Legeangst?

[Gjest ikkegod]

Jeg skulle ha vært til lege, men jeg greier det ikke.

Det sier rett og slett stopp. Jeg har gått mange runder med meg selv, uten å komme noe nærmere målet.

Jeg skulle så absolutt ha vært der…

I forhold til alt det andre jeg sliter med, er nok ikke dette et stort problem, men stort nok til meg som jeg har det nå. Jeg tenker at jeg vil heller død, enn å oppsøke lege. Høres sikkert fryktelig toskete/dumt ut, noe det også er, men ja akkurat så dum er jeg nå. Beklager at jeg plager dere med dette.

Jeg hadde blitt svært takknemlig for om noen evt. har noe tips/råd til hva jeg kan gjøre, slik at jeg kommer så langt at jeg kan søke hjelp.

På forhånd takk!

[cathlin]

Ikke la redselen vinne. Og hindre deg i søke hjelp.

Enklere sagt enn gjort, jepp!

[Gjest er det mulig?00]

Jeg synes du skal alliere deg med en venn som vet om problemet og blir med deg til legen, som kan hjelpe deg til å ta opp nettopp dette med legen når du er kommet inn på timen.

[Gjest muskatnot]

Har du tenkt over hva du har angst for? Er det angst for om det

kan være noe galt med deg... eller er det angst for hva legen skulle

tenke om deg... Jeg har hatt en del angst for lignende situasjoner,

folk i helsevesenet, sosionomer, tannleger o.l, men har nå kommet

til at jeg vil bruke legen/tannlegen osv. som et redskap slik at jeg

kan få det bedre etterpå. Det har gjort det lettere for meg.

Du kan jo også, slik det er foreslått her, få noen til å følge deg.

Lykke til..

[Gjest D*lilith]

Jeg har også legeangst...så jeg forstår deg.

[Gjest Jente31]

Hei. Jeg vet hvordan du har det. Men som en annen bruker så klokt sier - du må forsøke å tenke på legen din som et redskap du må bruke for å komme deg videre. Det har iallefall hjulpet meg.

Jeg har kopiert og sakset litt fra et innlegg jeg hadde på Lommelegen da jeg skulle til legen med mine problemer, som var svært nyttig for meg. Jeg håper at du kan ha litt nytte av det også.

Spm:

''D har desverre tatt lang tid for meg å innse hvorfor jeg har hanglet så lenge og vært så trøtt/sliten; psykiske lidelser.

Jeg skal snart til min fastlege m mine probl og er så redd for at angsten skal ta overhånd. Jeg har skikkelig legeskrekk og er derfor redd for å ikke nå fram m dette som invadiliserer livet mitt. Hvordan møter du som lege dine pasienter m slik problematikk? Jeg er også redd for at jeg skal begynne å grine ukontrollert.. er ikke vant til å vise følelser. Så jeg har i tillegg sendt legen min et brev som forklarer litt, bl.a min angst for leger, slik at han er litt forberedt. Har du som lege opplevd å få brev før: hvor stor sjanse er d for at han leser d tror du, og er d dumt å gjøre slik?''

Svar:

''Takk for en åpenhjertig og godt skrevet henvendelse.

Du har altså selv kommet til den konklusjon at du har psykiske problemer, som du nå altså tar tak i for å få hjelp for. Det i seg selv er aldeles glimrende, og den aller beste forutsetning for å få det bedre.

Det at du har tatt kontakt med din fastlege for å få hjelp, var den mest korrekte måten du kunne håndtere dette på. Fastlegen din er meget vel vant med denne type problemstillinger, og i sammen vil dere da etterhvert komme frem til hva slags hjelp som vil være mest nyttig for deg.

Mye av ditt spørsmål går ut på akkurat dette med møtet med legen, din legeskrekk, legens håndtering av dette m.v.

Det er ikke så rart du spør om dette, for det er jo en ny situasjon du skal inn i, som du ikke har opplevd før. Men det er der du skal være klar over at legen din med sikkerhet har håndtert tilsvarende problemstillinger svært mange ganger tidligere, og således møter deg profesjonelt og imøtekommende.

Det at du har sendt et "forhåndsbrev" til legen din, hvor du forbereder legen på deg og bl.a. din "legeskrekk", er helt ualminnelig smart gjort.

Hadde ikke du allerede gjort dette, var vel det noe av det første jeg hadde anbefalt deg !

Jeg har mottatt slike brev flere ganger, og jeg går også ut fra at det har de fleste leger. Som lege oppleves et slikt brev som svært nyttig, av mange årsaker.

Man forbereder seg mentalt, faglig, følelesmessig osv., slik at den første konsultasjonen med pasienten på den måten glir greiere, enn om pasienten bare skulle ha steget inn døren, og så begynt "på scratch" å fortelle om seg selv og sine plager. Med dette brevet er "tonen" og problemstillingen slått an, og man er umiddelbart på bølgelengde og legen vet hva det dreier seg om, og ikke minst vil både legen og du finne det mye enklere å håndtere din legeskrekk, når du allerede har "stukket hull på byllen" på den måten.

Jeg er aldeles sikker på at din legeangst vil oppleves betydelig mindre plagsom enn du tenker at den vil gjøre, bare pga dette brevet alene, da du nå "vet at legen vet" at du har legeskrekk, og du derfor ikke trenger å sitte og forestille deg, prøve å ta deg sammen, skjule det eller hva som helst annet som ville vært et hinder for en fruktbar samtale med legen.

Du spør om hvor stor sjanse det er for at legen leser brevet. Jeg kan egentlig ikke tenke meg at en seriøs lege ikke ville lese et slikt viktig brev, og at enhver lege vil sette pris på slik informasjon før en konsultasjon, kan jeg bare bekrefte. Du vet, leger er som folk flest, vi liker å gjøre en jobb så bra som mulig, og da er det å bli forhåndsorientert slik, særdeles nyttig.

Du sier at du er redd for å grine ukontrollert.

Til det kan jeg si følgende:

1) Egentlig tror jeg ikke at du vil gjøre det, da både du og legen nå er ganske mentalt forberedt til denne timen, og ting vil vanligvis gå bedre enn det man tenker seg i slike situasjoner. Altså; forventningene er ofte verre enn selve virkeligheten i slike sammenhenger.

2) La oss evt si du begynner å grine ukontrollert. Det helt store og tankevekkende spørsmål blir da "So what ?" (som det heter)

Kan du ikke bare grine ? For det første oppleves det som ganske "luftrensende", trykklettende, spesielt i en legekonsultasjon, både for pasient og lege, da man får et element av ærlighet og oppriktighet inn i konsultasjonen.

OG: hvor mange ganger tror du din lege har opplevd at folk "griner ukontrollert" på kontoret tidligere ?!? Det skal jeg fortelle deg; nesten daglig, hver arbeidsdag på et almenlegekontor, er der en pasient som man må gi papirlommetørkler til. Legg merke til at på så og si alle legekontor, står det fremme papirlommetørklær, nettopp for slike situasjoner.

Det jeg mener å si med dette, er selvfølgelig at din lege vil være vant med å oppleve og håndtere personer som gråter på kontoret, og det er følgelig ikke noe som er hverken sensasjonelt, flaut eller vanskelig med en slik situasjon.

Med langt færre ord: Gråt hvis du føler for det, det er normalt og helt greit !

En lege synes det er langt vanskeligere å håndtere en person som ikke tør si hva det egentlig handler om og som "pakker inn ting" og skjuler sine følelser og sitter der som en østers og sier at "alt er helt greit", mens det er åpenbart for begge parter at ting er noe helt annet enn greit.

Jeg er helt sikker på at du vil oppleve det kommende møtet med legen som nyttig og fremfor alt; mindre vanskelig enn du ser for deg, og det kan du takke deg selv for i stor grad pga brevet du har skrevet.

Vennlig hilsen Dr. Brynjulf Barexstein, allmennlege''

[Gjest ikkegod]

Ikke la redselen vinne. Og hindre deg i søke hjelp.

Enklere sagt enn gjort, jepp!

Jeg forstår og er enig, men ja, enklere sagt enn gjort…

[Gjest ikkegod]

Jeg synes du skal alliere deg med en venn som vet om problemet og blir med deg til legen, som kan hjelpe deg til å ta opp nettopp dette med legen når du er kommet inn på timen.

Har tenkt tanken uten at jeg har kommet noe nærmere målet… ,dessverre.

Men takk likevel.

[Gjest ikkegod]

Har du tenkt over hva du har angst for? Er det angst for om det

kan være noe galt med deg... eller er det angst for hva legen skulle

tenke om deg... Jeg har hatt en del angst for lignende situasjoner,

folk i helsevesenet, sosionomer, tannleger o.l, men har nå kommet

til at jeg vil bruke legen/tannlegen osv. som et redskap slik at jeg

kan få det bedre etterpå. Det har gjort det lettere for meg.

Du kan jo også, slik det er foreslått her, få noen til å følge deg.

Lykke til..

Tusen takk for et meget fornuftig og klokt råd.

Flere grunner til angsten tror jeg.

Det handler ikke om at jeg er redd for om evt. hva som er galt. Har et ganske avslappende forhold til akkurat det. Tror vel heller det i bunn og grunn handler om redsel for å ikke bli tatt på alvor. Og at mine grenser ”overkjøres”, noe som jeg vil tro er naturlig at må skje, da jeg helst ser at undersøkelser av alle slag ikke finner sted…

Angsten kan også forsterkes når jeg vet hva som er problemet og vet hvilke undersøkelser som må til…

[Gjest ikkegod]

Jeg har også legeangst...så jeg forstår deg.

Tusen takk for din støtte.

[Gjest ikkegod]

Hei. Jeg vet hvordan du har det. Men som en annen bruker så klokt sier - du må forsøke å tenke på legen din som et redskap du må bruke for å komme deg videre. Det har iallefall hjulpet meg.

Jeg har kopiert og sakset litt fra et innlegg jeg hadde på Lommelegen da jeg skulle til legen med mine problemer, som var svært nyttig for meg. Jeg håper at du kan ha litt nytte av det også.

Spm:

''D har desverre tatt lang tid for meg å innse hvorfor jeg har hanglet så lenge og vært så trøtt/sliten; psykiske lidelser.

Jeg skal snart til min fastlege m mine probl og er så redd for at angsten skal ta overhånd. Jeg har skikkelig legeskrekk og er derfor redd for å ikke nå fram m dette som invadiliserer livet mitt. Hvordan møter du som lege dine pasienter m slik problematikk? Jeg er også redd for at jeg skal begynne å grine ukontrollert.. er ikke vant til å vise følelser. Så jeg har i tillegg sendt legen min et brev som forklarer litt, bl.a min angst for leger, slik at han er litt forberedt. Har du som lege opplevd å få brev før: hvor stor sjanse er d for at han leser d tror du, og er d dumt å gjøre slik?''

Svar:

''Takk for en åpenhjertig og godt skrevet henvendelse.

Du har altså selv kommet til den konklusjon at du har psykiske problemer, som du nå altså tar tak i for å få hjelp for. Det i seg selv er aldeles glimrende, og den aller beste forutsetning for å få det bedre.

Det at du har tatt kontakt med din fastlege for å få hjelp, var den mest korrekte måten du kunne håndtere dette på. Fastlegen din er meget vel vant med denne type problemstillinger, og i sammen vil dere da etterhvert komme frem til hva slags hjelp som vil være mest nyttig for deg.

Mye av ditt spørsmål går ut på akkurat dette med møtet med legen, din legeskrekk, legens håndtering av dette m.v.

Det er ikke så rart du spør om dette, for det er jo en ny situasjon du skal inn i, som du ikke har opplevd før. Men det er der du skal være klar over at legen din med sikkerhet har håndtert tilsvarende problemstillinger svært mange ganger tidligere, og således møter deg profesjonelt og imøtekommende.

Det at du har sendt et "forhåndsbrev" til legen din, hvor du forbereder legen på deg og bl.a. din "legeskrekk", er helt ualminnelig smart gjort.

Hadde ikke du allerede gjort dette, var vel det noe av det første jeg hadde anbefalt deg !

Jeg har mottatt slike brev flere ganger, og jeg går også ut fra at det har de fleste leger. Som lege oppleves et slikt brev som svært nyttig, av mange årsaker.

Man forbereder seg mentalt, faglig, følelesmessig osv., slik at den første konsultasjonen med pasienten på den måten glir greiere, enn om pasienten bare skulle ha steget inn døren, og så begynt "på scratch" å fortelle om seg selv og sine plager. Med dette brevet er "tonen" og problemstillingen slått an, og man er umiddelbart på bølgelengde og legen vet hva det dreier seg om, og ikke minst vil både legen og du finne det mye enklere å håndtere din legeskrekk, når du allerede har "stukket hull på byllen" på den måten.

Jeg er aldeles sikker på at din legeangst vil oppleves betydelig mindre plagsom enn du tenker at den vil gjøre, bare pga dette brevet alene, da du nå "vet at legen vet" at du har legeskrekk, og du derfor ikke trenger å sitte og forestille deg, prøve å ta deg sammen, skjule det eller hva som helst annet som ville vært et hinder for en fruktbar samtale med legen.

Du spør om hvor stor sjanse det er for at legen leser brevet. Jeg kan egentlig ikke tenke meg at en seriøs lege ikke ville lese et slikt viktig brev, og at enhver lege vil sette pris på slik informasjon før en konsultasjon, kan jeg bare bekrefte. Du vet, leger er som folk flest, vi liker å gjøre en jobb så bra som mulig, og da er det å bli forhåndsorientert slik, særdeles nyttig.

Du sier at du er redd for å grine ukontrollert.

Til det kan jeg si følgende:

1) Egentlig tror jeg ikke at du vil gjøre det, da både du og legen nå er ganske mentalt forberedt til denne timen, og ting vil vanligvis gå bedre enn det man tenker seg i slike situasjoner. Altså; forventningene er ofte verre enn selve virkeligheten i slike sammenhenger.

2) La oss evt si du begynner å grine ukontrollert. Det helt store og tankevekkende spørsmål blir da "So what ?" (som det heter)

Kan du ikke bare grine ? For det første oppleves det som ganske "luftrensende", trykklettende, spesielt i en legekonsultasjon, både for pasient og lege, da man får et element av ærlighet og oppriktighet inn i konsultasjonen.

OG: hvor mange ganger tror du din lege har opplevd at folk "griner ukontrollert" på kontoret tidligere ?!? Det skal jeg fortelle deg; nesten daglig, hver arbeidsdag på et almenlegekontor, er der en pasient som man må gi papirlommetørkler til. Legg merke til at på så og si alle legekontor, står det fremme papirlommetørklær, nettopp for slike situasjoner.

Det jeg mener å si med dette, er selvfølgelig at din lege vil være vant med å oppleve og håndtere personer som gråter på kontoret, og det er følgelig ikke noe som er hverken sensasjonelt, flaut eller vanskelig med en slik situasjon.

Med langt færre ord: Gråt hvis du føler for det, det er normalt og helt greit !

En lege synes det er langt vanskeligere å håndtere en person som ikke tør si hva det egentlig handler om og som "pakker inn ting" og skjuler sine følelser og sitter der som en østers og sier at "alt er helt greit", mens det er åpenbart for begge parter at ting er noe helt annet enn greit.

Jeg er helt sikker på at du vil oppleve det kommende møtet med legen som nyttig og fremfor alt; mindre vanskelig enn du ser for deg, og det kan du takke deg selv for i stor grad pga brevet du har skrevet.

Vennlig hilsen Dr. Brynjulf Barexstein, allmennlege''

Tusen takk for at du ville dele dette med meg.

Det betyr mye og var virkelig til hjelp. Skal lese det flere ganger.

Takk igjen.