Å belaste andre med dine problemer

[Glimtipper]

Jeg er i et forholdsvis nytt forhold og i den forbindelse sliter jeg ekstra mye med flashbacks, mareritt/søvnløshet og tildels irrasjonelle følelser. Av erfaring vet jeg at dette roer seg ned etterhvert, men det er selvfølgelig veldig tøft mens det står på.

I utgangspunktet har jeg et ønske om å skjerme kjæresten litt for deler av dette. Litt fordi jeg er vant til å takle det på egenhånd og litt fordi jeg føler det er belastende på forholdet. Han har vært helt utrolig i denne sammenhengen og kan masse om C-PTSD, flashbacks og overgrep. Mange av mine "coping mechanisms" har kommet etter ideer fra han, noe jeg selvfølgelig setter stor pris på.

Når han er tilstede fysisk er det naturlig at jeg støtter meg til han ved flashbacks under sex eller mareritt, men den tiden vi er fra hverandre føler jeg at jeg burde klare meg selv i større grad. Hvis jeg har en dårlig dag er det ikke alltid jeg klarer å være positiv og munter, derfor ønsker jeg tid for meg selv. Avstanden mellom oss vil uansett gjøre at han føler seg maktesløs, i tillegg til at det helt klart sliter han ut om han må forholde seg til alle mine humørsvigninger. Jeg kan bli veldig avvisende når jeg har mye flashbacks og motstridende følelser. Jeg føler det hjelper på min egen selvtillit at jeg kan fokusere mer på han når jeg har overskudd til det, og få lov til å legge på telefonen i de situasjonene som blir ubehagelige.

Han er uenig med min vurdering. Det er utrolig viktig for han å "være der for meg", faktisk blir han direkte fornærmet om jeg ikke deler følelsene mine med han. Om han spør hvordan jeg har det, forlanger han et 100 % ærlig svar. Noen ganger mener jeg det er mye mer konstruktivt for meg å snakke om helt andre ting og tvinge meg selv til å ta meg sammen. I tillegg ser jeg at han blir sliten og oppgitt av problemene mine, noe som er helt naturlig, uten at han klarer å innrømme dette til meg.

Han føler seg altså tilsidesatt om jeg "later litt som" eller trekker meg unna, jeg føler jeg gir han en særdeles dårlig start på forholdet. Så hva gjør jeg?

[multippel]

Kanskje er han litt for ivrig? Han mener vel ikke at du skal betro deg eller støtte deg til han for hans skyld?

Hva med å forklare han hva som foregår i deg. At du trenger fred når du trenger fred, men at dette ikke er farlig for han.

Å legge på røret fordi du har det vanskelig må jo oppleves som temmelig avvisende. Men hvis dere har en avtale som forklarer når du gjør det og hvorfor så kan kanskje dette gjøre han tryggere?

Jeg bare tenker litt høyt igjen:-)

[Glimtipper]

Kanskje er han litt for ivrig? Han mener vel ikke at du skal betro deg eller støtte deg til han for hans skyld?

Hva med å forklare han hva som foregår i deg. At du trenger fred når du trenger fred, men at dette ikke er farlig for han.

Å legge på røret fordi du har det vanskelig må jo oppleves som temmelig avvisende. Men hvis dere har en avtale som forklarer når du gjør det og hvorfor så kan kanskje dette gjøre han tryggere?

Jeg bare tenker litt høyt igjen:-)

Tankene dine er gode

Det er mulig jeg har forklart meg dårlig når jeg tar det opp, at jeg presenterer det som om jeg vil beskytte han. Det er i alle fall slik han opplever det og da blir han veldig fornærmet. I tillegg mener han det kun bidrar til forholdet vårt at han vet nøyaktig hva som foregår med meg. Men som de fleste som har dårlige dager nok kan skrive under på, så er det ikke bare bare å forklare alt hele tiden. Nesten som tunga låser seg, fordi tankene raser og man mest av alt er temmelig irrasjonell.

Vi har kommet så langt at jeg kan si: "Jeg vil gjerne legge på litt akkurat nå, men jeg ringer deg opp igjen litt senere." Dette har vært veldig befriende for meg, spesielt at han ikke tar det personlig. Problemet oppstår når det da er en forventning om at jeg skal kunne forholde meg til han igjen innen rimelig tid. Han har jo følelser han vil dele eller diskusjoner han vil avslutte, han også.

Jeg synes denne situasjonen er litt låst for øyeblikket, fordi mange av tankene mine går på negativitet i forhold til meg selv. Det jeg ikke får til, at jeg føler jeg ikke oppfyller rollene som er forventet av meg. Da sliter det ekstra på selvtilliten at han blir utslitt og frustrert, selv om han prøver å skjule det.

[multippel]

Tankene dine er gode

Det er mulig jeg har forklart meg dårlig når jeg tar det opp, at jeg presenterer det som om jeg vil beskytte han. Det er i alle fall slik han opplever det og da blir han veldig fornærmet. I tillegg mener han det kun bidrar til forholdet vårt at han vet nøyaktig hva som foregår med meg. Men som de fleste som har dårlige dager nok kan skrive under på, så er det ikke bare bare å forklare alt hele tiden. Nesten som tunga låser seg, fordi tankene raser og man mest av alt er temmelig irrasjonell.

Vi har kommet så langt at jeg kan si: "Jeg vil gjerne legge på litt akkurat nå, men jeg ringer deg opp igjen litt senere." Dette har vært veldig befriende for meg, spesielt at han ikke tar det personlig. Problemet oppstår når det da er en forventning om at jeg skal kunne forholde meg til han igjen innen rimelig tid. Han har jo følelser han vil dele eller diskusjoner han vil avslutte, han også.

Jeg synes denne situasjonen er litt låst for øyeblikket, fordi mange av tankene mine går på negativitet i forhold til meg selv. Det jeg ikke får til, at jeg føler jeg ikke oppfyller rollene som er forventet av meg. Da sliter det ekstra på selvtilliten at han blir utslitt og frustrert, selv om han prøver å skjule det.

Jeg syns det høres ut som han har lyst til å være en støtte for deg og at han ønsker å være inkludert i ditt liv.

Å være en støtte kan også være en som skjønner når du trenger fred for å kanskje få kontroll eller for å kunne bære det som foregår.

Nå snakker jeg litt for meg selv. Jeg pleier å si til min samboer når jeg har det vondt. Jeg sier ifra så han vet. Nå er jeg vanvittig krøllete sier jeg. Det er viktig for min samboer som kanskje føler at han må være sterk at han også får lov til å være svak.

Det som gjør meg bittelitt betenkt i det du skriver er at det høres ut som din kjæreste er en med endel kunnskap om din lidelse/eller dine problemer. Det kan høres ut som om han kan ha et prosjekt om å "redde" deg? Mulig jeg tar fullstendig feil!!!!

Jeg vet det er en hårfin balansegang i det å være en støtte og det å plutselig kanskje få en slags terapeutisk rolle.

Jeg vil ikke at min samboer skal behandle meg sånn. Det hadde jeg opplevd som om vi ikke var på samme nivå.

Men dette er ikke et stort problem mellom oss. men det er kanskje ett problem at jeg er nesten litt syltet opp i ting som må løses i forhold til barn og meg selv. Jeg kan bli litt enspora. Men nå begynte jeg å snakke om meg selv igjen:-).

[PieLill]

Jeg synes absolutt at par skal etterstrebe å være der for hverhandre.

Men jeg synes ikke man hele tiden skal krabbe inn i hverandres problemer. Iblant er man til større hjelp om man holder seg tørr og trygt på land, enn om man hopper etter i det kalde vannet.

Jeg tror 'åpenhetstyrraniet' har bidratt til at mange tror at man ikke hjelper på ordentlig om man ikke elter og velter (seg i) det vonde sammen med den som strever.

Dine mestringsstrategier og dine holdninger til dette virker både veloverveide og velprøvede. Det er vel du selv som kjenner best hva som funker og ikke.

Som du sier, er det ikke bra å starte et forhold med masse problemer. Spesielt ikke om det truer jevnbyrdigheten i forholdet.

Utfordringen blir å overbevise din kjære om at stilttiende forståelse og akseptering ikke er b-vare.

Menn har ofte en forkjærlighet for å løse våre problemer. Det er visst også en greie med å kunne gjøre sin kvinne lykkelig. Så for en del menn kan det nesten gå på selvfølelsen løs når de ikke "lykkes".

Prøv å forklar ham at for deg vil det være vidunderlig å bare få lov til å ha det litt vanskelig noen ganger til det går over av seg selv. At det er en fantastisk støtte å han noen i bakhånden som alltid er villig til å hjelpe, men som også våger å la deg bruke litt tid. Å vite at noen er glad i deg mens du har det vondt, uten at dere trenger å fokusere på det vonde.

Iblant er hverdagslighet og normalitet det aller beste man kan tilby mot et følelsesmessig kaos. Iblant er det godt å få lov å være lei seg uten å føle at noen intenst prøver å gjøre en glad.

Tenk over om det er episoder der han var til stedet for, men ikke i. Fortell ham hva du verdsatte ved hvordan han var da.

Kanskje det kan være greit at dere gjør litt avtaler på hvordan dere kommuniserer om dette. Korte koder som sier ca hvor du befinner deg følelsesmessig og hvor involvert du ønsker at han skal være. Unngå situasjoner som overlater for mye til fantasien.

Prøv å hjelp ham å se at å holde noen tett eller å gi armslag er likeverdig omsorg og omtanke, forutsatt rett ting til rett tid. Hjelp ham også å se at dine neitakk til hans "tette" hjelp ikke er et uttrykk for misstillit eller en avvisning av ham, men bare at ulike ting trenger ulik behandling.

Fortell ham at ting går bedre. At det går seg til. Men litt turbulens blir det før det roer seg. At han er et positivt bidrag til løsningen.

***

Klarer ikke helt å sammenfatte kjernen i dette, men håper du får litt ut av bruddstykkene.

mvh

[Glimtipper]

Jeg syns det høres ut som han har lyst til å være en støtte for deg og at han ønsker å være inkludert i ditt liv.

Å være en støtte kan også være en som skjønner når du trenger fred for å kanskje få kontroll eller for å kunne bære det som foregår.

Nå snakker jeg litt for meg selv. Jeg pleier å si til min samboer når jeg har det vondt. Jeg sier ifra så han vet. Nå er jeg vanvittig krøllete sier jeg. Det er viktig for min samboer som kanskje føler at han må være sterk at han også får lov til å være svak.

Det som gjør meg bittelitt betenkt i det du skriver er at det høres ut som din kjæreste er en med endel kunnskap om din lidelse/eller dine problemer. Det kan høres ut som om han kan ha et prosjekt om å "redde" deg? Mulig jeg tar fullstendig feil!!!!

Jeg vet det er en hårfin balansegang i det å være en støtte og det å plutselig kanskje få en slags terapeutisk rolle.

Jeg vil ikke at min samboer skal behandle meg sånn. Det hadde jeg opplevd som om vi ikke var på samme nivå.

Men dette er ikke et stort problem mellom oss. men det er kanskje ett problem at jeg er nesten litt syltet opp i ting som må løses i forhold til barn og meg selv. Jeg kan bli litt enspora. Men nå begynte jeg å snakke om meg selv igjen:-).

Takk for svar

Kjæresten min er veldig framtidsorientert og veldig positiv. Han har nok et sterkt ønske om at jeg skal bli bra, selv om jeg mener at dette i stor grad er noe jeg lever med. Jeg kan komme ut av dårlige perioder og det jobber jeg med, men det vil nok aldri forsvinne helt. Vi har snakket om hvilken forbedring er realistisk.

Som du sier, så er faren at han kommer i en behandlersituasjon. Mange ganger blir han fortvilet fordi han ikke "vet svaret" på noe jeg snakker om. Andre ganger føler han at han har "sagt feil ting", når han rett og slett bare har vært ærlig med meg og snakker ut fra sine følelser. Da minner jeg han på at alt jeg trenger er at han er seg selv, at han er en kjæreste. Informasjon gir selvfølgelig større grad av forståelse og det er positivt, men jeg vil ikke ha en psykolog. Jeg er obs på denne problemstillingen og det er vel mye derfor jeg føler at jeg må få sette grenser. En kjæreste kan faktisk brukes opp.

I det store og det hele føler jeg allikevel at han ikke tar spesielle hensyn og han er utrolig flink til å holde meg ansvarlig for følelser og handlinger, på tross av tunge dager. Dette er på et merkelig vis befriende.

Jeg setter stor pris på svarene du gir meg her, multippel, og det er bare hyggelig å høre om dine erfaringer

[Glimtipper]

Jeg synes absolutt at par skal etterstrebe å være der for hverhandre.

Men jeg synes ikke man hele tiden skal krabbe inn i hverandres problemer. Iblant er man til større hjelp om man holder seg tørr og trygt på land, enn om man hopper etter i det kalde vannet.

Jeg tror 'åpenhetstyrraniet' har bidratt til at mange tror at man ikke hjelper på ordentlig om man ikke elter og velter (seg i) det vonde sammen med den som strever.

Dine mestringsstrategier og dine holdninger til dette virker både veloverveide og velprøvede. Det er vel du selv som kjenner best hva som funker og ikke.

Som du sier, er det ikke bra å starte et forhold med masse problemer. Spesielt ikke om det truer jevnbyrdigheten i forholdet.

Utfordringen blir å overbevise din kjære om at stilttiende forståelse og akseptering ikke er b-vare.

Menn har ofte en forkjærlighet for å løse våre problemer. Det er visst også en greie med å kunne gjøre sin kvinne lykkelig. Så for en del menn kan det nesten gå på selvfølelsen løs når de ikke "lykkes".

Prøv å forklar ham at for deg vil det være vidunderlig å bare få lov til å ha det litt vanskelig noen ganger til det går over av seg selv. At det er en fantastisk støtte å han noen i bakhånden som alltid er villig til å hjelpe, men som også våger å la deg bruke litt tid. Å vite at noen er glad i deg mens du har det vondt, uten at dere trenger å fokusere på det vonde.

Iblant er hverdagslighet og normalitet det aller beste man kan tilby mot et følelsesmessig kaos. Iblant er det godt å få lov å være lei seg uten å føle at noen intenst prøver å gjøre en glad.

Tenk over om det er episoder der han var til stedet for, men ikke i. Fortell ham hva du verdsatte ved hvordan han var da.

Kanskje det kan være greit at dere gjør litt avtaler på hvordan dere kommuniserer om dette. Korte koder som sier ca hvor du befinner deg følelsesmessig og hvor involvert du ønsker at han skal være. Unngå situasjoner som overlater for mye til fantasien.

Prøv å hjelp ham å se at å holde noen tett eller å gi armslag er likeverdig omsorg og omtanke, forutsatt rett ting til rett tid. Hjelp ham også å se at dine neitakk til hans "tette" hjelp ikke er et uttrykk for misstillit eller en avvisning av ham, men bare at ulike ting trenger ulik behandling.

Fortell ham at ting går bedre. At det går seg til. Men litt turbulens blir det før det roer seg. At han er et positivt bidrag til løsningen.

***

Klarer ikke helt å sammenfatte kjernen i dette, men håper du får litt ut av bruddstykkene.

mvh

''Menn har ofte en forkjærlighet for å løse våre problemer. Det er visst også en greie med å kunne gjøre sin kvinne lykkelig. Så for en del menn kan det nesten gå på selvfølelsen løs når de ikke "lykkes".''

Der setter du fingeren på et av problemene. Han er fortvilet fordi han ikke kan "gjøre meg lykkelig". Jeg prøver å forklare at han gjør det, men at et godt forhold eller en forelskelse ikke kan fjerne alt annet i livet som er ubehagelig eller vondt. Slik tankegang er ikke realistisk.

''Iblant er hverdagslighet og normalitet det aller beste man kan tilby mot et følelsesmessig kaos. Iblant er det godt å få lov å være lei seg uten å føle at noen intenst prøver å gjøre en glad.

Tenk over om det er episoder der han var til stedet for, men ikke i. Fortell ham hva du verdsatte ved hvordan han var da.''

Helt riktig, og det er vel dette jeg ikke klarer å formidle. Det å ha noen man tar seg sammen rundt og prøver å være positiv/glad for kan hjelpe utrolig mye.

Jeg har noen episoder/eksempler jeg kan bruke for å forklare dette for han. Om jeg snur det slik og snakker om hvor mye jeg verdsatte dette, så kan vi muligens komme ut av denne samtalen uten at han føler seg kritisert. Takk for godt råd

''Kanskje det kan være greit at dere gjør litt avtaler på hvordan dere kommuniserer om dette. Korte koder som sier ca hvor du befinner deg følelsesmessig og hvor involvert du ønsker at han skal være. Unngå situasjoner som overlater for mye til fantasien.''

Vi har kommet litt vei med disse løsningene, i forhold til faste setninger jeg kan si som ikke kommer ut feil (slik ting ofte kan gjøre om man allerede er fortvilet). Dette kan vi jobbe videre med. Takk!

''Fortell ham at ting går bedre. At det går seg til. Men litt turbulens blir det før det roer seg. At han er et positivt bidrag til løsningen.''

Jeg skal minne han på det, selv om jeg har sagt det før. Det kan være lett å glemme, tror jeg.

[PieLill]

''Menn har ofte en forkjærlighet for å løse våre problemer. Det er visst også en greie med å kunne gjøre sin kvinne lykkelig. Så for en del menn kan det nesten gå på selvfølelsen løs når de ikke "lykkes".''

Der setter du fingeren på et av problemene. Han er fortvilet fordi han ikke kan "gjøre meg lykkelig". Jeg prøver å forklare at han gjør det, men at et godt forhold eller en forelskelse ikke kan fjerne alt annet i livet som er ubehagelig eller vondt. Slik tankegang er ikke realistisk.

''Iblant er hverdagslighet og normalitet det aller beste man kan tilby mot et følelsesmessig kaos. Iblant er det godt å få lov å være lei seg uten å føle at noen intenst prøver å gjøre en glad.

Tenk over om det er episoder der han var til stedet for, men ikke i. Fortell ham hva du verdsatte ved hvordan han var da.''

Helt riktig, og det er vel dette jeg ikke klarer å formidle. Det å ha noen man tar seg sammen rundt og prøver å være positiv/glad for kan hjelpe utrolig mye.

Jeg har noen episoder/eksempler jeg kan bruke for å forklare dette for han. Om jeg snur det slik og snakker om hvor mye jeg verdsatte dette, så kan vi muligens komme ut av denne samtalen uten at han føler seg kritisert. Takk for godt råd

''Kanskje det kan være greit at dere gjør litt avtaler på hvordan dere kommuniserer om dette. Korte koder som sier ca hvor du befinner deg følelsesmessig og hvor involvert du ønsker at han skal være. Unngå situasjoner som overlater for mye til fantasien.''

Vi har kommet litt vei med disse løsningene, i forhold til faste setninger jeg kan si som ikke kommer ut feil (slik ting ofte kan gjøre om man allerede er fortvilet). Dette kan vi jobbe videre med. Takk!

''Fortell ham at ting går bedre. At det går seg til. Men litt turbulens blir det før det roer seg. At han er et positivt bidrag til løsningen.''

Jeg skal minne han på det, selv om jeg har sagt det før. Det kan være lett å glemme, tror jeg.

Jeg ser for meg noen som skal klive opp en avsats. I det hun skal ta spranget kommer det en sterk arm og røsker tak i henne for å hjelpe. Resultatet blir selvsagt tapt balanse og hun blir liggende å sprelle av flodhestkvalitet. For hjelperen har ennå ikke gitt seg med hjelpen...

;-)

Du må få lov å være sterk, også i din svakhet. Du må få lov å være selvstendig i din avhengighet. Du må få lov å være alene i din åpenhet. Du må få lov å gynge til du selv gjenfinner balansen. Man kan jo aldri finne sin egen balanse om noe alltid holder en i hånden.

Han må både våge og tåle å se at du velger å bruke din egen styrke framfor hans iblant. Og at det da noen ganger går på rattata.

Har han reflektert over hvordan han ville reagert om rollene ble byttet om?

En del menn synes de gjør noe fantastisk om de overrasker sin kvinne. Altså bestiller billett og hotell i den byen de velger alene. Forteller ingen ting før alt er klappet og klart. En del kvinner blir særdeles frustrerte over en slik gest og gave. Mennene kan da bli ganske såre fordi deres fantstiske gave ikke blir verdsatt, men i stedet tatt ille opp.

Mange blir ganske overrasket og perplekse om man da stiller det enkle spørmålet: Men hvordan ville du reagert om hun gjorde tilsvarende for deg? De ville absolutt ikke likt å selv bli fratatt kontroll og oversikt på den måten. Men de har en eller annen forestilling om at dette er _helt_ annerledes for kvinner. At noe slikt er selve drømmen for en kvinne.

Iblant er vi mindre forskjellige enn vi tror...

;-)

mvh

[Gjest tikkatupp]

Har du funnet en som skal "redde deg" ? Jeg bare lurer, det finnes mange av de.

[Glimtipper]

Jeg ser for meg noen som skal klive opp en avsats. I det hun skal ta spranget kommer det en sterk arm og røsker tak i henne for å hjelpe. Resultatet blir selvsagt tapt balanse og hun blir liggende å sprelle av flodhestkvalitet. For hjelperen har ennå ikke gitt seg med hjelpen...

;-)

Du må få lov å være sterk, også i din svakhet. Du må få lov å være selvstendig i din avhengighet. Du må få lov å være alene i din åpenhet. Du må få lov å gynge til du selv gjenfinner balansen. Man kan jo aldri finne sin egen balanse om noe alltid holder en i hånden.

Han må både våge og tåle å se at du velger å bruke din egen styrke framfor hans iblant. Og at det da noen ganger går på rattata.

Har han reflektert over hvordan han ville reagert om rollene ble byttet om?

En del menn synes de gjør noe fantastisk om de overrasker sin kvinne. Altså bestiller billett og hotell i den byen de velger alene. Forteller ingen ting før alt er klappet og klart. En del kvinner blir særdeles frustrerte over en slik gest og gave. Mennene kan da bli ganske såre fordi deres fantstiske gave ikke blir verdsatt, men i stedet tatt ille opp.

Mange blir ganske overrasket og perplekse om man da stiller det enkle spørmålet: Men hvordan ville du reagert om hun gjorde tilsvarende for deg? De ville absolutt ikke likt å selv bli fratatt kontroll og oversikt på den måten. Men de har en eller annen forestilling om at dette er _helt_ annerledes for kvinner. At noe slikt er selve drømmen for en kvinne.

Iblant er vi mindre forskjellige enn vi tror...

;-)

mvh

Veldig godt sagt.

Noen ganger har jeg lurt på om jeg framstår som spesielt svak, siden enkelte gutter/menn kommer inn og forsøker å ta over visse aspekter av livet mitt. Men jeg har kommet fram til at dette nok heller ligger i deres personlighet og ikke i min

Jeg føler jeg opprettholder grensene i denne relasjonen, men jeg føler det også som en litt strevsom maktbalanse som jeg må være obs på til enhver tid.

''Har han reflektert over hvordan han ville reagert om rollene ble byttet om?''

Han nevner dette ofte, i den sammenheng at jeg sikkert ville ønsket å være der for han også. Dette er jo en svært riktig antakelse, men samtidig mistenker jeg sterkt at jeg nok hadde gjort det på en litt annen måte.

Jeg tror virkelig vi har en veldig fin framtid foran oss og at vi tross alt kommuniserer godt. Men jeg skal ta de konkrete rådene dine og bruke de når jeg er klar for å snakke litt om temaet med han igjen. En generell diskusjon om balanse i forholdet kan også være positivt, tror jeg, da en av de tingene som tiltrakk han ved meg er nettopp at jeg er egenrådig og "sterk".

Tusen takk for at du involverte deg i mitt lille problem. Det er kanskje litt luksus å beklage seg over at noen bryr seg for mye

[PieLill]

Veldig godt sagt.

Noen ganger har jeg lurt på om jeg framstår som spesielt svak, siden enkelte gutter/menn kommer inn og forsøker å ta over visse aspekter av livet mitt. Men jeg har kommet fram til at dette nok heller ligger i deres personlighet og ikke i min

Jeg føler jeg opprettholder grensene i denne relasjonen, men jeg føler det også som en litt strevsom maktbalanse som jeg må være obs på til enhver tid.

''Har han reflektert over hvordan han ville reagert om rollene ble byttet om?''

Han nevner dette ofte, i den sammenheng at jeg sikkert ville ønsket å være der for han også. Dette er jo en svært riktig antakelse, men samtidig mistenker jeg sterkt at jeg nok hadde gjort det på en litt annen måte.

Jeg tror virkelig vi har en veldig fin framtid foran oss og at vi tross alt kommuniserer godt. Men jeg skal ta de konkrete rådene dine og bruke de når jeg er klar for å snakke litt om temaet med han igjen. En generell diskusjon om balanse i forholdet kan også være positivt, tror jeg, da en av de tingene som tiltrakk han ved meg er nettopp at jeg er egenrådig og "sterk".

Tusen takk for at du involverte deg i mitt lille problem. Det er kanskje litt luksus å beklage seg over at noen bryr seg for mye

Tanken slo meg...

En hel verden av menn går kanskje rundt å tror at "alle" kvinner klager på at deres menn bryr seg og snakker for lite om følelser. Og så kommer det noen å påstår at det rett og slett kan bli for mye...

;-)

Lykke til!

mvh

[Glimtipper]

Har du funnet en som skal "redde deg" ? Jeg bare lurer, det finnes mange av de.

Takk for et viktig spørsmål

Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror jeg har funnet en som ønsker at jeg har det bra, som gjerne vil at forholdet vårt skal fungere og som misliker sterkt å føle seg maktesløs.

Grunnen til at jeg ikke tror han har en sterk idè om å redde meg, er at han har sagt: "Dette kan bare du forandre på", "Jeg kan ikke hjelpe deg med dette" og lignende.

Han er rett og slett en rasjonell type som baserer mange avgjørelser og handlingsmåter på faktainformasjon om det aktuelle temaet.

[Glimtipper]

Tanken slo meg...

En hel verden av menn går kanskje rundt å tror at "alle" kvinner klager på at deres menn bryr seg og snakker for lite om følelser. Og så kommer det noen å påstår at det rett og slett kan bli for mye...

;-)

Lykke til!

mvh

-ler- Nettopp. Jeg har vel forvirret de fleste DOL mennene innen nå med klagene

Men han kunne godt ha snakket mer åpent om _sine_ følelser, for å være ærlig...

Takk for det. Dette går seg nok til

[PieLill]

-ler- Nettopp. Jeg har vel forvirret de fleste DOL mennene innen nå med klagene

Men han kunne godt ha snakket mer åpent om _sine_ følelser, for å være ærlig...

Takk for det. Dette går seg nok til

Assumption is the mother of all fuck ups.

Om han ikke tar poenget ditt:

Spørr ham fem ganger i timen hva han tenker på og føler... Og ha alltid et enda mer inngående spørsmål parat til hans svar.

;-)

Jeg vet ikke om jeg noen gang har truffet en mann som ikke ville blitt tussete av det.

;-)

Og kanskje med litt flaks vil han se paralellen...

mvh

[Glimtipper]

Assumption is the mother of all fuck ups.

Om han ikke tar poenget ditt:

Spørr ham fem ganger i timen hva han tenker på og føler... Og ha alltid et enda mer inngående spørsmål parat til hans svar.

;-)

Jeg vet ikke om jeg noen gang har truffet en mann som ikke ville blitt tussete av det.

;-)

Og kanskje med litt flaks vil han se paralellen...

mvh

-ler høyt- Dette har jeg faktisk gjort. Han ble sur, men syntes sammenligningen var særdeles søkt.

Fordi jeg er kvinne og han mann?

[Gjest tikkatupp]

Takk for et viktig spørsmål

Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror jeg har funnet en som ønsker at jeg har det bra, som gjerne vil at forholdet vårt skal fungere og som misliker sterkt å føle seg maktesløs.

Grunnen til at jeg ikke tror han har en sterk idè om å redde meg, er at han har sagt: "Dette kan bare du forandre på", "Jeg kan ikke hjelpe deg med dette" og lignende.

Han er rett og slett en rasjonell type som baserer mange avgjørelser og handlingsmåter på faktainformasjon om det aktuelle temaet.

Ja det høres sånn ut. Kjente meg litt igjen.

Psykiateren min sa engang at man skulle være litt varsom med folk som var i overkant interessert i sykdommen og skulle vite hver minste lille ting hele tiden. De som gikk inn i forhold med en som hadde alorlig psykisk sykdom og mest sannsynlig ville ha det i lang tid fremover var "spesielle".

Så kan man diskutere hvor godt råd det var.

[PieLill]

-ler høyt- Dette har jeg faktisk gjort. Han ble sur, men syntes sammenligningen var særdeles søkt.

Fordi jeg er kvinne og han mann?

Det må da være akkurat samme greie.

Du vil iblant ha dine tanker og følelser i fred og udissikert. Det samme vil han. Er det så vanskelig å forstå?

****

Litt mer seriøst. Det handler faktisk om hvorvidt han eller du skal definere dine behov for hjelp og hvordan hjelpen best formidles.

Han eier ikke dine problemer mer enn du eier hans ettermiddagstanker.

Kan han forstå at det faktisk oppleves like furstrerende for deg når han går på følelses-og åpenhetsjakt som når du går på tankejakt.

;-)

mvh

[frosken]

Jeg har ikke lest hele tråden, så det kan godt hende at jeg kun gjentar ting andre har sagt.

Jeg fikk to tanker når jeg leste innlegget ditt; for det første at jeg skjønner kjæresten din som tross alt synes det er lettere å forholde seg til hvordan du reelt sett har det, enn at dere *"later som om" at du har det ok. For det andre lurte jeg på om du ikke i en periode ville hatt utbytte av å ha gått i en form for behandling, slik at du også hadde en ekstern samarbeidspartner i forhold til at symptomer har gjenoppstått i en øket grad (eller slik har i allefall jeg forstått deg).

[Glimtipper]

Jeg har ikke lest hele tråden, så det kan godt hende at jeg kun gjentar ting andre har sagt.

Jeg fikk to tanker når jeg leste innlegget ditt; for det første at jeg skjønner kjæresten din som tross alt synes det er lettere å forholde seg til hvordan du reelt sett har det, enn at dere *"later som om" at du har det ok. For det andre lurte jeg på om du ikke i en periode ville hatt utbytte av å ha gått i en form for behandling, slik at du også hadde en ekstern samarbeidspartner i forhold til at symptomer har gjenoppstått i en øket grad (eller slik har i allefall jeg forstått deg).

Ja, men samtidig som han vil forholde seg til hvordan jeg reelt sett har det, så kan han komme med kommentarer om at jeg er "negativ". Selv om han trekker disse tilbake når han får tenkt seg om og har litt mer perspektiv, så føler jeg jo det til en viss grad urettferdig når det er hans forventninger som gjør at han oppfatter meg sånn.

Du har nok rett i at jeg burde vurdere litt terapi i denne perioden, men ventetidene er så lange at det er tilnærmet nyttesløst. Jeg har kontakt med fastlege for hjelp til innsovning og slikt.

[Glimtipper]

Jeg har ikke lest hele tråden, så det kan godt hende at jeg kun gjentar ting andre har sagt.

Jeg fikk to tanker når jeg leste innlegget ditt; for det første at jeg skjønner kjæresten din som tross alt synes det er lettere å forholde seg til hvordan du reelt sett har det, enn at dere *"later som om" at du har det ok. For det andre lurte jeg på om du ikke i en periode ville hatt utbytte av å ha gått i en form for behandling, slik at du også hadde en ekstern samarbeidspartner i forhold til at symptomer har gjenoppstått i en øket grad (eller slik har i allefall jeg forstått deg).

Takk for svar, forresten