Nhd,hva kan en gjøre for å "bli tatt alvorlig"?

[Gjest Jente31]

Det er ikke likt meg å tenke negativt, men etter utredningen jeg fikk på mitt dps, ble jeg nok litt pessimistisk ift håpet om bedring. Hva om jeg virkelig ikke kan hjelpes, liksom.. hva skal jeg gjøre da..

Det har nok skapt endel unødvendig grubling..

Jeg har også tenkt på hva jeg gjorde feil under utredningen osv.

Vel. Jeg er nå henvist på nytt til to andre sykehus, bl.a ditt. Hadde jeg vært klar over fritt sykehusvalg osv før, ville jeg gjort dette for lenge siden av flere grunner.

Men jeg er også henvist til et her jeg bor. Samme hvor jeg envt kommer inn, ønsker jeg å bli "hørt" denne gangen. Og jeg vet ikke helt hva jeg evt gjør feil.

Jeg mener jeg ikke fikk frem halvparten av det jeg kom dit for, selv om de mottok et brev fra meg tidligere, hvor jeg tydelig og utfyllende beskrev mine problemer, hva jeg ønsker hjelp til og hvordan osv.

Dette bekreftet mitt dps i sommer, i et brev, hvor de forsto at jeg hadde vanskelig, og jeg skulle få hjelp så fort som mulig utifra fristen.

Men så ble det altså ikke osv osv.

Jeg er ikke ute etter å sverte mitt dps, det er nok en grunn til at jeg ble "nedprioritert", men jeg er endel bekymret for at jeg ikke skal bli "hørt" på nytt.

Dette har vært viktig for meg, for jeg sliter mye mer enn jeg greier å gi utrykk for til noen. Jeg har hanglet siden 1999, min funksjon har over tid blitt dårligere, og jeg prøver altås bare å gjøre noe med det, hvis ikke går det bare en vei. Mitt mål er bl.a å fungere best mulig både i jobb og privatliv.

Kan det være en fordel for meg å bli utredet for en bestemt lidelse?

Men jeg blir forvirret av disse psykiske lidelsene, jeg "kjenner meg igjen" i mange. Samtidig er jeg ingen lege. Derfor har jeg heller forsøkt å fokusere og få frem hva jeg sliter med og ønsker hjelp til.

Jeg har alltid klart å finne en utvei/løsning i ting, men ikke i dette. Jeg blir litt fortvilet. Jeg er heller ikke den som henger meg opp i ting, men akurat dette bekymrer meg.

Jeg er heller ikke vant til å syte/klage. Jeg liker det ikke, det ligger ikke i min personligeht. Men kansje jeg bør bli flinkere til det, for å bli "hørt"?

Dette er overhodet ikke ment som en "smisking", utnytting el.l ift det at jeg er henvist til ditt sykehus. Det har ingenting med saken å gjøre. Det kan jo være at det mest gunstige blir å velge det sykehuset nærmest her også. Men jeg vil så gjerne bli "hørt" og ber om råd, uansett hvor jeg evnt kommer inn.

På forhånd takk for evt svar, kommentar, råd ell.l. Og ja, dette ble litt kaotisk.. (det er det jeg er også, i tankegangen). Men håper du skjønner hva jeg mener ;-)

[Gjest bippp]

Håper det går bra med deg jente 31, bare stå på videre du :-). Etter min mening skulle du ha hatt en psykolog/psykiater som kunne hjulpet deg. Med den fortiden du har beskrevet så tror jeg du trenger det. Hvilken diagnose du har kan du sikkert spekulere deg grønn i. Men husk du kan få mange rare symptomer av det du har opplevd også, du har levd under press i mange år, så det er jo ikke rart at du føler deg sliten og utafor.

Håper de som jobber i dette "systemet" snart får "finger`n ut" så du får den hjelpen du trenger!

[multippel]

Dette sier jeg ikke for at du liksom skal ha gjort noe feil. Det er utreders ansvar å utrede. Men kanskje underdriver du i kommunikasjonen? Ingen vits i å underdrive i allefall:-)

[Gjest Likesinnet]

Et lite tips bare:

Skriv journal. Notèr saklig og kronologisk hver gang det er noe du er misfornøyd med eller frustrert over i din kontakt med psykiatrien og andre offentlige etater.

Skulle det bli nødvendig kan du vise fram denne, slik at personen ser hele tankegangen OVER TID - dermed er det lettere å se hvorfor du tenker som du gjør, hva du mener og hva som ligger bak.

Dette er mer tydelig en en statusrapport der og da, eller et brev som kanskje kan tolkes som "skrevet i affekt"...

Dette hjalp meg! I tillegg vet alle som er involvert i min sak at jeg fører nøyaktig opp alt som skjer, så de er mer påpasselig.

[Gjest liten løve]

Det virker som du jobber hardt med deg selv, og også har et ønske om å gjøre denne jobben på den "rette" måten. Den konstruktive. Det er bra!

Når en er så konstruktiv som det du er så er det _veldig_ viktig at man klarer å formidle hvor mye dette "koster". Dersom man bare viser frem det man får til uten å si noe om omkostningene så går de man møter ut i fra at ting glir mye av seg selv.

En annen ting er at det er fint å være positiv, men når en skal formidle et behov for behandling må en ikke være falsk positiv eller falskt negativ, men være helt realistisk. Se hva man har fått til og ikke fått til og kanskje prøve å se litt objektivt på hva en kan klare å få til og ikke formidle forventninger som tilsier at en til enhver tid skal ha en maksimal progresjon.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Det som spiller mest rolle er hvem du kommer til, tror jeg. Denne gangen MÅ du bli utredet av en med utredningskompetanse. En psykolog eller psykiater må du kunne kreve. Psykiatriske sykepleiere har ikke lov til å sette diagnoser uten at det er en psyk involvert. Derfor er den utredningen du fikk på DPSet ennå mer kritikkverdig. Kanskje du kan sende det samme brevet som du ga til DPSet til den utrednings/behandlingsinstiusjonen du nå kommer til? Om du har tatt vare på det da.. Der har du jo listet opp og beskrevet hva dine vansker består i, og uten selv å diagnostisere.

Det vil være vanskeligere for deg å be om å bli utredet for èn diagnose. Fordi nettopp dine problemer er sammensatte, og nokså sikkert favner om flere såkalte diagnoser. For at du skal få den hjelpen og assistansen du så sårt trenger, er utredning av (meget) god kvalitet viktig for deg. Det er utredningen som senere legger "grunnmuren" for hjelpen/type behandling du tilbys/anbefales videre.

Det er en ting jeg også vil nevne. Det er at jeg vet at flere DPSer bryter loven om fritt sykehusvalg. Eks. jeg ble henvist til 2 DPS, begge i nærområde. Men det ene fikk jeg raskt avslag fra, med begrunnelse i at jeg ikke soknet til deres bydel. Nå kom jeg heldigvis inn på min bydels DPS kun etter 3 ukers ventetid. Legen sendte til to DPSer fordi hun tenkte ventetiden kunne være lang. Så du må stå på krava også i forhold til dette. Om du skulle få avslag fra DPSet ikke så langt unna der du bor, får du vise til lovverket. I Levanger virker det ifølge NHD som de er oppdaterte og følger lovverket om å ta inn pasienter allestedsfra. Så der bør du i alle fall få tilslag, skulle vi tro. Har du forresten mottatt noen bekreftelser fra DPSene om at de har mottatt henvisningene og at de skal vurdere disse+ beskjed om antatt ventetid, ev. innkalling?

[Gjest Jente31]

Det som spiller mest rolle er hvem du kommer til, tror jeg. Denne gangen MÅ du bli utredet av en med utredningskompetanse. En psykolog eller psykiater må du kunne kreve. Psykiatriske sykepleiere har ikke lov til å sette diagnoser uten at det er en psyk involvert. Derfor er den utredningen du fikk på DPSet ennå mer kritikkverdig. Kanskje du kan sende det samme brevet som du ga til DPSet til den utrednings/behandlingsinstiusjonen du nå kommer til? Om du har tatt vare på det da.. Der har du jo listet opp og beskrevet hva dine vansker består i, og uten selv å diagnostisere.

Det vil være vanskeligere for deg å be om å bli utredet for èn diagnose. Fordi nettopp dine problemer er sammensatte, og nokså sikkert favner om flere såkalte diagnoser. For at du skal få den hjelpen og assistansen du så sårt trenger, er utredning av (meget) god kvalitet viktig for deg. Det er utredningen som senere legger "grunnmuren" for hjelpen/type behandling du tilbys/anbefales videre.

Det er en ting jeg også vil nevne. Det er at jeg vet at flere DPSer bryter loven om fritt sykehusvalg. Eks. jeg ble henvist til 2 DPS, begge i nærområde. Men det ene fikk jeg raskt avslag fra, med begrunnelse i at jeg ikke soknet til deres bydel. Nå kom jeg heldigvis inn på min bydels DPS kun etter 3 ukers ventetid. Legen sendte til to DPSer fordi hun tenkte ventetiden kunne være lang. Så du må stå på krava også i forhold til dette. Om du skulle få avslag fra DPSet ikke så langt unna der du bor, får du vise til lovverket. I Levanger virker det ifølge NHD som de er oppdaterte og følger lovverket om å ta inn pasienter allestedsfra. Så der bør du i alle fall få tilslag, skulle vi tro. Har du forresten mottatt noen bekreftelser fra DPSene om at de har mottatt henvisningene og at de skal vurdere disse+ beskjed om antatt ventetid, ev. innkalling?

Tusen takk for svar. Jeg har kopiert litt og svart utfra dette, er litt sliten i topplokket.

''En psykolog eller psykiater må du kunne kreve.''

Det var en psykiater jeg ble henvist til første gangen også.. Men legen sa klart og tydelg til meg nå, at han ville jeg skulle snakke med en spesialist. Jeg er ikke flink til å kreve selv. Jeg hater det. Men jeg sa iallefall klart og tydelig til fastlegen at jeg var misfornøyd, det samme til sosionomen på dps, og min psykepleier.

''Psykiatriske sykepleiere har ikke lov til å sette diagnoser uten at det er en psyk involvert.''

Jeg har tenkt masse på om det er jeg som har misforstått eller ikke. Men fastlegen reagerte også på dette.

Desverre har jeg ikke det brevet liggende. Men jeg kan skrive et nytt et. Hvis det har noen hensikt da.. Jeg hadde jo med meg et brev med stikkord på til utredningen også, men hun så ikke på det engang..

''Det vil være vanskeligere for deg å be om å bli utredet for èn diagnose. Fordi nettopp dine problemer er sammensatte, og nokså sikkert favner om flere såkalte diagnoser.''

Nettopp, du sa det på en enklere og bedre måte ;-)

Men samtidig har jeg ofte tenkt på om mine problemer rett og slett er små i forhold til andre og at jeg bare må ta meg sammen osv osv. Jeg blir nok litt negativ ift dette ser du.. Men tankene melder seg om jeg vil eller ei.

Jeg synes det er leit at enkelte dps ikke overholder reglene, som du nevner. Jeg har også forstått på nhd at de er profesjonelle på Levanger, og det er en av grunnene til at jeg har ønsket meg dit.

''Har du forresten mottatt noen bekreftelser fra DPSene om at de har mottatt henvisningene og at de skal vurdere disse+ beskjed om antatt ventetid, ev. innkalling?''

Nei, det er nok for tidlig enda.

Jeg er litt lei av meg selv for tiden også, jeg har ikke lyst til å tenke på dette mer. Det sliter. Og jeg har forsøkt å ta meg sammen. Sagt til meg selv at jeg bare må holde ut.

Men uvissheten om noe som betyr så mye for meg som dette gjør, gjør meg snart "sprø", bl.a fordi jeg det om en mnd er gått et år siden første henvisning ble sendt. Jeg begynner nok å bli litt utålmodig - men samtidig er jeg innstilt på å vente bare jeg vet at det "ordner" seg til slutt :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Tusen takk for svar. Jeg har kopiert litt og svart utfra dette, er litt sliten i topplokket.

''En psykolog eller psykiater må du kunne kreve.''

Det var en psykiater jeg ble henvist til første gangen også.. Men legen sa klart og tydelg til meg nå, at han ville jeg skulle snakke med en spesialist. Jeg er ikke flink til å kreve selv. Jeg hater det. Men jeg sa iallefall klart og tydelig til fastlegen at jeg var misfornøyd, det samme til sosionomen på dps, og min psykepleier.

''Psykiatriske sykepleiere har ikke lov til å sette diagnoser uten at det er en psyk involvert.''

Jeg har tenkt masse på om det er jeg som har misforstått eller ikke. Men fastlegen reagerte også på dette.

Desverre har jeg ikke det brevet liggende. Men jeg kan skrive et nytt et. Hvis det har noen hensikt da.. Jeg hadde jo med meg et brev med stikkord på til utredningen også, men hun så ikke på det engang..

''Det vil være vanskeligere for deg å be om å bli utredet for èn diagnose. Fordi nettopp dine problemer er sammensatte, og nokså sikkert favner om flere såkalte diagnoser.''

Nettopp, du sa det på en enklere og bedre måte ;-)

Men samtidig har jeg ofte tenkt på om mine problemer rett og slett er små i forhold til andre og at jeg bare må ta meg sammen osv osv. Jeg blir nok litt negativ ift dette ser du.. Men tankene melder seg om jeg vil eller ei.

Jeg synes det er leit at enkelte dps ikke overholder reglene, som du nevner. Jeg har også forstått på nhd at de er profesjonelle på Levanger, og det er en av grunnene til at jeg har ønsket meg dit.

''Har du forresten mottatt noen bekreftelser fra DPSene om at de har mottatt henvisningene og at de skal vurdere disse+ beskjed om antatt ventetid, ev. innkalling?''

Nei, det er nok for tidlig enda.

Jeg er litt lei av meg selv for tiden også, jeg har ikke lyst til å tenke på dette mer. Det sliter. Og jeg har forsøkt å ta meg sammen. Sagt til meg selv at jeg bare må holde ut.

Men uvissheten om noe som betyr så mye for meg som dette gjør, gjør meg snart "sprø", bl.a fordi jeg det om en mnd er gått et år siden første henvisning ble sendt. Jeg begynner nok å bli litt utålmodig - men samtidig er jeg innstilt på å vente bare jeg vet at det "ordner" seg til slutt :-)

"Men samtidig har jeg ofte tenkt på om mine problemer rett og slett er små i forhold til andre og at jeg bare må ta meg sammen"

Det er dette du må være sterkt obs! på så du ikke formidler i kontakt med ny DPS. Blir tilsvarende som å skulle brekke beinet og gå til legen og si at det er ikke så farlig, det leger seg nok selv, det gjør ikke så vondt. Også går du der i etterkant og kjenner smerten gnager i beinet og vet at det er mer alvorlig enn som så. Håper du skjønner sammenligningen:)

Ut fra det du har fortalt her på DOL, vet vi alle at de tinga du sliter med, er reelle. De er IKKE for små. De virker snarere tvert om veldig viktige og nødvendige å ta tak i og omfattende nok for å få hjelp.

Prøv å koble av dette nå for en stund, du får ikke gjort mer fra eller til før du blir tatt inn på et DPS:)

[Gjest Jente31]

"Men samtidig har jeg ofte tenkt på om mine problemer rett og slett er små i forhold til andre og at jeg bare må ta meg sammen"

Det er dette du må være sterkt obs! på så du ikke formidler i kontakt med ny DPS. Blir tilsvarende som å skulle brekke beinet og gå til legen og si at det er ikke så farlig, det leger seg nok selv, det gjør ikke så vondt. Også går du der i etterkant og kjenner smerten gnager i beinet og vet at det er mer alvorlig enn som så. Håper du skjønner sammenligningen:)

Ut fra det du har fortalt her på DOL, vet vi alle at de tinga du sliter med, er reelle. De er IKKE for små. De virker snarere tvert om veldig viktige og nødvendige å ta tak i og omfattende nok for å få hjelp.

Prøv å koble av dette nå for en stund, du får ikke gjort mer fra eller til før du blir tatt inn på et DPS:)

Skjønner sammenligningen :-) Og jeg har ikke formidlet dette- tvert om. Jeg fortalte min utreder at jeg har en sterk maske, at det ikke er så bra som det ser ut til, og jeg fortalte også at jeg sliter med selvmordstanker :-(

Ja, jeg prøver å koble ut, virkelig. Men det ligger der og murrer likevel. men du har et poeng, jeg får ikke gjort noe fra eller til uansett.

[Gjest Jente31]

Dette sier jeg ikke for at du liksom skal ha gjort noe feil. Det er utreders ansvar å utrede. Men kanskje underdriver du i kommunikasjonen? Ingen vits i å underdrive i allefall:-)

Kansje, kansje ikke. Jeg har tenkt litt på det..

[multippel]

Kansje, kansje ikke. Jeg har tenkt litt på det..

Jeg har funnet ut at jeg underdriver mine egne problemer selv for meg selv. Når jeg f.eks skriver noe ned så blir jeg forskrekket over at det er meg det handler om liksom. Kanskje skal jeg begynne å skrive en dagbok over hva jeg gjør om dagene så jeg får bedre overblikk. Føler at livet nesten seiler forbi og jeg henger ikke med:-)

[Gjest Jente31]

Håper det går bra med deg jente 31, bare stå på videre du :-). Etter min mening skulle du ha hatt en psykolog/psykiater som kunne hjulpet deg. Med den fortiden du har beskrevet så tror jeg du trenger det. Hvilken diagnose du har kan du sikkert spekulere deg grønn i. Men husk du kan få mange rare symptomer av det du har opplevd også, du har levd under press i mange år, så det er jo ikke rart at du føler deg sliten og utafor.

Håper de som jobber i dette "systemet" snart får "finger`n ut" så du får den hjelpen du trenger!

''Men husk du kan få mange rare symptomer av det du har opplevd også, du har levd under press i mange år, så det er jo ikke rart at du føler deg sliten og utafor. ''

Ja, jeg har tenkt på det :-)

Takk for svar..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror dette har svært lite med deg å gjøre.

Jeg antar, understreker antar:

DPS har alt for liten kapasitet. Spesielt på spesialistsiden (leger, psykologer). De "løser" dette ved å lage prioriteringslister som de følger mer eller mindre slavisk.

To kriterier som vanligvis gir prioritet er psykose og suicidalitet. Du oppfyller ingen av dem.

Et/to kriterier som burde vært tatt med er: Anvaret for mindreårige barn. Spesielt dersom barna har utviklet tegn på psykiske problemer.

I vår poliklinikk ville du blitt prioritert grunnet det siste. Jeg er meget forundret (les sjokkert) over at det tok så lang tid før du ble vurdert. Tilbudet etter vurdering føyer seg inn i dette mønster.

[Gjest Jente31]

Et lite tips bare:

Skriv journal. Notèr saklig og kronologisk hver gang det er noe du er misfornøyd med eller frustrert over i din kontakt med psykiatrien og andre offentlige etater.

Skulle det bli nødvendig kan du vise fram denne, slik at personen ser hele tankegangen OVER TID - dermed er det lettere å se hvorfor du tenker som du gjør, hva du mener og hva som ligger bak.

Dette er mer tydelig en en statusrapport der og da, eller et brev som kanskje kan tolkes som "skrevet i affekt"...

Dette hjalp meg! I tillegg vet alle som er involvert i min sak at jeg fører nøyaktig opp alt som skjer, så de er mer påpasselig.

Tusen takk for tips :-)

[Gjest Jente31]

Jeg tror dette har svært lite med deg å gjøre.

Jeg antar, understreker antar:

DPS har alt for liten kapasitet. Spesielt på spesialistsiden (leger, psykologer). De "løser" dette ved å lage prioriteringslister som de følger mer eller mindre slavisk.

To kriterier som vanligvis gir prioritet er psykose og suicidalitet. Du oppfyller ingen av dem.

Et/to kriterier som burde vært tatt med er: Anvaret for mindreårige barn. Spesielt dersom barna har utviklet tegn på psykiske problemer.

I vår poliklinikk ville du blitt prioritert grunnet det siste. Jeg er meget forundret (les sjokkert) over at det tok så lang tid før du ble vurdert. Tilbudet etter vurdering føyer seg inn i dette mønster.

Tusen hjertelig takk for et godt og utfyllende svar, nhd. Det hjelper, og jeg skal iallefall slutte å plage meg selv ved å tenke på hva jeg må ha gjort galt. Bare det er en lettelse i seg selv ;-)

Jeg synes det er veldig leit at det er slik på mitt dps da.. også med tanke på evt andre..

Jeg ventet i 9 mndr før jeg kom inn, og da kom jeg inn gjennom nav pasientformidling. Nå er det 11 mndr siden henvisningen ble sendt, og den ble purret på flere ganger.

Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dol/dere. Også med tanke på barna og alt rundt dette, bup og alt. Jeg/vi har det bedre. Men det er et stykke igjen.

Det viktigste for meg nå, er å vite at jeg faktisk får hjelp. Vissheten om dette.

Men nå vet jeg iallefall at jeg har gjort det jeg kan selv.. Iallefall slik du beskriver det.

Det stemmer forøvrig at de har få behandlere der.

[PieLill]

Jeg tror dette har svært lite med deg å gjøre.

Jeg antar, understreker antar:

DPS har alt for liten kapasitet. Spesielt på spesialistsiden (leger, psykologer). De "løser" dette ved å lage prioriteringslister som de følger mer eller mindre slavisk.

To kriterier som vanligvis gir prioritet er psykose og suicidalitet. Du oppfyller ingen av dem.

Et/to kriterier som burde vært tatt med er: Anvaret for mindreårige barn. Spesielt dersom barna har utviklet tegn på psykiske problemer.

I vår poliklinikk ville du blitt prioritert grunnet det siste. Jeg er meget forundret (les sjokkert) over at det tok så lang tid før du ble vurdert. Tilbudet etter vurdering føyer seg inn i dette mønster.

Litt ironisk det der.

For et slikt system lærer vel nærmest pasientene at man må dramatisere og bruke negative virkemiddel for å få hjelp?

mvh

[PieLill]

Jeg har ingen kloke kommentarer.

Tror NHD har helt rett i at dette ikke handler om deg - hvordan du uttrykker deg etc, men om systemer og kapasitet.

Ville bare si at jeg håper du snart får god hjelp.

mvh

[Gjest fnugget]

Litt ironisk det der.

For et slikt system lærer vel nærmest pasientene at man må dramatisere og bruke negative virkemiddel for å få hjelp?

mvh

Ja det er helt klart at sånn er det. Dersom kriteriene er at man enten må være suicidal eller psykotisk for å få hjelp, så kan det hende at stadig flere nettopp blir det med tida, nettopp fordi de ikke får hjelp. Det er det ironiske ved det hele.

[PieLill]

Ja det er helt klart at sånn er det. Dersom kriteriene er at man enten må være suicidal eller psykotisk for å få hjelp, så kan det hende at stadig flere nettopp blir det med tida, nettopp fordi de ikke får hjelp. Det er det ironiske ved det hele.

En allmenlege jeg kjenner fortalte at det er så vanskelig å få folk lagt inn akutt at det nesten bare er tvangsinnleggelse som fører fram. Ikke fordi pas. trenger å tvinges, men for at pas. skal få plass.

Alternativt må pas. lage noen gode drama...

Vet ikke hva som må til for å bryte en slik sirkel. Mer penger, bedre organisering, mindre rus..... Kanskje køene hadde blitt borte om det ble slutt på eksprimentering med og bruk av alskens giftstoffer.

mvh

[Gjest Jente31]

Jeg har funnet ut at jeg underdriver mine egne problemer selv for meg selv. Når jeg f.eks skriver noe ned så blir jeg forskrekket over at det er meg det handler om liksom. Kanskje skal jeg begynne å skrive en dagbok over hva jeg gjør om dagene så jeg får bedre overblikk. Føler at livet nesten seiler forbi og jeg henger ikke med:-)

Det er ikke dumt å skrive dagbok..

''Føler at livet nesten seiler forbi og jeg henger ikke med:-)''

Samme her. Og så håper jeg at du finner ut av det der med dystymi.. Det er ikke så lett å bli klok på hva som er hva.