Ensomhet

[Gjest Ignatius81]

Jeg skrev et innlegg i forrige uke, men siden da har jeg tenkt litt mer. Håper ikke dette oppfattes som spamming, likevel om innlegget under kanskje berører noe av det samme. Jeg er nemlig litt usikker på hva som er galt med meg.

Jeg har bestemt meg for å endre mitt syn på livet. Jeg vil ha et annet liv. Det vet jeg i det minste.

Dette kan ikke gjøres før man vet hva man skal endre. Hva er feilen ved meg? Hva er det spesifikt jeg må endre?

Jeg er nemlig ikke tilsynelatende syk, bare han som er mye alene. Jeg er ikke et åpenbart psykiatrisk kasus. Det er kanskje problemet mitt. Mine symptomer er diffuse, og kan passe mange tilsynelatende normale folk. Jeg er avvikende, men ikke avvikende nok. Noen symptomer på angst og depresjon, men ikke et tilfelle man lett kan plassere. En personlighetsforstyrrelse? Kanskje ikke.

Vi blir hele tiden fortalt at vi ikke må definere det ”normale”. Alle er ikke like, og følgelig er det ikke mye som kan karakteriseres som normalt. Derfor må det være snakk om følelser. Liker du din egen livssituasjon? Er du tilfreds? I mitt tilfelle så må jeg svare et tydelig nei!

Følelsen av total ensomhet skyller over meg ofte. Jeg vet ikke om ensomhet er et symptom, eller en negativ tilstand nok i seg selv. Jeg har vært mye alene i livet mitt. Jeg vokste opp på en liten plass, hvor jeg ikke passet inn. Jeg ble et utskudd. Ikke mobbet, men ignorert og glemt. Jeg ble usynlig. Dette er noe jeg har tatt med meg videre i livet mitt, denne usynligheten. Jeg makter rett og slett ikke å bli synelig. Å bryte ut av ensomhet er ekstremt vanskelig hvis man er angstfull for sosiale situasjoner. Jeg har angst for sosiale situasjoner. Denne fobien, om den er arvelig eller tillært pga av manglende sosial kontakt, styrer mye av hva jeg gjør og sier. Jeg vet ikke engang om jeg vil bli synlig, om jeg vil bryte ut av min ensomhet. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg hater å være så mye alene, men jeg makter heller ikke å bryte ut av tilstanden.

Foreldrene mine har dessuten vært overbeskyttende, slik at de har beskyttet meg mot resten av verden. Gitt meg penger, slik at jeg kunne leve uten å ta meg jobb. Jeg har jobbet i perioder, men har mest gått i en evig studiesirkel. Jeg gruer meg til å ikke være student lengre. Jeg gruer meg til å måtte innse at min situasjon ikke har endret seg. Jeg hater det faktum at jeg ikke har greid å endre meg mens jeg var student. Det beste stedet for forandring er vel nettopp i skolesammenheng. Arbeidslivet gjør at tiden går fort. Man arbeider, kommer hjem sliten, tenker ikke over sin egen situasjon, og livet har gått fort forbi uten at man har nevneverdig mye å vise til. Dette frykter jeg: En livslang ensomhet. Et meningsløst liv.

Jeg prøver å glemme følelsene mine, trykker de ned. Med jevne mellomrom kommer de likevel tilbake med full tyngde, tanker om livet mitt og hva meningen med min eksistens er. Jeg er nærmere 30 enn 20, og hva har jeg oppnådd? Ingenting. Jeg har alltid hemmet min egen utvikling. Min angst har ødelagt svært mye for meg, skolemuligheter, sosiale muligheter. Bevisst sabotering fra min egen side. Alt det som mine jevnaldrende tar for gitt, økonomisk, karrieremessig og sosial suksess: kjærester, giftemål, venner og familieliv, er noe jeg ikke har, og mest sannsynlig aldri vil oppleve. Dette er en svært deprimerende tanke.

Dette får meg til å lure hva jeg skal gjøre med livet mitt. Hvis jeg tenker rasjonelt over det, så må man ikke leve livet sitt i faser slik mange gjør. Man trenger ikke å gifte seg før 30. Man trenger ikke å få barn innen en viss alder. Man trenger ikke å ha mange venner for å være lykkelig. Mange lever alene. Mange er single opp i årene. Folk skiller seg. Noen lever i et ulykkelig ekteskap. Alle har et eller annet problem. Ingen er perfekte.

Denne tankegangen har hjulpet meg med å undertrykke ensomhetsfølelsen. Jeg greier å glemme at jeg er ensom. Dette gjør jeg såpass bra, at jeg fremstår som ressurssterk og som mestrer sin egen situasjon, ensomheten, kanskje en som til og med trives i denne situasjonen?

Jeg er en ensom ulv, men alle tror sikkert at jeg trives i denne situasjonen. Enkelte er jo bare sånn… Det er ikke det at jeg ikke takler å være alene. Jeg er bare lei av å være alene hele tiden. Jeg er lei av min stagnerte personlighet. Av og til så føler jeg det som om jeg ramlet av toget når jeg var 15-år, og har siden stått stille. Frem til nå har jeg gjemt meg for resten av verden. Jeg har blitt en total freak, som ikke vet noe om verden. Jeg vet ingenting om andre mennesker, om forholdene dem imellom. Jeg er et stykke blankt papir. En uinteressant person, som virkelig ikke har sjanse til å bryte ut av sin lille boble, uansett hvor mye jeg vil. Jeg har ikke autisme, men jeg føler meg som en med Aspergers syndrom, bare at jeg er smertelig klar over min egen situasjon.

Noen som har hatt lignende tanker, og som har noen gode råd? Kan man oppsøke en psykolog når man ikke helt hva som feiler en? Eller om situasjonen er alvorlig nok til å oppsøke psykolog?

[Gjest Kannoensemeg?]

Jeg kjenner meg igjen i svært mange av følelsene dine. Jeg har også et sterkt ønske om å bryte ut av mitt tidligere hylster. Jeg har kommet til et punkt i livet der jeg ser meg tilbake og ikke føler meg tilfreds med det jeg har oppnådd. Og samtidig føler jeg at livet har begynt å ta fart og springe i fra meg. Jeg vil ikke gå igjennom livet mitt med denne følelsen pustende i nakken. Jeg vil leve det berømte livet og kjenne mening!

Dersom du har lyst til å skrive privat hadde det vært veldig hyggelig!

[Gjest ja, jeg har også tenkt sånn]

Innlegget ditt kunne jeg selv ha skrevet. Jeg har også vært usynlig og det er forferdelig tungt, skummelt og vanskelig å skulle prøve å bli synlig. Man føler at man ikke vet hvem en selv er, så hvem skal man da fremstille? Jeg har begynt i gruppeterapi og det vil jeg anbefale deg å prøve. Der vil du synes, -kanskje nettopp fordi du er den usynlige i gruppen. Det har jeg opplevd.

Jeg har også tenkt på det du nevner med familie, giftemål, utdanning og god jobb etc etc. Jeg er straks 30 og jeg har ingen av delene. Jeg er i praksis 17 år (livssituasjon). Det føles verre og verre å se hvordan venner og bekjente fra skoletiden forsvinner inn i voksenverden, mens jeg føler at livet mitt står på stedet hvil. Jeg har ikke engang en utdanning som gjør meg økonomisk uavhengig! Men jeg kan ikke grave meg ned i negative tanker, da vil jeg jo aldri oppnå noen av disse målene.

I løpet av perioden i gruppeterapi har jeg begynt å ta en dag av gangen, gjøre litt ut av hver dag, -om så bare smile til den som sitter i kassa på Rema. Jeg studerer litt i gangen og prøver å få meg litt jobberfaring. Stikkordet her er -litt-. Før hadde jeg en tendens til å ville få til alt på en gang. Det sier seg selv at det ikke gikk, mtp at jeg er unnvikende og i det hele tatt sliter med kontakt med mennesker. Nå nøyer jeg meg med å hilse på bussjåføren, si godmorgen til folkene på jobb osv. Alt er små fremskritt. (Dette høres utrolig dustete ut, men det er faktisk sant at disse små tingene gjør at jeg føler meg litt tryggere på meg selv.)

Ikke nedvurder deg selv fordi om du ikke har oppnådd samfunnets mål/krav til en 25-30-åring. Sett deg dine egne mål, hva ønsker du å oppnå? Om drømmen er å få seg kjæresten må du ta følgene av det og begynne så smått å ta kontakt med folk. Ikke tenk på at det skal bli den mest givende samtalen du har hatt, men prøv å få en positiv opplevelse av å ha mestret en kort (om enn ubetydelig) samtale med noen. Vi usynlige går ikke med så store steg. :-)

Dette blir langt og jeg kunne sikkert skrevet mye mer. Du skal i alle fall vite at du ikke er alene om å ha det sånn.

[Gjest Ignatius81]

Jeg kjenner meg igjen i svært mange av følelsene dine. Jeg har også et sterkt ønske om å bryte ut av mitt tidligere hylster. Jeg har kommet til et punkt i livet der jeg ser meg tilbake og ikke føler meg tilfreds med det jeg har oppnådd. Og samtidig føler jeg at livet har begynt å ta fart og springe i fra meg. Jeg vil ikke gå igjennom livet mitt med denne følelsen pustende i nakken. Jeg vil leve det berømte livet og kjenne mening!

Dersom du har lyst til å skrive privat hadde det vært veldig hyggelig!

Joda, vi kan godt skrive privat, hvis det er mer komfortabelt for deg.

E-mail: [email protected]

[Gjest Ignatius81]

Innlegget ditt kunne jeg selv ha skrevet. Jeg har også vært usynlig og det er forferdelig tungt, skummelt og vanskelig å skulle prøve å bli synlig. Man føler at man ikke vet hvem en selv er, så hvem skal man da fremstille? Jeg har begynt i gruppeterapi og det vil jeg anbefale deg å prøve. Der vil du synes, -kanskje nettopp fordi du er den usynlige i gruppen. Det har jeg opplevd.

Jeg har også tenkt på det du nevner med familie, giftemål, utdanning og god jobb etc etc. Jeg er straks 30 og jeg har ingen av delene. Jeg er i praksis 17 år (livssituasjon). Det føles verre og verre å se hvordan venner og bekjente fra skoletiden forsvinner inn i voksenverden, mens jeg føler at livet mitt står på stedet hvil. Jeg har ikke engang en utdanning som gjør meg økonomisk uavhengig! Men jeg kan ikke grave meg ned i negative tanker, da vil jeg jo aldri oppnå noen av disse målene.

I løpet av perioden i gruppeterapi har jeg begynt å ta en dag av gangen, gjøre litt ut av hver dag, -om så bare smile til den som sitter i kassa på Rema. Jeg studerer litt i gangen og prøver å få meg litt jobberfaring. Stikkordet her er -litt-. Før hadde jeg en tendens til å ville få til alt på en gang. Det sier seg selv at det ikke gikk, mtp at jeg er unnvikende og i det hele tatt sliter med kontakt med mennesker. Nå nøyer jeg meg med å hilse på bussjåføren, si godmorgen til folkene på jobb osv. Alt er små fremskritt. (Dette høres utrolig dustete ut, men det er faktisk sant at disse små tingene gjør at jeg føler meg litt tryggere på meg selv.)

Ikke nedvurder deg selv fordi om du ikke har oppnådd samfunnets mål/krav til en 25-30-åring. Sett deg dine egne mål, hva ønsker du å oppnå? Om drømmen er å få seg kjæresten må du ta følgene av det og begynne så smått å ta kontakt med folk. Ikke tenk på at det skal bli den mest givende samtalen du har hatt, men prøv å få en positiv opplevelse av å ha mestret en kort (om enn ubetydelig) samtale med noen. Vi usynlige går ikke med så store steg. :-)

Dette blir langt og jeg kunne sikkert skrevet mye mer. Du skal i alle fall vite at du ikke er alene om å ha det sånn.

Hei.

Jeg ville også ha alt på en gang. Jeg ville ha det perfekte liv, alt mitt eget liv ikke var. Jeg ville ha alt eller ingenting, og jeg fikk viljen min sånn sett.

Jeg sliter egentlig litt med å finne passende arenaer å møte folk, men jeg tenker på saken.

Ellers takk for et oppløftende innlegg. Det er på en rar måte veldig greit å vite at andre tenker det samme, likevel om det er triste tanker.

[Orio]

Selvfølgelig kan du oppsøke psykolog uten å vite hva som feiler deg, det er jo en av psykologens oppgaver å finne ut av det. Det er heller ikke din oppgave å vurdere om det du sliter med er alvorlig nok, eller om behandling hos psykolog er det du trenger.

Er det en psykologtjeneste på studiestedet ditt? I så fall ville jeg oppsøkt denne. Hvis ikke kan du ta kontakt med fastlegen og forklare problemet ditt (sånn som du oppfatter det), og be om henvisning til psykolog/poliklinikk. Kommunen du bor i skal også ha et tilbud om om samtaler for mennesker med psykiske problemer. Hvis du velger å gå utenom fastlegen, til en privatpraktiserende psykolog uten refusjonsavtale, må du regne med å betale ganske mye. Men da er det kanskje lettere å få time.

Du er misfornøyd med livet ditt, og det skal du selvfølgelig prøve å endre selv om du ikke finner noen psykiatrisk diagnose du passer inn i. :- )

For meg kan det høres ut som du har sosial angst. Kanskje du kan lese litt om det? Selv om problemene dine ikke er "alvorlige" nok til å falle inn under diagnosen, tror jeg du kan finne noen tips til hvordan du kan komme deg ut av ensomheten og lære deg å takle sosiale situasjoner bedre. Og husk at her, som ellers i livet, er det sånn at øvelse gjør mester.

[Gjest ja, jeg har også tenkt sånn]

Hei.

Jeg ville også ha alt på en gang. Jeg ville ha det perfekte liv, alt mitt eget liv ikke var. Jeg ville ha alt eller ingenting, og jeg fikk viljen min sånn sett.

Jeg sliter egentlig litt med å finne passende arenaer å møte folk, men jeg tenker på saken.

Ellers takk for et oppløftende innlegg. Det er på en rar måte veldig greit å vite at andre tenker det samme, likevel om det er triste tanker.

En passende arena for å møte folk kan være en forening for noe du er interessert i, idrettsaktivitet el. Min erfaring er at om man skal gjøre noe sammen, ikke bare snakke, så er det lettere å få kontakt. Spiller man et lagspill må man kommunisere og stole på de rundt seg. Det er lettere å snakke om en felles interesse enn å begynne å snakke om alt-og-ingenting uten å vite noe som helst om den andre.