avslutte terapien

[jane27]

Jeg er ei jente som har gått til psykologen min i 6 år nå. jeg har diagnosene emosjonell ustabil og avhengig personlighetsforstyrrelse, tilbakevendte depresjoner og angst.

Nå på mandag sa psykologen til meg at vi må avslutte behandlingen før jul, hun mener at jeg har så god selvinnsikt, og jeg har kontakt med psykiatisk hjemme sykepleier og lege.

Så sier hun at jeg har komt meg godt gjennom desse årene.

Det stemmer jo det, men jeg føler at jeg fortsatt trenger psykologisk hjelp.

Jeg skal begynne å¨jobbe via attføring nå i november og jeg har ikke vært i noe jobb situasjon på mange år pga psyken min.

Jeg jobber hardt med meg selv, men når jeg opplever en uventet krise, så faller jeg helt ned, og da har jeg det jævligt. og jeg kan ikke prate med andre enn psykologen min, om hvordan jeg har det, jeg får ikke den hjelper hos legen og sykepleieren min, som jeg får hos psykologen.

Nå er jeg redd for å bli dårlig igjen, redd for å falle så langt ned og at jeg vil prøve å ta livet mitt igjen.

Jeg var hos legen i dag, og forklarte situasjonen min, og det at jeg har brukt lamictal i noen år, men har fått så mye utslett nå, som plager meg veldig.

har fått allergimedisin nå for utslett og kløen, så skal jeg trappe ned sakte med lamictalen. legen skal nå henvise meg til psykiater, ang medisinen, og videre hjelp med psykolog. psykologen min er i nabokomunen, så jeg håper å få begynne hos ny psykolog i komunen min.

jeg er så redd for å ikke få hjelp, og at det vil gå rett ned med meg. er jeg virkelig nødt til å bli så dårlig igjen for å få hjelp igjen?

Da er de 6 årene hos psykologen min bortkastet da. ?

nei jeg ser mørkt på alt nå. hva er vitsen med å kjempe lenger?

Legen sa og at hvis jeg sluttet med lamictal, så kunne jeg bli veldig dårlig. men og hvis jeg trappet ned på den for fort.

bruker og efexor. og de medisinene utfyller visst hverandre godt.

Nei hva skal jeg gjøre? noen råd?

[Gjest fnugget]

Vet ikke om jeg har noe godt råd å gi deg jeg. Men jeg synes det er merkelig av psykologen din å avslutte terapien før du føler at du kan stå på egne ben. Noe som heter at "man kan leie hesten til tjernet, men drikke må den selv". Det er greit nok det, men i ditt tilfelle så mener jeg at du bør få videre oppfølging.

Har du diskutert dette med psykologen din? Kan du i tilfelle få til en ordning at du kan gå hos henne til du får komme til hos en ny psykolog? I og med at du er så sårbar for tilbakefall, så burde dette være grunn nok. Håper det ordner seg med deg og lykke til!

[frosken]

Hva var psykologens begrunnelse for at dere må avslutte til jul? Var det hennes arbeidssituasjon som umuliggjorde videre behandling, eller mener hun at det er på tide å avslutte?

Det er nærliggende å tro at du kanskje aldri vil være enig i at det er på tide å slutte hos en behandler du har blitt så knyttet til. Synes imidlertid at to måneders avslutningsperiode er noe kort etter en så langvarig behandling, så dersom psykologen har mulighet til det, så synes jeg det burde blitt brukt en noe lengre periode på avslutningen.

Å skulle slutte i terapi kan oppleves som truende, men i etterkant kan det også oppleves som ganske frigjørende.

Snakk med psykologen om dette, og spør om det er mulig å bruke litt lenger tid på avslutningen.

[multippel]

Jeg ville tatt opp dette med psykologen din. Det at du ikke selv føler at du er klar bør vel tillegges vekt?

Kanskje er det en annen form for hjelp du trenger også?

Hvis situasjonen er slik at du har jobbet intenst med deg over så mange år og fått en type selverkjennelse og innsikt så er det kanskje ikke mer av det du trenger med noe støtte i en fase hvor du kanskje skal gjøre noen forandringer i livet ditt.

Hva er planene fremover?

Hvis du tenker deg videre i skole/jobb så kan det være at du kanskje trenger å bli litt emosjonelt holdt en periode? Så du føler deg trygg.

Dette syns jeg du bør diskutere med psykologen, hvordan overgangen bør være.

Som frosken sier så kan det være deilig å slutte i terapi også. Jeg gikk i terapi i 6 år selv. men jeg sluttet av meg selv da jeg følte at det ikke gav noen fremgang mer, dessuten hadde jeg ikke rom til å jobbe med meg selv lenger. Jeg måtte ordne så mye i det private. Men helt i orden å forlate noe som ikke lenger førte meg fremover. Ser i ettertid at jeg heller ikke er helt på beina ennå, men nå prøver jeg andre veier.

Ønsker deg lykke til:-)

[jane27]

Vet ikke om jeg har noe godt råd å gi deg jeg. Men jeg synes det er merkelig av psykologen din å avslutte terapien før du føler at du kan stå på egne ben. Noe som heter at "man kan leie hesten til tjernet, men drikke må den selv". Det er greit nok det, men i ditt tilfelle så mener jeg at du bør få videre oppfølging.

Har du diskutert dette med psykologen din? Kan du i tilfelle få til en ordning at du kan gå hos henne til du får komme til hos en ny psykolog? I og med at du er så sårbar for tilbakefall, så burde dette være grunn nok. Håper det ordner seg med deg og lykke til!

hei takker for positive svar:)

Jeg skal snakke med psykologen min igjen om dette, for hun hjelper meg, til å hjelpe meg selv, jeg er blitt mer selvstendig, og jeg er bedre, men jeg er ikke bra nok ennå mener jeg.

jeg får dessuten god hjelp av hun, og jeg har ikke problem med å kunne bytte psykolog heller, så lenge jeg får psykolog hjelp.

Psykologen begrunnet med at jeg er blitt mye bedre, har god selvinnsikt, har lege og psykiatisk sykepleier, skal begynne å jobbe litt på attføring. og det at de har stor pågang av pasienter som trenger hjelp, de har stort press på seg, og liten kapasitet. hun sa jo det at jeg kan jo ikke gå der resten av livet, men det vet jeg jo selv at jeg ikke skal, men jeg vet at jeg fortsatt har behov for videre behandling..

Det virker som hun er bestemt på at jeg må slutte, men syns hun kunne vente til dette til jeg har blitt enda tryggere, og komt så langt at jeg klarer å jobbe litt, og jeg er enda sterkere psykisk.

Men i går henviste legen min til psykiater for vurdering av medisinen jeg trapper ned på, og ny medisin som kan hjelpe meg med å holde meg stabil.

jeg skal og vurderes om jeg skal begynne med psykolog eller psykiater behandling der.

Og jeg mener at jeg trenger det.

Håper bare at de tar meg på alvor, legen min tar meg alvorlig, og sier at hvis jeg føler at jeg trenger mer hjelp, så må jeg få det. håper bare det.

Jeg er så uheldig å har samensatte problemer, som er helt fra barndommen, som er så dypt nedliggenede i personligheten min, er vanskelig å komme seg ut av det, men jeg jobber hardt med meg selv.

for 1 år siden klarte jeg å ta lappen på bil, det var en enorm seier for meg, hadde ikke trodd at jeg skulle klare det.

Nei jeg får se hvordan dette går.

men jeg har jo hatt utbytte av behandlingen hele tiden, så jeg mener at jeg trenger videre behandling for å bli friskere.

[multippel]

hei takker for positive svar:)

Jeg skal snakke med psykologen min igjen om dette, for hun hjelper meg, til å hjelpe meg selv, jeg er blitt mer selvstendig, og jeg er bedre, men jeg er ikke bra nok ennå mener jeg.

jeg får dessuten god hjelp av hun, og jeg har ikke problem med å kunne bytte psykolog heller, så lenge jeg får psykolog hjelp.

Psykologen begrunnet med at jeg er blitt mye bedre, har god selvinnsikt, har lege og psykiatisk sykepleier, skal begynne å jobbe litt på attføring. og det at de har stor pågang av pasienter som trenger hjelp, de har stort press på seg, og liten kapasitet. hun sa jo det at jeg kan jo ikke gå der resten av livet, men det vet jeg jo selv at jeg ikke skal, men jeg vet at jeg fortsatt har behov for videre behandling..

Det virker som hun er bestemt på at jeg må slutte, men syns hun kunne vente til dette til jeg har blitt enda tryggere, og komt så langt at jeg klarer å jobbe litt, og jeg er enda sterkere psykisk.

Men i går henviste legen min til psykiater for vurdering av medisinen jeg trapper ned på, og ny medisin som kan hjelpe meg med å holde meg stabil.

jeg skal og vurderes om jeg skal begynne med psykolog eller psykiater behandling der.

Og jeg mener at jeg trenger det.

Håper bare at de tar meg på alvor, legen min tar meg alvorlig, og sier at hvis jeg føler at jeg trenger mer hjelp, så må jeg få det. håper bare det.

Jeg er så uheldig å har samensatte problemer, som er helt fra barndommen, som er så dypt nedliggenede i personligheten min, er vanskelig å komme seg ut av det, men jeg jobber hardt med meg selv.

for 1 år siden klarte jeg å ta lappen på bil, det var en enorm seier for meg, hadde ikke trodd at jeg skulle klare det.

Nei jeg får se hvordan dette går.

men jeg har jo hatt utbytte av behandlingen hele tiden, så jeg mener at jeg trenger videre behandling for å bli friskere.

Da håper jeg dere får sydd isammen ett opplegg videre.

Så bra at du har en lege som tar deg alvorlig!

Kanskje er det flere mestringsopplevelser du trenger? Som lappen du snakket om. Det er ikke lett å stå på egne bein før man vet at man faktisk står. Uansett bakgrunn tenker jeg:-)

Syns du høres ut som en med bein i nesa som virkelig gjør det som skal til for å komme deg videre. det står det respekt av!

At det er stort påtrykk i psykiatrien syns jeg vi som pasienter skal få slippe å tenke på!

Det er nok av oss som trekker oss da:-) Selv om man trenger hjelp. At andre har det værre er også ett argument jeg har liten sansen for.

Men det høres jo ut som om dere kan få til noe fornuftig.

Hva med å bli mer målrettet? Hva ønsker man å oppnå og hvordan? Jeg bare tenker høyt:-)

[jane27]

Da håper jeg dere får sydd isammen ett opplegg videre.

Så bra at du har en lege som tar deg alvorlig!

Kanskje er det flere mestringsopplevelser du trenger? Som lappen du snakket om. Det er ikke lett å stå på egne bein før man vet at man faktisk står. Uansett bakgrunn tenker jeg:-)

Syns du høres ut som en med bein i nesa som virkelig gjør det som skal til for å komme deg videre. det står det respekt av!

At det er stort påtrykk i psykiatrien syns jeg vi som pasienter skal få slippe å tenke på!

Det er nok av oss som trekker oss da:-) Selv om man trenger hjelp. At andre har det værre er også ett argument jeg har liten sansen for.

Men det høres jo ut som om dere kan få til noe fornuftig.

Hva med å bli mer målrettet? Hva ønsker man å oppnå og hvordan? Jeg bare tenker høyt:-)

Hei du multippel.

Det er koselig å lese at andre bryr seg, det setter jeg veldig stor pris på.

Jeg har tenkt mye på det med å målsette meg ting, ha noen mål som jeg kan jobbe mot. og jeg har jo det egentlig, men jeg skulle kanskje hatt andre mål på en litt annerledes måte. jeg har jo et mål om å bli friskere, vet ikke om jeg vil bli helt frisk, men iallefall mye bedre enn jeg er i dag. jeg har og mål for å utvikle meg og kunne klare å kunne fungere i en vanlig betalt jobb, som jeg kan trives med, og få en litt mer levelig økonomi.

Ellers vet jeg ikke hva annet, jeg har problemer med å få kontakt med folk, å få gode venner. det er ikke lett syns jeg. har ikke hatt mange venner, og har problemer med å stole på folk. har prøvd å få kontakt med folk, men det er ikke så lett. så jeg er endel alene da. men har verdens beste hund. hun er så god og kosete. så jeg er veldig glad i hun.

Jeg har forstått at du har slitt og i mange år, hvordan er det med deg?

jeg er og intressert i å snakke med andre som sliter. man kan lære av andre, og kan gi andre råd og.

Men virker som du er sterk og har klart deg gjennom mye og.

føler meg litt bedre ikveld, håper du har det fint og

[rose23]

Hei du multippel.

Det er koselig å lese at andre bryr seg, det setter jeg veldig stor pris på.

Jeg har tenkt mye på det med å målsette meg ting, ha noen mål som jeg kan jobbe mot. og jeg har jo det egentlig, men jeg skulle kanskje hatt andre mål på en litt annerledes måte. jeg har jo et mål om å bli friskere, vet ikke om jeg vil bli helt frisk, men iallefall mye bedre enn jeg er i dag. jeg har og mål for å utvikle meg og kunne klare å kunne fungere i en vanlig betalt jobb, som jeg kan trives med, og få en litt mer levelig økonomi.

Ellers vet jeg ikke hva annet, jeg har problemer med å få kontakt med folk, å få gode venner. det er ikke lett syns jeg. har ikke hatt mange venner, og har problemer med å stole på folk. har prøvd å få kontakt med folk, men det er ikke så lett. så jeg er endel alene da. men har verdens beste hund. hun er så god og kosete. så jeg er veldig glad i hun.

Jeg har forstått at du har slitt og i mange år, hvordan er det med deg?

jeg er og intressert i å snakke med andre som sliter. man kan lære av andre, og kan gi andre råd og.

Men virker som du er sterk og har klart deg gjennom mye og.

føler meg litt bedre ikveld, håper du har det fint og

Jeg har gått til psykolog i over to år og i dag tenkte jeg "Heregud....er timen snart over? Jeg kjeder meg. Hva gjør jeg her". Etterpå var jeg å snakket med en sykepleier og fikk langt bedre utbytte av det. Hun gav meg i det minste konkrete tilbakemeldinger og får vist at hun virkelig bryr seg om meg. Når jeg las innlegget ditt...tenkte jeg at du kan ha like stort utbytte av å snakke med en sykepleier, eller en venn for den slags skyld. For min del har utdannelse spilt liten rolle i møte med hjelpeapparatet. Det er menneskene, engasjementet og personligheten som har betydd noe. Jeg har digget det største nervevraket av en psykiatrisk pleier du kan tenke deg, som hoster seg blå hver gang hun trekker et drag av tobakk, som skjelver av redsel når hun føler seg presset... Det som betyr noe for meg er at hun er seg selv fullt ut. Da stoler jeg også på hennes råd, at det hun sier ikke er "bla bla bla svada. Hør hva jeg har lest" og at hun bryr seg. Se deg rundt...Jeg mener ikke at du skal brenne ut familie og venner...men en trenger ikke ha 6 års psykologistudie for å være til støtte....

[jane27]

Jeg har gått til psykolog i over to år og i dag tenkte jeg "Heregud....er timen snart over? Jeg kjeder meg. Hva gjør jeg her". Etterpå var jeg å snakket med en sykepleier og fikk langt bedre utbytte av det. Hun gav meg i det minste konkrete tilbakemeldinger og får vist at hun virkelig bryr seg om meg. Når jeg las innlegget ditt...tenkte jeg at du kan ha like stort utbytte av å snakke med en sykepleier, eller en venn for den slags skyld. For min del har utdannelse spilt liten rolle i møte med hjelpeapparatet. Det er menneskene, engasjementet og personligheten som har betydd noe. Jeg har digget det største nervevraket av en psykiatrisk pleier du kan tenke deg, som hoster seg blå hver gang hun trekker et drag av tobakk, som skjelver av redsel når hun føler seg presset... Det som betyr noe for meg er at hun er seg selv fullt ut. Da stoler jeg også på hennes råd, at det hun sier ikke er "bla bla bla svada. Hør hva jeg har lest" og at hun bryr seg. Se deg rundt...Jeg mener ikke at du skal brenne ut familie og venner...men en trenger ikke ha 6 års psykologistudie for å være til støtte....

Jeg kan forstå det du mener av egen erfaring.

Men jeg har skrevet at jeg har kontakt med psykiatisk sykepleier, som jeg prater med en gang i uken ca, hun er grei å prate med, og jeg har prøvd å prate med hun om problemene mine, men hun gir meg ikke den hjelpen som det psykologen gir meg.

og tro meg, jeg har prøvd, men de tilbakemeldingene jeg får er støttende, men hun hjelper meg ikke, til å hjelpe meg selv.

Jeg har mange lidelser, jeg sliter med så mange ting, og den hjelpen som fungerer på meg, er behandlingen som går mye på trening med meg selv, på tankene, følelsene mine. jeg har måtte lært meg å endre mye av meg selv, for å få et bedre liv. og en sykepleier har ikke den kunnskapen, som en psykolog har på det området.

Vi er alle forskjellige, alle har ikke de samme problemene, og alle trenger ikke den samme hjelpen, og de samme i hjelpeapparatet.

Men jeg vet hva jeg fortsatt trenger hjelp av psykolog eller psykiater, for å bli friskere. og sykepleieren min har sagt at hun kan ikke hjelpe meg på samme måte som psykologen min. så det er ikke noe mer å lure på. Det er ikke bare nok å få oppmuntring og gode ord, men men må og ha krav til seg selv, å jobbe med seg selv, med seffølgelig støtte og hjelp. for ellers kommer man ingen vei.

Det vet jeg så smertelig selv. ellers hadde jeg ikke vært her i dag.

Ville bare si det. men jeg forstår hva du mener. og det er bra at du får god hjelp med sykepleieren din. det unner jeg deg.

Men jeg vet det vil komme en dag jeg ikke vil trenge psykolog hjelp, men jeg vet ennå ikke når.

[multippel]

Hei du multippel.

Det er koselig å lese at andre bryr seg, det setter jeg veldig stor pris på.

Jeg har tenkt mye på det med å målsette meg ting, ha noen mål som jeg kan jobbe mot. og jeg har jo det egentlig, men jeg skulle kanskje hatt andre mål på en litt annerledes måte. jeg har jo et mål om å bli friskere, vet ikke om jeg vil bli helt frisk, men iallefall mye bedre enn jeg er i dag. jeg har og mål for å utvikle meg og kunne klare å kunne fungere i en vanlig betalt jobb, som jeg kan trives med, og få en litt mer levelig økonomi.

Ellers vet jeg ikke hva annet, jeg har problemer med å få kontakt med folk, å få gode venner. det er ikke lett syns jeg. har ikke hatt mange venner, og har problemer med å stole på folk. har prøvd å få kontakt med folk, men det er ikke så lett. så jeg er endel alene da. men har verdens beste hund. hun er så god og kosete. så jeg er veldig glad i hun.

Jeg har forstått at du har slitt og i mange år, hvordan er det med deg?

jeg er og intressert i å snakke med andre som sliter. man kan lære av andre, og kan gi andre råd og.

Men virker som du er sterk og har klart deg gjennom mye og.

føler meg litt bedre ikveld, håper du har det fint og

Tja jeg føler vel at jeg på sett og vis har falt langt. Jeg har høy utdannelse innen kunst. Kunst og håndverkskolen og Kunstakademiet. Nå føler jeg meg nesten som ingenting. Jeg har ett mål og det er at barna mine skal gjennom barndommen og ett liv hos meg på best mulig måte, ellers så står jeg der og vet sannelig ikke hva jeg selv skal gjøre med mitt eget liv. Situasjonen for meg nå er jo at jeg ikke klarer mer for øyeblikket. jeg mener jeg gjør det rette. Jeg tror ikke jeg kunne ha levet med å ikke gjøre alt jeg kan for at ungene mine skal få minst mulig problemer senere. De har opplevd mye vondt. Fikk en følelse av at du har lest det jeg har skrevet før og kjenner litt til forhistorien og hva jeg jobber med for tiden.

Jeg har gått 6 år i terapi hos psykolog som jobbet alternativt. Jeg har fått mye ut av det. Men jeg har flyttet meg selv fra å være veldig skeptisk og redd psykiatrien til å søke meg dit selv. Så nå er jeg plutselig i en utredningsfase hvor man skal stille diagnoser:-) foreløpig har de konkludert med depresjon som ikke er periodisk og som har vart i mange mange år. Jeg føler det stemmer. Så det er greit å få bekreftet og behandlet. Enda er vi ikke ferdig så dette er en ny erfaring for meg, det å sette slike diagnosenavn på problemene.

Da jeg sa det der med målrettethet så tenkte jeg kanskje litt på meg selv også. Jeg har også brukt mye tid på å intellektuelt få grep om meg selv og mine problemer. Tror jeg er rimlig reflektert rundt dette. Men jeg har også kommet til den erkjennelsen at jeg må begynne på nytt. Fra å være en med mål og mening og utdannelse til en som må finne veien opp på nytt. En som etterhvert må ta seg jobb ikke for jobbens egen del, men for å sette noe som har stoppet opp igang igjen. Har svelget masse stolthet i denne prosessen, men sånn er ståa:-) Jeg er nybegynner og i slutten av tredve årene:-)

Jeg syns det gir meg mye å snakke med folk som har måttet, av ulike grunner kjempe mer enn andre her i livet. Jeg får en følelse etter å ha lest litt her inne og ellers. at folk som har gått på trynet:-) også sitter inne med kunnskap(livskunnskap) og erfaring jeg syns er verdifull.

Så vi kan fortsette samtalen vi:-)