samlivstrøbbel

[Gjest ikke nå nei]

Jeg skrev dette innlegget på forum for samliv, og fikk mye støtte. Med da skrev jeg ingenting om at mannen min har slitt med depresjoner. I lys av det ber jeg dere med erfaring fra depresjon svare meg på det samme, hvis dere orker.....

Er jeg en kravstor kone?

Jeg vil gjerne: slippe å gjøre alt husarbeidet alene og uten at noen ser det, slippe å handle det meste alene, slippe å være den som alltid passer på at ungene gjør leksene og slippe å være den eneste som følger opp andre beskjeder fra skolen. Jeg vil av og til bli servert mat for, blit tatt med på kino en gang i blant, av og til ønsker jeg at det er han som tar initiativet til å gjøre noe hyggelig. I tillegg skulle jeg ønske at vi kunne ha felles ansvar for klesvasken. Det hadde vært supert om han lagde middag til familien og fikk alle samlet rundt bordet (på hans initiativ) noen ganger innimellom.

Jeg er sliten jeg. I dag fikk jeg alt dette ut på en familierådgivningstime, og nå sitter jeg med en ekkel klump i magen om at det er jeg som er for kravstor, og at jeg bare gjorde vondt værre. Så jo at mannen følte seg utilstrekkelig og ble lei seg. Er dette her mulig å endre på i det hele tatt? Er jeg slem som tok dette opp på møtet? Har prøvd å ta det opp før, men han bare går, og synes jeg er hysterisk. Jeg synes jeg fortjener å bli behandlet bedre enn dette......

Trist!

[frosken]

Dersom det er dette du går og tenker på, så var det klokt å ta det opp i terapisituasjonen. Men det er kanskje også greit at du har en litt uggen følelse i etterkant, fordi det kan jo være at du forventer mer av mannen din enn han fikser på det nåværende tidspunktet.

Forøvrig synes jeg det er en gjenganger i mange familier at den ene parten gjerne vil at den andre skal stille mer opp , men at tingene skal gjøres på den måten den mest initiativrike mener er riktig :-) Slike forventninger/ønske om kontroll kan få noen og enhver til å bli litt opposisjonell...

[Gjest ikke nå nei]

Dersom det er dette du går og tenker på, så var det klokt å ta det opp i terapisituasjonen. Men det er kanskje også greit at du har en litt uggen følelse i etterkant, fordi det kan jo være at du forventer mer av mannen din enn han fikser på det nåværende tidspunktet.

Forøvrig synes jeg det er en gjenganger i mange familier at den ene parten gjerne vil at den andre skal stille mer opp , men at tingene skal gjøres på den måten den mest initiativrike mener er riktig :-) Slike forventninger/ønske om kontroll kan få noen og enhver til å bli litt opposisjonell...

Ja, jeg ser den der (det med at alt må gjøres på en bestemt måte). Men jeg føler faktisk ikke at jeg er der. Det kan jo hende mannen min synes det, men han har ikke sagt noe om det. Han sier imidlertid at jeg "bare kritiserer". Og det stemmer jo til en viss grad.

Det er det med sykdommen som er så vanskelig, for jeg vet ikke egentlig hva han orker/klarer. Og hvis han orker så lite som han gjør nå, så vet ikke jeg om jeg orker! Hvis du skjønner....Jeg sliter meg jo ut, jeg også....

[frosken]

Ja, jeg ser den der (det med at alt må gjøres på en bestemt måte). Men jeg føler faktisk ikke at jeg er der. Det kan jo hende mannen min synes det, men han har ikke sagt noe om det. Han sier imidlertid at jeg "bare kritiserer". Og det stemmer jo til en viss grad.

Det er det med sykdommen som er så vanskelig, for jeg vet ikke egentlig hva han orker/klarer. Og hvis han orker så lite som han gjør nå, så vet ikke jeg om jeg orker! Hvis du skjønner....Jeg sliter meg jo ut, jeg også....

Det er trist at ting gikk så langt før han fikk behandling, slik at relasjonen mellom dere var rukket å bli såpass dårlig før man skjønte hva som forårsaket en del av vanskene. Dermed har ikke du noe særlig å gå på nå i denne fasen hvor det kan virke som om han fortsatt ikke har kommet seg?

Går det an å lage konkrete avtaler mht hva han skal gjøre og hva du skal gjøre? (Nå tenkte jeg på husarbeid og oppfølgening av unger - ikke på det som handler om bare dere to.)

Ville det hjelpe om han f.eks tok seg av klesvask, mens du tok "resten"? Om han leste med den eldste, mens du fulgte opp resten av leksene?

Hvis man har lite initiativ, så kan det ofte være enklere å følge opp konkrete ting enn å skulle være "tilstedeværende" hele tiden.

Jeg har lyst til å presisere at jeg ikke mener at det er galt at du sier hvordan du føler ting, selv om han blir trist av det. Dere er to - og dine følelser er også viktige. Men dersom han fortsatt er deprimert, tror jeg du må regne med at det vil ta tid før han igjen fullt ut ser behovet for ting som skal gjøres hjemme samt følger opp det .

Håper dere får en god førjulstid :-)