Angst/depresjon

[Gjest Karro000]

Psykologen sier jeg må utfordre mine redsler og det forstår jeg, men jeg mistrives i sosiale situasjoner, jeg vet ikke hvorfor, har utsatt meg for det men det bare ett ork og ikke noe gulrot. Er målet for alle personer å være sosial eller trives med seg selv ? Går det an å leve for seg selv å være glad? Jeg vet ikke, blir bare mer deprimert av mine sosiale framstøt. Det er så ødeleggende for meg

[Orio]

Det er vel greit å trives med seg selv?

Det er forskjell på oss, noen er veldig sosiale, andre trives bedre i eget selskap. Målet er kanskje at du skal takle vanlige sosiale situasjoner (du kan ikke unngå alle) uten å få angst. Og at du skal kunne velge selv hvor sosial du vil være, i stedet for å la angsten styre deg.

I den prosessen hvor du utfordrer angsten er det vanlig at alt føles mye verre, at du rett og slett føler at det går dårligere i stedet for å bli bedre. Husk at det er fordi du utfordrer angsten mer enn du har pleid å gjøre, du blir ikke dårligere.

[Gjest Geir]

Det er litt av noen problemstillinger du tar opp, her er det arbeid for både psykologer og filosofer, men det er grådig spennende spørsmål du tar opp.

''Er målet for alle personer å være sosial eller trives med seg selv ?''

Min mening er att det ene ikkje utelukker det andre, målet (for den enkelte) må være å kunne trives i eget selskap og samtidig kunne fungere godt i ulike sosiale settinger.

''Går det an å leve for seg selv å være glad?''

Mener du for "hele livet" gjennom?

Hvis det er det du mener så tror eg svaret blir nei, sjøl om enkelte av oss trives/fungerer først og fremst aleine, om en skulle prøve å leve ett liv helt uten kontakt med andre mennesker så tror eg det med stor sannsynlighet ville gå dårlig etterhvert.

Vi mennesker er sosiale vesen i større eller mindre grad.

Mvh

[Gjest Ignatius81]

Jeg var hos en psykolog for depresjon og angst for sosiale sammenhenger før. Han sa at jeg måtte eksponere meg, jeg måtte gå ut der å virkelig kjenne livet. Han sa faktisk til meg at jeg burde gå ut å drikke meg full og prate med jenter. Det var rådet han ga til meg. Jeg burde ha fulgt det, likevel om jeg syntes det var latterlig banalt der og da.

Jeg tenkte derimot annerledes enn han. Jeg var svært misantropisk på den tiden. Jeg tenkte at man enkelt kunne leve alene. Jeg kunne da overbevise meg selv at jeg hadde det bra. Man trenger ikke andre liksom. Det er slitsomt, altfor slitsomt å tenke slikt i lengden. Du har ikke en sjanse å greie det i lengden. Beklager, men det er min subjektive mening om saken. Jeg tror ikke du hadde skrevet her uten å ha tenkt den tanken selv.

Det sørgelige faktum er at man blir eldre og eldre. Du kan godt prøve å leve for øyeblikket, men det forsvinner hele tiden. Uten andre er man ingenting. Årevis etter at jeg avbrøt min terapi, så er jeg ikke det fnugg bedre, likevel om jeg trodde det like etter at jeg avbrøt terapien. Selvterapi fungerer ikke. Det at du har en psykolog nå, det at du har kommet til det stadiet, bør du utnytte.

Du blir deprimert av dine sosiale fremstøt? Hva slags ”fremstøt” gjør du? Ting tar tid. Det tar tid å bygge opp forhold, det tar tid å bygge opp selvtillitt, ikke nedvurder dine fremstøt. Ting vil endre seg hvis du fortsetter å prøve!

Så utrolig positiv jeg var nå. Skulle ønske jeg kunne vært like positiv overfor mine egne sosiale fremstøt, som er miserable. Men seriøst, uten håp så er det ingenting, eller hva?

[Orio]

Jeg var hos en psykolog for depresjon og angst for sosiale sammenhenger før. Han sa at jeg måtte eksponere meg, jeg måtte gå ut der å virkelig kjenne livet. Han sa faktisk til meg at jeg burde gå ut å drikke meg full og prate med jenter. Det var rådet han ga til meg. Jeg burde ha fulgt det, likevel om jeg syntes det var latterlig banalt der og da.

Jeg tenkte derimot annerledes enn han. Jeg var svært misantropisk på den tiden. Jeg tenkte at man enkelt kunne leve alene. Jeg kunne da overbevise meg selv at jeg hadde det bra. Man trenger ikke andre liksom. Det er slitsomt, altfor slitsomt å tenke slikt i lengden. Du har ikke en sjanse å greie det i lengden. Beklager, men det er min subjektive mening om saken. Jeg tror ikke du hadde skrevet her uten å ha tenkt den tanken selv.

Det sørgelige faktum er at man blir eldre og eldre. Du kan godt prøve å leve for øyeblikket, men det forsvinner hele tiden. Uten andre er man ingenting. Årevis etter at jeg avbrøt min terapi, så er jeg ikke det fnugg bedre, likevel om jeg trodde det like etter at jeg avbrøt terapien. Selvterapi fungerer ikke. Det at du har en psykolog nå, det at du har kommet til det stadiet, bør du utnytte.

Du blir deprimert av dine sosiale fremstøt? Hva slags ”fremstøt” gjør du? Ting tar tid. Det tar tid å bygge opp forhold, det tar tid å bygge opp selvtillitt, ikke nedvurder dine fremstøt. Ting vil endre seg hvis du fortsetter å prøve!

Så utrolig positiv jeg var nå. Skulle ønske jeg kunne vært like positiv overfor mine egne sosiale fremstøt, som er miserable. Men seriøst, uten håp så er det ingenting, eller hva?

Det er så mye lettere å være positiv på andres vegne enn på egne, er det ikke? Jeg kan sitte her og oppfordre til eksponering, si at det fører frem til slutt selv om det er veldig vanskelig. Samtidig, hvis jeg tenker på min egen angst og min egen eksponering virker det helt håpløst. Kan det være fordi det er lettere å være objektiv og se ting på litt avstand når det gjelder andre, tror du?

Det jeg egentlig ville var å spørre om psykologen din virkelig anbefalte deg å gå ut og drikke deg full? (Og spørre på en måte som fortalte at jeg er sjokkert.)

[tusseline]

Det er så mye lettere å være positiv på andres vegne enn på egne, er det ikke? Jeg kan sitte her og oppfordre til eksponering, si at det fører frem til slutt selv om det er veldig vanskelig. Samtidig, hvis jeg tenker på min egen angst og min egen eksponering virker det helt håpløst. Kan det være fordi det er lettere å være objektiv og se ting på litt avstand når det gjelder andre, tror du?

Det jeg egentlig ville var å spørre om psykologen din virkelig anbefalte deg å gå ut og drikke deg full? (Og spørre på en måte som fortalte at jeg er sjokkert.)

..det var det der med "gjør som jeg sier, og ikke som jeg gjør"... Det er lettere å fortelle andre hva som er riktig. Man vet det jo selv, men det er ikke alltid like lett å gjøre det.

[Gjest Ignatius81]

Det er så mye lettere å være positiv på andres vegne enn på egne, er det ikke? Jeg kan sitte her og oppfordre til eksponering, si at det fører frem til slutt selv om det er veldig vanskelig. Samtidig, hvis jeg tenker på min egen angst og min egen eksponering virker det helt håpløst. Kan det være fordi det er lettere å være objektiv og se ting på litt avstand når det gjelder andre, tror du?

Det jeg egentlig ville var å spørre om psykologen din virkelig anbefalte deg å gå ut og drikke deg full? (Og spørre på en måte som fortalte at jeg er sjokkert.)

Det er så mye lettere å være positiv på andres vegne enn på egne, er det ikke? Jeg kan sitte her og oppfordre til eksponering, si at det fører frem til slutt selv om det er veldig vanskelig. Samtidig, hvis jeg tenker på min egen angst og min egen eksponering virker det helt håpløst. Kan det være fordi det er lettere å være objektiv og se ting på litt avstand når det gjelder andre, tror du?

Det jeg egentlig ville var å spørre om psykologen din virkelig anbefalte deg å gå ut og drikke deg full? (Og spørre på en måte som fortalte at jeg er sjokkert.)

JA!, psykologen min sa jeg burde gå å drikke meg full! Et merkelig råd, men kanskje et merkelig godt råd? Det er greit at du er sjokkert, jeg var sjokkert selv! Men som nevnt, så er det i retrospektivt lys kanskje ikke et dårlig råd. Hva har jeg gjort som er bedre? Blyghet, sjenerthet, og annet tull fører ikke til en eneste ting, i hvert fall ikke for meg. Det er ingen vits i å forherlige de egenskapene for min del lengre. Respekt, hensynsfullhet og andre slike egenskaper, ja, men ikke det å være sjenert og redd. Det blir litt annerledes.

Men det er lettere å være positiv på andres vegne. Det sier kanskje mye om en selv? Andre kan ha nytte av de banale psykologiske rådene, men ikke meg, jeg er annerledes…

Uansett, så liker jeg det du skriver her inne altså Orio.

[Gjest D*lilith]

Jeg tror hvis man kan leve lykkelig alene,skal man det...

Det er ikke alle som er så sosiale heller.

[Gjest keira]

Med alle slike ting er det viktig å starte forsiktig. Ikke ha for store ambisjoner, men sprenge grenser et steg av gangen. Så kjenner du hva som er bra for deg etterhvert.