte, så lenge terapeuten er dyktig og rollene er fastlagte og trygge mellom pasient og behandler. Min første psykiater kjente ofte når jeg overførte, ved at han innimellom"mistet" seg selv(mine ord) i samtale med meg, og det gav oss utgangspunkt til å jobbe med mønstre, relasjoner osv. Overføringen går også den andre veien og derfor er det viktig at terapeuten kjenner seg selv og kan håndtere dette. De som misbruker pasienten har da ikke klart det, for å si det mildt.

hmm interessant!

[frosken]

Ja hun husker jeg. Var det ikke Mette Sundt? Leste den artikkelen. Tusen takk for rådet, skal sjekke ut om jeg finner tlf.nr dit..kan være greit å få innspill.

Tusen takk for at du tenkte på meg!! ;o)

Hun heter Mette Sundt Gundersen.

Sjekk denne linken: http://www.stiftelse99.no/main.html

[Gjest slik jeg har forstått det]

hmm interessant!

Ja jeg synes det var veldig spennende. Jeg gikk i en psykodynamisk langtidsterapi hos en etter mitt syn, veldig klok og erfaren terapeut. At dette gir uttelling innebærer at terapeuten kjenner seg selv godt, etter hvert meg godt, og er dyktig i det han gjør. Etterhvert kunne jeg kjenne rimelig bra egne overføringer også. Alt dette gir jo grunnlag til å fri seg fra negative bindinger, jobbe med egne følelser og relasjoner, kommunikasjon. Jeg synes jeg også har blitt ganske flink, i all beskjedenhet, til å kjenne igjen mer av andres overføringer og projiseringer for den saks skyld, både i forhold til meg selv eller andre. Det er svært ofte et filter av gammel fortid å forholde seg til. Komplisert, komplisert..

[Gjest Blomsterbarnet]

Hun heter Mette Sundt Gundersen.

Sjekk denne linken: http://www.stiftelse99.no/main.html

Tusen takk!!

[multippel]

Ja jeg synes det var veldig spennende. Jeg gikk i en psykodynamisk langtidsterapi hos en etter mitt syn, veldig klok og erfaren terapeut. At dette gir uttelling innebærer at terapeuten kjenner seg selv godt, etter hvert meg godt, og er dyktig i det han gjør. Etterhvert kunne jeg kjenne rimelig bra egne overføringer også. Alt dette gir jo grunnlag til å fri seg fra negative bindinger, jobbe med egne følelser og relasjoner, kommunikasjon. Jeg synes jeg også har blitt ganske flink, i all beskjedenhet, til å kjenne igjen mer av andres overføringer og projiseringer for den saks skyld, både i forhold til meg selv eller andre. Det er svært ofte et filter av gammel fortid å forholde seg til. Komplisert, komplisert..

Hvordan jobber man da helt konkret? Om det går an å være konkret?

[Orio]

Hvorfor er det totalt ufaglig? Lærer man på psyklogutdanningen at man skal hilse på alle pasienter før og etter timen? Er det ikke rom for skjønn ut i fra hver enkelt pasient og hva hun/han strever med? Feks hvis noen hadde blitt utsatt for overgrep og ikke klarte kroppskontakt, hva gjør dere da? Eller hvis en pasient er forelska i terapeuten sin, skal han fortsette med håndtrykk både før og etter timen? Gjør ikke det forholdet mer komplisert og usikkert? Man kan tolke mye ut i fra et håndtrykk om man er i den "rette" situasjonen.

Og jeg synes - no offence NHD, at det er ufaglig av deg å generalisere og påstå at noe er ufaglig uten å engang begrunne det.

Det var ikke snakk om før og etter hver time. Det var ved starten av første time og ved slutten av siste time.

[Orio]

Jeg fikk en klem av min forrige psykolog etter siste time. Det var etter at jeg hadde gått "ut over" grensene ved å gi en liten gave og et kort hvor jeg takket for hjelpen jeg hadde fått. H*n spurte først om det var greit, da.

Ellers synes jeg ikke noe om klemming, og i alle fall ikke kyssing i forbindelse med terapi. Det bringer forholdet over i et mer likebyrdig vennskapsforhold, og det er det ikke.

[Orio]

En behandler bør tenke litt lenger.Hvem sitt behov er det han dekker for kjemming Er det behandlerens behov eller tror han at den han behandler ønsker/trenger en klem?

Hvis det er pasienten som har behov for/ønsker en klem er det vel mer rimelig at behandleren hjelper pasienten å finne andre måter å dekke behovet på. F.eks med å jobbe med sosial tilbaketrekking ogåpne seg for å tørre å åpne seg for andre mennesker.

[Orio]

Jeg ser på klemmingen som omsorg og føler at jeg trenger det. Jeg er en person som blir veldig lett likt av mennesker, og jeg er også redd for ikke å bli likt. Jeg får også ofte klemmer av pleierene på psykiatrisk, og noen gang når jeg har hatt skikkelig hysterianfall har jeg blitt holdt rundt. Tusen ganger bedre enn å bli dopet ned.... Jeg har også vært med et par pleiere hjem, hilst på familien deres. De har vist at de virkelig bryr seg...kjøper små gaver til meg av og til, gir meg penger av egen lomme når jeg er blakk. Er sikkert den mest bortskjemte pasienten ved sykehuset jeg hører til. En gang fikk jeg til og med ha med meg hunden min under en innleggelse. Noe som er totalt imot reglene. Jeg blir varm i hjertet når jeg opplever dette. Men samtidig ....jeg blir gående hjemme å savne disse menneskene, frustrert når de er sykemeldt, deprimert av å være alene.

Selvfølgelig er det godt å føle den omsorgen de har for deg. Men tror du det bidrar til å gi deg et bedre liv/et mer selvstendig liv? Målet er vel at du skal klare deg best mulig på egenhånd, uten hjelp fra psykiatrien.

Og blir det ikke vanskelig å forholde seg til dem som profesjonelle når du kommer så tett inn på privatlivet deres? Det har jeg opplevd, da jeg var innlagt var det en som jobbet der som mistet en i sin nære familie. En annen opplevde et samlivsbrudd. Begge gangene syntes jeg det var veldig vanskelig å belaste dem med mine problemer, de hadde på en måte nok med sitt eget liv.

[Orio]

Er vel kanskje "herda" når det gjelder gynekologbesøk jeg da, gjør meg ingenting, men kommer nok av at jeg har vært hos denne samme legen i 32 år. Den gang jeg var hos han første gang var ved en sykehusinnleggelse (truende abort) og det var dengang legene hadde tid til å prate. En halvtimes prat før "opp på benken", dette gjorde nok sitt til at jeg har blitt som jeg har. Hvilken lege har tid til slikt i dag?

Den dagen min gydekolog går av med pensjon, blir nok i løpet av få år, da vil jeg nok til en kvinnelig, kan liksom ikke tenke meg en mannlig ny nå.

Han jeg nå går hos kan også slå an en liten prat den dag i dag om han ikke er forsinka og jeg må si jeg får litt "ekstraservice" i form av at jeg kan ta opp andre ting enn akkurat den rutinekontrollen jeg kommer for. Dette er også veldig godt, får mere hjelp her enn hos fastlegen jeg, men kan ikke akkurat ringe denne gynekologen en dag jeg har vondt i halsen altså:-), men å ta opp ting samtidig jeg er der går greit.

Det er et alt for tett forhold til en gynekolog. For min del kunne gjerne rommet vært delt i to, med en solid murvegg, så kunne bena og "den delen" være på samme side som gynekologen, mens jeg var på den andre siden. ;- )

[Mista nikket]

Hvis det er pasienten som har behov for/ønsker en klem er det vel mer rimelig at behandleren hjelper pasienten å finne andre måter å dekke behovet på. F.eks med å jobbe med sosial tilbaketrekking ogåpne seg for å tørre å åpne seg for andre mennesker.

Er enig i det, men som oftes er det et behov fra behandleren å klemme. De tror kanskje at det er et ønske fra pasienten. Blir helt feil i mine øyne. Kan tråkke over manges grenser. Ikke alltid de klarer å si i fra i en sårbar situasjon..

[Mista nikket]

Jeg ser på klemmingen som omsorg og føler at jeg trenger det. Jeg er en person som blir veldig lett likt av mennesker, og jeg er også redd for ikke å bli likt. Jeg får også ofte klemmer av pleierene på psykiatrisk, og noen gang når jeg har hatt skikkelig hysterianfall har jeg blitt holdt rundt. Tusen ganger bedre enn å bli dopet ned.... Jeg har også vært med et par pleiere hjem, hilst på familien deres. De har vist at de virkelig bryr seg...kjøper små gaver til meg av og til, gir meg penger av egen lomme når jeg er blakk. Er sikkert den mest bortskjemte pasienten ved sykehuset jeg hører til. En gang fikk jeg til og med ha med meg hunden min under en innleggelse. Noe som er totalt imot reglene. Jeg blir varm i hjertet når jeg opplever dette. Men samtidig ....jeg blir gående hjemme å savne disse menneskene, frustrert når de er sykemeldt, deprimert av å være alene.

Det du skriver går helt i mot mine meninger. Du er en persom som går under huden på behandlerene. Og det er IKKE din feil. Jeg synes da at behandlerene tar en dobbeltrolle overfor deg. omsorgspersom og behandler. Det er ikke en lur måte å være på. Behandlerene kan da også bli lettere utbrent for de har deg med hjem enten psykisk eller fysisk. Det er kanskje et personlig behov de dekker, det å være så snille og gode mot deg. det å dekke private behov overfor en pasient blir helt feil i mine øyne. Og jeg gjentar igjen, ingeting av detter er din skyld.

[Gjest Jente31]

Selvfølgelig er det godt å føle den omsorgen de har for deg. Men tror du det bidrar til å gi deg et bedre liv/et mer selvstendig liv? Målet er vel at du skal klare deg best mulig på egenhånd, uten hjelp fra psykiatrien.

Og blir det ikke vanskelig å forholde seg til dem som profesjonelle når du kommer så tett inn på privatlivet deres? Det har jeg opplevd, da jeg var innlagt var det en som jobbet der som mistet en i sin nære familie. En annen opplevde et samlivsbrudd. Begge gangene syntes jeg det var veldig vanskelig å belaste dem med mine problemer, de hadde på en måte nok med sitt eget liv.

''Og blir det ikke vanskelig å forholde seg til dem som profesjonelle når du kommer så tett inn på privatlivet deres? Det har jeg opplevd, da jeg var innlagt var det en som jobbet der som mistet en i sin nære familie. En annen opplevde et samlivsbrudd. Begge gangene syntes jeg det var veldig vanskelig å belaste dem med mine problemer, de hadde på en måte nok med sitt eget liv''

Et godt poeng. Jeg ville også opplevd det slik.

[Gjest Jente31]

Jeg ser på klemmingen som omsorg og føler at jeg trenger det. Jeg er en person som blir veldig lett likt av mennesker, og jeg er også redd for ikke å bli likt. Jeg får også ofte klemmer av pleierene på psykiatrisk, og noen gang når jeg har hatt skikkelig hysterianfall har jeg blitt holdt rundt. Tusen ganger bedre enn å bli dopet ned.... Jeg har også vært med et par pleiere hjem, hilst på familien deres. De har vist at de virkelig bryr seg...kjøper små gaver til meg av og til, gir meg penger av egen lomme når jeg er blakk. Er sikkert den mest bortskjemte pasienten ved sykehuset jeg hører til. En gang fikk jeg til og med ha med meg hunden min under en innleggelse. Noe som er totalt imot reglene. Jeg blir varm i hjertet når jeg opplever dette. Men samtidig ....jeg blir gående hjemme å savne disse menneskene, frustrert når de er sykemeldt, deprimert av å være alene.

Jeg skjønner hva du mener. Du har et behov for omsorg, bli tatt vare på, også i ditt privatliv. Et slikt behov har jeg også. Men kjære deg, hva når den dagen kommer at de sier at nå er du ferdig i psykiatrien? Vil de fortsatt være der for deg, tror du? Vil de være "familien din" ?

Vil du da føle at du er trygg nok til å klare å stå på egne bein? Hadde du kommet noen vei med den behandlingen du får, eller vil du alltid bli avhengig av psykiatrien?

Bare noen tanker.. Jeg dømmer deg ikke.. Jeg er nemlig livredd for å bli avhengig til en terapeut sekv nettopp pga dette. Så misforstå meg ikke.. Men den omsorgen som du også lengter etter (akkurat som meg), må du (vi) finne hos noen andre, tror jeg...

Dessuten har jeg brent meg på dette før. Jeg var totalt avhengig av lærern min på ungd.skolen - også når skolen var ferdig. Fordi han brydde seg om meg. Han ble som en far for meg. Da slet jeg da! Jeg sleit i mange år etterpå! Dette har jeg ikke lyst til å oppleve en gang til.. Det var fælt..

''Jeg blir varm i hjertet når jeg opplever dette. Men samtidig ....jeg blir gående hjemme å savne disse menneskene, frustrert når de er sykemeldt, deprimert av å være alene.''

Nettopp! Det var det jeg mente med at jeg ville fått et nytt problem..

Jeg kan ikke så mye om disse reglene, men du hører her hva nhd sier, og jeg ser også hva "mista nikket" mener..

Jeg håper virkelig du finner ut av dette her..

Klem om du vil ha.

[Orio]

Er enig i det, men som oftes er det et behov fra behandleren å klemme. De tror kanskje at det er et ønske fra pasienten. Blir helt feil i mine øyne. Kan tråkke over manges grenser. Ikke alltid de klarer å si i fra i en sårbar situasjon..

Det blir jo helt feil, behandleren skal ikke bruke terapien til å dekke egne behov. Men det var vel ikke det du mente heller. :- )

[duffen]

Det sto i en fagartikkel jeg leste om seksuelle forhold mellom klient og terapeut. Jeg har lett, men finner den ikke igjen og gidder ikke bruke mer tid på det.

Men jeg har faktisk litt troen på at dette kan være tilfellet i enkelte saker. Psykiateren min rører meg aldri, han tar meg ikke engang i hånda. Jeg tror det er fordi jeg hadde et forhold til den tidligere psykologen min og faren i dette tilfellet for overføring er stor. Og jeg er GLAD fordi han er såpass opptatt av rammer.

Når faren for overføring er stor, så hjelper det ikke akkurat med kroppskontakt, selv om det bare er et uskylding håndtrykk, så kan det håndtrykket bety mye mer enn det gjør i seg selv i den "rette" situasjonen.

Må si at jeg undrer meg over at NHD stiller åpenbart mange (?????) spørsmål ved dette ;o)

Jeg tror jeg vet noe om psykoterapi,overgrep i den forbindelse; og klemming. Hadde ikke tenkt å si noe her; men ser at mange har uttalt seg, og har varierende erfaringer.

Seksuelt overgrep i psykoterapi har jeg opplevd; ligger mange år tilbake i tid. Har for ettertiden satt varige og vonde spor i meg; har mange år senere måttet åpne opp det vonde såret, og grave i gørra. Utrolig smertefullt,angstfyllt, og med en kropp så spendt som en fiolinstreng, jobbet jeg meg langsomt,langsomt inn i det,og ut av det. Ettrhånden var det å ta opp alle konskvensene dette hadde/har for meg på kort og lang sikt. _Da_ var det godt å ha en terapeut som jeg også brukte flere år på å føle tillit til, var der når jeg trengte h*n. Når jeg selv var i ferd med å gå i oppløsning; var det godt å bli holdt omkring, for liksom å samle meg sammen igjen. Aldri noe seksuelt tilnærming i dette; opplevde at det var full kontroll i situasjonen. Dette har helt opphørt(selvfølgelig).

Er for tiden under utredning ved dps. Ved timens slutt håndhilser vi på hverandre.

Ser ikke noe galt i det. Men tror nok vi reagerer forskjellig å dette; alt etter hvilken erfaring vi drar med oss fra tidligere. Er også klar over at det finnes etiske reningslinjer; nesten innenfor enhver profesjon, som vi sikkert følger ubevisst. Jeg gjør det i alle fall; ikke minst i forhold til den utdanning og jobb

jeg har.