Savner en behandler som kan hjelpe meg

[Gjest lei av unyttig behandling]

Har lang erfaring med å gå i terapi uten at jeg føler at jeg kommer videre. Neste gang jeg velger å gå til en behandler vil jeg stille krav om det vi skal ta opp og snakke om. Det har lett for å bli at det er behandleren som styrer det hele eller at det bare blir snakk fra min side. Er det virkelig slik at man ikke er mulig å få hjelp?

[Gjest lei av unyttig behandling]

Jeg er også interessert i å høre tilbakemeldinger fra de som mener at de har fått hjelp? Hva har hjulpet dere?

[Gjest D*lilith]

Jeg er også interessert i å høre tilbakemeldinger fra de som mener at de har fått hjelp? Hva har hjulpet dere?

Det har hjulpet meg at psykologen er så bestemt som han er,det var det som fikk meg til å begynne på medisiner....slik at jeg har fått det bedre,selv om jeg fortsatt sliter.

[tjohei]

Jeg er også interessert i å høre tilbakemeldinger fra de som mener at de har fått hjelp? Hva har hjulpet dere?

Jeg har hørt at terapeuter som fokuserer på mestring fremfor problemer er bra.

[Gjest ellen2]

Det har hjulpet meg at psykologen er så bestemt som han er,det var det som fikk meg til å begynne på medisiner....slik at jeg har fått det bedre,selv om jeg fortsatt sliter.

Hvilken behandler, hvilken behandling, avhenger jo av hva du ønsker hjelp til.

Det har i alle fall ingen hensikt å gå til en behandler du opplever å ikke få hjelp fra, eller ikke blir bedre av.Det fører en bare ut en situasjon hvor en selv føler seg håpløs, "det er noe galt med meg". slik sett er det bra du sier du er lei av behandlerne, og ikke tar det på deg selv.

Personlig mener jeg at all denne terapien som dreier seg om å grave og grave i fortiden, er mer til skade enn til gagn. I de fleste tilfeller. Særlig når en psykolog sitter og tolker.

Jeg var utsatt for en psykolog en gang, som etter få ganger kunne si at jeg ble utsatt for avvisning fra mor, allerede fra før fødselen. Dette begrunnet han i i hennes livssituasjon da, som lykkelig, nyforelsket, hvor hun på langt nær ønsket å endre situasjonen hvor hun var fri til å leve livet sammen med sin elskede. Ved å få ansvar for et barn.

Dette kunne jeg overhodet ikke gjenkjenne som opplevelser hos meg selv - men nei da - jeg hadde fortrengt det fordi det var så smertefull å føle seg uønsket.

Den gangen var jeg ung, og en autoritet som en psykolog, stod høyt. Jeg trodde selvfølgelig han hadde rett. Etter ett års tid var jeg så forvirret at jeg knapt visste opp ned på meg selv.

Jeg stolte ikke på min egen opplevelse av mennesker og situasjoner lenger. Ei heller på mine egne følelser og opplevelser.

For meg var dette kun skadelig. Psykologi er ingen vitenskap, det er kun meninger og synsing. Etter denne opplevelsen har jeg satt meg inn i ulike psykologiske teorier. Lesningen er skremmende. Fordi de fremholder spekulasjonene sine som "rett".

I stedet for å vente på en behandler som skal hjelpe seg, går det an å hjelpe seg selv. Les bøker, skaff deg kunnskap om det du sliter med.

Fokuser på situasjonen her og nå: Hva kan jeg gjøre akkurat nå, for å få det bedre. Men jeg vet ikke hva du trenger hjelp til, så kanskje er dette på jordet for deg.

Behandler? Det finnes psykiatere, gestaltterapeuter, mennesker med lang utdanning i transaksjons-analyse, mulig også medisiner som kan bidra til et bedre liv. Felles for alle behandlere er, at en psykiater er ikke en psykiater - de er helt forskjelllige, noe som gjelder for alle andre yrkesgrupper også.

Tillit til behandleren er grunnleggende, og håp. Behandleren må kunne lytte, ta deg alvorlig og vise respekt. Du må ha tro på at det mennesket du har foran deg, kan hjelpe, og ha tro på metoden de bruker også.

Så er det det, at til syvende og sist, kan man bare hjelpe seg selv. Evt. ved hjelp av andre, men likefullt er det bare du selv som kan sørge for at du får et bedre liv.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hvilken behandler, hvilken behandling, avhenger jo av hva du ønsker hjelp til.

Det har i alle fall ingen hensikt å gå til en behandler du opplever å ikke få hjelp fra, eller ikke blir bedre av.Det fører en bare ut en situasjon hvor en selv føler seg håpløs, "det er noe galt med meg". slik sett er det bra du sier du er lei av behandlerne, og ikke tar det på deg selv.

Personlig mener jeg at all denne terapien som dreier seg om å grave og grave i fortiden, er mer til skade enn til gagn. I de fleste tilfeller. Særlig når en psykolog sitter og tolker.

Jeg var utsatt for en psykolog en gang, som etter få ganger kunne si at jeg ble utsatt for avvisning fra mor, allerede fra før fødselen. Dette begrunnet han i i hennes livssituasjon da, som lykkelig, nyforelsket, hvor hun på langt nær ønsket å endre situasjonen hvor hun var fri til å leve livet sammen med sin elskede. Ved å få ansvar for et barn.

Dette kunne jeg overhodet ikke gjenkjenne som opplevelser hos meg selv - men nei da - jeg hadde fortrengt det fordi det var så smertefull å føle seg uønsket.

Den gangen var jeg ung, og en autoritet som en psykolog, stod høyt. Jeg trodde selvfølgelig han hadde rett. Etter ett års tid var jeg så forvirret at jeg knapt visste opp ned på meg selv.

Jeg stolte ikke på min egen opplevelse av mennesker og situasjoner lenger. Ei heller på mine egne følelser og opplevelser.

For meg var dette kun skadelig. Psykologi er ingen vitenskap, det er kun meninger og synsing. Etter denne opplevelsen har jeg satt meg inn i ulike psykologiske teorier. Lesningen er skremmende. Fordi de fremholder spekulasjonene sine som "rett".

I stedet for å vente på en behandler som skal hjelpe seg, går det an å hjelpe seg selv. Les bøker, skaff deg kunnskap om det du sliter med.

Fokuser på situasjonen her og nå: Hva kan jeg gjøre akkurat nå, for å få det bedre. Men jeg vet ikke hva du trenger hjelp til, så kanskje er dette på jordet for deg.

Behandler? Det finnes psykiatere, gestaltterapeuter, mennesker med lang utdanning i transaksjons-analyse, mulig også medisiner som kan bidra til et bedre liv. Felles for alle behandlere er, at en psykiater er ikke en psykiater - de er helt forskjelllige, noe som gjelder for alle andre yrkesgrupper også.

Tillit til behandleren er grunnleggende, og håp. Behandleren må kunne lytte, ta deg alvorlig og vise respekt. Du må ha tro på at det mennesket du har foran deg, kan hjelpe, og ha tro på metoden de bruker også.

Så er det det, at til syvende og sist, kan man bare hjelpe seg selv. Evt. ved hjelp av andre, men likefullt er det bare du selv som kan sørge for at du får et bedre liv.

Skummel lesning om den behandlingen du fikk

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Det jeg har troen på er brukermedvirkning, struktur og felles målsettinger som begge er enige om å jobbe mot. Ofte kan det være gunstig med en kombinasjon av samtalebehandling og medisinering.

[Gjest bippp]

Hvilken behandler, hvilken behandling, avhenger jo av hva du ønsker hjelp til.

Det har i alle fall ingen hensikt å gå til en behandler du opplever å ikke få hjelp fra, eller ikke blir bedre av.Det fører en bare ut en situasjon hvor en selv føler seg håpløs, "det er noe galt med meg". slik sett er det bra du sier du er lei av behandlerne, og ikke tar det på deg selv.

Personlig mener jeg at all denne terapien som dreier seg om å grave og grave i fortiden, er mer til skade enn til gagn. I de fleste tilfeller. Særlig når en psykolog sitter og tolker.

Jeg var utsatt for en psykolog en gang, som etter få ganger kunne si at jeg ble utsatt for avvisning fra mor, allerede fra før fødselen. Dette begrunnet han i i hennes livssituasjon da, som lykkelig, nyforelsket, hvor hun på langt nær ønsket å endre situasjonen hvor hun var fri til å leve livet sammen med sin elskede. Ved å få ansvar for et barn.

Dette kunne jeg overhodet ikke gjenkjenne som opplevelser hos meg selv - men nei da - jeg hadde fortrengt det fordi det var så smertefull å føle seg uønsket.

Den gangen var jeg ung, og en autoritet som en psykolog, stod høyt. Jeg trodde selvfølgelig han hadde rett. Etter ett års tid var jeg så forvirret at jeg knapt visste opp ned på meg selv.

Jeg stolte ikke på min egen opplevelse av mennesker og situasjoner lenger. Ei heller på mine egne følelser og opplevelser.

For meg var dette kun skadelig. Psykologi er ingen vitenskap, det er kun meninger og synsing. Etter denne opplevelsen har jeg satt meg inn i ulike psykologiske teorier. Lesningen er skremmende. Fordi de fremholder spekulasjonene sine som "rett".

I stedet for å vente på en behandler som skal hjelpe seg, går det an å hjelpe seg selv. Les bøker, skaff deg kunnskap om det du sliter med.

Fokuser på situasjonen her og nå: Hva kan jeg gjøre akkurat nå, for å få det bedre. Men jeg vet ikke hva du trenger hjelp til, så kanskje er dette på jordet for deg.

Behandler? Det finnes psykiatere, gestaltterapeuter, mennesker med lang utdanning i transaksjons-analyse, mulig også medisiner som kan bidra til et bedre liv. Felles for alle behandlere er, at en psykiater er ikke en psykiater - de er helt forskjelllige, noe som gjelder for alle andre yrkesgrupper også.

Tillit til behandleren er grunnleggende, og håp. Behandleren må kunne lytte, ta deg alvorlig og vise respekt. Du må ha tro på at det mennesket du har foran deg, kan hjelpe, og ha tro på metoden de bruker også.

Så er det det, at til syvende og sist, kan man bare hjelpe seg selv. Evt. ved hjelp av andre, men likefullt er det bare du selv som kan sørge for at du får et bedre liv.

Det var det beste jeg har lest på lenge, tusen takk :-).

[PieLill]

Skriv ned hva du ønsker og vær tydelig og konkret.

Det gir et mye bedre utgangspunkt.

mvh