Ensom!

[Gjest Kannoensemeg?]

Jeg er så fryktelig lei! Jeg føler at jeg hele livet har stått utenfor og betraktet andre. Jeg betrakter meg selv som en oppegående jente, som er både utadvendt og har et stort sosialt behov, men det er akkurat som jeg "ikke skjønner" hvordan man knytter til seg mennesker. Hvordan man tar et overfladisk bekjentskap videre til et vennskap. Det er akkurat som om jeg er født uten sosiale evner.

Det som er så merkelig er at jeg stadig får tilbakemelding på at jeg er godt likt. At jeg er morsom og høflig. Jeg har hatt flere kjæresteforhold, og jeg har også hatt gode venner i perioder av livet mitt. Men det er akkurat som disse "går over". Mennesker ser ut til å miste interessen etter en stund. Kanskje jeg prøver for hardt å holde på dem? Skremmer jeg dem bort? Går det virkelig an å være så kjedelig at ingen orker å tilbringe tid med deg?

Jeg har alltid hatt en tendens til å være tungsindig i ganske hyppige perioder. Men jeg har kun hatt en virkelig dyp depresjon. Denne varte rundt ett år, og skilte seg markant fra de andre periodene ved både fysiske og psykiske symptomer. Da gikk jeg til psykolog en periode, men føle vel egentlig at jeg jobbet meg selv ut av den igjen. Men jeg har både før og etter det hatt en tendens til å se mørkt på ting. Det skal så lite til for å vippe meg av pinnen. Det skal så indelig mye til for å få meg opp igjen. Og med det tenker jeg bekreftelse/manglende bekreftelse fra andre. Det er akkurat som om jeg ikke evner å "være meg selv" uten at andre ser meg.

Huff...jeg vet ikke helt hva jeg er ute etter her...kanskje bare å finne ut om det er noen andre som går rundt og er ensomme og melankolske der ute. Jeg tror nemmelig ikke at det er noen som vet eller tror dette om meg. Jeg er alltid positiv og sprudlende blandt folk. Om jeg har forsøkt å snakke om ensomheten med noen har jeg somoftest blitt møtt ganske mistroisk. Tilogmed av familien. Det føles som om ingen ser meg, og ingen tar meg seriøst. Det svir så inderlig...

[Gjest somdeg]

jeg er i bunn og grunn slik du beskriver. har to nære i mitt liv: en barndomsvenninne og en kjæreste, andre venner jeg har fått de senere årene har kun vært midlertidige i forb. med skole og utdanning, og så har vi mistet kontakten etterpå. for min del er jeg nok litt for opptatt av at vennskap skal være "dype og ekte", og er ikke så flink til overfladiske vennetreff. føler jeg faller litt ut da, jeg ønsker mer av en venn. synd egentlig, man kan jo ha perifere venner å ha det gøy med iblant, men da har ikke jeg så mye å bidra med. er en rolig og ganske seriøs person, sikkert ikke så spennende. så vi er forskjellige.

[Gjest aspeløvet]

jeg er i bunn og grunn slik du beskriver. har to nære i mitt liv: en barndomsvenninne og en kjæreste, andre venner jeg har fått de senere årene har kun vært midlertidige i forb. med skole og utdanning, og så har vi mistet kontakten etterpå. for min del er jeg nok litt for opptatt av at vennskap skal være "dype og ekte", og er ikke så flink til overfladiske vennetreff. føler jeg faller litt ut da, jeg ønsker mer av en venn. synd egentlig, man kan jo ha perifere venner å ha det gøy med iblant, men da har ikke jeg så mye å bidra med. er en rolig og ganske seriøs person, sikkert ikke så spennende. så vi er forskjellige.

melder meg inn i klubben..

[Gjest Kannoensemeg?]

jeg er i bunn og grunn slik du beskriver. har to nære i mitt liv: en barndomsvenninne og en kjæreste, andre venner jeg har fått de senere årene har kun vært midlertidige i forb. med skole og utdanning, og så har vi mistet kontakten etterpå. for min del er jeg nok litt for opptatt av at vennskap skal være "dype og ekte", og er ikke så flink til overfladiske vennetreff. føler jeg faller litt ut da, jeg ønsker mer av en venn. synd egentlig, man kan jo ha perifere venner å ha det gøy med iblant, men da har ikke jeg så mye å bidra med. er en rolig og ganske seriøs person, sikkert ikke så spennende. så vi er forskjellige.

Jeg tenker kanskje også litt som deg somdeg:) Jeg er opptatt av at et vennskapsforhold skal være ekte. Får så lite ut av overfladisk tomprat, det er akkurat som om det tapper meg for energi. Så er det akkurat som om jeg må langt over en kneik før jeg blir komfortabel med å fortelle personlige ting om meg selv.

Men likevel forsøker jeg og forsøker jeg, men det er akkurat som om folk skygger unna etter en stund. (og nei, jeg spiser verken veldig mye hvitløk, eller lar være å vaske meg og bruke deodorant;) Det er bare så vodt å merke at ingen hadde enset om jeg forsvant, selv om jeg føler jeg bruker så mye energi på å støtte og muntre opp andre mennesker, for ikke å snakke om hvor mye de betyr for meg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Alle sunne og varige relasjoner bygger på gjensidighet (resiprositet som en pasient insisterte på å kalle det). Dvs at det er et ta og gi forhold som begge parter har nytte og glede av.

Kan du spørre noen av dem som tidligere har stått deg nær, og som nå er fjernere om hva som gjorde at det ble slik.

2. Du skriver at du ofte er depressiv. Er det en årsak? Det er slitsomt over tid med pessimistiske, nedstemte mennesker.

3. Du skriver et par steder om behovet for å bli sett. Jeg blir alltid skeptisk til personer som mener at de ikke i tilstrekkelig grad blir "sett", "forsått" eller "tatt på alvor". Det enorme behovet for stadig bekreftelse, uansett hva en har prestert, tapper raskt omgivelsene for energi.

[klaraklokere]

Det vi alle trenger er en sjelevenn.Og de finner man kanskje der folk sitter med kaffen eller avisen sin. Det er bare det at de som sitter der dag ut og dag inn også har det samme behovet som deg; de er også ensomme. Man snakker så ofte om å finne vennskap i klubber, foreninger o.l. Jeg tror ikke det er løsningen. Ei heller kontatktannonser. Det fordi vi der treffer også søkende sjeler. Jeg tror du er en interessant person som har mye å gi. Bortsett fra de mørke stundene og er du ikke var nok så skal du ikke regne med å få så mye forståelse. Det fordi de aller fleste av oss har en følelse av å leve i tomhet. Kjærligheten er blitt kald hos de fleste. Det du kan regne med er at om du legger tilside denne ydmykende

følelsen av ikke å være verdt noe, så tror jeg du smått om senn i allefall vil få noen "buddies" her og der. Utecafeer er et perfekt

sted å finne disse. Sjelevenner er det mange av, men det er det å finne ham/henne, da!

[Gjest Ignatius81]

Jeg skjønner så altfor godt hva du mener. Jeg har også en følelse av å være en tilskuer istedenfor en deltaker. Jeg er også oppfattet som oppegående og såkalt ressurssterk, likevel om jeg sliter.

Du nevner depresjon. Det kjenner jeg til. Når man er deprimert, så forsvinner alt rundt deg. Man blir innestengt, småprat virker meningsløst, tankene dine blir negative og fremtidsutsiktene pessimistiske. Disse tankene kan man ikke dele med venner eller bekjente. De blir en kilde til skam, for meg i hvert fall. Slik var det min ensomhet begynte da jeg var tenåring.

Men som deg, så arbeidet jeg meg ut av depresjonen, på en måte (tilbakevendende fenomen for min del). Fortsatte med livet, men uten å få klargjort noe særlig. Dette gjør at jeg føler meg ensom, sær, og litt vanskelig.

Jeg kan også skru på sjarmen, men den varer ikke. Det er en tillært sjarm, en maske jeg bruker. Dette skinner kanskje igjennom, min manglende entusiasme. Folk har prøvd å dra meg med til sosiale situasjoner, men jeg takler de ikke på en tilfredsstillende måte. Ikke at jeg er totalt blåst, men jeg greier ikke å være så interessant og sprudlende som alle andre. Jeg har også fått kommentarer om manglende glød. Kanskje jeg ser deprimert ut. Av og til kan jeg likevel være godt selskap, hvor jeg ler og har det gøy.

Det er kanskje tungsinnet som gjør at man er utenfor. Folk som ikke har vært deprimerte blir skeptiske på de som har et tungt sinn, sånn er det bare

Ensomhet er dessuten noe ingen vil snakke om, men som mange føler. Det er en ubehagelig følelse som alle vil unngå. Enkelte av oss har derimot nesten blitt vant til det, uten at smerten forsvinner av den grunn. Det er usunt å definere seg som en ”ensom” person. Slike tanker bidrar ikke akkurat til å hjelpe deg ut av situasjonen din, men jeg tror likevel det er viktig å bearbeide tankene sine før man går videre i livet. Kanskje det er sunt å sette ord på tankene sine, få litt mer perspektiv.

[Gjest Kannoensemeg?]

1. Alle sunne og varige relasjoner bygger på gjensidighet (resiprositet som en pasient insisterte på å kalle det). Dvs at det er et ta og gi forhold som begge parter har nytte og glede av.

Kan du spørre noen av dem som tidligere har stått deg nær, og som nå er fjernere om hva som gjorde at det ble slik.

2. Du skriver at du ofte er depressiv. Er det en årsak? Det er slitsomt over tid med pessimistiske, nedstemte mennesker.

3. Du skriver et par steder om behovet for å bli sett. Jeg blir alltid skeptisk til personer som mener at de ikke i tilstrekkelig grad blir "sett", "forsått" eller "tatt på alvor". Det enorme behovet for stadig bekreftelse, uansett hva en har prestert, tapper raskt omgivelsene for energi.

Det er godt med noen tankevekkere. Men det er vanskelig å se seg selv utenifra. For ikke å snakke om å endre sin egen atferd og tankebane. Dette med at det er vanskelig å omgås mennesker som er tungsindige er noe som jeg helt klart er enig i. Det er også da man føler at man har svært lite å tilføre i sosiale settinger. Men det er vanskelig å holde de tunge tankene på avstand.

Som jeg oså nevnte kan det virke som om jeg er alt for avhengig av bekreftelse fra andre. Det "å bli sett" er blitt en avgjørende faktor for eget velbefinnende. Og dette blir en ond sirkel. Bør jeg oppsøke psykolog for å endre dette mønsteret?

[Gjest ensom og lat]

Jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt. Selv har jeg også slitt med tunge tanker og melankolsk sinn. Men jeg har samtidig følt et slags opprør mot verden vi lever i. Det er så mye fjas og overfladiskhet som jeg opplever tar helt over i sosiale sammenhenger. Det er akkurat som om selve mennesketverdet forsvinner. Det at man alltid skal ha noe å tilby gjør jo at folk som føler seg nede blir støtt ut.

[tjohei]

Jeg tenker kanskje også litt som deg somdeg:) Jeg er opptatt av at et vennskapsforhold skal være ekte. Får så lite ut av overfladisk tomprat, det er akkurat som om det tapper meg for energi. Så er det akkurat som om jeg må langt over en kneik før jeg blir komfortabel med å fortelle personlige ting om meg selv.

Men likevel forsøker jeg og forsøker jeg, men det er akkurat som om folk skygger unna etter en stund. (og nei, jeg spiser verken veldig mye hvitløk, eller lar være å vaske meg og bruke deodorant;) Det er bare så vodt å merke at ingen hadde enset om jeg forsvant, selv om jeg føler jeg bruker så mye energi på å støtte og muntre opp andre mennesker, for ikke å snakke om hvor mye de betyr for meg.

Det er en misforståelse at om man bare gir nok så få man venner. I dag er det andre verdier som gjelder: egoisme slik jeg ser det. Man kan bli usynlig av å være en "pleaser" og andre kan miste respekte for deg.