Peter Pan

[Gjest nissen på lasset]

Jeg har hoppet av utdanniger, byttet retninger, brukt over normert tid på studiene. Jeg har i tillegg isolert meg, så situasjonen min er rar. Ligger litt sånn på etterskudd i forhold til andre. Jeg har liksom ikke tatt ansvar for mitt eget livsløp.

"Jeg har ikke tatt ansvar for mitt eget livsløp."

Du har innsikt her. Du vet hvor feilen ligger, men makter ikke å gjøre noe med det. Hvorfor er du redd for å ta ansvar for ditt eget liv? Hvilke utfordringer vil det medføre?

[Gjest nissen på lasset]

Ja, jeg vil nå fullføre en studieretning snart, som ikke ligger meg nære til hjertet. Jeg har ingen forbedringer i sikte i privatlivet mitt, og mine "karriere"-muligheter er små¨. Kjenner meg litt som en uansvarlig taper. Slik går nå dagene, og det hjelper ikke på humøret.

Ikke se på deg selv som en taper! (Been there, done that...) Prøv å se på hva som er dine sterke sider. Du har jo snart klart å fullføre et studieløp! Ikke lite bare det. (Jeg har ikke klart det.)

Når jeg leser det du skriver ser jeg at jeg selv også har vært en som har sett begrensninger istedet for muligheter. Det er nyttig for meg å se hvor jeg har "vært". Det hjelper kanskje ikke deg, men forhåpentligvis gir det deg håp å se at noen har kommet seg litt opp av suppa. Den jobben jeg har søkt på hadde jeg sansynligvis tenkt "jammen det klarer jeg jo ikke likevel" om før, og dermed gått glipp av en mulighet. Når jeg tenker tilbake er dte MYE jeg har gått glipp av, -pga meg selv-! Det er -jeg- som har forhindret mye moro og lærerikt.

Dette blir visst mye selvterapi også. :-)

Jeg tror du trenger å få litt trygghet rundt deg. Har du noen som kan backe deg litt opp, som gir deg positive vibber?

[Gjest nissen på lasset]

Nei jeg mener ikke personlighetsforstyrrelsen. Jeg bare uttrykker det som et trekk til individet. Jeg er selvopptatt og barnslig. Jeg lever et uansvarlig liv (ikke utsvevende liv, tvert om), og føler meg ikke voksen. Men rar tanke det der.

Ut ifra det du skriver tror jeg ikke du er selvopptatt. Du virker mer opptatt av hva "alle andre" mener er riktig for deg. Problemet er at du graver deg ned i dette (selvmedlidenhet?). I stedet bør du bli -mer- selvopptatt. Sett deg selv i sentrum og finn ut hva som er bra for deg. Ikke hva andre mener er bra. Men hva _du_ mener er bra.

[Gjest Ignatius81]

Ikke se på deg selv som en taper! (Been there, done that...) Prøv å se på hva som er dine sterke sider. Du har jo snart klart å fullføre et studieløp! Ikke lite bare det. (Jeg har ikke klart det.)

Når jeg leser det du skriver ser jeg at jeg selv også har vært en som har sett begrensninger istedet for muligheter. Det er nyttig for meg å se hvor jeg har "vært". Det hjelper kanskje ikke deg, men forhåpentligvis gir det deg håp å se at noen har kommet seg litt opp av suppa. Den jobben jeg har søkt på hadde jeg sansynligvis tenkt "jammen det klarer jeg jo ikke likevel" om før, og dermed gått glipp av en mulighet. Når jeg tenker tilbake er dte MYE jeg har gått glipp av, -pga meg selv-! Det er -jeg- som har forhindret mye moro og lærerikt.

Dette blir visst mye selvterapi også. :-)

Jeg tror du trenger å få litt trygghet rundt deg. Har du noen som kan backe deg litt opp, som gir deg positive vibber?

Det er helt klart dumt å se på seg selv som en taper. Jeg tror man bare bidrar til en selvoppfyllende profeti på den måten. Likevel mesker jeg meg i min egen selvmedlidenhet.

Ingen er så flinke til å legge begrensninger på meg, som meg selv. Jeg prøver å se etter muligheter, men vanskelighetene er å finne reelle muligheter. Det er en ting å begynne å se seg selv i mer fordelaktige situasjoner, noe annet å faktisk gjøre de. Der sliter jeg for øyeblikket.

Det er utrolig viktig å omgi seg med positive mennesker, og ikke minst ta vare på de som er i livet ditt. Det har jeg skjønt de siste årene. De negative må man bare takle, men de takler jeg også bedre etter hvert. På det feltet blir jeg bare mer og mer positiv. Jeg var en liten misantrop tidligere, for å bruke begrepet litt løst. Det tok meg en stund å finne ut at det var en oppskrift på et ensomt liv.

Det virker som om du vet hva jeg skriver om, så det er kult å se at noen kommer seg opp av suppa. :-) Selvterapi funker på en måte det også.

[Gjest Ignatius81]

Hei ignatius! Tror kanskje du føler at andre (familie) forventer seg at du skal etablere deg, gi dem barnebarn osv. Hvilket stjernetegn er du?

Jeg legger vel først og fremst presset på meg selv.

Stjernetegnet mitt er væren. Ikke det at jeg vektlegger slike ting mye, men jeg er egentlig åpen for alt av innspill. :-)

[Gjest Ignatius81]

Ut ifra det du skriver tror jeg ikke du er selvopptatt. Du virker mer opptatt av hva "alle andre" mener er riktig for deg. Problemet er at du graver deg ned i dette (selvmedlidenhet?). I stedet bør du bli -mer- selvopptatt. Sett deg selv i sentrum og finn ut hva som er bra for deg. Ikke hva andre mener er bra. Men hva _du_ mener er bra.

Jeg tror at man er ment for å leve med og for andre mennesker. Jeg orker ikke å fokusere så mye på meg selv mer. Jeg tenker mye på meg selv allerede, uten at jeg blir så fryktelig mye klokere. Hadde jeg hatt muligheten, så skulle jeg gjerne gjort mer for andre mennesker.

[Gjest nissen på lasset]

Jeg tror at man er ment for å leve med og for andre mennesker. Jeg orker ikke å fokusere så mye på meg selv mer. Jeg tenker mye på meg selv allerede, uten at jeg blir så fryktelig mye klokere. Hadde jeg hatt muligheten, så skulle jeg gjerne gjort mer for andre mennesker.

Jeg er usikker på om vi tenker på det samme når vi snakker om at du bør/eller allerede tenke® nok/mer på deg selv. Jeg tror at om vi gjør det som er det beste for oss selv (vår lykke), så blir vi et bedre menneske for andre. Om du har en god dag smitter det som regel over på andre.

Siden du ikke er etablert og snart er ferdig med utdanningen kan du kanskje tenke på om et år i utlandet for en veldedig organisasjon kan være noe? Uansett har du jo mulighet til å være noe for andre i dag også, som f.eks støttekontakt for noen eller være med i en slags visitortjeneste.

[Gjest nissen på lasset]

Det er helt klart dumt å se på seg selv som en taper. Jeg tror man bare bidrar til en selvoppfyllende profeti på den måten. Likevel mesker jeg meg i min egen selvmedlidenhet.

Ingen er så flinke til å legge begrensninger på meg, som meg selv. Jeg prøver å se etter muligheter, men vanskelighetene er å finne reelle muligheter. Det er en ting å begynne å se seg selv i mer fordelaktige situasjoner, noe annet å faktisk gjøre de. Der sliter jeg for øyeblikket.

Det er utrolig viktig å omgi seg med positive mennesker, og ikke minst ta vare på de som er i livet ditt. Det har jeg skjønt de siste årene. De negative må man bare takle, men de takler jeg også bedre etter hvert. På det feltet blir jeg bare mer og mer positiv. Jeg var en liten misantrop tidligere, for å bruke begrepet litt løst. Det tok meg en stund å finne ut at det var en oppskrift på et ensomt liv.

Det virker som om du vet hva jeg skriver om, så det er kult å se at noen kommer seg opp av suppa. :-) Selvterapi funker på en måte det også.

''Ingen er så flinke til å legge begrensninger på meg, som meg selv. Jeg prøver å se etter muligheter, men vanskelighetene er å finne reelle muligheter. Det er en ting å begynne å se seg selv i mer fordelaktige situasjoner, noe annet å faktisk gjøre de. Der sliter jeg for øyeblikket. ''

Vanskelighetene er å finne reelle muligheter sier du. Om du tenker deg litt om så ser du reelle muligheter hver dag. Mulighetene trenger ikke være så store ting. Jeg har forstått det sånn at du er ganske ensom (om jeg husker riktig), og fra å sitte alene til å komme seg ut er det store steg og _mange_ muligheter, _men_ det trenger ikke være å få en ny venn med en gang. Som du ser legger du allerede her begrensninger på deg selv.

Det aller vanskeligste er å gå fra tanke til handling. Tenk smått så blir det litt lettere.

[Gjest Ignatius81]

''Ingen er så flinke til å legge begrensninger på meg, som meg selv. Jeg prøver å se etter muligheter, men vanskelighetene er å finne reelle muligheter. Det er en ting å begynne å se seg selv i mer fordelaktige situasjoner, noe annet å faktisk gjøre de. Der sliter jeg for øyeblikket. ''

Vanskelighetene er å finne reelle muligheter sier du. Om du tenker deg litt om så ser du reelle muligheter hver dag. Mulighetene trenger ikke være så store ting. Jeg har forstått det sånn at du er ganske ensom (om jeg husker riktig), og fra å sitte alene til å komme seg ut er det store steg og _mange_ muligheter, _men_ det trenger ikke være å få en ny venn med en gang. Som du ser legger du allerede her begrensninger på deg selv.

Det aller vanskeligste er å gå fra tanke til handling. Tenk smått så blir det litt lettere.

Problemet mitt er at jeg har litt for ofte kjent meg ensom. Det har gjort meg litt tynnhudet.

Ensomhet som et begrep er vanskelig å definere tror jeg. Jeg liker godt Brita Nilssons modell for ensomhet. Hun ar lagd en slags modell for ensomhet. Hun jobbet med alvorlige psykiatriske kasuser, men jeg syns hennes modell er veldig allmen:

Modellen polariserer ensomhet som helse og ensomhet som lidelse. Hver av disse har tre nivåer.

I ensomhet som helse er første nivå knyttet både til noe godt og vondt, gjerne knyttet til savn og lengsel, men også håp. Neste nivå innebærer en erkjennelse av ensomhetens betydning i det menneskelige fellesskapet. Her finner man en gradvis erkjennelse av livslidelsen. I siste nivå erkjennes ensomhetens betydning for selvets autonomi.

I ensomhet som lidelse er første nivå knyttet til ubehag. Her finner man normalangsten, hvor mange søker "massen" for å få avkobling – det Nilsson kaller en "lengsel i trengsel". I neste nivå oppleves ensomheten som smerte, man finner en bevisst eller ubevisst flukt bort fra normalangsten. I siste nivå ytrer ensomheten seg som en opplevelse av dyp forlatthet, man føler seg gudsforlatt, ulykkelig. Man avskjærer seg fra fellesskapet, og kan risikere en alvorlig psykisk lidelse.

Jeg er på det siste nivået. Derfor sliter jeg.

Jeg prøver å tenke smått. Problemet er at jeg da som oftest går bort ifra det å reflektere over min egen situasjon. Jeg lærer å avkoble angsten, men grublingen kommer tilbake. Jeg mener nå følelsen av ensomhet, jeg er ikke såpass borte at jeg ikke fungerer i daglig livet. I gamle dager hadde jeg sikkert blitt diagnostisert som en melankoliker.