Hvorfor orke/gidde?

[Tyr 81]

Vet ikke hvor dette innlegget passer inn hen. Men jeg lurer ganske enkelt (?) på hva som gjør at nettopp du/dere føler at livet er verdt å leve, altså, what keeps you going på en måte..? Er det en blanding av flere ting, eller er det kanskje noen spesielle interesser eller hva som helst, som stikker litt lengre ut enn andre ting?

[bibben]

Kontakten med venner og familie er det som gir mitt liv den største mening. I løpet av de senere årene er jeg blitt mer oppmerksom på hvor heldig jeg er som kan uttrykke dette )

Ønsker deg en god dag!

[Helmi]

I perioder (som nå) er det kun barna mine som er motivet mitt til å orke. I bedre perioder kommer det noen flere ting i tillegg, som gode bøker, musikk, konserter og formingsaktiviteter.

[Gjest Jente31]

Jeg har tenkt det samme selv når jeg har vært lenger nede enn lengst. Men jeg har fokusert på barna, tvunget meg til å holde meg oppe (og ikke bli liggende) og klamret meg til håpet om bedring. Det har hjulpet meg.

Nå som jeg er litt bedre, prøver jeg å sette pris på ting jeg satte pris på før, som feks å bake.. lese en god bok. Se en god film.

Jeg prøver å sette meg små mål for dagen, men ikke større enn at det blir uoverkommelig å få gjennomført det. Jeg må nok tvinge meg selv til å få gjennomført dette, men det går.

Men det er meg..

[Glimtipper]

Det er en sammenblanding av ting som gir livet mitt mening. Venner, familie, sønnen min og kjæresten min er veldig viktige, selvfølgelig. I tillegg inngår både fortid og framtid når jeg leter etter innhold. Hvor jeg kommer fra, hva jeg har fått til før, hva jeg har "overlevd". Framtidsplaner som gir meg glede. Her er skrivingen min svært inspirerende, i tillegg til mer konkrete planer i forhold til livssituasjon og utdannelse. I nåtiden finnes det alltid mange små gleder som hjelper. Snakke med en god venn, tiden jeg tilbringer med kjæresten, utviklingen til sønnen min, en hyggelig hjemmekveld alene, dataspill, gå turer...

Alt dette i sum gir et godt perspektiv, også på dårlige dager.

[Gjest fnugget]

Jeg orker fordi jeg vil tilbake på attføring og fortsette master i spesped!! Og fordi jeg vil finne meg en mann og få barn en dag! :-)

[Gjest Ignatius81]

Hvorfor gidder jeg?

Merkelig spørsmål.

Mennesket har en naturlig overlevelsesevne. Det er noe helt i bunnen av oss som vil leve: den rasjonelle tanken tvinger meg videre. Jeg tror vi er alle sta på den måten. Vi vil leve videre. Hadde vi bare gitt opp så lett, hadde menneskearten dødd ut for lenge siden. Alle levende vesner har dette kraftige ønsket om å overleve. Hadde jeg ikke hatt det, så hadde jeg tatt selvmord for lenge siden. Jeg har vært langt nede en eller to ganger før.

Derfor trenger man bare den minste unnskyldning for å ikke ende det hele, dette er sant for meg i det minste. Underbevissteheten min godtar ihvertfall ganske så enkle forklaringer på hvorfor jeg må leve videre: Familien min trenger meg (de hadde greid seg uten meg, men min bortgang hadde gitt dem grusomme arr, det kunne jeg aldri gjort), jeg vil bli bedre en gang ( man skal aldri si aldri, likevel om jeg er en naturlig pessimist), livet er uforutsigbart, ved å ta selvmord så mister man enhver mulighet til å oppleve noe som kunne vært fantastisk (romantikk, vennskap, familieliv, reiser til eksotiske plasser, enkelte fantastiske øyeblikk osv.).

Jeg har egentlig bestemt meg for aldri å ta selvmord. Jeg hadde seriøse suicidale tanker en gang i tiden, men de er over for alltid. Man har bare et liv, selvmord er å kaste det bort. Holdningen min er: Man kan like så godt leve som å dø. banalt, men enkelt. Det var noe mer også, men greier ikke helt å formulere tankegangen min til gode ord akkurat nå desverre.

[hidi, the scorpion]

Hvorfor gidder jeg?

Merkelig spørsmål.

Mennesket har en naturlig overlevelsesevne. Det er noe helt i bunnen av oss som vil leve: den rasjonelle tanken tvinger meg videre. Jeg tror vi er alle sta på den måten. Vi vil leve videre. Hadde vi bare gitt opp så lett, hadde menneskearten dødd ut for lenge siden. Alle levende vesner har dette kraftige ønsket om å overleve. Hadde jeg ikke hatt det, så hadde jeg tatt selvmord for lenge siden. Jeg har vært langt nede en eller to ganger før.

Derfor trenger man bare den minste unnskyldning for å ikke ende det hele, dette er sant for meg i det minste. Underbevissteheten min godtar ihvertfall ganske så enkle forklaringer på hvorfor jeg må leve videre: Familien min trenger meg (de hadde greid seg uten meg, men min bortgang hadde gitt dem grusomme arr, det kunne jeg aldri gjort), jeg vil bli bedre en gang ( man skal aldri si aldri, likevel om jeg er en naturlig pessimist), livet er uforutsigbart, ved å ta selvmord så mister man enhver mulighet til å oppleve noe som kunne vært fantastisk (romantikk, vennskap, familieliv, reiser til eksotiske plasser, enkelte fantastiske øyeblikk osv.).

Jeg har egentlig bestemt meg for aldri å ta selvmord. Jeg hadde seriøse suicidale tanker en gang i tiden, men de er over for alltid. Man har bare et liv, selvmord er å kaste det bort. Holdningen min er: Man kan like så godt leve som å dø. banalt, men enkelt. Det var noe mer også, men greier ikke helt å formulere tankegangen min til gode ord akkurat nå desverre.

Kjempeflott innlegg! Hvem har noe å tilføye til det....

[Gjest ut av mørket]

For meg betyr turer i skogen/marka mye. Nå om høsten er det godt å gå tur og få frisk luft. Det gir velvære og overskudd. Ellers så liker jeg å trene spinning. Det gir også velvære og overskudd. Hvis jeg greier å slanke meg, er det også en fjær i hatten. Ellers så liker jeg å gå på utstillinger, restaurant, cafe, kino, reise og kanskje melde meg på et kurs. Man må selv finne ut hva som gir mening, men det er dokumentert at sunt kosthold og frisk luft og mosjon hjelper. Det gir overskudd. Samvær med andre er også positivt.