Hvordan ville dere forholdt dere til dette?

[Gjest Slitsom slektning]

Vet ikke om dette er rett forum, men prøver meg her.

Det er desverre blitt veldig langt, men taknemlig om noen gidder og lese og svare meg!

Jeg har en nær slektning som jeg har hatt en konflikt med over flere år. Det er kanskje ikke riktig å kalle det en konflikt, men vi er så ulike og med jevne mellomrom (månder) blir det store krangler av det.

Jeg vet ikke helt hvordan det startet, men tror det kommer av at vi er så forskjellige i tillegg til at hun er meget spesiell og vanskelig å forholde seg til.

Hun er et karrieremenneske, hvor allt annet kommer i annen rekke (inkl. mann og barn). Hun har store problemer med å snakke om følelser, og har vel aldri hatt noen virkelig nære venner. Når hun har hatt uenigheter med mannen er hun av den oppfatning at det er best og ikke prate om det for da bare forsvinner alt av seg selv, med andre ord virkelig konfliktsky.

Det er heller ikke mulig å si noe som helst som kan tolkes som kritikk til henne. Vet at andre i familien har prøvd å snakke med henne, men det ender alltid med at de drar gråtende derfra.

For å fremheve seg selv hakker hun mye på nærmeste familie. Når vi er sammen med henne får vi alltid følelsen av å ikke være bra nok.

Hun kan i perioder være veldig hyggelig og vi kan snakke sammen som vanlige mennesker. Men så går det en liten stund og så er hun sur på meg for noe jeg ikke skjønner. Da bruker hun alltid ting jeg har betrodd meg om til henne mot meg for alt det er verdt. Det har gjort at jeg nå er veldig påpasselig med hva jeg sier og ikke sier for alt blir brukt og tolket i helt gale retninger.

Kan jo komme med noen eksempler: ¤Jeg takket henne for at hun spanderte lunsj på meg som bursdagsgave. Noen månder senere var hun kjempesur fordi jeg ikke hadde tatt initativ til å be henne ut siden hun hadde gjort det for meg "og du sa jo du synes det var hyggelig". ¤Jeg sa at jeg synes det hadde vært koselig å være sammen faren min i jula. Hvorpå hun anklager meg for å ikke ønske at han skal være lykkelig - han ønsker å være sammen med den nye kjæresten sin, det er greit, men jeg synes jo likevel det hadde vært koselig å ha han her. Dette ble en kjemepkrangel. ¤ Ene barnet mitt ble så glad for å se henne i et familieselskap. da ringte hun etterpå med anklager om at jeg snakket dritt om henne til barna mine og prøvde å forhindre de i å treffe henne - for det kunne ikke være noen annen grunn i at h*n reagerte slik når h*n så henne. Jeg prøvde å forklare, men hun sto fast på sitt.

Etter hver krangel reagerer hun ulikt. Hun kan gå til annen familie for å få de til å "kjefte" på meg. Hun er ekstremt langsint (månder) og kan nekte å ha kontakt med meg så lenge hun er sint (noe som egentlig er litt deilig). Eller hun bare snur helt om og later som om alt er helt bra mellom oss. Men alltid uten at vi kommer til enighet eller at jeg føler at vi egentlig ble ferdig med krangelen. Uansett hva hun gjør så vet jeg at det som har skjedd tidligre ligger å ulmer til hun får et nytt utbrudd - da er hun sint både for det nye jeg har gjort galt og alle de gamle tingene. Dette kan gå år tilbake så det er umulig å være forberedt på hva som kommer. Ofte husker jeg ikke engang hva hun sikter til.

Nå kjenner jeg at jeg ikke klarer å ha et naturlig forhold til henne lenger. Jeg må være så utrolig på vakt med alt jeg sier og det er så slitsomt. Det aller enkleste for meg akkurat nå hadde vært å unngå henne. Men samtidig er hun som sagt nær familie og det er ikke riktig å hindre barna i å få et forhold til henne. Resten av familien mener også at man må finne seg i litt ekstra når det er familie - jeg skønner argumentet, men lurer på når nok er nok.

Jeg lurer på om hun har en slags diagnose - ikke at hun er syk akkurat. Men noe som kunne få meg til å skjønne hvorfor hun er som hun er og lære meg teknikker til å håndtere det.

Mannen min mener at jeg nå bruker så mye krefter på å takle henne at han vil betale for en time hos familierådgiver for meg. Jeg vet at jeg ikke får henne med meg så jeg ser ikke helt poenget...

Tusen takk for at du orket å lese gjennom hele.