Fortalt psykolog om selvmordstanker

[Melba1365380968]

Etter over et år i terapi har jeg nå fortalt psykologen min om mine mørke selvmordstanker. Og jeg er så lettet nå! Nå i ettertid skjønner jeg ikke hvorfor jeg ventet så lenge, fordi jeg føler meg lettere innvendig nå som jeg har turt det. Jeg har lenge lest her inne at dere anbefaler at man er åpen og ærlig i terapi, men det er jo ikke bare-bare å være det. Det er jo sinnsykt skummelt og utfordrende! Disse tankene var min aller største og mørkeste hemmelighet, men nå slipper jeg å være alene om å vite om dem på en måte.

Samtidig tror jeg ikke jeg kunne fortalt om dem tidligere, fordi jeg har ikke vært trygg nok. Jeg har vært trygg i terapien, men ikke trygg nok. Det har bare gått opp et lys for meg om hva terapien handler om - et tillitsforhold som skal vise meg at det går an å ha et sunt tillitsforhold til en annen person uten at jeg hele tiden må vurdere om det jeg sier/mener/føler er galt eller idiotisk, eller om det kan sette meg i livsfare.

Akkurat nå føler jeg at jeg er på vei til å ta meg selv tilbake fra psykopaten som ødela så mye for meg. Jeg skal klare dette!

Høres kanskje merkelig ut at jeg nå synes selvmordstankene er lettere å bære, men det er sant. De er der, ja, men ikke på samme måte. Er det andre som har opplevd noe lignende?

[Gjest sjøstjerna]

Så fint at du delte dette. Høres så sunt og bra ut at du ble så trygg at du fortalte den mørkeste hemmeligheten.

Sikkert en god del som kjenner seg igjen- og sikkert også mange som finner trøst i det du skriver.

Lykke til videre. :-)