manisk depresivitet

[Gjest Anonym bruker]

er det som oftest ytre påvirkninger som kan være med på å utløse et manisk depresivtanfall

[Gjest Stress i svingene.]

Jeg har lært på kurs, at medisiner kan holde en stabil, likevel vil en være svært sårbar for ytre påkjenninger.

Lærte også at det er veldig viktig å analysere ned til minste detalj, hva som er store ytre påkjenninger (uhåndterlige/farlige) for akkurat meg. Fordi det varierer fra person til person. Og selvsagt hvordan en kan beskytte seg mot de, og forsøke å greie det best mulig.

Det aller viktigste slik jeg lærte er 1) Medisiner og søvn.

Søvnmangel, at en bgynner å sitte opp om nettene, er det første tegnet på at en kan begynne å blir syk.

Jeg har et annet varselsignal også: Jeg kan bare se rundt meg: Når alt blir rot og kaos, fordi jeg ikke greier å gjøre èn ting ad gangen, og gjøre dette prosjektet ferdig.

Eller at jeg begynner å prate mye og høyt. Etter det jeg forstod, kan en være noenlunde håpefull, hvis en lever et regelmessig liv med søvn, medisiner, mat, faste gjøremål, har en "må-ikke" liste.

Jeg har trent mye på å unngå stress. Også fordi jeg finner på å søke meg til slike situasjoner, som jeg vet bare gjør meg urolig, og stresset, men tiltrekkes av det og jeg mister selvdisiplinen. For meg er det heldigvis slik, at mange situasjoner en kunne tro var ytre påkjenninger, ikke er det.

Men fine situasjoner som skal skje, er faktisk stress for meg. Det skjer ikke en gang, at jeg skal få besøk av noen jeg gleder meg veldig til å se, uten at jeg girer meg opp. Alle situasjoner jeg gleder meg til, medfører at jeg girer meg opp, begynner å ordne og rydde som en gal. Ikke unormalt for folk, men hos meg tar det helt overhånd. En kan ikke rydde i alle skuffer og skap, + vaske ned huset på to timer.

Har lært at jeg da skal gå å legge meg i sengen. Ligge i sengen, evt, med radio på, i to timer.

Ellers haddde det vært godt å høre mer fra andre med bipolar1, om deres erfaringer når de har hatt sykdommen over mange år. Det er ikke akkurat en enkel sykdom å leve med, men heldigvis finnes det i dag medisiner som kan hjelpe. Det er jeg tross alt glad for.

Jeg har både fått hjelp her, av en psykiater jeg holdt kontakt med etter innleggelse, pluss den jeg ukentlig går til. For meg har dette vært fruktbart, fordi får flere forslag -

[Gjest tubbel]

nei, ikke nødvendigvis

kan komme helt uten grunn.

og kan komme av for lite søvn.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Det kan være det. Det er veldig forskjellig hva som er stresstriggere for å få en episode, for den enkelte med bipolar lidelse. Eks. på triggere for noen kan være det å forflytte seg over tidssoner være utløsende, det å flytte, begynne i ny jobb, dra på ferie etc, etc Det å leve et lite strukturert liv med et ikke fast søvnmønster, er oftest triggere for de fleste med BP.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg har lært på kurs, at medisiner kan holde en stabil, likevel vil en være svært sårbar for ytre påkjenninger.

Lærte også at det er veldig viktig å analysere ned til minste detalj, hva som er store ytre påkjenninger (uhåndterlige/farlige) for akkurat meg. Fordi det varierer fra person til person. Og selvsagt hvordan en kan beskytte seg mot de, og forsøke å greie det best mulig.

Det aller viktigste slik jeg lærte er 1) Medisiner og søvn.

Søvnmangel, at en bgynner å sitte opp om nettene, er det første tegnet på at en kan begynne å blir syk.

Jeg har et annet varselsignal også: Jeg kan bare se rundt meg: Når alt blir rot og kaos, fordi jeg ikke greier å gjøre èn ting ad gangen, og gjøre dette prosjektet ferdig.

Eller at jeg begynner å prate mye og høyt. Etter det jeg forstod, kan en være noenlunde håpefull, hvis en lever et regelmessig liv med søvn, medisiner, mat, faste gjøremål, har en "må-ikke" liste.

Jeg har trent mye på å unngå stress. Også fordi jeg finner på å søke meg til slike situasjoner, som jeg vet bare gjør meg urolig, og stresset, men tiltrekkes av det og jeg mister selvdisiplinen. For meg er det heldigvis slik, at mange situasjoner en kunne tro var ytre påkjenninger, ikke er det.

Men fine situasjoner som skal skje, er faktisk stress for meg. Det skjer ikke en gang, at jeg skal få besøk av noen jeg gleder meg veldig til å se, uten at jeg girer meg opp. Alle situasjoner jeg gleder meg til, medfører at jeg girer meg opp, begynner å ordne og rydde som en gal. Ikke unormalt for folk, men hos meg tar det helt overhånd. En kan ikke rydde i alle skuffer og skap, + vaske ned huset på to timer.

Har lært at jeg da skal gå å legge meg i sengen. Ligge i sengen, evt, med radio på, i to timer.

Ellers haddde det vært godt å høre mer fra andre med bipolar1, om deres erfaringer når de har hatt sykdommen over mange år. Det er ikke akkurat en enkel sykdom å leve med, men heldigvis finnes det i dag medisiner som kan hjelpe. Det er jeg tross alt glad for.

Jeg har både fått hjelp her, av en psykiater jeg holdt kontakt med etter innleggelse, pluss den jeg ukentlig går til. For meg har dette vært fruktbart, fordi får flere forslag -

"Jeg har trent mye på å unngå stress. Også fordi jeg finner på å søke meg til slike situasjoner, som jeg vet bare gjør meg urolig, og stresset, men tiltrekkes av det og jeg mister selvdisiplinen.

Men fine situasjoner som skal skje, er faktisk stress for meg. Det skjer ikke en gang, at jeg skal få besøk av noen jeg gleder meg veldig til å se, uten at jeg girer meg opp. Alle situasjoner jeg gleder meg til, medfører at jeg girer meg opp, begynner å ordne og rydde som en gal. Ikke unormalt for folk, men hos meg tar det helt overhånd".

DETTE kjente jeg meg VELDIG igjen i! Tusen takk for et veldig bra innlegg! Var veldig interessant å høre hva du har lært og blitt klar over. Det kan jeg også bruke:) Så takk, takk!

[Gjest bippp]

Det kan være det. Det er veldig forskjellig hva som er stresstriggere for å få en episode, for den enkelte med bipolar lidelse. Eks. på triggere for noen kan være det å forflytte seg over tidssoner være utløsende, det å flytte, begynne i ny jobb, dra på ferie etc, etc Det å leve et lite strukturert liv med et ikke fast søvnmønster, er oftest triggere for de fleste med BP.

Jeg utløste en hypoman fase for ca 5 uker siden hvor jeg flyttet ei stund og endret helt rutiner. Ser nå hva jeg egentlig har holdt på med og angrer meg som en "hund." Har satt igang så mye og fått så mange "venner" som forventer at jeg stiller opp på det jeg har lovet. Ikke enkelt å forklare at dessverre....

Så nå ligger/sitter jeg her og greier nesten ingenting, er helt energiløs/tiltaksløs. Har lyst til å gjemme meg, angst og psykisk smerte, igjen. Lærer aldri jeg, blir beskyldt for å være glemsk og det er jeg sikkert også. Ser med gru fram mot de neste dagene/ukene som jeg vet blir et mareritt, det gjør grufullt vondt å være deprimert :-(

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg utløste en hypoman fase for ca 5 uker siden hvor jeg flyttet ei stund og endret helt rutiner. Ser nå hva jeg egentlig har holdt på med og angrer meg som en "hund." Har satt igang så mye og fått så mange "venner" som forventer at jeg stiller opp på det jeg har lovet. Ikke enkelt å forklare at dessverre....

Så nå ligger/sitter jeg her og greier nesten ingenting, er helt energiløs/tiltaksløs. Har lyst til å gjemme meg, angst og psykisk smerte, igjen. Lærer aldri jeg, blir beskyldt for å være glemsk og det er jeg sikkert også. Ser med gru fram mot de neste dagene/ukene som jeg vet blir et mareritt, det gjør grufullt vondt å være deprimert :-(

Skjønner. Det er lett å "brenne" seg. Er jo så deilig å være i (over)full vigør. Prisen man må betale, er derimot ikke noe ålreit! Røk selv ut i en hypomani som varte i ca 1 1/2 uke. Tok kontakt igjen med venner jeg ikke har sett på 2 1/2 år f.eks. Festet, satt i gang en del prosjekter og lovet meg bort. Også fikk jeg omtrent napp på en jobb her på fredag, via en jeg kjenner. Hun skal alt snakke med arbeidsgiveren sin. Sitter i skrekk og frykter nesten de skal slå til. Da hun jeg kjenner spurte om jeg kunne begynne med en gang og i 100% stilling, sa jeg : ja, det er ikke noe problem! Jeg er på rehabilitering og har fått dette innvilget hos NAV ut året. Huff, jeg lærer visst aldri jeg heller.... Det som utløste min hypomani denne gangen, var at jeg snudde døgnet og at samboeren min foreslo at vi skulle begynne å spille tennis. Det fikk jeg SÅ lyst til og tente skikkelig på idèen.

Begynner lure når jeg skal lære. Nå gikk energien ned igjen her forleden og jeg har sovet 16 timer i gjennomsnitt de siste par døgnene.... Jaja, slik kan det visst gå....

[Gjest bippp]

Skjønner. Det er lett å "brenne" seg. Er jo så deilig å være i (over)full vigør. Prisen man må betale, er derimot ikke noe ålreit! Røk selv ut i en hypomani som varte i ca 1 1/2 uke. Tok kontakt igjen med venner jeg ikke har sett på 2 1/2 år f.eks. Festet, satt i gang en del prosjekter og lovet meg bort. Også fikk jeg omtrent napp på en jobb her på fredag, via en jeg kjenner. Hun skal alt snakke med arbeidsgiveren sin. Sitter i skrekk og frykter nesten de skal slå til. Da hun jeg kjenner spurte om jeg kunne begynne med en gang og i 100% stilling, sa jeg : ja, det er ikke noe problem! Jeg er på rehabilitering og har fått dette innvilget hos NAV ut året. Huff, jeg lærer visst aldri jeg heller.... Det som utløste min hypomani denne gangen, var at jeg snudde døgnet og at samboeren min foreslo at vi skulle begynne å spille tennis. Det fikk jeg SÅ lyst til og tente skikkelig på idèen.

Begynner lure når jeg skal lære. Nå gikk energien ned igjen her forleden og jeg har sovet 16 timer i gjennomsnitt de siste par døgnene.... Jaja, slik kan det visst gå....

Ja, ikke noe godt når man kommer ned på "jorda" igjen. Sitter selv her og skjelver, har lovet ut noe i morgen som jeg bør gjøre og som jeg ikke greier sånn som jeg er nå. Må visst snakke alvorlig med noen i min nærhet om å stoppe meg mye fortere hvis jeg blir hyper igjen, skal jo liksom ta signalene selv da, men det gjør jeg vanligvis ikke. Kjenner musklene skjelver av all aktiviteten de siste ukene, er jo ikke vant til å holde på sånn. Har startet med lamictal idag, igjen, men det tar jo evigheter før jeg er oppe i en dose som hjelper. Vet ikke hvordan jeg skal greie de neste ukene, tror jeg graver meg ned i senga og slukker lyset, og så kommer jeg ut til våren!

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Ja, ikke noe godt når man kommer ned på "jorda" igjen. Sitter selv her og skjelver, har lovet ut noe i morgen som jeg bør gjøre og som jeg ikke greier sånn som jeg er nå. Må visst snakke alvorlig med noen i min nærhet om å stoppe meg mye fortere hvis jeg blir hyper igjen, skal jo liksom ta signalene selv da, men det gjør jeg vanligvis ikke. Kjenner musklene skjelver av all aktiviteten de siste ukene, er jo ikke vant til å holde på sånn. Har startet med lamictal idag, igjen, men det tar jo evigheter før jeg er oppe i en dose som hjelper. Vet ikke hvordan jeg skal greie de neste ukene, tror jeg graver meg ned i senga og slukker lyset, og så kommer jeg ut til våren!

Håper du kommer opp før til våren da:) Hjelper sikkert når du kommer på rett dose SS igjen i alle fall. Jeg er dessverre sånn at når samboeren prøver bremse meg, blir jeg irritert... For jeg vil ikke være rasjonell og bremse... Dumt men sant!

[Gjest bippp]

Håper du kommer opp før til våren da:) Hjelper sikkert når du kommer på rett dose SS igjen i alle fall. Jeg er dessverre sånn at når samboeren prøver bremse meg, blir jeg irritert... For jeg vil ikke være rasjonell og bremse... Dumt men sant!

Ja, samme her, det går ikke inn noe som helst sunn fornuft når jeg er i den formen. Irriterer meg heller over at han ikke vil være med på alt og at han (og alle andre) er så trege. Får stadig vekk kommentarer fra barna mine også om at jeg er veldig masete og slitsom, men går bare på videre. Lurer på hvor all denne energien kommer fra, har hatt tanker om at det må være noen som sitter oppe i rommet og "styrer" dette. At jeg har fått en gave liksom... men, skjønner nå at dette er feil, det er nok noe i hodet som ikke er riktig justert :-(

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Ja, samme her, det går ikke inn noe som helst sunn fornuft når jeg er i den formen. Irriterer meg heller over at han ikke vil være med på alt og at han (og alle andre) er så trege. Får stadig vekk kommentarer fra barna mine også om at jeg er veldig masete og slitsom, men går bare på videre. Lurer på hvor all denne energien kommer fra, har hatt tanker om at det må være noen som sitter oppe i rommet og "styrer" dette. At jeg har fått en gave liksom... men, skjønner nå at dette er feil, det er nok noe i hodet som ikke er riktig justert :-(

Ja, gjett om det føles som om ting går i sniletempo! Særlig ille er lange butikkøer. Normalt er det kjedelig å vente, men når en er i den ergiflommen da blir det ulidelig da. Maser jeg også på typen: Ikke vær så treig da, bli med. Slappe av? Nei, det kan vi gjøre siden. La oss gå og gjøre XX også kan vi ta en tur til XX etterpå. Så blir han etter en del overtaling ofte med, og når han tror energien har fått utløp, ja da tar han feil. For når vi er hjemme igjen, da er det nye: La oss gjøre det og det - mantraer fra min side. Når jeg går mer over det enn mildt hypoman, sier han nå: Vær så snill ikke bli sånn igjen da! Da blir jeg såra da, for nå som jeg har det så bra. Hvorfor skal jeg stoppes da?

Logikken i energiflowhjørnet er ikke den samme som ellers, nei. Mannen her synes også det blir slitsomt når jeg blir for overgira.

Er nok ingen der oppe som styrer, nei. Er vel disse biokjemiske tingene i hodet vårt, som spiller kroppen og energilagret vårt et puss. Feilkommandoer fra hjernen:P På en måte kan vi jo velge å se på det som en gave, noe vi er så heldige å være velsignet med. Har mange ganger tenkt på det at vi opplever jo en del av aktivitetstrang, målrettethet og sterke følelser som ikke er andre forunt. Når depresjonene spøker, føles det som om en har kjøpt katta i sekken!.... Lyst til å hive sekken vekk, men nei den bare legger seg på skuldrene og ryggen og er en alt for tung bagasje å bære. Skulle tro sekken var limt på med superlim eller noe:P