Nekter å reise til far

[Gjest bronce]

Problemstillingen er slik: Jeg og far er blitt enige om at tenåringen på 15 år trenger, og skal ha samvær med far/stemor/søsken regelmessig, tenåringen har i samarbeid med oss fått bestemme hvor ofte det skal være. Nå er tenåringen i opprør mot far og stemor av forskjellige grunner, noe av dette skjønner jeg godt, noe er jeg usikker på, men i diskusjonssammengheng mener tenåringen at far er nedlatende. Jeg skjønner at det føles slik, har diskutert med han selv, men jeg tror ikke han mener å være slem - tror det er en slags forsvarsmekanisme. Far sier han ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen. Far sa meget klart i fra til tenåringen i går at samvær skulle gjennomføres til helgen etter avtale, ferdig med det, meget bestemt. Tenåringen vil ikke reise til far, mener det blir en ubehagelig helg der konflikter skal tas opp og gruer seg til det, sier at h*n ikke blir å sette seg på toget. Så hva da? Det er ett av to: - Vi kan si at tenåringen slipper samvær til ting har roet seg. - Vi kan si at tenåringen MÅ reise og risikere at h*n ikke setter seg på toget. Uansett så vil vi vell miste litt av vår autoritet som forelder, en grense blir trått over og tenåringen "vinner" hvis man kan si det slik. Jeg er veldig usikker, vet at tenåringen trenger pappan sin og har vondt i seg på grunn av konflikten og vil derfor at dette blir ryddet opp i - samtidig kjenner jeg på den vonde følelsen av å bli sendt avgårde alene til en far og stemor som sammen skal ta opp ubehagelighetene - blir jo 2 mot 1. Tilleggsinfo:Tenåringen har en sårbar personlighet, har slitt med å stå opp for seg selv og si ifra, far flyttet fra byen, og har ikke tid til å gå med på tenåringens ønske om litt samvær alene(noen timer)avogtil, tenåringen går hos BUP pga tidligere mobbing og min og fars konfliktfylte relasjon (dette har vi rettet på). BUP sier tenåringen har liten selvtillit og føler er alt for stort ansvar for alle rundt seg og deres ve og vel.

[minog]

Enn om dere gjennomfører rollespill hvor han øver seg på å stå opp for seg selv og du spiller far (eller en litt overlegen nedlatende person) og så tar dere en gjennomgang av konfliktene han har med far. Du kan hjelpe han med å finne ord. Så kanskje han skjønner at far har rett i noe, men ikke i alt.

Og så kan du bekrefte fars kjærlighet, at han har fars kjærlighet og at det er derfor far vil at han skal være sammen med han.

[multippel]

"BUP sier tenåringen har liten selvtillit og føler er alt for stort ansvar for alle rundt seg og deres ve og vel."

kanskje er det viktig at tenåringen får lov til å bestemme litt selv nå h*n er såpass gammel? Særlig med hensyn til det siste du skrev. Det er mulig h*n trenger å få lov til å øve seg på grensesetting for seg selv. Min 16 åring bestemmer selv om hun vil reise til far. De pleier ofte heller å møtes til kaffe andre steder og utenom samværstid. Far er ikke helt fornøyd med det, og jeg vet han presser litt. men samvær skal være for barnas del ikke for foreldrene! Synes jeg. Min samboer har en sønn på 14 år han bestemmer også selv nå siden foreldre ikke er det viktigste i verden når man er i den alderen. Man har venner og kjærester og ett helt liv utenom. Hadde det dreid seg om yngre barn hadde jeg sett anderledes på det.