Efexor

[Helmi]

Jeg har gått på Efexor depot 150mg en god stund nå...i tre år tenker jeg. I begynnelsen av sommeren opplevde jeg endelig at depresjonen lettet noe. Men nå har jeg havnet langt ned igjen - så deprimert har jeg ikke vært på lenge lenge... i tillegg har jeg mer angst enn noensinne.

Tidligere har jeg prøvd Zoloft som ga meg masse bivirkninger. Så gikk jeg over til Cipramil uten særlig effekt. Til slutt Efexor. Jeg har bedt om ny vurdering av mine medisiner på DPS... men nå har jeg skjønt at å avlsutte Efexor-behandling er nærmest umulig? Stemmer det? Er det slik at jeg må trappe helt ned (og bli enda mer seprimert) før jeg kan prøve noe annet?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det mest nærliggende må være å øke dosen til 225 mg.

[Helmi]

Det mest nærliggende må være å øke dosen til 225 mg.

Takk for svar

Men er det altså slik at nedtrapping av Efexor er umulig? Er det snakk om et "livslangt forhold"? Skulle jo helst kunnet se fram til et liv uten AD.

[Gjest fornøyd med Efexor]

Takk for svar

Men er det altså slik at nedtrapping av Efexor er umulig? Er det snakk om et "livslangt forhold"? Skulle jo helst kunnet se fram til et liv uten AD.

Det er slett ikke umulig. Jeg torde nesten ikke starte på Efexor etter all skrekkpropagandaen, men er glad jeg gjorde det. God virkning, nesten ingen bivirkninger, og nedtrappingen gikk helt greit. Helt på slutten, da jeg tror jeg gikk ut av "steady state", var jeg veeeeldig trett noen morgener, det var alt.

Alt i alt et utmerket medikament for meg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for svar

Men er det altså slik at nedtrapping av Efexor er umulig? Er det snakk om et "livslangt forhold"? Skulle jo helst kunnet se fram til et liv uten AD.

Livslangt vet jeg ikke. Mange trenger det.

Det kan uansett ikke være tiden for nedtrapping nå når du har blitt verre.

[Gjest ikke umulig det]

Takk for svar

Men er det altså slik at nedtrapping av Efexor er umulig? Er det snakk om et "livslangt forhold"? Skulle jo helst kunnet se fram til et liv uten AD.

Det er slett ikke umulig å seponere efexor på generell basis. Jeg syntes det var vanskelig, og måtte bruke tid, men det går bra for mange av oss.

Bruk tid. Og det gikk over for min del, bivirkningene. Men efexor er nok ikke den letteste.

[Gjest har klart det]

Takk for svar

Men er det altså slik at nedtrapping av Efexor er umulig? Er det snakk om et "livslangt forhold"? Skulle jo helst kunnet se fram til et liv uten AD.

JEg klarte helt fint å trappe ned Effexor:)Det er ikke umulig. Nå bruerjeg cipralex istedet.

[Helmi]

Det mest nærliggende må være å øke dosen til 225 mg.

225 mg høres skremmende mye ut... enda lenger vei mot medisinfrihet, for å si det sånn...

[Gjest Jente31]

225 mg høres skremmende mye ut... enda lenger vei mot medisinfrihet, for å si det sånn...

Hei Helmi, jeg vet ikke hvorfor du tenker på medisinfrihet, men jeg vil gjerne dele min erfaring med deg..

Jeg brukte Efexor 150 mg siden 2003 og økte i fjor til 225 mg. Jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, det hjalp.

Jeg er ikke særlig glad i medisiner. Jeg vil helst slippe, men slik jeg ser det, må man noen ganger velge; et nedstemt (deprimert) liv uten AD eller et bedre liv med AD..

Akkurat som når jeg tar medisiner mot migrene - heller det (og være sløv der og da) enn å kjenne på smertene og dunke hodet i veggen pga smertene.

Jeg har ingenting imot å bruke AD hele livet så lenge den hjelper. I følge legen som skrev den ut til meg, er det ikke farlig å bruke den hele livet heller.

Jeg personlig har det mye bedre med AD enn uten - jeg har innsett at depresjon er en sykdom jeg ikke har valgt å få, og at jeg trenger medisinen for å få en bedre livskvalitet (akkurat som f.eks en med en somatisk sykdom som trenger medisiner for å fungere).

Men dette er meg, og jeg vet ikke om du vil ha noe nytte av min erfaring. Uansett håper jeg du finner ut av det og en løsning som passer deg, for å være deprimert er ikke gøy.

*Klem*

[Gjest slik ser jeg det]

225 mg høres skremmende mye ut... enda lenger vei mot medisinfrihet, for å si det sånn...

Jeg synes ikke du trenger å se på det slik, at å øke dosen er en lenger vei mot medisinfrihet. Målet er vel et bedre liv. Og jo fortere du får bukt med depresjonen og kan få det bedre, jo nærmere er du vel egentlig både en medisinfri tilværelse fordi du ikke trenger noe.

Men målet er vel å ha det bra. Ikke være medisinfri for enhver pris. Selv om ingen av oss liker å gå på medisiner.

[hidi, the scorpion]

Jeg synes ikke du trenger å se på det slik, at å øke dosen er en lenger vei mot medisinfrihet. Målet er vel et bedre liv. Og jo fortere du får bukt med depresjonen og kan få det bedre, jo nærmere er du vel egentlig både en medisinfri tilværelse fordi du ikke trenger noe.

Men målet er vel å ha det bra. Ikke være medisinfri for enhver pris. Selv om ingen av oss liker å gå på medisiner.

Helt enig med deg!

[Helmi]

Hei Helmi, jeg vet ikke hvorfor du tenker på medisinfrihet, men jeg vil gjerne dele min erfaring med deg..

Jeg brukte Efexor 150 mg siden 2003 og økte i fjor til 225 mg. Jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, det hjalp.

Jeg er ikke særlig glad i medisiner. Jeg vil helst slippe, men slik jeg ser det, må man noen ganger velge; et nedstemt (deprimert) liv uten AD eller et bedre liv med AD..

Akkurat som når jeg tar medisiner mot migrene - heller det (og være sløv der og da) enn å kjenne på smertene og dunke hodet i veggen pga smertene.

Jeg har ingenting imot å bruke AD hele livet så lenge den hjelper. I følge legen som skrev den ut til meg, er det ikke farlig å bruke den hele livet heller.

Jeg personlig har det mye bedre med AD enn uten - jeg har innsett at depresjon er en sykdom jeg ikke har valgt å få, og at jeg trenger medisinen for å få en bedre livskvalitet (akkurat som f.eks en med en somatisk sykdom som trenger medisiner for å fungere).

Men dette er meg, og jeg vet ikke om du vil ha noe nytte av min erfaring. Uansett håper jeg du finner ut av det og en løsning som passer deg, for å være deprimert er ikke gøy.

*Klem*

jeg er jo så enig med deg Føles bare som et nederlag å evt. øke dosen siden livet mitt har vært bittelittegrann lettere den siste tiden - før denne gedigne nedturen jeg har havnet i nå. Dette blir liksom det motsatte av det jeg tenkte på bare for noen uker siden.

Men men, helt enig...et lettere liv med AD er å foretrekke framfor et deprimert liv - for dette jeg er i nå, er nesten ikke til å holde ut...

[Helmi]

Jeg synes ikke du trenger å se på det slik, at å øke dosen er en lenger vei mot medisinfrihet. Målet er vel et bedre liv. Og jo fortere du får bukt med depresjonen og kan få det bedre, jo nærmere er du vel egentlig både en medisinfri tilværelse fordi du ikke trenger noe.

Men målet er vel å ha det bra. Ikke være medisinfri for enhver pris. Selv om ingen av oss liker å gå på medisiner.

Du har helt rett og jeg er jo egentlig enig

[Gjest Jente31]

jeg er jo så enig med deg Føles bare som et nederlag å evt. øke dosen siden livet mitt har vært bittelittegrann lettere den siste tiden - før denne gedigne nedturen jeg har havnet i nå. Dette blir liksom det motsatte av det jeg tenkte på bare for noen uker siden.

Men men, helt enig...et lettere liv med AD er å foretrekke framfor et deprimert liv - for dette jeg er i nå, er nesten ikke til å holde ut...

''Føles bare som et nederlag å evt. øke dosen siden livet mitt har vært bittelittegrann lettere den siste tiden - før denne gedigne nedturen jeg har havnet i nå. ''

Forstår deg. Men er denne nedturen noe du har valgt selv..?

Jeg antar at siden du har brukt Efexor i tre år, har den hjulpet deg?

Du må iallefall ikke trappe ned nå..

Hvis det du er inne i nå, er uutholdelig, ville jeg heller ha økt til 225 mg om jeg var deg.. Min erfaring er iallefall god.

Og ikke tenke på å andre typer medisiner. Som nhd sa til meg; "newer sell å winning horse". Et godt poeng.

Håper du finner ut av det :-)