Er jeg deprimert?

[Gjest Anonym bruker]

Jeg er ei jente på 24 år som lurer på om jeg kan være deprimert. Jeg har vært i ett forhold i 3 år nå og vi har en flott sønn sammen. Hverdagen sammen med sønnen min er kjempe flott, men føler jeg sliter litt med å stole på min samboer. Dette kommer nok av at jeg tidligere har opplevd at en jeg elsket var utro.Dette er noe jeg sliter veldig med og samboeren min føler jeg maser veldig når han ikke er hjemme. Uansett så føler jeg at jeg ikke har noe å se fram til, jeg har ingen venner der jeg bor. Derfor reiser jeg ofte hjem til der jeg har famile og mine gamle venner. Men i det siste opplever jeg at alt er tungt og jeg ser ikke fram til å reise dit engang. Er stort sett alene og har ikke energi til å være sosial. Dette går igjen utover forholdet mitt med samboeren. Har ikke lyst til noe lenger, bortsett fra å være sammen med sønnen min. Har ikke jobb pga en kneskade, og venter på operasjon. Så jeg treffer ikke folk i forbindelse med jobb heller. Jeg føler jeg er alene med tankene mine og ikke noen å snakke med. Samboeren min jobber på sjøen og er ute i 6 uker av gangen, så det blir mye alenetid. Føler bare at jeg står helt alene i verden, og at ingen kan hjelpe meg!

[Gjest skipohoi]

Etter og ha lest innlegget ditt sitter jeg mer igjen med følelsen av at du har helt naturlige følelser på bakgrunn av hva du tidligere har opplevd (utroskap) og din nåværende situasjon som gjør deg ensom. Hvordan dette utvikler seg, hvis du ikke får til noen endringer kan ikke jeg spå.

Hva med en fritidsaktivitet hvor du kan sosialisere deg? Ordne med barnevakt en kveld i uken?

Eventuelt en samtalegruppe hvor du også kan få bearbeidet din mangel på og kunne stole på mannen din?

[Gjest FrkMim]

Etter og ha lest innlegget ditt sitter jeg mer igjen med følelsen av at du har helt naturlige følelser på bakgrunn av hva du tidligere har opplevd (utroskap) og din nåværende situasjon som gjør deg ensom. Hvordan dette utvikler seg, hvis du ikke får til noen endringer kan ikke jeg spå.

Hva med en fritidsaktivitet hvor du kan sosialisere deg? Ordne med barnevakt en kveld i uken?

Eventuelt en samtalegruppe hvor du også kan få bearbeidet din mangel på og kunne stole på mannen din?

Takk for svar på innlegget.

Jeg har tenkt mange ganger på at hvorfor kan jeg ikke bare finne meg en barnevakt å komme meg ut, men problemet er at jeg har liksom ikke ork til det. Jeg bor på en plass der det er veldig få innbyggere og de som bor der er veldig vanskelig å komme innpå. Det er få eller ingen aktiviteter der hvor jeg kan delta. Nå svartmaler jeg nok ting ganske mye,men etter å ha bodd der i 2 år nå kjenner jeg kun nabokjerringa. Hun er 65 år. Kan ikke akkurat kalle dette ei venninne. Føler selv at jeg var og er en sosial person (i alle fall når jeg er tilbake på hjemplassen min), og derfor er det så forbanna irriterende at jeg er alene stort sett hele tiden. Tenker veldig mye på hvordan ting kunne vært om jeg kunne flyttet tilbake til hjemplassen min. Dette går heller ikke pga av at samboeren min har barn fra tidligere forhold og han er nødt til å være i nærheten. Hjemplassen min ligger ca 100 mil unna. Føler at det er nå skikkelig galt når dagens høydepunkt er når jeg kan legge meg.

[Gjest bippp]

Takk for svar på innlegget.

Jeg har tenkt mange ganger på at hvorfor kan jeg ikke bare finne meg en barnevakt å komme meg ut, men problemet er at jeg har liksom ikke ork til det. Jeg bor på en plass der det er veldig få innbyggere og de som bor der er veldig vanskelig å komme innpå. Det er få eller ingen aktiviteter der hvor jeg kan delta. Nå svartmaler jeg nok ting ganske mye,men etter å ha bodd der i 2 år nå kjenner jeg kun nabokjerringa. Hun er 65 år. Kan ikke akkurat kalle dette ei venninne. Føler selv at jeg var og er en sosial person (i alle fall når jeg er tilbake på hjemplassen min), og derfor er det så forbanna irriterende at jeg er alene stort sett hele tiden. Tenker veldig mye på hvordan ting kunne vært om jeg kunne flyttet tilbake til hjemplassen min. Dette går heller ikke pga av at samboeren min har barn fra tidligere forhold og han er nødt til å være i nærheten. Hjemplassen min ligger ca 100 mil unna. Føler at det er nå skikkelig galt når dagens høydepunkt er når jeg kan legge meg.

Hei! Jeg vet ikke hvor gammel sønnen din er, men er det noen på hans alder rundt deg? Det er jo en måte å få kontakt med mennesker på, gjennom barna. Barselgrupper, barnehage osv.

Ellers tror jeg du må gjøre alvor av den der barnevakta og komme deg ut litt. Du blir ihvertfall ikke kjent med folk hvis du holder deg for deg selv. Men vet det kan være vanskelig på et lite sted å få kontakt, trodde det hadde blitt bedre nå enn før, men det henger vel litt igjen.

Du er sikkert litt deprimert over situasjonen og får dette utarte seg, så kan du bli verre. Prøv å gjøre positive ting for deg selv, meld deg på et kurs eller noe.

[Gjest skipohoi]

Takk for svar på innlegget.

Jeg har tenkt mange ganger på at hvorfor kan jeg ikke bare finne meg en barnevakt å komme meg ut, men problemet er at jeg har liksom ikke ork til det. Jeg bor på en plass der det er veldig få innbyggere og de som bor der er veldig vanskelig å komme innpå. Det er få eller ingen aktiviteter der hvor jeg kan delta. Nå svartmaler jeg nok ting ganske mye,men etter å ha bodd der i 2 år nå kjenner jeg kun nabokjerringa. Hun er 65 år. Kan ikke akkurat kalle dette ei venninne. Føler selv at jeg var og er en sosial person (i alle fall når jeg er tilbake på hjemplassen min), og derfor er det så forbanna irriterende at jeg er alene stort sett hele tiden. Tenker veldig mye på hvordan ting kunne vært om jeg kunne flyttet tilbake til hjemplassen min. Dette går heller ikke pga av at samboeren min har barn fra tidligere forhold og han er nødt til å være i nærheten. Hjemplassen min ligger ca 100 mil unna. Føler at det er nå skikkelig galt når dagens høydepunkt er når jeg kan legge meg.

Vel. det er jo i sluttenden bare du i samråd med samboer som kan finne ut hvordan dere best kan løse dette for alle parter.

At du skal sitte isolert på en plass hvor du ikke trives og ikke har sosial omgang med folk ser i hvertfall ikke ut til og gjøre deg godt.

Husk at det er et uttrykk som heter du er din egen lykkes smed