kan det være depresjon?

[Gjest Hedvig H.]

Hei... Jeg er en jente på 24 år, jeg har fast jobb, en samboer/forlovede, et pent hus. Egentlig alt som trengs, og mere for å være storfornøyd Men.... Jeg har i lang tid (ihvertfall 2 år) "slitt" med tunge bekymringer og negative følelser. Noen ganger føler jeg at jeg bare vil dø. Jeg gråter ofte og føler jeg har lite overskudd til å være sosial sammen med venner. Er sjelden jeg orker å ut av hus for å være sosial. Orker liksom ikke, har ikke interesse lengre... Og jeg er en person som egentlig stortrives med å være midtpunktet i sosiale samvær. Det kommer i perioder.... Kommer og går... Hvis jeg skal bli nødt å peke på "hendelser" fra fortiden kan jeg si at -jeg ble antastet av søskenbarnet mitt i en alder av 11 år - jeg ble seksuelt misbrukt i en alder av 16 år, en natt jeg lå døddrukken fra alkohol (husker ingenting, har kun blitt fortalt). Ingen av episodene dreier seg om voldtekt. Jeg har hele tiden følt meg ganske likegyldig til disse hendelsene. Kanskje pga familien vår er kristelig og mitt søskenbarn "er jo bare SÅ snill og grei".... Men for meg var det veldig ubehagelig, selv om handligene ikke er av det mest alvorlige i sitt slag. Den andre hendelsen husker jeg jo ikke... Husker jeg hadde blod i trusa, så det var jo et slags fysisk bevis for at noe hadde skjedd. I ettertid har jeg alltid ment at peniser og sex er ekkelt og kvalmt. Pervovitser er ut, og ikke morsomme. Jeg blir ikke trist/sint iforhold til dette. Jeg tror ikke jeg reagerer så veldig følelesemessig. Det er bare TOTALT uinteressant for meg... Om det har noe med disse hendelsene, vet jeg ikke.... Samboeren min og jeg har et bra sexliv. Men hadde ikke hatt noe problem å levd uten heller.. Når jeg var 16 fikk min mor fikk kreft, en operajon, og ble heldigvis frisk igjen. Senere.... Min kjempegode onkel, som stod meg og hele familien veldig nær, fikk senere samme krefttype. Han døde kort tid etter. Min mor fikk senere kreft på nytt. Det ble operasjon på nytt og cellegift. Hun er nå frisk igjen. Under hele disse periodene, spesielt med mamma snakket jeg verken med samboeren eller venner om det. Jeg fortalte det ikke på min nye jobb før jeg rett og slett sprakk sammen i gråt utløst av en bagatell. Jeg klarte rett og slett ikke å snakke om det. Bare fortrengte det og "latet som ingenting". Prøvde å leve hverdagen som normalt... Alene med meg selv gråt jeg mye.... klarte heller ikke å snakke så mye med familien om det. Ville ikke så ofte hjem til foreldrene mine mer. Jeg smset endel med mamma, snakket litt på den måten om DET... ellers dreide samtalen deg om alminnelige ting. Jeg klarte ikke annet. Jeg ville bare være aleinel. Min samboer jobbet utenbys og var jevnlig bortreist. Orket ikke å finne på noe særlig. Nå klarer jeg ikke å lese historier om kreft, eller se på tv hvis det omhandler kreft. Det utløser store tårebøyer, høy grining, jeg ligger bare å vrir meg i psykisk smerte. Får lyst til å bare dø med et stort brak. Har ENORME sinne følelser og tristhets følerlser på en og samme gang. Noen ganger har jeg de samme følelsene uten å egentlig vite hvorfor jeg griner, eller vet hva som har utløst det. Dette skjer periodevis, kanskje noen ganger i uka, eller noen ganger i måneden. Jeg ber hver eneste dag om at Gud må ta vare på hele familien, venner, min forlovede's venner og familie. Er så redd for å oppleve det igjen. Jeg klarer bare ikke å åpne meg for noen. Er livredd for at noe skal skje, sykdom, ulykker hva som helst... Tenker ofte på bilulykker, hjertet på pappa kan stanse, flyet min samboer sitter i kan kræsje... Våkner noen ganger midt på natta/tidlig på morgenen med disse irritrende bekymringene. Har prøvd å skrive dagbok, men synes alt jeg skriver bare blir helt idiotisk. Egentlig føler jeg at disse "urettmessige grinebøyene" begynnte før kreften. Kan huske jeg tenkte på selvmord når jeg var yngre også.... Husker ikke om jeg var slik som nå, de har absolutt blitt verre i det siste. Følelsen av ingenting/en tomhet, ikke være noe viktig... ja, husker jeg skammet meg MASSE over foreldrene mine når jeg var barn. De var jo ikke like kristelige, ryddige og de røkte - imotsetning til resten av den lille bibelbygda vi bodde i på østlandet/resten av familien og klassen jeg gikk i. Jeg luktet vondt sa de andre barna på barneskolen.... Nå hater jeg røyk, æsj får helt "noia". Vil nesten ikke på hjemmebesøk, så ille er det. Det er faktisk enda flaut (flaut på en vond måte) å ha med seg noen på besøk. Jeg er sykt opptatt av å ha det kjempe renslig hjemme hos meg selv (imotsenting til mine foreldre som egentlig ikke skiller seg ut som noen slakser sånn sett). Jeg vasker og støvsuger hver eneste dag. Selv om jeg i periodevis er hjemme helt aleine - min samboer er bortreist på jobb. Klarer ikke å slappe av med mindre alt er støvfritt absolutt overalt... i skap, gjesteværelser, i skuffer,under kommoder, i kjøleskap osv... Alt må være perfekt Jeg har et godt forhold til foreldrene mine, som enda er lykkelig gift. Vi snakker ofte på telefon. Jeg r kjempe glad i dem. og det vet de. Og de er det i meg. For ca 2 år siden begynnte jeg å få magesmerter, spesielt om natta. Jeg har vært til diverse undersøkelser uten å finne noe. Kan smertene skyldes noe psykisk? Det er ikke alltid - altså gjennom hele dagen jeg føler meg deprimert og nedstemt. Når våkner ser jeg faktisk frem til å gå på jobb. Er som sagt periodevis. Men når den periden er der er det kjempe vondt... Følelsen av at ingen hører deg, følelsen av å ikke ville leve. Jeg har blitt beskrevet som en sprudlende person som skravler i godt lag. Utadvent osv.... Min forlovede mener jeg shopper alt for mye, Og det vet jeg... det er en slags kortvarig fantastisk glede som fører til et fullstappet kleskap med plagg jeg aldri, eller ikke får tid til å bruke. Jeg føler at denne depresjonen noen ganger gjør meg til en person jeg ikke vil være ovenfor forloveden min. Jeg kan noen ganger overreagere for den minste ting.. jeg vil egentlig bare være forståelsefull og snill (nesten) hele tiden... Føler jeg har fått sagt det meste på et eller annet vis. Takk! Setter pris på tilbakemelding på hva dette kan være.... Det har vært en del tilfeller av mansik depressivitet i familien og videre ut i slekta vår.

[Orio]

Det er tydelig at du sliter med et eller annet. Ta en tur til fastlegen og få hjelp til å finne ut av "hva som er hva". Skriv ut det innlegget du skrev her, eller skriv punktvis det du har nevnt her. La fastlegen din lese det, så er du sikker på at h*n får med seg alt, det hender de har det litt travelt. :- )

[rose23]

Du har opplevd mye i livet...slik er det med mange av oss. Verden er ikke rettferdig. For noen blir livet en dans på roser, men får de fleste av oss blir bekymringer, traumer, tap, sorg og smerte noe vi må takle. Det har jeg forstått i en alder av 29.

Om du er deprimert kan lykkepiller funke som en krykke.... terapi kan hjlepe til en viss grad.... men den største jobben må du uansett gjøre selv...