Fientlighet versus omsorg ved psykiske lidelser

[Gjest fientlighet]

Det slår meg at man ofte blir møtt med fientlighet istedenfor omsorg når man sliter psykisk. Selv når de andre vet at du har en psykisk lidelse. Hva kommer dette av? Er virkelig folk så fientlig eller er dette en for for beskyttelse for dem selv?

[Gjest D*lilith]

Sikkert en beskyttelse for dem selv,fordi de er usikre...

[Gjest for eksempel]

Jeg tror det kan komme av:

-Uvitenhet, de "tror" ikke helt på psykiske lidelse, og ihvertfall ikke at du har det. Det er jo bare å skjerpe seg, og når den psyke ikke viser vilje til det blir man sur.

-Dårlig erfaringer med psyke fra før

-Den som er syk krever så mye omsorg som man ikke klarer å gi. Da er det bedre å være litt avvisende, så man ikke blir "tappet" for krefter selv. Man er redd man ikke har så mye å gi

-De er egentlig ikke fiendtlige, bare mer likegyldige enn den syke kunne ønske. Til vanlig viser man ikke hverandre store doser omsorg og omtanke, så når man trenger det feiltolker man vanlig oppførsel med fiendtlighet.

[frosken]

Hva mener du med at du blir møtt med "fientlighet"?

Jeg tenker ikke at jeg viser så mye "omsorg" til mine venner genrelt sett, kan nok vise en del "omtanke", men "omsorgsbegrepet" forbinder jeg mer med en holdning jeg har i forhold til barn jeg kjenner.

I voksne relasjoner er likeverdighet et viktig aspekt. Dersom den ene parten jevnlig "krever" mer enn det kjennes naturlig å gi, så virker det fort ødeleggende på vennskap.

[Gjest Anonym for gjenkjennelsens skyld!]

Nå er jeg i et minefelt, jeg er ikke så bevandret i psykiatri utover hva jeg som familie har opplevd!

Jeg tror at det er endel misforståelser ute og går her, som pårørende og nær venn til en som er bipolar II må jeg bare si hva jeg av og til føler! Min slektning ringer ca 10 ganger hver dag (i gjennomsnitt), 2-3 ganger mens jeg er på jobb og resten hjemme. Det er klart jeg blir utslitt av dette, hvem hadde ikke blitt det? Jeg prøver virkelig alt jeg kan for å være en støtte for personen, men også jeg som er frisk kan ha dårlige dager. Dager da jeg egentlig ikke orker å snakke noe særlig i telefonen... Personen kan gjerne bli sur når jeg i den 9. telefonen sier at jeg er trøtt og vil legge meg. H*n er nemlig deprimert og trenger noen å snakke med, må vite!

Som pårørende er jeg av og til aldeles utslitt, jeg orker ikke trøste, lytte, diskutere i timesvis hver eneste kveld. Jeg har barn som trenger sin mor, jeg har en ektemann som ønsker å se sin kone på lørdagskvelden, keg KAN ikke være tilgjegelig 24 timer i døgnet, men viss ikke jeg er det får jeg høre at jeg er til liten hjelp, og ja kall det gjerne fiendtlig!

mvh

[frosken]

Nå er jeg i et minefelt, jeg er ikke så bevandret i psykiatri utover hva jeg som familie har opplevd!

Jeg tror at det er endel misforståelser ute og går her, som pårørende og nær venn til en som er bipolar II må jeg bare si hva jeg av og til føler! Min slektning ringer ca 10 ganger hver dag (i gjennomsnitt), 2-3 ganger mens jeg er på jobb og resten hjemme. Det er klart jeg blir utslitt av dette, hvem hadde ikke blitt det? Jeg prøver virkelig alt jeg kan for å være en støtte for personen, men også jeg som er frisk kan ha dårlige dager. Dager da jeg egentlig ikke orker å snakke noe særlig i telefonen... Personen kan gjerne bli sur når jeg i den 9. telefonen sier at jeg er trøtt og vil legge meg. H*n er nemlig deprimert og trenger noen å snakke med, må vite!

Som pårørende er jeg av og til aldeles utslitt, jeg orker ikke trøste, lytte, diskutere i timesvis hver eneste kveld. Jeg har barn som trenger sin mor, jeg har en ektemann som ønsker å se sin kone på lørdagskvelden, keg KAN ikke være tilgjegelig 24 timer i døgnet, men viss ikke jeg er det får jeg høre at jeg er til liten hjelp, og ja kall det gjerne fiendtlig!

mvh

For å unngå slike situasjoner som den du beskriver her, så tror jeg det er viktig at også pårørende og venner er åpne om hvordan de reagerer på svært hyppige henvendelser.

Jeg har en venninne med bipolar lidelse som har trengt mye støtte gjennom 20 år. Vi har ganske klare avtaler i forhold til hvilke tidspunkter jeg setter pris på om hun forsøker å ikke ringe på, samt antall telefoner daglig i dårlige faser. Dette funker for oss. Hun sier at det er ok at jeg setter såpass klare grenser, for da slipper hun følelsen av å ha vært "altfor slitsom" når hun kommer seg igjen.

[Gjest bippp]

Nå er jeg i et minefelt, jeg er ikke så bevandret i psykiatri utover hva jeg som familie har opplevd!

Jeg tror at det er endel misforståelser ute og går her, som pårørende og nær venn til en som er bipolar II må jeg bare si hva jeg av og til føler! Min slektning ringer ca 10 ganger hver dag (i gjennomsnitt), 2-3 ganger mens jeg er på jobb og resten hjemme. Det er klart jeg blir utslitt av dette, hvem hadde ikke blitt det? Jeg prøver virkelig alt jeg kan for å være en støtte for personen, men også jeg som er frisk kan ha dårlige dager. Dager da jeg egentlig ikke orker å snakke noe særlig i telefonen... Personen kan gjerne bli sur når jeg i den 9. telefonen sier at jeg er trøtt og vil legge meg. H*n er nemlig deprimert og trenger noen å snakke med, må vite!

Som pårørende er jeg av og til aldeles utslitt, jeg orker ikke trøste, lytte, diskutere i timesvis hver eneste kveld. Jeg har barn som trenger sin mor, jeg har en ektemann som ønsker å se sin kone på lørdagskvelden, keg KAN ikke være tilgjegelig 24 timer i døgnet, men viss ikke jeg er det får jeg høre at jeg er til liten hjelp, og ja kall det gjerne fiendtlig!

mvh

Dette tror jeg ikke har noe med depresjon og gjøre, men egoisme. Har vært deprimert selv (er bipolar), men da trekker jeg meg unna mennesker og ønsker ingen kontakt. Jeg tror da at alle mennesker er fientlige da, derfor jeg gjemmer meg, og i tillegg har jeg null energi til å gjøre noe, være sosial osv.

Synes det er stygt gjort å bruke vennene sine sånn, du skal og bør si ifra til denne personen at det blir for mye, at du ikke takler det. Man bruker ikke vennene sine sånn, da har du en dårlig venn, synes jeg.

[Orio]

Hva opplever du som fiendtlighet?

Jo dårligere jeg er, jo mer fiendtlige opplever jeg at de rundt meg er. Men jeg har etter hvert lært at det for en stor del skyldes at jeg oppfatter/oppllever ting helt feil.

Og hvordan vil du at familie og venner skal vise omsorg for deg?

Det som er viktig for meg er å føle meg noenlunde likeverdig med de jeg omgås, selv om jeg sliter mye psykisk og det er mange ting jeg ikke klarer (enda) pga psyken. Jeg ønsker ikke hele tiden å være den som tar imot, men vil gjerne kunne stille opp for de rundt meg også. Derfor prøver jeg å bruke hjelpeapparatet (og dol) når jeg trenger å få ut en del negative tanker og følelser. Dessuten skal jeg omgås dem også når jeg har bedre perioder, og da vil jeg i alle fall ikke at de skal liste seg rundt og være overdrevent hensynsfulle og omsorgsfulle. Da vil jeg bli behandlet som et "normalt" menneske.

Jeg har også prøvd meg fra den andre siden, som pårørende, og vet hvor slitsomt det kan være. Det er nok dels derfor jeg prøver å la være å slite ut mine nærmeste.

[Gjest tubbel]

Nå er jeg i et minefelt, jeg er ikke så bevandret i psykiatri utover hva jeg som familie har opplevd!

Jeg tror at det er endel misforståelser ute og går her, som pårørende og nær venn til en som er bipolar II må jeg bare si hva jeg av og til føler! Min slektning ringer ca 10 ganger hver dag (i gjennomsnitt), 2-3 ganger mens jeg er på jobb og resten hjemme. Det er klart jeg blir utslitt av dette, hvem hadde ikke blitt det? Jeg prøver virkelig alt jeg kan for å være en støtte for personen, men også jeg som er frisk kan ha dårlige dager. Dager da jeg egentlig ikke orker å snakke noe særlig i telefonen... Personen kan gjerne bli sur når jeg i den 9. telefonen sier at jeg er trøtt og vil legge meg. H*n er nemlig deprimert og trenger noen å snakke med, må vite!

Som pårørende er jeg av og til aldeles utslitt, jeg orker ikke trøste, lytte, diskutere i timesvis hver eneste kveld. Jeg har barn som trenger sin mor, jeg har en ektemann som ønsker å se sin kone på lørdagskvelden, keg KAN ikke være tilgjegelig 24 timer i døgnet, men viss ikke jeg er det får jeg høre at jeg er til liten hjelp, og ja kall det gjerne fiendtlig!

mvh

denne personen må ha en alvorlig personlighetsforstyrrelse, å ringe folk 10 ganger om dagen er slett ikke normalt, og har ingenting med bipolar lidelse å gjøre.

Jeg ville kuttet kontakten med denne personen:)

[Gjest Anonym for gjenkjennelsens skyld!]

denne personen må ha en alvorlig personlighetsforstyrrelse, å ringe folk 10 ganger om dagen er slett ikke normalt, og har ingenting med bipolar lidelse å gjøre.

Jeg ville kuttet kontakten med denne personen:)

Ja, jeg vet! En lege jeg har nevnt dette for har også snakket om personlighetsforstyrrelse! Men ikke bare, bare å kutte ut heller da, når vedkommende er en nær slektning og sier at h*n har bare deg!

[Gjest tubbel]

Ja, jeg vet! En lege jeg har nevnt dette for har også snakket om personlighetsforstyrrelse! Men ikke bare, bare å kutte ut heller da, når vedkommende er en nær slektning og sier at h*n har bare deg!

Skjønner det ikke er lett når det er en nær slektning