Kan psyk.probl/sykdom bli brukt mot en?

[Gjest Jente31]

Kan det at en forelder søker hjelp og skaffer seg selvinnsikt osv i egne problemer, bli brukt mot en?

Jeg tenker her i forhold til spesielt barnevernet..

Har fått noen kommentarer i dag som har skremt meg, så jeg takker for evt svar.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Barnevernet vil alltid se på hjelpsøking på en positiv måte.

[Gjest Jente31]

Barnevernet vil alltid se på hjelpsøking på en positiv måte.

Takk, det var godt å høre.

[Gjest kakkkooo]

Takk, det var godt å høre.

Men er lurt å ta det forsiktig, føle deg litt frem når du fremstiller deg selv til barnevernet.

Det er viktig å og vise sine sterke sider, og ikke bare det problematiske. for ellers kan de lett tro at du kun er opptatt av det psykiske. bruk styrken din, og prat på en rolig og fornuftig måte. selv om du sliter, så er du itillegg sterk.

Lykke til

[Gjest snakker av erfaring]

Barnevernet vil alltid se på hjelpsøking på en positiv måte.

Det er fan med ikke sant...Jeg var innvolvert i en sak...der søsteren min mistet omsorgen for datteren sin. Jeg prøvde å få barnevernet til å la henne bo hos meg, men under rettsaken dro de fram at jeg hadde bossd i fosterjem i 2 uker som ungdom, at jeg hadde vært innlagt på en ungdomspost i 4 måneder, at jeg skulket skolen på ungdomskolen, og jeg fikk sprøsmål fra dommerene om "når jeg ikke hadde hatt kontakt med noen i hjelpeapparatet". Så ikke kom å si at det teller positivt å søke hjelp....verden e nok ganske annerledes i jussens verden. Advokaten til søstern min sa også at barnevrnet alltid ble ganske tvilksom når de hørt snakk om psykiatri.

Jeg har faktisk jobbet som avlaster i 3 år for en gutt for barnevernet, og fikk kjempemye skryt fra hun jeg hadde som arbeidsgiver. Jeg hadde gutten like mye som foreldrene selv. Men dette la ikke fylkesnemda noe vekt på under rettsaken.

Nå er sakneen det...at barnevernet ikke finner fosterhjem til min 8 år gamle tantebarn og at de har begynt å snakke om barnehjem. Å her sitter jeg i et stort hus på landet med masse dyr og hadde vært villig til å gå gjennom flammer, ild og gjort hva som helst for tantungen min.

Jeg er 100 prosent sikker på at i eventuell rettsak, tvist mot barnevernet så blir det brukt mot deg at du har vært i psykiatrien. Jeg trodde det ville telle positivt, men jammen tok jeg kraftig feil. Verden er ikke kommet lengre....

[bibben]

Det er fan med ikke sant...Jeg var innvolvert i en sak...der søsteren min mistet omsorgen for datteren sin. Jeg prøvde å få barnevernet til å la henne bo hos meg, men under rettsaken dro de fram at jeg hadde bossd i fosterjem i 2 uker som ungdom, at jeg hadde vært innlagt på en ungdomspost i 4 måneder, at jeg skulket skolen på ungdomskolen, og jeg fikk sprøsmål fra dommerene om "når jeg ikke hadde hatt kontakt med noen i hjelpeapparatet". Så ikke kom å si at det teller positivt å søke hjelp....verden e nok ganske annerledes i jussens verden. Advokaten til søstern min sa også at barnevrnet alltid ble ganske tvilksom når de hørt snakk om psykiatri.

Jeg har faktisk jobbet som avlaster i 3 år for en gutt for barnevernet, og fikk kjempemye skryt fra hun jeg hadde som arbeidsgiver. Jeg hadde gutten like mye som foreldrene selv. Men dette la ikke fylkesnemda noe vekt på under rettsaken.

Nå er sakneen det...at barnevernet ikke finner fosterhjem til min 8 år gamle tantebarn og at de har begynt å snakke om barnehjem. Å her sitter jeg i et stort hus på landet med masse dyr og hadde vært villig til å gå gjennom flammer, ild og gjort hva som helst for tantungen min.

Jeg er 100 prosent sikker på at i eventuell rettsak, tvist mot barnevernet så blir det brukt mot deg at du har vært i psykiatrien. Jeg trodde det ville telle positivt, men jammen tok jeg kraftig feil. Verden er ikke kommet lengre....

Dette var skremmende lesning. Jeg grøsser! Jeg blir helt fortvilet over et slikt system.

Jeg ønsker alt godt for deg og tantebarnet ditt!

[frosken]

Det er fan med ikke sant...Jeg var innvolvert i en sak...der søsteren min mistet omsorgen for datteren sin. Jeg prøvde å få barnevernet til å la henne bo hos meg, men under rettsaken dro de fram at jeg hadde bossd i fosterjem i 2 uker som ungdom, at jeg hadde vært innlagt på en ungdomspost i 4 måneder, at jeg skulket skolen på ungdomskolen, og jeg fikk sprøsmål fra dommerene om "når jeg ikke hadde hatt kontakt med noen i hjelpeapparatet". Så ikke kom å si at det teller positivt å søke hjelp....verden e nok ganske annerledes i jussens verden. Advokaten til søstern min sa også at barnevrnet alltid ble ganske tvilksom når de hørt snakk om psykiatri.

Jeg har faktisk jobbet som avlaster i 3 år for en gutt for barnevernet, og fikk kjempemye skryt fra hun jeg hadde som arbeidsgiver. Jeg hadde gutten like mye som foreldrene selv. Men dette la ikke fylkesnemda noe vekt på under rettsaken.

Nå er sakneen det...at barnevernet ikke finner fosterhjem til min 8 år gamle tantebarn og at de har begynt å snakke om barnehjem. Å her sitter jeg i et stort hus på landet med masse dyr og hadde vært villig til å gå gjennom flammer, ild og gjort hva som helst for tantungen min.

Jeg er 100 prosent sikker på at i eventuell rettsak, tvist mot barnevernet så blir det brukt mot deg at du har vært i psykiatrien. Jeg trodde det ville telle positivt, men jammen tok jeg kraftig feil. Verden er ikke kommet lengre....

Det kreves at fosterforeldre skal ha god fysisk og psykisk helse. Man forsøker å sikre fosterbarnet best mulig omsorg, samt å unngå at barnet må omplasseres enda en gang som følge av at fosterforeldrene sliter. Det synes jeg er fornuftig.

[frosken]

Barnevernet verdsetter at foreldre forsøker å skaffe seg adekvat hjelp. Hvis det er grunn til å være usikker på om barn får tilstrekkelig god omsorg, så vil foreldres omsorgsevne kunne bli vurdert. Alvorlig psykisk lidelse kan i såfall gi grunn til bekymring, men da er det i såfall selve den psykiske lidelsen - og ikke det at man søker hjelp for å løse sine problemer - som kan føre til barneverntiltak.

Prøv å lukk ørene for evt. svartmaling av hva barnevernet bidrar med :-)

[Gjest Lotus78]

Det er fan med ikke sant...Jeg var innvolvert i en sak...der søsteren min mistet omsorgen for datteren sin. Jeg prøvde å få barnevernet til å la henne bo hos meg, men under rettsaken dro de fram at jeg hadde bossd i fosterjem i 2 uker som ungdom, at jeg hadde vært innlagt på en ungdomspost i 4 måneder, at jeg skulket skolen på ungdomskolen, og jeg fikk sprøsmål fra dommerene om "når jeg ikke hadde hatt kontakt med noen i hjelpeapparatet". Så ikke kom å si at det teller positivt å søke hjelp....verden e nok ganske annerledes i jussens verden. Advokaten til søstern min sa også at barnevrnet alltid ble ganske tvilksom når de hørt snakk om psykiatri.

Jeg har faktisk jobbet som avlaster i 3 år for en gutt for barnevernet, og fikk kjempemye skryt fra hun jeg hadde som arbeidsgiver. Jeg hadde gutten like mye som foreldrene selv. Men dette la ikke fylkesnemda noe vekt på under rettsaken.

Nå er sakneen det...at barnevernet ikke finner fosterhjem til min 8 år gamle tantebarn og at de har begynt å snakke om barnehjem. Å her sitter jeg i et stort hus på landet med masse dyr og hadde vært villig til å gå gjennom flammer, ild og gjort hva som helst for tantungen min.

Jeg er 100 prosent sikker på at i eventuell rettsak, tvist mot barnevernet så blir det brukt mot deg at du har vært i psykiatrien. Jeg trodde det ville telle positivt, men jammen tok jeg kraftig feil. Verden er ikke kommet lengre....

Barnevernet tar ingen unger!

De setter frem et forslag om omsorgsovertakelse i Fylkesnemnda for sosiale saker i de tilfeller der ingen av tiltakene som er i verksatt er blitt fulgt eller forbedret omsorgssituasjonen for barnet. Psykisk sykdom i seg selv er ingen grunn til å fremsetter forslag om omsorgsovertakelse, men det er konsekvensene av det. Jeg kan veldig lite om hva det vil si for et barn å vokse opp med psykisk syke foreldre, så det uttaler jeg meg ikke om. Men for mitt vedkommende og fremtidig yrkesrolle er dette høyst aktuelt og noe jeg bør vite litt mer om en det jeg vet nå.

[Gjest snakker av erfaring]

Det kreves at fosterforeldre skal ha god fysisk og psykisk helse. Man forsøker å sikre fosterbarnet best mulig omsorg, samt å unngå at barnet må omplasseres enda en gang som følge av at fosterforeldrene sliter. Det synes jeg er fornuftig.

Ja...en kan snakke om hva som er barnets beste. I min tantunges 7 første år gikk det ikke en eneste uke uten at vi snakket med hverandre. Hun var stadig hos meg i helger, maste hele tiden på å få være "en dag til" hos meg. Så brått det var slutt. Jeg fikk desperate brev og kort fra henne om at hun savnet meg veldig. Hver gang jeg så henne spurte hun om når hun skulle få få overnatte hos meg...men jeg kunne ikke love henne noe. Hun hadde det godt her....men jeg kom i konflikt med ei på barnevernskontoret...Jeg sa meningen min. Det skulle jeg aldri ha gjort. Hun skrev i journalen "lite samarbeidsvillig. Ubehagelig samtale".

Det er fan med så sykt....Jeg har gode venner som jobber under samme tak...tidligere klassekamerater som backer meg opp, gir meg råd, legger inn gode ord....men nei. Jeg har vært i psykiatrien. Finitio, bye bye!

Jeg kjenner flere barnevernspedagoger og sosionomer...og jeg har hørt flere ganger at de har sagt at det er mange fosterforeldre som aldri skulle ha vært godkjent...

En som jobber som dommer i slike saker sa selv til meg at det er ganske vilt at det kan sitte barnevernspedagoger i begynnelsen av 20årene, med null livserfaring og med kjemekompliserte dillemaer og saker, og at de kan være så sikre på seg selv...men de har faktisk ikke mer enn tre spinkle år på høgskole. Jeg kjenner selv pensumet da jeg har fullført første året og en er laaaaaangt i fra kvalifisert til å vurdere og avgjøre hva som er det beste for et barn i ulike situasjoner. Sjekk hvor lite konret fagstoff de faktisk har!!!!

Jeg fatter enda ikke hva vi skulle med 4 timer obligatoriske dramatimer i uka første året. Det eneste som var obligatorisk!

I saken med tantungen min var det en dommer som til slutt "Det er nå mye å ofre om du skal ta deg av tantungen din til hun er 18".

Det er over et år siden. Det har ikke gått en dag uten at jeg tenker eller bekymrer meg for tantungen min. Ser jeg eller treffer et barn på samme alder tenker jeg straks på henne... overalt hvor jeg går i huset er det minner, scener og episoder av henne.

Jeg har ikke tall på hvor mange liter tårer jeg har grått for henne. Alle i hjelpeapparatet sa til meg at det kom til å gå bra, at retten kom til å se hvor ressurssterk og omsorgsfull jeg var. At jeg var sterk, flink til å lese barn...o.s.v. Selv han som jobbet som dommer i lignede saker hadde tro på meg. BUF-etat som har opplæring av fosterforeldre var veldig interessert i å få meg på kurs...men jeg var forhåndsdømt i kommunen min.

Barnevernet har alt for få ressurser, kompetanse og vilje til å råde over barns skjebner her i landet. Etter et par uker i kommunen blir de fleste innbitte, nervøse grinebitende bitcher.

[Gjest Lotus78]

Blir utrolig lei av den propagandaen mot barnevernet. Det skal mye til for at en barnevernkurator går til fylkesnemnda med forslag om omsorgsovertakelse og når det først skjer skal det mye til for at fylkesnemnda gir barnevernet medhold. Det nytter ikke å komme til fylkesnemnda å bruke psykisk sykdom som argument. Det må være konkret hva dette har gjort med omsorgen for barnet og ikke minst, hvilke tiltak er prøvd.

Det meste barnevernet bedriver tiden sin med er hjelpetiltak for å prøve og bedre oppvekstvilkårene for barna. Hjelpetiltak kan være besøkshjem, støttekontakt, foreldreveiledning o.s.v. Det er ikke så skummelt, selv om alle har hørt skrekkhistoriene om barnevernet som "henter barna for moroskyld en søndagsmorgen".

[frosken]

Ja...en kan snakke om hva som er barnets beste. I min tantunges 7 første år gikk det ikke en eneste uke uten at vi snakket med hverandre. Hun var stadig hos meg i helger, maste hele tiden på å få være "en dag til" hos meg. Så brått det var slutt. Jeg fikk desperate brev og kort fra henne om at hun savnet meg veldig. Hver gang jeg så henne spurte hun om når hun skulle få få overnatte hos meg...men jeg kunne ikke love henne noe. Hun hadde det godt her....men jeg kom i konflikt med ei på barnevernskontoret...Jeg sa meningen min. Det skulle jeg aldri ha gjort. Hun skrev i journalen "lite samarbeidsvillig. Ubehagelig samtale".

Det er fan med så sykt....Jeg har gode venner som jobber under samme tak...tidligere klassekamerater som backer meg opp, gir meg råd, legger inn gode ord....men nei. Jeg har vært i psykiatrien. Finitio, bye bye!

Jeg kjenner flere barnevernspedagoger og sosionomer...og jeg har hørt flere ganger at de har sagt at det er mange fosterforeldre som aldri skulle ha vært godkjent...

En som jobber som dommer i slike saker sa selv til meg at det er ganske vilt at det kan sitte barnevernspedagoger i begynnelsen av 20årene, med null livserfaring og med kjemekompliserte dillemaer og saker, og at de kan være så sikre på seg selv...men de har faktisk ikke mer enn tre spinkle år på høgskole. Jeg kjenner selv pensumet da jeg har fullført første året og en er laaaaaangt i fra kvalifisert til å vurdere og avgjøre hva som er det beste for et barn i ulike situasjoner. Sjekk hvor lite konret fagstoff de faktisk har!!!!

Jeg fatter enda ikke hva vi skulle med 4 timer obligatoriske dramatimer i uka første året. Det eneste som var obligatorisk!

I saken med tantungen min var det en dommer som til slutt "Det er nå mye å ofre om du skal ta deg av tantungen din til hun er 18".

Det er over et år siden. Det har ikke gått en dag uten at jeg tenker eller bekymrer meg for tantungen min. Ser jeg eller treffer et barn på samme alder tenker jeg straks på henne... overalt hvor jeg går i huset er det minner, scener og episoder av henne.

Jeg har ikke tall på hvor mange liter tårer jeg har grått for henne. Alle i hjelpeapparatet sa til meg at det kom til å gå bra, at retten kom til å se hvor ressurssterk og omsorgsfull jeg var. At jeg var sterk, flink til å lese barn...o.s.v. Selv han som jobbet som dommer i lignede saker hadde tro på meg. BUF-etat som har opplæring av fosterforeldre var veldig interessert i å få meg på kurs...men jeg var forhåndsdømt i kommunen min.

Barnevernet har alt for få ressurser, kompetanse og vilje til å råde over barns skjebner her i landet. Etter et par uker i kommunen blir de fleste innbitte, nervøse grinebitende bitcher.

Jeg er enig i at slike saker er vanskelige å vurdere, og at uerfarne barnevernspedagoger neppe har tilstrekkelig erfaring til at vi kan stole på at avgjørelsene er gode nok.

Men dommerens uttalelse til deg var klok; jenta trenger stabile fosterforeldre i 10 år fremover, og selv om du både ønsket å være sammen med henne og sikkert er en super tante, så kan det kanskje stilles spørsmål ved om det ville være riktig å la henne bo i fosterhjem hos deg.

I tillegg er det jo slik at en bakgrunn med psykiske vansker, samt belastende familiære forhold , øker risikoen for at du ikke ville fungert stabilt nok over tid til at jenta fikk et godt nok tilbud.

En helt annen sak, er at det er trist dersom ikke forholdene har vært lagt til rette for at du skal kunne ha kontakt med henne selv om hun bor i fosterhjem.

[Gjest snakker av erfaring]

Jeg er enig i at slike saker er vanskelige å vurdere, og at uerfarne barnevernspedagoger neppe har tilstrekkelig erfaring til at vi kan stole på at avgjørelsene er gode nok.

Men dommerens uttalelse til deg var klok; jenta trenger stabile fosterforeldre i 10 år fremover, og selv om du både ønsket å være sammen med henne og sikkert er en super tante, så kan det kanskje stilles spørsmål ved om det ville være riktig å la henne bo i fosterhjem hos deg.

I tillegg er det jo slik at en bakgrunn med psykiske vansker, samt belastende familiære forhold , øker risikoen for at du ikke ville fungert stabilt nok over tid til at jenta fikk et godt nok tilbud.

En helt annen sak, er at det er trist dersom ikke forholdene har vært lagt til rette for at du skal kunne ha kontakt med henne selv om hun bor i fosterhjem.

Det er ikke noe jeg er mer enig og sikker på selv....men jeg er ikke søsteren min. Jeg er ikke umoden, har ikke ADHD eller problemer med rus eller narko. Jeg er heller ikke foreldrene mine som er ganske syke, kriminelle og håpløse i seg selv. Men jeg føler jeg har fått smettet et stempel over meg før jeg i det hele tatt har fått åpnet kjeften. Det verste er ikke at jeg ikke får se tantungen min, holde rundt henne eller følge med på det som opptar henne i hverdagen. Det verste er å tenke på at jeg vet hun grubler mye, at hun har opplevd alt for mye for sin unge alder, og at hun lengter etter meg.

Jeg vet alt om hvor viktig det er for et lite barn å kunne stole på voksne, at de er trygge, ærlige, forutsigbare, holder det de lover, at de føler de har et fang de kan krype i, den lille men viktige praten på sengekanten. At de trenger oppmuntrring og hjelp i forhold til skole og lysten til å lære og utvikle seg.... Jeg vet alt dette smertelig godt, fordi jeg ikke fikk noe av det selv. Men når det kom til stykke...ble det brukt meg. Når dommeren til slutt spør "For å snu på spørsmålet, når har du ikke hatt noe kontakt med hjelpeapparatet?" Det sier litt om henne....dommeren. Da hadde jeg brettet ut om seksuellt misbruk i en årrekke, foreldrene mine som har vært ganske hpåløse og rammet av alvorlig sykdom i tidlig alder. Om det året jeg som 20 åring tok meg av søsteren min på 14 fordi mamma ble dødssyk. Den gangen sto barnevernet omtrent å banket på døren med penger og klemmer til meg.....men etterpå har jeg fått kontat NEI! Å nå snakker barnevernet om et barnehjem....jeg er 110 prosent sikker på ar hun ville hatt bedre av å vokse opp med meg enn en institusjon.

Tantungen min har grått sine tårer og lurt på hvorfor ikke hun kan bo hos tante. Å jeg er fan...ikke noe godt svar til henne. De få gangene jeg ser henne understreker jeg bare hvor mye jeg tenker på henne, at jeg er glad hun er flink på skolen og at hun er så tøff.

Det er så jævig surt å vite at "hadde det bare vært en annen barnevernspedagog"...en tidligere klassekamerat eller venn, så hadde alt gått smertefritt. Da kunne alt vært så annerledes. For av dem får jeg heia-.-støtte, "Råd under bordet" . I rettsaken valgte jeg å være dønn ærlig....men etterpå følte jeg at jeg bare hadde brettet ut om hvem jeg var for ti år siden. Ikke den jeg er i dag, eller har vært de siste årene. Retten trodde ikke på at et menneske virkelig kan forandre seg og være et supert omsorgsmenneske. Jeg er ufattelig lei meg for dette, folk og familie som kjenner meg er virkelig provosert o.s.v....men det hjelper ikke. Det verste er skjebnen til min 8 år gamle tantunge. Jeg har vært så rasende på søsteren min så ufattelig mange ganger....for at hun har sviktet gang på gang. Hun har to barn.

Jeg har slått meg til ro med at den yngste på 3 år har det tålig bra selv om han spør ofte etter moren sin. Han bor med faren som er veldig flink med sønnen sin. Siden jeg bor 8 mil unna ...er det lite jeg fåt sett til han...den største tornen i hjertet mitt er tantungen min. Det er som å treffe seg selv i døren som 8 åring...alene, redd og sårbar.... Samtidig har jeg tapt mot systemet. Mitt største håp er at hun greier seg bra tross alt....og når det har gått 8år til vil hun kunne bestemme i større grad over livet sitt.

Jeg fnyset før av folk som kjeftet og klaget over barnevernet...men etter å ha vært innvolvert i 5-6 saker har jeg mistet all tro på systemet. Når råder jeg heller de som sliter å holde seg langt unna lat som har med B.V å gjøre...for det første har det lite konstruktiv hjelp å bidra med, lite tid og ressurser. For det andre er det mange bestemmelser som ikke henger på greip.

Jeg har en kjempefortvilet venninne som må sede ungene sine på 5 og 7 til faren annenhver helg, til tross for at de hyler av protetester og skriker "Pappa slår og lugger" hver gang det kal skje. Å ikke tro dette er lett...hun har prøvd i pårevis å få nemda og systemet på sin side...men de hører ikke på barna.

Mange i barnevernet gjør en glimrende jobb. Det har jeg selv opplevd som arbeidstaker....men fan....mange gjør en elendig jobb og driver nærmest tortur.

[Gjest Jente31]

Blir utrolig lei av den propagandaen mot barnevernet. Det skal mye til for at en barnevernkurator går til fylkesnemnda med forslag om omsorgsovertakelse og når det først skjer skal det mye til for at fylkesnemnda gir barnevernet medhold. Det nytter ikke å komme til fylkesnemnda å bruke psykisk sykdom som argument. Det må være konkret hva dette har gjort med omsorgen for barnet og ikke minst, hvilke tiltak er prøvd.

Det meste barnevernet bedriver tiden sin med er hjelpetiltak for å prøve og bedre oppvekstvilkårene for barna. Hjelpetiltak kan være besøkshjem, støttekontakt, foreldreveiledning o.s.v. Det er ikke så skummelt, selv om alle har hørt skrekkhistoriene om barnevernet som "henter barna for moroskyld en søndagsmorgen".

Hei, er litt usikker på om jeg misforstår deg litt nå )

Jeg har aldri ment å drive propaganda mot barnevernet.. Hvis det var slik du mente det..?

Jeg var redd de før, fordi jeg ikke visste hva de gjorde, jeg hadde hørt "skrekkhistorier" osv. Det var en av grunnene til at jeg beskyttet jeg min x og hans vold..

Men jeg følte meg frem her på dol, nhd kommenterte en barnepornosak her på dol som gjorde meg trygg, og da bestemte jeg meg for å være ærlig og ikke skjule noe, heller ikke mine egne feil. Mitt fokus var på barna - jeg måtte gjøre det jeg kunne for at de skal få det bra uansett utfall. Jeg gikk til helsevesenet i RL, og får nå hjelp til barna.

Og min erfaring er bare god så langt. Jmfr dette innlegget:

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=3703178

Vår behandler på BUP har jobbet i b.v i mange år og nå etterfulgt av mange år på BUP. Og hun skulle hjelpe oss med å få avlastning eller støttekontakt i en overgansperiode gjennom b.v, iallefall til jeg selv har kommet meg på beina og klarer å følge opp slik jeg bør og vil.

Så min konklusjon er; jeg er glad vi har b.v, de er ikke noe å være redd for, de er der for å hjelpe og ikke ta fra oss barna, men tvert i mot hjelpe oss bl.a med økonomisk støtteog det er ikke slik det ofte blir fremstilt i media o.l.

Det er utrolig leit at man bare hører skrekkhistoriene - men jeg vil faktisk anbefale andre som sliter med å ta i mot hjelp gjennom b.v om de kan få et slikt tilbud, det gjorde jeg også tidligere på et annet forun her på DOL.

Skal du utdanne deg innenfor dette feltet? Hvis jeg forstår deg litt lenger ned her

Jeg vet hvordan det er å vokse opp med psykisk syke foreldre. Min far er (p)syk. Men han vil ikke innrømme eller innese det. Haddde han det, og søkt hjelp, tror jeg faktisk at min oppvekst hadde vært bedre, og jeg selv hadde kansje blitt spart for ialefall endel av det jeg sliter med som følge av dette.

:-)

[Gjest Jente31]

Barnevernet verdsetter at foreldre forsøker å skaffe seg adekvat hjelp. Hvis det er grunn til å være usikker på om barn får tilstrekkelig god omsorg, så vil foreldres omsorgsevne kunne bli vurdert. Alvorlig psykisk lidelse kan i såfall gi grunn til bekymring, men da er det i såfall selve den psykiske lidelsen - og ikke det at man søker hjelp for å løse sine problemer - som kan føre til barneverntiltak.

Prøv å lukk ørene for evt. svartmaling av hva barnevernet bidrar med :-)

Takk for svar til deg også. Du er en av de som har gjort meg trygg mht b.v, hvis du husker så følte jeg meg litt frem her på dol, sakte men sikkert kom hele sannheten frem, og jeg er deg, nhd og dol evig takknemlig for at dere har gjort meg trygg ift både barnevern og helsevesenet generelt.

Det som gjorde meg utrygg i går, var en kommentar i fra en i RL som jeg mistenker prøver å psyke meg ned. Men deet skal h*n ikke få lov til! Derfor var det godt å skrive om det her og få svar :-)

[Gjest Jente31]

Men er lurt å ta det forsiktig, føle deg litt frem når du fremstiller deg selv til barnevernet.

Det er viktig å og vise sine sterke sider, og ikke bare det problematiske. for ellers kan de lett tro at du kun er opptatt av det psykiske. bruk styrken din, og prat på en rolig og fornuftig måte. selv om du sliter, så er du itillegg sterk.

Lykke til

Skjønner hva du mener.

Det er nettopp slik jeg fremstår i RL - det er kun her på dol at jeg viser mitt "sanne" jeg (kaoset, problemene osv) - utad er jeg sterk, mens det innad altså ikke er så greit alltid. Men jeg viser mitt sanne jeg der hvor det er nødvendig i helsevesenet.

Vår behandler på BUP har skrevet et brev til barnevernet, og bedt om at vi skal få avlastningshjem og/eller støttekontakt. Det blir trolig et møte med de i forbindelse med dette, og det tror jeg vil gå veldig bra.

[multippel]

Skjønner hva du mener.

Det er nettopp slik jeg fremstår i RL - det er kun her på dol at jeg viser mitt "sanne" jeg (kaoset, problemene osv) - utad er jeg sterk, mens det innad altså ikke er så greit alltid. Men jeg viser mitt sanne jeg der hvor det er nødvendig i helsevesenet.

Vår behandler på BUP har skrevet et brev til barnevernet, og bedt om at vi skal få avlastningshjem og/eller støttekontakt. Det blir trolig et møte med de i forbindelse med dette, og det tror jeg vil gå veldig bra.

selv om jeg er overbevist om at barnevernet gjør mye godt så er det også viktig å huske på hvordan man kommuniserer. Det å legge frem problemer kan også bli forstørret. Jeg har selv erfaring med barnevernet og må innrømme at jeg ble litt forskrekket over beskrivelsene av meg. jeg var veldig sliten på den tiden og trengte hjelp til avlastning. Beskrivelsene var litt slik: virker apatisk...osv. eller da de skulle beskrive min eks sin vold mot meg. Så ble det krangling og slossing mellom foreldrene. Jeg forklarte at jeg aldri har sloss med min eks. Jeg har aldri slått han og at dette blir feil....

Jeg syns ikke at du skal være redd de, men jeg syns at man heller ikke skal være helt naiv. De vet jo ikke hvem du er. De krever ganske mye av folk i disse stillingene å forstå en situasjon. Det kan man ha forståelse for.

Slik jeg kjenner deg er du en dame med masse resusser. de er ikke mindre viktige enn dine problemer. Så jeg ville tenkt over hva jeg kommuniserer og ikke laget ett altfor komplekst bilde for de, om du forstår:-) De er jo bare folk de også!

[Gjest Jente31]

selv om jeg er overbevist om at barnevernet gjør mye godt så er det også viktig å huske på hvordan man kommuniserer. Det å legge frem problemer kan også bli forstørret. Jeg har selv erfaring med barnevernet og må innrømme at jeg ble litt forskrekket over beskrivelsene av meg. jeg var veldig sliten på den tiden og trengte hjelp til avlastning. Beskrivelsene var litt slik: virker apatisk...osv. eller da de skulle beskrive min eks sin vold mot meg. Så ble det krangling og slossing mellom foreldrene. Jeg forklarte at jeg aldri har sloss med min eks. Jeg har aldri slått han og at dette blir feil....

Jeg syns ikke at du skal være redd de, men jeg syns at man heller ikke skal være helt naiv. De vet jo ikke hvem du er. De krever ganske mye av folk i disse stillingene å forstå en situasjon. Det kan man ha forståelse for.

Slik jeg kjenner deg er du en dame med masse resusser. de er ikke mindre viktige enn dine problemer. Så jeg ville tenkt over hva jeg kommuniserer og ikke laget ett altfor komplekst bilde for de, om du forstår:-) De er jo bare folk de også!

Ja, jeg tror jeg forstår hva du/dere mener.. Takk for gode tips og råd.

Jeg jobbet tett innpå barnevernstjenesten en periode i fjor, og har hilst på de fleste der, også snakket litt med noen om rent hverdagslige ting eller skal jeg si overfladiske ting, fleipa osv. så jeg vet hvem som jobber der, men kjenner de selvsagt ikke.

Ps. tok lang tid hos psykpl.idag.

[multippel]

Ja, jeg tror jeg forstår hva du/dere mener.. Takk for gode tips og råd.

Jeg jobbet tett innpå barnevernstjenesten en periode i fjor, og har hilst på de fleste der, også snakket litt med noen om rent hverdagslige ting eller skal jeg si overfladiske ting, fleipa osv. så jeg vet hvem som jobber der, men kjenner de selvsagt ikke.

Ps. tok lang tid hos psykpl.idag.

OK:-)

Dessuten så kan det være greit å tenke over hva du trenger dem til.

Er det for å få besøkshjem så kan de få informasjon om hvorfor og om bakgrunnen til dette. Men du trenger ikke forholde deg til dem, slik som du kanskje vil trenge på andre arenaer som f.eks bup.

[Gjest tubbel]

Det er fan med ikke sant...Jeg var innvolvert i en sak...der søsteren min mistet omsorgen for datteren sin. Jeg prøvde å få barnevernet til å la henne bo hos meg, men under rettsaken dro de fram at jeg hadde bossd i fosterjem i 2 uker som ungdom, at jeg hadde vært innlagt på en ungdomspost i 4 måneder, at jeg skulket skolen på ungdomskolen, og jeg fikk sprøsmål fra dommerene om "når jeg ikke hadde hatt kontakt med noen i hjelpeapparatet". Så ikke kom å si at det teller positivt å søke hjelp....verden e nok ganske annerledes i jussens verden. Advokaten til søstern min sa også at barnevrnet alltid ble ganske tvilksom når de hørt snakk om psykiatri.

Jeg har faktisk jobbet som avlaster i 3 år for en gutt for barnevernet, og fikk kjempemye skryt fra hun jeg hadde som arbeidsgiver. Jeg hadde gutten like mye som foreldrene selv. Men dette la ikke fylkesnemda noe vekt på under rettsaken.

Nå er sakneen det...at barnevernet ikke finner fosterhjem til min 8 år gamle tantebarn og at de har begynt å snakke om barnehjem. Å her sitter jeg i et stort hus på landet med masse dyr og hadde vært villig til å gå gjennom flammer, ild og gjort hva som helst for tantungen min.

Jeg er 100 prosent sikker på at i eventuell rettsak, tvist mot barnevernet så blir det brukt mot deg at du har vært i psykiatrien. Jeg trodde det ville telle positivt, men jammen tok jeg kraftig feil. Verden er ikke kommet lengre....

barnevernet er full av "perfekte" mennesker totalt uten livserfaring, som blåser opp andre mennesker til å være verre enn de er, fordi de har livserfaring. De ser ikke at dette kan brukes positivt, de er redde for barna. Deres misjon i livet er jo å hjelpe barn som har det vondt og redde dem!

At en person kan være en kjempegod omsorgsperson og gi barnet gode forutsetninger selv om det skulle ha en diagnose, fått hjelp som barn/ung, eller lignende, nei det kan risikeres å være utenfor deres fatteevne.