Så sliten og ensom..

[sliten831365381132]

Hei..

Jeg er ei jente på 25 år. Er så sliten.. I ca 12 år har jeg gått rundt med følelsen å revne fra innsiden. Ofte er jeg bare tom, uten å tenke på noenting. En følelse av enorm tristhet og ensomhet. Jeg fikk ikke vokse opp som en vanlig tenåring, og skaffet meg derfor aldri en vennekrets. Jeg ble samboer da jeg var 19 år, noe som varte i 4 år. Vi hadde bare hverandre. Så kom det en dag jeg bare følte at noe måtte endres. Gjorde det slutt og flyttet fra der jeg bodde. Fikk meg en jobb på nytt sted og begynte å skaffe meg en omgangskrets. Begynte å føle at jeg "levde". Men fordi jeg bodde så nær familie og slekt dro det meg hele tiden ned, det var alltid masse misunnelse og drittprat. Fikk meg jobb i en annen by og flyttet en kort tid senere. Deilig å få distanse til familien. Jeg trives greit nok i jobben min, men det innebærer veldig mye stress og jeg må takle ufordragelige mennesker hver dag. Jeg visste hva jeg kom til, så klager ikke på det sånn sett. Men for hver dag som går, bygger det seg opp noe inne i meg. Det legger seg oppe på alt som jeg bærer på fra før. Jeg er så ofte lei meg for tiden, har hodepine nesten hver eneste dag.

Hadde en fantastisk kjæreste, men det ble nylig slutt. Som "alltid", klarer de ikke takle meg. Jeg får ofte komplimenter for personen jeg er, men det er jo den glade og fornøyde meg. Så fort jeg har en dårlig dag blir jeg innesluttet og setter opp en murvegg. Føler at ingen orker å holde ut til jeg åpner meg. Det tar tid og da har de ikke tålmodighet nok. Vet at jeg må jobbe med dette, men hvor begynner jeg? Det føles så vanskelig å ringe legen og be om time, komme dit og bare "begynne" å prate. Igjen, hvor begynner jeg? Jeg VIL så gjerne bli bedre. Jeg ønsker ikke noe annet enn å finne en å leve med. Jeg har så mye kjærlighet og omtanke å gi, hvorfor vil ingen ha den?

Akkurat nå er det kun kjærligheten og ansvaret til dyrene mine som gjør at jeg ikke gjør noe dumt. De er livet mitt. Å se all den kjærligheten de gir er så fantastisk. Beste som fins er å titte dem i øynene og få en reaksjon tilbake. Følelsen av å kommunisere med dem er ubeskrivelig! Jeg har så innmari lyst til å jobbe med dyr. Jeg vet at det ville gitt meg så mye. Det ville gjort meg så hel og følt at jeg gjorde noe meningsfylt. Tanken på å gå på skole igjen funker derimot ikke, så hva kan jeg da jobbe med når det gjelder dyr? Skolen har aldri funket for meg, men fikk i alle fall kjempet meg gjennom vgs.

Pga alle tanker og følelser har jeg heller så og si aldri matlyst og spiser derfor vanligvis kun 1 gang om dagen. Jeg vet at det ikke er bra, men klarer ikke presse i meg for "sakens" skyld..

[Gjest this is a signature]

På meg virker det som du er deprimert og nedstemt..

Kanskje du burde ta kontakt med lege og få tim til psykolog/ evt. få medikamenter som hjelper deg å fungere bedre?

Hva slags dyr er det du har? Dyr er veldig fint å ha, de gir en kjærlighet og vi gir dem kjærlighet også, noe som er fint..

Du bør spise litt mer, man kan ofte bli energiløst og nedstemt uten mat i kroppen..Uten mat og drikke, duger helten ikke!

Medikamenter kan ofte hjelpe på matlysten også.

Prøv å rør på deg, gå tur ofte, det gir energi og oppstemthet. Har du hunder, har du en ypperlig anledning til å ta de med på tur..

Håper det vil gå bedre for deg:) Klem

[multippel]

Print ut dette innlegget eller skriv et brev og send det på forhånd til legen din. Det kan hjelpe deg til å få en bra konsultasjon. Jeg har gjort det selv og det angrer jeg ikke på!

[Gjest mitt råd]

Det vil ikke skje forandringer før du tar initiativ. Det er nok ingen vei utenom å ringe fastlegen eller en annen lege på et privatklinikk. Du kan også dra innom legekontoret og bestille time hos sekretæren.

[Gjest tips til aktivitet]

Har du undersøkt om det finnes en kennel eller kattepensjonat e.l i nærheten av der du bor? Kanskje en veterinærklinikk som trenger en assistent. Eller en dyrebutikk som trenger lørdagshjelp. Evt kan du jo sette inn annonse i avisen om at du kan lufte hunder. :-)