redd

[ung mamma!:)]

Jeg er en jente på 26 år med en sønn 7 år.Er så redd for at jeg skal utvikle depresjon, det er mange som har hatt det i min familie.Jeg har alltid vært veldig glad og fornøyd, og hvis jeg var lei meg, greide jeg alltid å "skjerpe meg" til å tenke positivt å bli glad igjen. Sånn har det ikke vært de siste månedene, jeg har en ekkel følelse i magen,føler meg trist og orker ingenting,og er ofte svimmel og har hodepine.har begynt å trøstespise og lagt på meg noen kilo,og begynner å mislike å være ute blandt folk.

Jeg vet noen av grunnene til at jeg føler sånn tror jeg bekymrer meg veldig for følgende:

Jeg begynnte i høst å studere(omskolerer meg) men jeg får ikke overgangsstønad lengre så jeg kommer til å sitte igjen med ett kjempe studielån når jeg er ferdig, jeg og sønnen min har akkurat flyttet til en ny plass, sønnen min har ikke byttet skole enda men han skal i neste måned.Jeg syns det er utrolig vanskelig å bli kjendt med folk, foreldrene til de andre syv-åringene på skolen nærmer seg og er rundt 40 år, og jeg tenker at de syns jeg er altfor ung til at de gidder å snakke med meg, jeg har tatt intiativet flere ganger men de gjør det ikke igjen:(

og så har det seg sånn at jeg har vært kjæreste med en mann i ett år nå han har problemer med sinnet og fyker opp for den minste ting, han kritiserer meg og sier jeg bør gjøre litt mer for utseende mitt,jeg vet at jeg får dårlig selvtillit av han men jeg klarer ikke å gjøre det slutt:(

Alle disse tingene tror jeg er mye av grunnen til at jeg er så lei meg men jeg er redd for at det skal utvikle seg å bli værre, jeg har taklet alle sånne ting før, men nå er det akkurat som det sier stopp:(hva kan jeg gjøre for å få opp humøret?

[multippel]

Kjenner meg igjen i det å være ung mamma selv om jeg ikke var like ung som deg da jeg fikk barn. jeg var 22 år da jeg fikk mitt første barn, men det er jo faktisk ungt idag og alle de andre foreldrene var eldre enn meg.

Han kjæresten din gjør meg mest bekymret av det du skriver.

[Gjest megogmeg]

Heisann

Ut i fra hva du skriver forstår jeg jo hvorfor du er lei deg. Du er i en ny livssituasjon, økonomiske forandringer som gjør ting utryggt og i tillegg en kjæreste som ikke virker som en person som gjør dette bedre, snarere verre.

Men du må skille mellom og være sliten og lei seg og være deprimert. Vi mennesker går igjennom faser i livet hvor vi opplever slike ting du gjør nå følelsesmessig. Det er faktisk menneskelig og veldig slitsomt. Prøv og ikke frykte en depresjon. Hvis du skulle komme dit er ikke det verdens undergang. Men frykten for det kan ødelegge mye av livskvaliteten din.

Jeg synes ikke kjæresten din høres ut som en person som trekker deg i riktig retning, men du må selvsagt selv bestemme om du skal la han få lov til og behandle deg slik. Du forstår sikkert at dette neppe blir bedre, når han etter så kort tid viser dårlige sider av seg selv. Han vil nok kanskje være den som driver deg mot et dårlig selvbilde og du vil bli mer og mer lei deg.

En kjæreste skal være omsorgsfull og støttende, ikke nedlatende og kritiserende!

Men du må i deg selv finne svaret på hvilke forandringer som kan gjøres for at livet ditt skal bli bedre.

Hva med en fritidsaktivitet hvor du kan treffe og bli kjent med andre. Det behøver jo ikke være flere ganger i uken, men en gang i blant. Det er i hvertfall en fin møte og bli kjent med andre på

[org]

Jeg må bare si at jeg tror _helt_, _helt_ sikkert at de andre foreldrene vil snakke med deg!

Jeg er jo rundt dem som er ca 40 (hmmm - begynner å føle meg gammel...) - og har naturligvis ingenting imot yngre eller eldre folk.

Kanskje kan skolen hjelpe dere litt, med å igangsette sosiale aktiviteter for klassen og foreldrene? Det kunne jo også hjulpet ditt barn inn i klassemiljøet.

[mariaflyfly]

Kjenner meg igjen i det å være ung mamma selv om jeg ikke var like ung som deg da jeg fikk barn. jeg var 22 år da jeg fikk mitt første barn, men det er jo faktisk ungt idag og alle de andre foreldrene var eldre enn meg.

Han kjæresten din gjør meg mest bekymret av det du skriver.

Samme her.

(jeg var forresten 23 da jeg fikk førstemann og har alltid vært yngst av mammaene i klassen / barnehagen).