Sliten; er det sånn livet skal være

[Gjest sjokoladeplaten]

Tror jeg er trippelarbeidende. Jeg har en mann som er deprimert og derfor spiser medisiner som gjør at han legger seg samtidig med ungene. Han bidrar jo med noe men minimalt egentlig. Det meste ligger på meg. Dette har jeg skrevet inn om før, men jeg gjør det igjen for min egen skyld. Trenger å sette ord på ting. Det som skjedde i dag var at gutten vår i første ikke hadde klesskift på skolen. Han hadde et uhell, og derfor måtte jeg fyke avgårde fra jobben (der jeg har dødsmye å gjøre nå) kjøre hjem hente skiftetøy til stakkaren og hjelpe han med klærne.

De andre ungene fløy rundt han, han satt iskald i trusa i klasserommet, sammen med læreren. Det var jo både kaldt og pinlig for han, og jeg følte meg enda mer utilstrkkelig siden jeg glemte å fylle på skiftetøyet hans. Egentlig var jeg ohgså litt irritert på læreren, som ikke kunne prøve å finne noe midlertidig skift til han, låne el.l. Men det var jo min skyld.

Dette kommer oppå alt annet og nå vil jeg bare bli syk og sove i dagesvis. Det hadde vært utrolig deilig! Glemme skole, unger, jobb, syke kollegaer, ødelagt bil, rotete og møkkete hus, julegaver, bursdagsgaver, fritidsaktiviteter osv.

Har lyst til å ligge i et mørkt rom under dyna og sove.

Jeg sover bra om natta, så jeg har ikke søvnmangel. Er bare så vanvittig sliten og lei av å passe på ting for andre hele tiden. Uten å få noe kred. Æsj. Beklager skrivefeil, jeg er på jobb og har slett ikke tid til å skrive her. Det går litt fort i svingene.

[Gjest Pås]

Det høes travelt ut ja! Har dessverre ikke noen gode råd til deg, vil bare si lykke til og at jeg tenker på den lille som satt kald og i bare trusen. Det burde læreren taklet bedre!

mvh

[frosken]

Jeg leste gjennom innlegget ditt tidligere i kveld, og har forsøkt å tenke etter om jeg har noe fornuftig å si... Det er visst ganske begrenset med gode ideer, men har lyst til å si at jeg skjønner at du er sliten og fortvilet ut i fra hvordan det siste året har vært.

Har du gode samtalepartnere, slik at du får pratet om dette?

Synes ikke du skal la deg selv bli altfor sliten eller nedbrutt før du drøfter med legen om du evt. kunne få gradert sykemelding en kortere periode. Det er viktig for hele familien at ikke også du mister ethvert overskudd.

Bra at du i det minste sover godt.

[multippel]

Dette høres fryktelig mye ut!

Syns også at det høres vilt ut at sønnen din satt kald og i bare trusa på skolen. På vår skole er det så mye igjenglemt tøy at det aldri ville blitt noe problem. Har skjedd noenganger at jeg også har glemt å fylle på, men da har han bare lånt av dette tøyet.

Håper du har familie som kan steppe litt inn og hjelpe til nå! Vet alt om å ikke ha det.

Og pass godt på deg selv! Mange trenger deg og du er en svært viktig person!

[tzatziki1365380058]

Jeg leste gjennom innlegget ditt tidligere i kveld, og har forsøkt å tenke etter om jeg har noe fornuftig å si... Det er visst ganske begrenset med gode ideer, men har lyst til å si at jeg skjønner at du er sliten og fortvilet ut i fra hvordan det siste året har vært.

Har du gode samtalepartnere, slik at du får pratet om dette?

Synes ikke du skal la deg selv bli altfor sliten eller nedbrutt før du drøfter med legen om du evt. kunne få gradert sykemelding en kortere periode. Det er viktig for hele familien at ikke også du mister ethvert overskudd.

Bra at du i det minste sover godt.

Jeg ville ikke gått for gradert sykemelding. Min erfaring er at det er utrolig vanskelig å forholde seg til "litt jobb". Kommer an på jobben, naturligvis, men ofte er det sånn at jobben ikke blir tatt over av noen andre "bare" fordi noen er 50% sykemeldt, og da blir det bare mer stress når man hver gang man er på jobb må forholde seg til alt som burde vært gjort.

Mye bedre å få 100 % sykemelding en periode. Det må da være berettiget i en sånn situasjon? Høres jo ut som om "sjokoladeplaten" holder på å gå en skikkelig smell akkurat nå, og det er viktig å avverge, når mannen er syk fra før.

Føler med henne

[frosken]

Jeg ville ikke gått for gradert sykemelding. Min erfaring er at det er utrolig vanskelig å forholde seg til "litt jobb". Kommer an på jobben, naturligvis, men ofte er det sånn at jobben ikke blir tatt over av noen andre "bare" fordi noen er 50% sykemeldt, og da blir det bare mer stress når man hver gang man er på jobb må forholde seg til alt som burde vært gjort.

Mye bedre å få 100 % sykemelding en periode. Det må da være berettiget i en sånn situasjon? Høres jo ut som om "sjokoladeplaten" holder på å gå en skikkelig smell akkurat nå, og det er viktig å avverge, når mannen er syk fra før.

Føler med henne

Avhenger av om legen hennes er enig eller ikke.

[hidi, the scorpion]

Avhenger av om legen hennes er enig eller ikke.

Er det ikke nettopp da en lege bør skrive en gradert sykemelding, før vedkommende er tvunget over på full?

Hvis ikke , så hadde et legebytte kanskje vært på sin plass! Mener jeg.

[frosken]

Er det ikke nettopp da en lege bør skrive en gradert sykemelding, før vedkommende er tvunget over på full?

Hvis ikke , så hadde et legebytte kanskje vært på sin plass! Mener jeg.

Jeg mener også at det ville vært lett for en lege å forsvare en gradert sykemelding i en slik situasjon, men er mer tvilende til at full sykemelding kan forsvares. Dette avhenger av hvor sliten/nedbrutt/deprimert vedkommende evt. er.

[hidi, the scorpion]

Jeg mener også at det ville vært lett for en lege å forsvare en gradert sykemelding i en slik situasjon, men er mer tvilende til at full sykemelding kan forsvares. Dette avhenger av hvor sliten/nedbrutt/deprimert vedkommende evt. er.

Så lenge det ikke finnes tekniske apparater som kan måle dette nøyaktig, så må enhver lege stole på sin pasient. Hadde jeg vært lege/og hennes lege, så hadde jeg sykemeldt henne fulltid to uker, for deretter å vurdere det nærmere.

Man bør ha såpass tiltro til legestanden, at de faktisk kan se/høre hvordan en person har det....At noen "syke" individer utnytter dette, bør selvfølgelig ikke rammes dem som virkelig trenger hvile!

[Gjest sjokoladeplaten]

Dette høres fryktelig mye ut!

Syns også at det høres vilt ut at sønnen din satt kald og i bare trusa på skolen. På vår skole er det så mye igjenglemt tøy at det aldri ville blitt noe problem. Har skjedd noenganger at jeg også har glemt å fylle på, men da har han bare lånt av dette tøyet.

Håper du har familie som kan steppe litt inn og hjelpe til nå! Vet alt om å ikke ha det.

Og pass godt på deg selv! Mange trenger deg og du er en svært viktig person!

Takk for støtten. Jeg vurdere å jobe litt redusert etterhvert (kansje 80%), ved å søke om ulønnet permisjon. Jeg vet jeg kan det når jeg har barn. Men økonomien er ikke så veldig sterk, så jeg må tenke meg nøye om. Mulig jeg kan kutte ut å ha bil en periode (den ene bilen er uansett helt råtten)...

Litt dumt å jobbe redusert også. For da vet jeg med sikkerhet at den dagen jeg får fri vil bli brukt til husarbeid. Dyr hushjelp, jeg da! for jeg har relativt god utdannelse og tjener greit (kunne vært bedre) men som hushjelp er det dyrt Bare det at når jeg gjør ALT hjemme, så må jeg ha tid overskudd og ro til å gjøre det....

Føler meg ikke syk, bare kjempesliten. Og lei. Og følelsesmessig utbrendt. Det tar på å skulle støtte en deprimert person og samtidig skulle være en super mamma og husholderske. Jeg ser litt lett på det siste og tyr til toro etc. Støv får ligge en god stund i krokene også. Psykisk så er det kjipt også, å ha en så sliten og nedbrutt mann som ikke er fornøyd uansett......

[Gjest sjokoladeplaten]

Jeg leste gjennom innlegget ditt tidligere i kveld, og har forsøkt å tenke etter om jeg har noe fornuftig å si... Det er visst ganske begrenset med gode ideer, men har lyst til å si at jeg skjønner at du er sliten og fortvilet ut i fra hvordan det siste året har vært.

Har du gode samtalepartnere, slik at du får pratet om dette?

Synes ikke du skal la deg selv bli altfor sliten eller nedbrutt før du drøfter med legen om du evt. kunne få gradert sykemelding en kortere periode. Det er viktig for hele familien at ikke også du mister ethvert overskudd.

Bra at du i det minste sover godt.

Jeg ikke egentlig så mange å snakke om dette med (det er vel derfor jeg driver med dol....). Men jeg har besteforeldre som er relativt unge, og som nok kan hjelpe til bare de ikke er på utenlandsferier (ikke misforstå; de fortjener det altså). synes nok hans mor burde ha vært noe mer på tilbudssiden, siden hun er veldig klar over hvordan problemene er her. Men men. Jer får vel "mase" mer om hjelp (noe som føles VELDIG unaturlig for meg).

Sykemelding vil jeg helst unngå. Men jeg vurderer å søke om ulønnet permisjon etterhvert. Tror nesten jeg må det, hvis jeg ikke skal bli dårlig selv.....

[Gjest sjokoladeplaten]

Jeg ville ikke gått for gradert sykemelding. Min erfaring er at det er utrolig vanskelig å forholde seg til "litt jobb". Kommer an på jobben, naturligvis, men ofte er det sånn at jobben ikke blir tatt over av noen andre "bare" fordi noen er 50% sykemeldt, og da blir det bare mer stress når man hver gang man er på jobb må forholde seg til alt som burde vært gjort.

Mye bedre å få 100 % sykemelding en periode. Det må da være berettiget i en sånn situasjon? Høres jo ut som om "sjokoladeplaten" holder på å gå en skikkelig smell akkurat nå, og det er viktig å avverge, når mannen er syk fra før.

Føler med henne

Takk for omtanken. Nå er det jo lørdag, og jeg føler meg bedre. Men jeg tenker på alt som skal gjøre til uka, og at det er jeg som må gjøre det. Ha ansvar for alt og følge opp alt alene, samtidig som jeg ikke må irritere meg over at jeg ikke får noe støtte fra manenn min. Fordi han orker ikke. I tillegg skal jeg ikke bli sur fordi alle forventer at jeg gjør alt for dem. Uten å takke. Må begynne å oppdra ungene til å hjelpe til litt i hvert fall. Bestikke dem med ukepenger.....

[Gjest Jente31]

Jeg ikke egentlig så mange å snakke om dette med (det er vel derfor jeg driver med dol....). Men jeg har besteforeldre som er relativt unge, og som nok kan hjelpe til bare de ikke er på utenlandsferier (ikke misforstå; de fortjener det altså). synes nok hans mor burde ha vært noe mer på tilbudssiden, siden hun er veldig klar over hvordan problemene er her. Men men. Jer får vel "mase" mer om hjelp (noe som føles VELDIG unaturlig for meg).

Sykemelding vil jeg helst unngå. Men jeg vurderer å søke om ulønnet permisjon etterhvert. Tror nesten jeg må det, hvis jeg ikke skal bli dårlig selv.....

Jeg skjønner at du er i en veldig vanskelig livssituasjon, og at dette gjør noe med deg og at du blir sliten av det, har jeg også forståelse for.

Jeg har ikke så mye å bidra med, men jeg tenkte på noe du skrev her - at du tenker å søke om ulønnet permisjon etterhvert.

Vil det si at du blir uten lønn denne perioden? Jeg sitter med en tanke - vil ikke dårligere økonomi gjøre det hele verre, altså, du vil få en ny bekymring?

Bare noen tanker altså..

[frosken]

Jeg ikke egentlig så mange å snakke om dette med (det er vel derfor jeg driver med dol....). Men jeg har besteforeldre som er relativt unge, og som nok kan hjelpe til bare de ikke er på utenlandsferier (ikke misforstå; de fortjener det altså). synes nok hans mor burde ha vært noe mer på tilbudssiden, siden hun er veldig klar over hvordan problemene er her. Men men. Jer får vel "mase" mer om hjelp (noe som føles VELDIG unaturlig for meg).

Sykemelding vil jeg helst unngå. Men jeg vurderer å søke om ulønnet permisjon etterhvert. Tror nesten jeg må det, hvis jeg ikke skal bli dårlig selv.....

Ut i fra hvor sliten du nå virker, så synes jeg du skal diskutere sykemelding med fastlegen. Som du sikkert vet, så er ikke "familieære problmer" alene, grunnlag for sykemelding, men når situasjonen har gjort deg så kjørt at du rent faktisk er i ferd med å kunne sies å være deprimert/utbrent, så synes jeg ikke du skal ta den økonomiske belastningen det er med ulønnet permisjon.

Kanskje kunne du også be din svigermor når hun kommer hjem fra ferie om konkret hjelp. Det er selvfølgelig lettest når folk tilbyr seg, men noen ganger synes folk det er lettere å bidra aktivt når de har blitt bedt om det.

Synes du har vært tøff gjennom hele denne vanskelige prosessen :-)

[Gjest sjokoladeplaten]

Jeg skjønner at du er i en veldig vanskelig livssituasjon, og at dette gjør noe med deg og at du blir sliten av det, har jeg også forståelse for.

Jeg har ikke så mye å bidra med, men jeg tenkte på noe du skrev her - at du tenker å søke om ulønnet permisjon etterhvert.

Vil det si at du blir uten lønn denne perioden? Jeg sitter med en tanke - vil ikke dårligere økonomi gjøre det hele verre, altså, du vil få en ny bekymring?

Bare noen tanker altså..

Jeg kommer uansett ikke til å ta full permisjon, selvsagt. Bare en dag i uka eller så. Men selv det virker inn på økonomien, så i så fall blir det å kutte ut den ene bilen (den jeg bruker).

Jeg har så vanskelig å forstå mannen min om dagen, vet ikke hva som er sykdom og hva som er latskap, og jeg redd han får tilbakefall (han hadde en psykotisk episode), og jeg orker ikke å tenke på hvordan dette blir hvis dette varer i månedsvis.....

[hidi, the scorpion]

Jeg kommer uansett ikke til å ta full permisjon, selvsagt. Bare en dag i uka eller så. Men selv det virker inn på økonomien, så i så fall blir det å kutte ut den ene bilen (den jeg bruker).

Jeg har så vanskelig å forstå mannen min om dagen, vet ikke hva som er sykdom og hva som er latskap, og jeg redd han får tilbakefall (han hadde en psykotisk episode), og jeg orker ikke å tenke på hvordan dette blir hvis dette varer i månedsvis.....

Jeg synes to ukers sykemelding hadde vært på sin plass, og så kanskje gradert sykemelding en stund.... Ingen er tjent med at du sliter deg helt ut! Da kan det fort ende opp med mye lengre sykemelding også.

[Gjest Jente31]

Jeg kommer uansett ikke til å ta full permisjon, selvsagt. Bare en dag i uka eller så. Men selv det virker inn på økonomien, så i så fall blir det å kutte ut den ene bilen (den jeg bruker).

Jeg har så vanskelig å forstå mannen min om dagen, vet ikke hva som er sykdom og hva som er latskap, og jeg redd han får tilbakefall (han hadde en psykotisk episode), og jeg orker ikke å tenke på hvordan dette blir hvis dette varer i månedsvis.....

Har du noen mulighet til å få avlastning?

Er redd dette vil bli for mye for deg til slutt. Du skal hanskes med både jobb, økonomi, husarbeide, barn, en syk mann osv helt alene, og uten å få noe tilbake. Det kan ta knekken på alle og enhver til slutt. Vet det skjønner du, jeg sliter selv med noen konsekvenser av bl.a en lignende situasjon (men over lang tid).

Får _du_ noen hjelp oppi alt dette? Jeg husker dere fra i sommer. har du snakket med legen din om dette?

[Gjest sjokoladeplaten]

Har du noen mulighet til å få avlastning?

Er redd dette vil bli for mye for deg til slutt. Du skal hanskes med både jobb, økonomi, husarbeide, barn, en syk mann osv helt alene, og uten å få noe tilbake. Det kan ta knekken på alle og enhver til slutt. Vet det skjønner du, jeg sliter selv med noen konsekvenser av bl.a en lignende situasjon (men over lang tid).

Får _du_ noen hjelp oppi alt dette? Jeg husker dere fra i sommer. har du snakket med legen din om dette?

Har ikke snakket med legen, nei. Føler liksom at det ikke er jeg som er syk. Dessuten er det så vanskelig å få time hos fastlegen min, og kontordamene er så sure, så jeg orker ikke ringe dit før jeg absolutt MÅ.....legen er grei nok, da.

Jeg vil tro at dersom jeg ble sykemeldet, så hadde nok mannen min fått øynene litt opp på hvordan jeg har det. Men nå er han totalt blind, og synes kun synd på seg selv. Tror ikke han har forstått noe av hva jeg har vært gjennom. selv føler jeg at ikke har fått bearbeidet (klisje?) den ufattelige uroen etter det skremmende jeg opplevde i sommer da han ble psykotisk. Det var veldig skummelt og ekkelt, og nå skal jeg liksom stole på han og slappe av og støtte han og regne med at han blir bra. Det ser jo greit ut, han blir sikkert bra og sånn, men jeg har hele tiden den ekle usikkerheten......

[hidi, the scorpion]

Har ikke snakket med legen, nei. Føler liksom at det ikke er jeg som er syk. Dessuten er det så vanskelig å få time hos fastlegen min, og kontordamene er så sure, så jeg orker ikke ringe dit før jeg absolutt MÅ.....legen er grei nok, da.

Jeg vil tro at dersom jeg ble sykemeldet, så hadde nok mannen min fått øynene litt opp på hvordan jeg har det. Men nå er han totalt blind, og synes kun synd på seg selv. Tror ikke han har forstått noe av hva jeg har vært gjennom. selv føler jeg at ikke har fått bearbeidet (klisje?) den ufattelige uroen etter det skremmende jeg opplevde i sommer da han ble psykotisk. Det var veldig skummelt og ekkelt, og nå skal jeg liksom stole på han og slappe av og støtte han og regne med at han blir bra. Det ser jo greit ut, han blir sikkert bra og sånn, men jeg har hele tiden den ekle usikkerheten......

Drit i sure kontordamer, de skulle riktignok fått sparken, men det er heldigvis ikke til dem du skal ha time til!

Kontordamen hos legen min er herlig, så jeg skjønner hvor viktig arbeid de faktisk kan gjøre!

Det er kjempeviktig at du får pratet med en fagperson! Du kan ikke/skal ikke gå med den tunge byrden alene. Få noen andre til å bestille en time til deg, en god venninne eller andre som står deg nærme!

Spesielt også, om du føler at mannen din vil stoppe opp og tenke litt....Han trenger å "komme litt bort fra seg selv".

[Gjest også veldig sliten og frustrert]

Hei sjokoladeplaten!

Jeg skjønner deg så utrolig godt. Jeg har fulgt med innleggene dine fra du skrev om innleggelsen pga psykosen og til nå, og kjenner meg godt igjen i veldig mye.

Mannen min har ikke vært psykotisk, men han har hatt/har depresjon i de 2 siste årene i tillegg til angst/panikkangst. Han gikk på medisiner i ca 8 mnd og det var den verste tiden. Han klarte nesten ikke å sitte oppreist, sovnet over alt og hele tiden, deltok ikke i hus, hjem og unger, hadde ikke initiativ til noe som helst, tok ikke ansvar for noe som helst, klarte ikke å se annet enn seg selv, null sexlyst, la på seg 25 kg, likegyldig til det mestse, etc etc. Det føltes som jeg hadde en ekstra unge og ikke en partner. Da vi har to barn under 3 år så ble det i meste laget for meg alene.

Etter han sluttet med medisinene ble det litt bedre bare med det at han klarte å holde seg mer våken, men han satt fremdeles å deppet og stirret tomt ut i luften og syntes fryktelig synd på seg selv. Han skjønner ikke at det er så ufattelig tungt for meg å holde hjem og familie gående, smile og finne på ting med ungene, gjøre husarbeid og sånt mens jeg skal gå rundt å se på det trøtte og deprimerte trynet som sitter/ligger på sofan. Det finnes ikke noe som er mer demotiverende enn å pludre og vaske gulv rundt noen som ikke snakker og bare ser ut som han har solgt smør og ikke fått betalt.

Vi har gått til familieterapi i perioder gjennom disse to siste årene fordi samlivet ikke har fungert. Nå vet jeg ikke lengre hva som er symptomer på at vi har et dårlig forhold og hva som er symptomer på at han er deprimert?

Ofte lurer jeg på hvordan jeg kunne havne i en slik situasjon. Hvordan kunne jeg være så uheldig å velge meg en mann som ikke fungerer med de enkleste ting i hverdagen?

Dette var nok ikke svar på noen av dine spm. Jeg ville bare gi deg en klem og si at vi er flere pårørende her ute som skjønner utrolig godt hvordan du har det nå.

Klem fra