Skal man medisineres?

[Gjest DårligeDagerNå]

Jeg har visst dystymi (hvordan var stavelsen på det igjen) og sosial angst. Siste har jeg jo visst i større grad, og den har jeg på lang vei klart å overvinne på egenhånd før jeg begynte i terapi.

Nå går jeg hos psykolog, og ble spurt om medisin, men tenker liksom at det er greit uten. Men kjenner på dager, som i dag, at det er tungt. Jeg er fryktelig tung og nedfor, men klarer å skjule det for andre, og fungerer i hverdagen. Men....noen dager har jeg mest lyst å ikke klare det... Jeg ønsker meg stillhet og ro, og ensomhet. Mulighet til å gråte. Mulighet til å slippe å smile og være hyggelig. Mulighet til å slippe uroen og nervøsiteten som andre mennesker skaper. Noen dager er alt tungt...

Det som jeg egentlig lurte på da, er om medisiner vil kunne ta bort noe av disse følelsene, som jeg merker er ekstra merkbare dagene etter psykologtimer.

Lett depresjon blir jo sjelden behandla med medisin sånn jeg skjønner det...

Men burde jeg tatt det opp med psykologen igjen?

Er så innestengt med følelsene mine å. Klarer ikke dele med andre at jeg sliter.

Og da er det tungt å være sosial på dårlige dager, og jeg har jobb og arbeidskolleger, så sosial må jeg være angst eller ikke (og det er jo forsåvidt positivt det da...)

[hidi, the scorpion]

Jeg tror du vil få skikkelig hjelp, når du sier til legen hva som er problemet.

Ja, jeg tror at medisinering kan være en god løsning. Man skal ihvertfall ikke ha det så vondt, som du har nå!

[Gjest skipohoi]

Dette blir jo din avveiing, hvor mye av det orker du og stå i.

Selv har jeg det som deg og har valgt og ikke bruke medisiner - da disse ikke er noe simsalabimkur.

At du får tyngre dager etter og i behandling er veldig vanlig, men ikke mindre vondt og slitsomt av den grunn...

Ved sosiale sammenkomster jeg må på, men ikke takler har jeg av og til tydd til en beroligende tablett. Og det fungerer for meg.

Du må rett og slett finne ut av dette selv. Sliter dette deg ut kan jo medisiner være riktig for deg.

[Gjest Ignatius81]

Dystymi. Det er vel vedvarende depresjon over flere år? Det har jeg også, men muligens ikke akkurat dystymi. Diagnoser er rare egentlig, det er så mange av de. Men uansett så kjenner jeg til den følelsen av vedvarende depresjon, uendelig depresjon, som aldri slutter…

Jeg har gått i åresvis uten at andre skjønner hvordan jeg har det. Ensomhet og ro har alltid vært målet mitt, selvutslettende nok. Jeg ville isolere meg for å konsentrere meg om meg selv. Jeg kunne aldri delt tankene mine med andre. Jeg har for mange hemninger for det, uheldigvis. Jeg greier det bare her på dette forumet, patetisk nok. Medisiner sløver deg ned, etter min mening. Ingenting i menneskehjernen er så enkelt, leger har ikke full oversikt. Jeg tror medisiner sløver deg ned, derfor har jeg aldri fulgt den veien, likevel om jeg lett kunne det hvis viljen var til stede. Følelsene mine, mitt indre liv har alltid vært det viktigste for meg. Samtidig så må jeg innrømme at mitt tilfelle kan kanskje brukes som et eksempel på at enkelte må ta medisiner for å forandre seg. Jeg har stagnert min utvikling i åresvis. Ta en pille, forandre personlighet. Det høres utrolig skummelt ut spør du meg. Samtidig høres det utrolig deilig ut.

Beklager min lille tirade her nå nettopp. Føler meg litt nedfor akkurat nå. Det eneste rådet jeg kan gi deg, er rådet jeg skulle ønske jeg kunne fulgt selv: Åpne deg opp for noen! Har du en psykolog så er det bedre enn det jeg har for øyeblikket, altså ingen. Å sitte alene med dine tanker er usunt og gjør ingenting bedre. Absolutt ingenting vil bli bedre før du lar andre hjelpe deg. Dette tror jeg da, likevel om jeg aldri har prøvd det. Jeg skulle ønske jeg kunne dele mine tanker med noen i kjøtt og blod akkurat nå.

[Gjest Ignatius81]

Dette blir jo din avveiing, hvor mye av det orker du og stå i.

Selv har jeg det som deg og har valgt og ikke bruke medisiner - da disse ikke er noe simsalabimkur.

At du får tyngre dager etter og i behandling er veldig vanlig, men ikke mindre vondt og slitsomt av den grunn...

Ved sosiale sammenkomster jeg må på, men ikke takler har jeg av og til tydd til en beroligende tablett. Og det fungerer for meg.

Du må rett og slett finne ut av dette selv. Sliter dette deg ut kan jo medisiner være riktig for deg.

Tar du valium ved sosiale anledninger?

Hjelper det?

Jeg mener man ikke er sitt riktig selv når man er høy eller full, man er en annen person. Falsk trygghet. Hva mener du?

[Gjest skipohoi]

Tar du valium ved sosiale anledninger?

Hjelper det?

Jeg mener man ikke er sitt riktig selv når man er høy eller full, man er en annen person. Falsk trygghet. Hva mener du?

Hehe nå blir ikke jeg høy av en halv vival, jeg klarer og slappe av og ikke grue meg til det jeg skal igjennom.

Slik du snakker om det blir det noe helt annet.

Man forandrer ikke personlighet av en vival - og jeg vil si trygghet, ikke falsk trygghet.

Og jeg bruker det kun i situasjoner hvor jeg må. Ikke vær gang jeg skal være sosial. Brylluper, konfirmasjoner og store sammenkomster hvor jeg har en "dårlig dag" er eksempler på slike andledninger

[Orio]

Dystymi. Det er vel vedvarende depresjon over flere år? Det har jeg også, men muligens ikke akkurat dystymi. Diagnoser er rare egentlig, det er så mange av de. Men uansett så kjenner jeg til den følelsen av vedvarende depresjon, uendelig depresjon, som aldri slutter…

Jeg har gått i åresvis uten at andre skjønner hvordan jeg har det. Ensomhet og ro har alltid vært målet mitt, selvutslettende nok. Jeg ville isolere meg for å konsentrere meg om meg selv. Jeg kunne aldri delt tankene mine med andre. Jeg har for mange hemninger for det, uheldigvis. Jeg greier det bare her på dette forumet, patetisk nok. Medisiner sløver deg ned, etter min mening. Ingenting i menneskehjernen er så enkelt, leger har ikke full oversikt. Jeg tror medisiner sløver deg ned, derfor har jeg aldri fulgt den veien, likevel om jeg lett kunne det hvis viljen var til stede. Følelsene mine, mitt indre liv har alltid vært det viktigste for meg. Samtidig så må jeg innrømme at mitt tilfelle kan kanskje brukes som et eksempel på at enkelte må ta medisiner for å forandre seg. Jeg har stagnert min utvikling i åresvis. Ta en pille, forandre personlighet. Det høres utrolig skummelt ut spør du meg. Samtidig høres det utrolig deilig ut.

Beklager min lille tirade her nå nettopp. Føler meg litt nedfor akkurat nå. Det eneste rådet jeg kan gi deg, er rådet jeg skulle ønske jeg kunne fulgt selv: Åpne deg opp for noen! Har du en psykolog så er det bedre enn det jeg har for øyeblikket, altså ingen. Å sitte alene med dine tanker er usunt og gjør ingenting bedre. Absolutt ingenting vil bli bedre før du lar andre hjelpe deg. Dette tror jeg da, likevel om jeg aldri har prøvd det. Jeg skulle ønske jeg kunne dele mine tanker med noen i kjøtt og blod akkurat nå.

Medisiner forandrer faktisk ikke personligheten din.

[Gjest Ignatius81]

Hehe nå blir ikke jeg høy av en halv vival, jeg klarer og slappe av og ikke grue meg til det jeg skal igjennom.

Slik du snakker om det blir det noe helt annet.

Man forandrer ikke personlighet av en vival - og jeg vil si trygghet, ikke falsk trygghet.

Og jeg bruker det kun i situasjoner hvor jeg må. Ikke vær gang jeg skal være sosial. Brylluper, konfirmasjoner og store sammenkomster hvor jeg har en "dårlig dag" er eksempler på slike andledninger

OK, jeg skjønner.

Jeg er bare veldig oppsatt på det å lære, for å bryte ut. De fleste greier slike ting uten å ta en beroligende e.l. Jeg derimot er totalt utenfor. Jeg liker å tro at jeg egentlig burde takle slike ting, det er bare det at jeg ikke helt har skjønt hvordan de sosiale kodene er, derfor er jeg nervøs. Jeg prøver å lære av situasjonen. Det gjør jeg ikke når jeg er full eller høy.

Hvis du allerede har et fungerende sosial liv, og tar en vival eller hva det var for å takle det der og da, så skjønner jeg det.

[Gjest Ignatius81]

Medisiner forandrer faktisk ikke personligheten din.

OK. Jeg bare mener det fra et rent subjektivt standpunkt basert på hva andre har sagt: De har sagt at man blir følelsesløs og avstumpet, men det kan godt være fordi de ikke hadde peiling.

[Gjest DårligeDagerNå]

Dystymi. Det er vel vedvarende depresjon over flere år? Det har jeg også, men muligens ikke akkurat dystymi. Diagnoser er rare egentlig, det er så mange av de. Men uansett så kjenner jeg til den følelsen av vedvarende depresjon, uendelig depresjon, som aldri slutter…

Jeg har gått i åresvis uten at andre skjønner hvordan jeg har det. Ensomhet og ro har alltid vært målet mitt, selvutslettende nok. Jeg ville isolere meg for å konsentrere meg om meg selv. Jeg kunne aldri delt tankene mine med andre. Jeg har for mange hemninger for det, uheldigvis. Jeg greier det bare her på dette forumet, patetisk nok. Medisiner sløver deg ned, etter min mening. Ingenting i menneskehjernen er så enkelt, leger har ikke full oversikt. Jeg tror medisiner sløver deg ned, derfor har jeg aldri fulgt den veien, likevel om jeg lett kunne det hvis viljen var til stede. Følelsene mine, mitt indre liv har alltid vært det viktigste for meg. Samtidig så må jeg innrømme at mitt tilfelle kan kanskje brukes som et eksempel på at enkelte må ta medisiner for å forandre seg. Jeg har stagnert min utvikling i åresvis. Ta en pille, forandre personlighet. Det høres utrolig skummelt ut spør du meg. Samtidig høres det utrolig deilig ut.

Beklager min lille tirade her nå nettopp. Føler meg litt nedfor akkurat nå. Det eneste rådet jeg kan gi deg, er rådet jeg skulle ønske jeg kunne fulgt selv: Åpne deg opp for noen! Har du en psykolog så er det bedre enn det jeg har for øyeblikket, altså ingen. Å sitte alene med dine tanker er usunt og gjør ingenting bedre. Absolutt ingenting vil bli bedre før du lar andre hjelpe deg. Dette tror jeg da, likevel om jeg aldri har prøvd det. Jeg skulle ønske jeg kunne dele mine tanker med noen i kjøtt og blod akkurat nå.

Det er dette jeg har slitt med i årevis, og du skriver som jeg kunne gjort selv.

Er nemlig samme tanker jeg har om medisinering, men begynt å tenke litt annerledes siste uker. Begynte hos psykolog nå i høst, og har truffet en jeg tror jeg kan åpne meg mye for, men er ikke sikker på om jeg klarer det helt... Merker at noen ting holder jeg utenfor i samtalen.

Jeg har vært redd for å utgi meg selv, og har derfor gått i mange år med litt svingende humør, og hver gang jeg sliter har jeg tenkt at nå må jeg ta tak i det, men så stiger humøret, og tankene blir at så dum jeg var, har det da ikke så ille, mange som har det verre osv... Jeg klarer ikke åpne meg helt her inne heller. Redd for å bli gjenkjent, og liker ikke at andre vet om dette i RL.

Vil råde deg til å prøve en samtale terapi, for det hjelper nok. Er vel derfor jeg har det tungt nå.... Skal bli verre før man blir bedre er det ikke sånn??

Glede-grur meg til hver time nå. Det er skummelt på mange plan, men likevel utrolig godt å ha noen der som faktisk skal være "min" i nesten en hel time. Lytte og støtte. For meg er det i tross alt godt å vite at han er der neste gang, når jeg føler meg helt på bånn...

Har du en OK fastlege så få en henvisning å prøv. Du kan kutte akkurat når du vil selv....

Håper du har en OK kveld i kveld. Og det er godt at du kan åpne deg her inne iallfall. Mange gode støtter her

[Gjest DårligeDagerNå]

Jeg tror du vil få skikkelig hjelp, når du sier til legen hva som er problemet.

Ja, jeg tror at medisinering kan være en god løsning. Man skal ihvertfall ikke ha det så vondt, som du har nå!

Men når jeg da kutter medisinene, vil ikke følelsene da kanskje komme likevel...??

Er ekspert på å undertrykke, og da kommer det jo gjerne i dobbel grad når det først kommer. Tenker litt at det kan bli sånn med medisin og, at man liksom setter følelsene på hold, og risikerer et stort ras når man kutter...

Nå om dagen begynner jeg plutselig å gråte... Tårene bare kommer. Av ingenting, allting, uten forvarsel, selv under lek med barna kan jeg få tåreflom...

Kjenner det sliter bare det. Vil gråte nå....

Er kanskje bare selvmedlidenhet....

[Gjest Ignatius81]

Det er dette jeg har slitt med i årevis, og du skriver som jeg kunne gjort selv.

Er nemlig samme tanker jeg har om medisinering, men begynt å tenke litt annerledes siste uker. Begynte hos psykolog nå i høst, og har truffet en jeg tror jeg kan åpne meg mye for, men er ikke sikker på om jeg klarer det helt... Merker at noen ting holder jeg utenfor i samtalen.

Jeg har vært redd for å utgi meg selv, og har derfor gått i mange år med litt svingende humør, og hver gang jeg sliter har jeg tenkt at nå må jeg ta tak i det, men så stiger humøret, og tankene blir at så dum jeg var, har det da ikke så ille, mange som har det verre osv... Jeg klarer ikke åpne meg helt her inne heller. Redd for å bli gjenkjent, og liker ikke at andre vet om dette i RL.

Vil råde deg til å prøve en samtale terapi, for det hjelper nok. Er vel derfor jeg har det tungt nå.... Skal bli verre før man blir bedre er det ikke sånn??

Glede-grur meg til hver time nå. Det er skummelt på mange plan, men likevel utrolig godt å ha noen der som faktisk skal være "min" i nesten en hel time. Lytte og støtte. For meg er det i tross alt godt å vite at han er der neste gang, når jeg føler meg helt på bånn...

Har du en OK fastlege så få en henvisning å prøv. Du kan kutte akkurat når du vil selv....

Håper du har en OK kveld i kveld. Og det er godt at du kan åpne deg her inne iallfall. Mange gode støtter her

Da jeg var hos psykolog for mange år siden, så fungerte det ikke nettopp fordi jeg ikke åpnet meg. Mange år etterpå så tenker jeg: Hva var egentlig vitsen med det hele da? Vi hadde ikke akkurat den beste kjemien, men siden jeg ikke åpnet meg, så hadde han ikke mye å jobbe med heller. Jeg husker at jeg overanalyserte hver eneste samtale vi hadde. Jeg husker jeg var så flau. Flau over alt i livet mitt. Retrospektivt så ser jeg at jeg ikke var fokusert nok da jeg hadde sjansen, ikke nok fokusert på å finne en løsning. Jeg var vel mer interessert i å meske meg i egen elendighet, hvem kan jobbe ut ifra det? Din psykolog er jo bare et vanlig menneske, han trenger all informasjon han kan få for å arbeide med din sak, og ikke en gang da kan man være sikker på å få riktige råd.

Det å ikke åpne seg helt her inne på internett forstår jeg godt. Til og med i total anonymitet så er jeg nesten flau over det jeg skriver. Jeg har utelatt de personlige detaljene, men likevel skrevet om personlige ting. Ikke fordi jeg nødvendigvis håper på bra råd, likevel om de kommer og, men fordi jeg prøver å bryte ned visse hemninger jeg har. En lang vedvarende depresjon leger ikke seg selv, som du sikkert vet. I verste fall dør vi gamle, og sliter fortsatt med den. Det er det siste jeg vil i hvert fall.

[Orio]

OK. Jeg bare mener det fra et rent subjektivt standpunkt basert på hva andre har sagt: De har sagt at man blir følelsesløs og avstumpet, men det kan godt være fordi de ikke hadde peiling.

Jeg har hørt sånne påstander jeg også, men mest fra folk som ikke har prøvd medisiner. I starten var jeg ganske følelsesløs, men det tror jeg skyldes depresjonen. Da medisinene fikk mer tid til å virke, og jeg kom opp i riktig(ere) dose, kom også følelsene tilbake.

Jeg tror også du kan bli følelsløs hvis dosen er for høy, men det er jeg ikke sikker på.

Hvis jeg har forstått riktig så er det særlig like etter at du har vært hos psykologen at du har det ekstra vanskelig. Det er faktisk ganske vanlig, mange opplever det når de går i behandling. Mange tanker og følelser kan komme til overflaten, og det er ofte ikke så lett. Om det stemmer er det ikke sikkert medisiner er den rette løsningen for deg.

Hvor lenge har du gått til psykolog? Merker du noen bedring? Og hvordan fungerer du i hverdagen/ellers i livet?

[Gjest megogmeg]

Medisiner forandrer faktisk ikke personligheten din.

Det er faktisk en del preparater som gir økt frustrasjon, sinne, man blir følelseskald (flat, kall det hva du vil), man mister interessen for sex, noen får ikke reisning, ikke orgasme og blir deprimerte av det i tillegg. Så jo det er mange som opplever dette som en ubehagelig endring av en selv dessverre. Om du kaller det personlighet eller personlige egenskaper, vel det spiller vel i grunnen liten rolle.

Selv synes jeg at jeg forandret meg veldig ved bruk av Seroxat. I enkelte situasjoner kjente jeg ikke igjen meg selv i det hele tatt. Jeg var glad når jeg sluttet og fant tilbake til mitt gamle jeg. Og jeg er ikke alene om og ha opplevd dette. Men det er nå meg

[Orio]

Men når jeg da kutter medisinene, vil ikke følelsene da kanskje komme likevel...??

Er ekspert på å undertrykke, og da kommer det jo gjerne i dobbel grad når det først kommer. Tenker litt at det kan bli sånn med medisin og, at man liksom setter følelsene på hold, og risikerer et stort ras når man kutter...

Nå om dagen begynner jeg plutselig å gråte... Tårene bare kommer. Av ingenting, allting, uten forvarsel, selv under lek med barna kan jeg få tåreflom...

Kjenner det sliter bare det. Vil gråte nå....

Er kanskje bare selvmedlidenhet....

Eller depresjon?

[Orio]

Da jeg var hos psykolog for mange år siden, så fungerte det ikke nettopp fordi jeg ikke åpnet meg. Mange år etterpå så tenker jeg: Hva var egentlig vitsen med det hele da? Vi hadde ikke akkurat den beste kjemien, men siden jeg ikke åpnet meg, så hadde han ikke mye å jobbe med heller. Jeg husker at jeg overanalyserte hver eneste samtale vi hadde. Jeg husker jeg var så flau. Flau over alt i livet mitt. Retrospektivt så ser jeg at jeg ikke var fokusert nok da jeg hadde sjansen, ikke nok fokusert på å finne en løsning. Jeg var vel mer interessert i å meske meg i egen elendighet, hvem kan jobbe ut ifra det? Din psykolog er jo bare et vanlig menneske, han trenger all informasjon han kan få for å arbeide med din sak, og ikke en gang da kan man være sikker på å få riktige råd.

Det å ikke åpne seg helt her inne på internett forstår jeg godt. Til og med i total anonymitet så er jeg nesten flau over det jeg skriver. Jeg har utelatt de personlige detaljene, men likevel skrevet om personlige ting. Ikke fordi jeg nødvendigvis håper på bra råd, likevel om de kommer og, men fordi jeg prøver å bryte ned visse hemninger jeg har. En lang vedvarende depresjon leger ikke seg selv, som du sikkert vet. I verste fall dør vi gamle, og sliter fortsatt med den. Det er det siste jeg vil i hvert fall.

''ikke var fokusert nok da jeg hadde sjansen''

Hvem har sagt at du bare har en sjanse? Det er noen år siden sist du var hos psykolog, og det høres ut til at du har forandret innstilling, så kanskje det hadde gått an å gjøre et forsøk til? Eller kanskje du kan prøve medisiner? Du skal jo ikke gå og være deprimert i flere år uten å prøve å gjøre noe med det.

[Orio]

Det er faktisk en del preparater som gir økt frustrasjon, sinne, man blir følelseskald (flat, kall det hva du vil), man mister interessen for sex, noen får ikke reisning, ikke orgasme og blir deprimerte av det i tillegg. Så jo det er mange som opplever dette som en ubehagelig endring av en selv dessverre. Om du kaller det personlighet eller personlige egenskaper, vel det spiller vel i grunnen liten rolle.

Selv synes jeg at jeg forandret meg veldig ved bruk av Seroxat. I enkelte situasjoner kjente jeg ikke igjen meg selv i det hele tatt. Jeg var glad når jeg sluttet og fant tilbake til mitt gamle jeg. Og jeg er ikke alene om og ha opplevd dette. Men det er nå meg

Det er en del som sliter med dårlig sexlyst/evne når de går på antidepressiva.

De andre tingene du forteller om har også jeg opplevd, men de ga seg da jeg hadde gått på medisiner (samme dose) en stund. Det jeg synes er veldig dumt er når folk som sliter ikke vil ta imot hjelp på grunn av "skremselspropaganda" av den typen du kommer med. (Jeg mener ikke å kritisere deg, eller å si at du ikke opplevde de bivirkningene du nevner.) Jeg synes fremstillingene kan bli litt "skjeve", de som har dårlige erfaringer er (naturlig nok) mer ivrige til å fortelle om det enn de som har hatt god effekt. Og det kan skremme mange fra å prøve, mange som kanskje ville hatt god effekt av medisiner.

[Gjest Ignatius81]

''ikke var fokusert nok da jeg hadde sjansen''

Hvem har sagt at du bare har en sjanse? Det er noen år siden sist du var hos psykolog, og det høres ut til at du har forandret innstilling, så kanskje det hadde gått an å gjøre et forsøk til? Eller kanskje du kan prøve medisiner? Du skal jo ikke gå og være deprimert i flere år uten å prøve å gjøre noe med det.

Jeg vegrer meg så utrolig for å gå til psykolog. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje fordi mitt siste møte var så frustrerende. Jeg forventet en åpenbaring, men ble møtt med traurig virkelighet istedenfor. Jeg skrev til og med et brev til en psykolog på word, men var for flau til å sende det. Patetisk.

[Orio]

Jeg vegrer meg så utrolig for å gå til psykolog. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje fordi mitt siste møte var så frustrerende. Jeg forventet en åpenbaring, men ble møtt med traurig virkelighet istedenfor. Jeg skrev til og med et brev til en psykolog på word, men var for flau til å sende det. Patetisk.

Menneskelig kalles det, ikke patetisk. Det er skummelt å slippe andre så tett innpå seg.

Men du har lært en god del siden sist, har du ikke? Psykologer er ikke trollmenn, du får ingen store åpenbaringer, du må faktisk slite masse selv, men du får hjelp til å finne ut hvordan du skal gå frem for å få det bedre. Og det kan jo være greit? Da vet du at du får noe igjen for alt slitet. :- )

[hidi, the scorpion]

Jeg vegrer meg så utrolig for å gå til psykolog. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje fordi mitt siste møte var så frustrerende. Jeg forventet en åpenbaring, men ble møtt med traurig virkelighet istedenfor. Jeg skrev til og med et brev til en psykolog på word, men var for flau til å sende det. Patetisk.

Hva er patetisk med det? Du har definitivt truffet feil psykolog. Ikke gi deg, før eller siden finner du en som gidder å lytte!