På rett vei, eller lenger bort enn noen gang?

[Gjest ambl]

Jeg har tidligere vært i et destruktivt forhold det tok år å bryte ut av, og bestemte meg for å være singel til jeg greide å stå på egne bein. Det har nå gått 5 år, og jeg er i den alderen hvor man gjerne begynner å etablere seg. Jeg begynner også å føle meg klar for noe nytt.

Jobber i et mannsdominert yrke og har en god tone med menn generelt, men synes det er vanskelig å vite hvordan jeg skal forholde meg til noen jeg har noe på gang med. Blir ofte forsøkt sjekket opp, og prøver å holde tilbake så jeg ikke ender opp med samme type mann som sist. Vil jo helst ende opp med en snill og rolig mann, men det som skjer når jeg begynner å date en, er at jeg hele tiden er på vakt for eventuelle avvik, og det ender fort opp med at jeg mister både interessen og respekten for han hvis jeg får følelsen av at han leker med meg eller hvis han ikke er nok pågående. Det høres kanskje positivt ut, men det er såpass at jeg kjenner jeg mister interessen bare hvis f.eks. andre damer ringer han. Dette står i dyp kontrast til hvordan jeg var for 5-7 år siden, da jeg gjorde hva som helst for å beholde en mann og for å få det til å fungere, og det får meg til å lure på om jeg egentlig er på rett vei eller om jeg er på samme gale vei og fått tilknytningsvansker og blitt avflatet på toppen av det hele.

Jeg vet ikke hva som er normalt og hva jeg bør være på vakt for. Og dette kan jo hindre meg fra å bli sammen med en mann som er bra for meg. Er det kanskje normalt for menn å oppføre seg som litt "hard to get" e.l.? - og hvorfor skal en snill og god mann ved sine fulle fem velge meg, hvis jeg skal være så kritisk og på vakt?

Synes også det er vanskelig å forholde meg til det å ta det rolig i begynnelsen av et forhold. Vet ikke hvor jeg har mannen hvis han ikke er kjempeforelska, og jeg blir usikker og prøver å beskytte meg selv. Hvor gradvis er det sunt å ta det? Kjenner jeg blir utålmodig når det har gått 5-6 uker med ett treff i uka, ingen komplimenter eller forutsigbarhet og ingen plan om hvor det går videre. Kloke ord mottas med stor takk!

[Gjest Angela25]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver her. Fant jeg noen "avvik",saa mista jeg fort interessen. Jeg skulle ogsaa beskytte meg selv, da jeg hadde erfart mange vonde forhold.

Jeg vet ikke om jeg har noen kloke ord til deg, bortsett fra at du kanskje skal ta det hele med ro, egentlig...

Naar du moter menn, og det oppstaar en felles interesse for hverandre, saa ta tiden i bruk. Den kan vaere din beste venn. La det utvikle seg til vennskap forst og fremst, og gaar det lengre enn det, saa ta ett skritt om gangen. Se inn i deg selv, og se om han er en _du_ virkelig vil satse paa.

Det er ikke lett aa finne kjaerligheten, men jeg tror den kommer naar du minst venter det, og ikke naar du jakter paa den.

Ha i baktankene at situasjoner som oppstaar, som du ikke er komfortabel med, ikke nodvendigvis er saa ille som du tror. Feks. hvis ei dame ringer han....Men foler du deg svikta eller saara,saa ta ett skritt tilbake, og tenk noye gjennom det. Kanskje trenger du mer tid for aa faa helet de saara du har paa innsia... Jeg tror ogsaa det kan vaere viktig at du ser paa han som en venn,forst og fremst.

Finn vennskapet med de du moter rett og slett, det tror jeg er grunnlaget for at evt. noe mer skal kunne utvikle seg godt og rett....