Ønsker råd fra nhd eller andre m erfaring

[Gjest Jente31]

Jeg har kvittet meg med tung bagasje dette året, og har "revet ned" destruktive ting i livet mitt, føler jeg.

(Jeg har også endelig innsett at jeg ikke kan gå tilbake til mitt destruktive samliv før et resultat fra hans side evt er på plass, og at jeg er nødt til å ta mest mulig avstand fra andre destruktive forhold rundt meg for å oppnå bedring).

Jeg føler nå at jeg beveger meg på "flat mark", hvor jeg har kommet til et slags delmål, og har kommet til et punkt hvor det gjenstår å begynne å bygge opp et nytt liv for barna og meg.

Jeg har mao ikke lenger utfordringer og konflikter å løse, bekymringer, tung bagasje osv, slik jeg hadde før..

Men likevel er det som om jeg leter etter konflikter å løse, etter destruktive ting, ny tung bagasje. Det føles som et stort "hull" innvendig. (Dette har vært fylt av negative ting som jeg nå altså har kvittet meg med).

Men jeg greier ikke å fylle dette "hullet" med positive ting. Er dette noe som vil komme over tid? Eller vil det alltid være slik? Dette gjør meg utrolig rastløs.

Jeg forsøker å glede meg over det som er positivt men det er ikke lett :-) Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie det?

Håper du forstår.. Vanskelig å sette ord på dette.

[frosken]

Det vil endre seg etterhvert. Det er noe av dette jeg mener når jeg alltid maser om at ting tar tid. Å bygge opp en ny tilværelse, å endre fokus, å finne mening osv. er verken raskt eller enkelt.

Selv om man har fått fjernet det "vonde", så er ikke livet automatisk godt.

En litt banal ting som ofte gjør at man føler seg bedre er faktisk fysisk trening. Hvis du ikke allerede har kommet i gang med å trene, så kan det være verd et seriøst forsøk.

[Gjest bippp]

Kan det rett og slett være sykdommen som heter depresjon som gjør at du ikke er helt glad? Kanskje må du ha noen andre medisiner for å bli bedre?

Jeg hadde en laaaang depresjon selv og det var ikke før jeg fikk stemningsstabiliserende at jeg begynte å se "lyset" igjen. AD tålte jeg overhodet ikke. Synes å huske at det ble stilt spørsmålstegn ved bipolar lidelse hos deg også? Kanskje noen burde forfølge den ideen og gi deg andre medisiner?

Du har ihvertfall noe å glede deg til: Når depresjonen engang slipper taket (kan ta lang tid, tok ca 5 år for meg ser jeg nå), så vil du sette desto større pris på livet. Det vil svinge opp og ned, med en sånn bagasje som du har, må du nok regne med noen tunge stunder, men du vil takle dem bedre etterhvert. Jeg har på en måte godtatt at sånn er det, kan ikke endre det som har vært, men jeg kan gjøre mye med den tida jeg har igjen. God helg jente 31 :-)

[Gjest bippp]

Det vil endre seg etterhvert. Det er noe av dette jeg mener når jeg alltid maser om at ting tar tid. Å bygge opp en ny tilværelse, å endre fokus, å finne mening osv. er verken raskt eller enkelt.

Selv om man har fått fjernet det "vonde", så er ikke livet automatisk godt.

En litt banal ting som ofte gjør at man føler seg bedre er faktisk fysisk trening. Hvis du ikke allerede har kommet i gang med å trene, så kan det være verd et seriøst forsøk.

Trening, er det sånn man gjør når man kommer ut av stolen og beveger seg??

[frosken]

Trening, er det sånn man gjør når man kommer ut av stolen og beveger seg??

Å komme seg opp av stolen er kun en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse. Man må bevege seg på en måte som gjør at svette kommer ut av kroppen, helst i ganske store mengder....*s*

[Gjest bippp]

Å komme seg opp av stolen er kun en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse. Man må bevege seg på en måte som gjør at svette kommer ut av kroppen, helst i ganske store mengder....*s*

Å fy da :-). Er det svette det heter det som renner sånn når du går fort? Er ikke dette farlig?

Fra spøk til alvor: Trening er helt sikkert noe av det mest energigivende du kan foreta deg, har kommet igang selv etter en "evig" depresjon, og det føles helt fantastisk. Du får mye mere overskudd til andre ting, også det som føles helt uoverkommelig.

Har erfart en ting da, det nytter ikke å trene når man er dypt deprimert. Jeg var så syk at jeg nesten ikke kom meg opp av senga, besvimte nesten av å stå. Men er du lettere deprimert så er trening en måte å komme ut av den på. God helg til frosken :-). Og ikke spring for fort ))

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Umiddelbart etter å ha lest det du skriver, får jeg sterke assosiasjoner til følgende problem. Når man har mye grums i bagasjen fra før (vanskelig barndom/oppvekst osv), er det flere som i stedet for å ta tak i å kjenne på dette, forflytter fokuset over fra sine indre problemer til noe eksternt. Dette døyver fordi ved at man fokuserer mye/kun på problemer utenfor en selv, så brukes energien på det og en slipper å kjenne på smerten en har inni i seg selv i forhold til gamle sår en har fått.

Har du hørt om begrepet medavhengighet? Det jeg også tenker er at i stedet for å kjenne på egne behov (selvtrøst, bearbeiding av egne fortidige vanskelige opplevelser), tar tak i en annen med problemer. Slik havner en lett i relasjoner med problemer som gjør en en bjørnetjeneste, slik som destruktive forhold. Eks. menn som slår, er usympatiske, overfokusert på seg selv, er alkoholiker etc, etc.

Nå når du ikke lenger er i dette destruktive forholdet, kan du ikke lenger forflytte fokuset i den grad til det eksterne i hverdagen. For du lever ikke lenger med denne mannen til dine barn. Så dukker heller din indre bagasje opp. En strategi da kan være å "miste følelsene" og bli tom, fordi smerten blir for stor. Tomheten henger også meget ofte sammen med stort tap av energi, lufta er gått ut av ballongen, som det heter. Dette kan trolig være en reaksjon på at du nå heller ikke strengt tatt lenger MÅ mobilisere enerome ressurser i dagliglivet for å søke å unngå og forebygge vanskelig atferd fra mannen din og dempe han. Når man har presset seg så lenge over tid, som jeg tror du har gjort, vil det være helt naturlig at du ender opp med tomhet og blir deprimert. Når man er deprimert, føler man seg også gjerne tom. Man ser altfor få utveier ut av uføret hvordan skal en klare seg selv og hverdagen/familielivet, hva skal en fylle tiden med, hvordan skal dagene struktureres og få noe som helst mening osv, osv.

Dette VET jeg er et skikkelig synseinnlegg. Det var likevel dette her som falt meg sterkt inn når jeg leste innlegget ditt:)

Om du føler det støtende, bare si ifra. Eller om du føler jeg er "helt på jordet". Eller om det kan være noe sannhetsgehalt i det.

Ønsker deg en fin fredagskveld. Fint at du bruker forumet til å få mer innsikt og gå skrittene videre på veien:)

Klem fra

[frosken]

Å fy da :-). Er det svette det heter det som renner sånn når du går fort? Er ikke dette farlig?

Fra spøk til alvor: Trening er helt sikkert noe av det mest energigivende du kan foreta deg, har kommet igang selv etter en "evig" depresjon, og det føles helt fantastisk. Du får mye mere overskudd til andre ting, også det som føles helt uoverkommelig.

Har erfart en ting da, det nytter ikke å trene når man er dypt deprimert. Jeg var så syk at jeg nesten ikke kom meg opp av senga, besvimte nesten av å stå. Men er du lettere deprimert så er trening en måte å komme ut av den på. God helg til frosken :-). Og ikke spring for fort ))

Husker en som jobbet på helsesportsenteret på Beitostølen som sa at "dersom du har det ille enten du trener eller ikke trener, så er det alltid best å trene". Dette var i forhold til folk med fysiske funksjonshemminger, men jeg mener det samme gjelder for mennesker med psykiske lidelser.

Det betyr ikke at alle kan orke å jogge. For noen vil det være en bragd å gå 5 ganger rundt huset i stedet for å ligge i sengen.

God helg til deg også :-)

[Gjest bippp]

Husker en som jobbet på helsesportsenteret på Beitostølen som sa at "dersom du har det ille enten du trener eller ikke trener, så er det alltid best å trene". Dette var i forhold til folk med fysiske funksjonshemminger, men jeg mener det samme gjelder for mennesker med psykiske lidelser.

Det betyr ikke at alle kan orke å jogge. For noen vil det være en bragd å gå 5 ganger rundt huset i stedet for å ligge i sengen.

God helg til deg også :-)

Husker jeg var så syk at jeg hadde som mål hver dag å komme meg bort til vinduet å stikke hodet ut :-). Da føles det desto bedre nå når jeg er nesten frisk igjen, ....Derfor er jeg så glad, har lyst til å springe, hoppe, danse, tjo-hei :-)

[Gjest skribenten27]

Vil bare si deg noe...helt utenom. Du er flink å skrive, har stor selvinnsikt, det du skriver er interessant og rører folk...for du får alltid mange svar. Kanskje har du en forfatter i magen?

[Gjest kvinne 46]

Kjenner meg veldig igjen. Det er vel dette som gjer at det er så lett å gå inn i nye destruktive forhold. Husker eg gjekk på "jakt" etter nokon som trengte meg :-)

Heldigvis var eg klar over dette, og jobba bevisst med å fokusere på ting som var kjekke for meg. Eg skreiv dagbok, og fotograferte positive opplevelser som skjedde i løpet av dagen. Dei bilda limte eg i dagboka, slik at eg kunne meditere og spegle meg i mitt sjølvstendige/positive liv.

Det var f.eks. bilde av ein soloppgang, barnet som pusla ferdig eit puslespel, planting av blomsterløk om hausten, ei pynta kake, reparasjon av eit gelender som hadde irritert meg i ti år, fellesskap med venner :-)

Ha ein fin dag :-)

[PieLill]

Så flott at du ser dette.

Jeg tror følgende senario er velkjent for alle som selger sko, klær, briller, frisyrer eller hva som helst som har med ens utseende å gjøre.

Kunden kommer inn i butikken å erklærer høylytt og bombastisk hvor lei h*n er av det h*n har, og at h*n nå vil ha noe _helt_ nytt. Deretter går vedkommende rett bort til hylla og plukker ned noe som er nesten prikk likt det h*n har på seg.

Det skal litt teft til for å klare å gjøre folk oppmerksomme på hva de nettopp gjorde uten å fornærme dem...

;-)

Du er ekspert på krisehåndtering. Du er ekspert på å leve med udekte behov. Det er i slike roller du er trygg, i den grad det finnes trygghet i noe sånt. Men å leve mer normalt har du kanskje mindre erfaring med.

Det tar som du sier tid å fylle på med noe annet og føle seg hjemme i det. Det tar tid å fylle skapene. Men så lenge du ikke faller for fristelsen å gå ut i søppela å hente tilbake det gamle skrapet, går det bra.

Lance Armstrong, som vant Tour de France 7 ganger, fikk sin sukess etter at kroppen hadde vært helt nedbrutt og utmagret av kreft og han på mange måter ble spådd å ha framtiden bak seg. Mener at jeg en gang leste at han i et intevju fortalte at dette nullpunktet gav ham en mulighet til å svært målrettet bygge kroppen opp for proffsyklisme.

Først og fremst har du mange muligheter. Dernest har du mye jobb og investeringeer å gjøre.

Tenk på noe av det du drømte om å lengtet etter da du fortsatt satt fast i et destruktivt samliv. Prøv å gjør noen av de tingene uten å være alt for redd for at det gode skal forsvinne og/eller at du blir skuffet.

Har man fråsset lenge kan det koste en del neglebitt å bli varm igjen.

mvh

[Gjest Jeg er meg og jeg duger]

Kjenner meg veldig igjen. Det er vel dette som gjer at det er så lett å gå inn i nye destruktive forhold. Husker eg gjekk på "jakt" etter nokon som trengte meg :-)

Heldigvis var eg klar over dette, og jobba bevisst med å fokusere på ting som var kjekke for meg. Eg skreiv dagbok, og fotograferte positive opplevelser som skjedde i løpet av dagen. Dei bilda limte eg i dagboka, slik at eg kunne meditere og spegle meg i mitt sjølvstendige/positive liv.

Det var f.eks. bilde av ein soloppgang, barnet som pusla ferdig eit puslespel, planting av blomsterløk om hausten, ei pynta kake, reparasjon av eit gelender som hadde irritert meg i ti år, fellesskap med venner :-)

Ha ein fin dag :-)

Jeg vil bare takk deg for å ha delt den glimrende ideen med oss: Nemlig å fotografere positive opplevelser. Jeg tror jeg vil stjele den ideen med en gang Tusen takk!

[Gjest Jente31]

Kan det rett og slett være sykdommen som heter depresjon som gjør at du ikke er helt glad? Kanskje må du ha noen andre medisiner for å bli bedre?

Jeg hadde en laaaang depresjon selv og det var ikke før jeg fikk stemningsstabiliserende at jeg begynte å se "lyset" igjen. AD tålte jeg overhodet ikke. Synes å huske at det ble stilt spørsmålstegn ved bipolar lidelse hos deg også? Kanskje noen burde forfølge den ideen og gi deg andre medisiner?

Du har ihvertfall noe å glede deg til: Når depresjonen engang slipper taket (kan ta lang tid, tok ca 5 år for meg ser jeg nå), så vil du sette desto større pris på livet. Det vil svinge opp og ned, med en sånn bagasje som du har, må du nok regne med noen tunge stunder, men du vil takle dem bedre etterhvert. Jeg har på en måte godtatt at sånn er det, kan ikke endre det som har vært, men jeg kan gjøre mye med den tida jeg har igjen. God helg jente 31 :-)

Hei, og tusen takk for svar. Jeg har tenkt på det du sier, at det kan være depresjonen som gjør dette. Det er jo ganske typisk.. Heller ikke noe nytt, jeg har vært deppa i mange år, men jeg skjønner mer nå, tror jeg.

Håper du har hatt en fin helg :-)

[Gjest Jente31]

Det vil endre seg etterhvert. Det er noe av dette jeg mener når jeg alltid maser om at ting tar tid. Å bygge opp en ny tilværelse, å endre fokus, å finne mening osv. er verken raskt eller enkelt.

Selv om man har fått fjernet det "vonde", så er ikke livet automatisk godt.

En litt banal ting som ofte gjør at man føler seg bedre er faktisk fysisk trening. Hvis du ikke allerede har kommet i gang med å trene, så kan det være verd et seriøst forsøk.

Hei, tror jeg skjønner hva du mener nå.

Jeg har ikke tenkt på dette før nå. Hittil har jeg "revet ned" mye destruktivt i livet mitt, det har tatt tid, og jeg har på en måte strevet med å holde hodet hodet over vannet. Jeg har nok ikke alltid forstått hva som skjer selv, og jeg har vært mye forvirret i denne prossessen.

Men jeg er veldig glad for at jeg har fått lov til å bruke DOL denne tiden, det har nol vært min måte å bearbeide det hele på.

Nå tenker jeg at tiden er inne for å tenke nytt, og bygge opp et nytt liv. Jeg har vel ikke vært helt klar for det før nå.

Det er veldig greit å få tilbakemeldinger når man ikke forstår ting klart selv, så tusen takk.-

Håper du har hatt en fin helg :-)

[Gjest Jente31]

Kjenner meg veldig igjen. Det er vel dette som gjer at det er så lett å gå inn i nye destruktive forhold. Husker eg gjekk på "jakt" etter nokon som trengte meg :-)

Heldigvis var eg klar over dette, og jobba bevisst med å fokusere på ting som var kjekke for meg. Eg skreiv dagbok, og fotograferte positive opplevelser som skjedde i løpet av dagen. Dei bilda limte eg i dagboka, slik at eg kunne meditere og spegle meg i mitt sjølvstendige/positive liv.

Det var f.eks. bilde av ein soloppgang, barnet som pusla ferdig eit puslespel, planting av blomsterløk om hausten, ei pynta kake, reparasjon av eit gelender som hadde irritert meg i ti år, fellesskap med venner :-)

Ha ein fin dag :-)

Hei, tusen takk for gode råd og tips:-)

Håper du har hatt en fin helg. Og tusen takk for at du deler nyttige erfaringer med meg. Veldig greit, at noen som har vært igjennom det samme vil gjøre det, for det er ikke altlid lett å forstå selv, hva som skjer.

[Gjest Jente31]

Vil bare si deg noe...helt utenom. Du er flink å skrive, har stor selvinnsikt, det du skriver er interessant og rører folk...for du får alltid mange svar. Kanskje har du en forfatter i magen?

Tusen takk for gode og rørende ord :-) Jeg har alltid likt å skrive, men jeg er nok mye bedre til å uttrykke meg skriftlig enn muntlig, desverre.

Jeg har ett mål: jeg ønsker meg et bedre liv enn jeg har hatt til nå. Det er jeg villig til å jobbe hardt for, og ofre det jeg må for klare det.

Jeg synes det er nyttig med selvinnsikt så lenge det blir fornufting, og ikke usunn grubling.

Ha en fin kveld :-)

[Gjest Jente31]

Umiddelbart etter å ha lest det du skriver, får jeg sterke assosiasjoner til følgende problem. Når man har mye grums i bagasjen fra før (vanskelig barndom/oppvekst osv), er det flere som i stedet for å ta tak i å kjenne på dette, forflytter fokuset over fra sine indre problemer til noe eksternt. Dette døyver fordi ved at man fokuserer mye/kun på problemer utenfor en selv, så brukes energien på det og en slipper å kjenne på smerten en har inni i seg selv i forhold til gamle sår en har fått.

Har du hørt om begrepet medavhengighet? Det jeg også tenker er at i stedet for å kjenne på egne behov (selvtrøst, bearbeiding av egne fortidige vanskelige opplevelser), tar tak i en annen med problemer. Slik havner en lett i relasjoner med problemer som gjør en en bjørnetjeneste, slik som destruktive forhold. Eks. menn som slår, er usympatiske, overfokusert på seg selv, er alkoholiker etc, etc.

Nå når du ikke lenger er i dette destruktive forholdet, kan du ikke lenger forflytte fokuset i den grad til det eksterne i hverdagen. For du lever ikke lenger med denne mannen til dine barn. Så dukker heller din indre bagasje opp. En strategi da kan være å "miste følelsene" og bli tom, fordi smerten blir for stor. Tomheten henger også meget ofte sammen med stort tap av energi, lufta er gått ut av ballongen, som det heter. Dette kan trolig være en reaksjon på at du nå heller ikke strengt tatt lenger MÅ mobilisere enerome ressurser i dagliglivet for å søke å unngå og forebygge vanskelig atferd fra mannen din og dempe han. Når man har presset seg så lenge over tid, som jeg tror du har gjort, vil det være helt naturlig at du ender opp med tomhet og blir deprimert. Når man er deprimert, føler man seg også gjerne tom. Man ser altfor få utveier ut av uføret hvordan skal en klare seg selv og hverdagen/familielivet, hva skal en fylle tiden med, hvordan skal dagene struktureres og få noe som helst mening osv, osv.

Dette VET jeg er et skikkelig synseinnlegg. Det var likevel dette her som falt meg sterkt inn når jeg leste innlegget ditt:)

Om du føler det støtende, bare si ifra. Eller om du føler jeg er "helt på jordet". Eller om det kan være noe sannhetsgehalt i det.

Ønsker deg en fin fredagskveld. Fint at du bruker forumet til å få mer innsikt og gå skrittene videre på veien:)

Klem fra

Tusen takk for et godt innlegg.

Jeg har ikke svart før nå, fordi jeg tok med meg ungene over grensen på fredag og vi lå over på motell. Jeg måtte bare komme bort og gjøre noe annet, fant jeg ut. I dag har jeg vært på jobb.

JEg tror at du har veldig rett i mye av det du skriver. Jeg har tenkt på dette i helgen.

Jeg har lest om begrepet medavhengighet, og kjenner meg så absolutt igjen.

Nå som jeg ikke lenger har noe destruktivt rundt meg.. så blir det tomt. Ja, lufta er gått ut av ballongen - det er akkurat slik jeg føler det også.

Jeg skulle gjort så mye, men det er som om jeg ikke har energi til å gjøre den minste ting. Det er som om jeg bare har "klappet sammen" osv.

Ikke lett å sette ord på dette. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Men jeg syntes innlegget ditt var godt.

Håper du har hatt en fin helg du også :-)

[Gjest Jente31]

Så flott at du ser dette.

Jeg tror følgende senario er velkjent for alle som selger sko, klær, briller, frisyrer eller hva som helst som har med ens utseende å gjøre.

Kunden kommer inn i butikken å erklærer høylytt og bombastisk hvor lei h*n er av det h*n har, og at h*n nå vil ha noe _helt_ nytt. Deretter går vedkommende rett bort til hylla og plukker ned noe som er nesten prikk likt det h*n har på seg.

Det skal litt teft til for å klare å gjøre folk oppmerksomme på hva de nettopp gjorde uten å fornærme dem...

;-)

Du er ekspert på krisehåndtering. Du er ekspert på å leve med udekte behov. Det er i slike roller du er trygg, i den grad det finnes trygghet i noe sånt. Men å leve mer normalt har du kanskje mindre erfaring med.

Det tar som du sier tid å fylle på med noe annet og føle seg hjemme i det. Det tar tid å fylle skapene. Men så lenge du ikke faller for fristelsen å gå ut i søppela å hente tilbake det gamle skrapet, går det bra.

Lance Armstrong, som vant Tour de France 7 ganger, fikk sin sukess etter at kroppen hadde vært helt nedbrutt og utmagret av kreft og han på mange måter ble spådd å ha framtiden bak seg. Mener at jeg en gang leste at han i et intevju fortalte at dette nullpunktet gav ham en mulighet til å svært målrettet bygge kroppen opp for proffsyklisme.

Først og fremst har du mange muligheter. Dernest har du mye jobb og investeringeer å gjøre.

Tenk på noe av det du drømte om å lengtet etter da du fortsatt satt fast i et destruktivt samliv. Prøv å gjør noen av de tingene uten å være alt for redd for at det gode skal forsvinne og/eller at du blir skuffet.

Har man fråsset lenge kan det koste en del neglebitt å bli varm igjen.

mvh

Tusen takk for et godt og velskrevet innlegg. Du er så god ppå skildring, beskrive ting (er det ikke det det heter mon tro..)

Jeg synes det er veldig ok å forstå hva som skjer i denne prosessen, det er da lettere å gå skrittene, og gå videre, tror jeg.

Jeg forstår at skapene er tomme nå, og at det er å tømme de jeg har gjort, dette året. Jeg har ikke tenkt slik på det før nå.

Men jeg forstår også at det vil ta tid å fylle de med noe nytt enn de "identiske skoene" som du skildrer.

Jeg er veldig takknemlig for at dere har vært der og gjort meg opmerksom på ting, også dette ,-)

Hadde det ikke vært for dere, hadde det tidligere her vært fristende å gå ut å hente inn "skrapet" igjen: men jeg gjorde det ikke - jeg henvendte meg hos dere, og det er jeg nå veldig glad for at jeg gjorde.

Jeg føler jeg er sterkere nå.

Og ja, jeg forstår at det vil ta tid å få tilbake varmen når jeg har frosset så lenge som jeg har gjort (faktisk hele livet). Og ja, jeg er ekspert på krisehåndtering og leve med udekte behov også. Men jeg skjønner at det ikke er slik livet skal være. Jeg ser det mer og mer..

Jeg så hvordan Dagfinn Enerly har kommet seg på beina igjen også.. Og - ja, jeg tror at det er mulig for meg også, men at jeg må bruke tiden til hjelp. Du har fått meg til å forstå det.

Tusen takk, håper du har hatt en fin helg.