Sliten; er det sånn livet skal være

[Gjest Jente31]

Har ikke snakket med legen, nei. Føler liksom at det ikke er jeg som er syk. Dessuten er det så vanskelig å få time hos fastlegen min, og kontordamene er så sure, så jeg orker ikke ringe dit før jeg absolutt MÅ.....legen er grei nok, da.

Jeg vil tro at dersom jeg ble sykemeldet, så hadde nok mannen min fått øynene litt opp på hvordan jeg har det. Men nå er han totalt blind, og synes kun synd på seg selv. Tror ikke han har forstått noe av hva jeg har vært gjennom. selv føler jeg at ikke har fått bearbeidet (klisje?) den ufattelige uroen etter det skremmende jeg opplevde i sommer da han ble psykotisk. Det var veldig skummelt og ekkelt, og nå skal jeg liksom stole på han og slappe av og støtte han og regne med at han blir bra. Det ser jo greit ut, han blir sikkert bra og sånn, men jeg har hele tiden den ekle usikkerheten......

Jeg forstår usikkerheten din. Jeg forstår også at du trenger å få bearbeidet dette. Jeg ville ikke kalt det en klisje. Jeg forstår at dette må være en forferdelig tøff og vanskelig situasjon for deg.

Synd at kontordamene er sure. Jeg har selv opplevd det hos min tidligere fastlege, og at du gruer deg for å ringe, har jeg derfor forståelse for.

Men dette gjelder deg, og det gjelder også barna dine, fordi faren deres er syk, og du er den oppegående.

Jeg synes ikke du skal nøle med å be om en time. Du trenger ikke fortelle kontordamene hva det gjelder. Du kan si at du vil snakke med legen om noe viktig, kansje også be om en dobbeltime. Evt skrive et brev, forklar litt og be om å få tilsendt time. Det fikk jeg engang.

Jeg tror ikke at en gradert sykemelding hadde vært så dumt for deg en periode. Men husk, at en sykemelding vil kansje ikke løse problemet (din slitenhet) over tid. Derfor er det viktig at du tenker gjennom din situasjon.

Hva sier foreldrene hans, jeg forsto det slik at de vet om situasjonen? Kunne du feks ha snakket med de, og bedt de stille opp litt mer om de kan, fordi du er så sliten?

Kansje fastlegen din kan være en god samtalepartner for deg. Uansett høres det ut som du trenger litt hjelp til å få bearbeidet dette - gjør det før du evt blir syk, er mitt råd. Ta varselsignalene på alvor.

Tenker på dere.

[Gjest sjokoladeplaten]

Hei sjokoladeplaten!

Jeg skjønner deg så utrolig godt. Jeg har fulgt med innleggene dine fra du skrev om innleggelsen pga psykosen og til nå, og kjenner meg godt igjen i veldig mye.

Mannen min har ikke vært psykotisk, men han har hatt/har depresjon i de 2 siste årene i tillegg til angst/panikkangst. Han gikk på medisiner i ca 8 mnd og det var den verste tiden. Han klarte nesten ikke å sitte oppreist, sovnet over alt og hele tiden, deltok ikke i hus, hjem og unger, hadde ikke initiativ til noe som helst, tok ikke ansvar for noe som helst, klarte ikke å se annet enn seg selv, null sexlyst, la på seg 25 kg, likegyldig til det mestse, etc etc. Det føltes som jeg hadde en ekstra unge og ikke en partner. Da vi har to barn under 3 år så ble det i meste laget for meg alene.

Etter han sluttet med medisinene ble det litt bedre bare med det at han klarte å holde seg mer våken, men han satt fremdeles å deppet og stirret tomt ut i luften og syntes fryktelig synd på seg selv. Han skjønner ikke at det er så ufattelig tungt for meg å holde hjem og familie gående, smile og finne på ting med ungene, gjøre husarbeid og sånt mens jeg skal gå rundt å se på det trøtte og deprimerte trynet som sitter/ligger på sofan. Det finnes ikke noe som er mer demotiverende enn å pludre og vaske gulv rundt noen som ikke snakker og bare ser ut som han har solgt smør og ikke fått betalt.

Vi har gått til familieterapi i perioder gjennom disse to siste årene fordi samlivet ikke har fungert. Nå vet jeg ikke lengre hva som er symptomer på at vi har et dårlig forhold og hva som er symptomer på at han er deprimert?

Ofte lurer jeg på hvordan jeg kunne havne i en slik situasjon. Hvordan kunne jeg være så uheldig å velge meg en mann som ikke fungerer med de enkleste ting i hverdagen?

Dette var nok ikke svar på noen av dine spm. Jeg ville bare gi deg en klem og si at vi er flere pårørende her ute som skjønner utrolig godt hvordan du har det nå.

Klem fra

....er dere fortsatt sammen nå? Hvordan går det med dere? er han blitt bedre?

tusen takk forsvaret, endelig en som vet litt om hvordan dete er.....

[fillolin]

Jeg må bare si at jeg blir imponert over din styrke, utholdenhet og empati når jeg leser innlegget ditt. Har ikke tid til å lese alle svarene du har fått nå, men hvis det ikke er sagt: jeg synes du bør vurdere å ta dette opp med legen din med tanke på en sykmelding. Du lever i en ekstrem situasjon og det du beskriver kan være faresignaler med tanke på å utvikle en depresjon. Jeg vet ikke hvordan livssituasjonen din ellers er med mulighet for avlastning med barn og alle pliktene, men håper det er noen rundt deg som kan støtte deg. Sosialkontoret kan også hjelpe, f.eks. med besøkshjem for barna, men det er kanskje ikke det du har behov for. Du er åpenbart en ressurssterk person som kanskje bare trenger en liten pause som du skriver. Det er lov å ta en timeout og å be om hjelp. For nei, det er ikke sånn livet skal være. Iallefall ikke over tid.

[Gjest også veldig sliten og frustrert]

....er dere fortsatt sammen nå? Hvordan går det med dere? er han blitt bedre?

tusen takk forsvaret, endelig en som vet litt om hvordan dete er.....

Hei igjen!

Vi er fortsatt sammen. Det går ikke bra med oss, men det går på et vis. Vi har ikke noe samliv for tiden, men vi samarbeider med å ta oss av barna. Det er jo utrolig fremgang bare det.

Jeg tror han er bedre, men helt sikker er jeg ikke. For tre-fire mnd siden satt han ofte å deppet etter jobb og i helgene. Han var bitter på meg fordi jeg, i følge han, ikke hadde vist nok interesse for hans angst og depresjoner..(?) Han likte ikke at jeg stilte krav til at han skulle delta i plikter og ansvar, han var sint og sur fordi jeg nektet han å ligge på sofan og sove på dagtid i hans eget/vårt hus. For min del kunne han sove døgnet rundt i senga eller hvor som helst, bare ikke der hvor resten av familien skulle fungere. Osv osv..

Til slutt sa jeg at han var bare nødt å ta seg sammen og prøve å bli frisk hvis vi skulle ha en sjanse om å fortsette å være en familie, fordi jeg taker bare ikke å leve slik stort lengre.

Etter det så ble han faktisk bedre. Hver gang han satte seg ned og begynte å deppe eller holdt på å sovne så reiste han seg opp og begynte å gjøre noe til gangs. Nå får han gjort unna endel plikter for hus, hjem og familie og han klarer faktisk å holde seg våken fra morgen til kveld! Han ser bedre ut og sier han er bedre, men helt sikker er jeg jo ikke.

Noen ganger lurer jeg på om han rett og slett vil ha det sånn.. fordi han elsker å fortelle om hvordan han har det. Hvis jeg spør hvordan det går med han så slipper han alt han holder på med og legger ut i det vide og brede. Hvis jeg prøver å kommunisere om andre hverdagslige ting så er det så vidt han klarer å ta blikket vekk fra TV og svare meg..

Jeg ønsker virkelig at vi skal få det bra sammen igjen og være en familie, men det kommer nok ikke til å skje før han får det bedre med seg selv og blir frisk. Egentlig så har jeg vel mistet troen.

Det er foresten et år siden han sluttet med medisiner og han har gått til samtaler i ca 9 mnd nå.

Vet du hvor pårørende kan få litt info om hvordan man skal forholde seg til å bo sammen med en som er psyk?

[Gjest sjokoladeplaten]

Hei igjen!

Vi er fortsatt sammen. Det går ikke bra med oss, men det går på et vis. Vi har ikke noe samliv for tiden, men vi samarbeider med å ta oss av barna. Det er jo utrolig fremgang bare det.

Jeg tror han er bedre, men helt sikker er jeg ikke. For tre-fire mnd siden satt han ofte å deppet etter jobb og i helgene. Han var bitter på meg fordi jeg, i følge han, ikke hadde vist nok interesse for hans angst og depresjoner..(?) Han likte ikke at jeg stilte krav til at han skulle delta i plikter og ansvar, han var sint og sur fordi jeg nektet han å ligge på sofan og sove på dagtid i hans eget/vårt hus. For min del kunne han sove døgnet rundt i senga eller hvor som helst, bare ikke der hvor resten av familien skulle fungere. Osv osv..

Til slutt sa jeg at han var bare nødt å ta seg sammen og prøve å bli frisk hvis vi skulle ha en sjanse om å fortsette å være en familie, fordi jeg taker bare ikke å leve slik stort lengre.

Etter det så ble han faktisk bedre. Hver gang han satte seg ned og begynte å deppe eller holdt på å sovne så reiste han seg opp og begynte å gjøre noe til gangs. Nå får han gjort unna endel plikter for hus, hjem og familie og han klarer faktisk å holde seg våken fra morgen til kveld! Han ser bedre ut og sier han er bedre, men helt sikker er jeg jo ikke.

Noen ganger lurer jeg på om han rett og slett vil ha det sånn.. fordi han elsker å fortelle om hvordan han har det. Hvis jeg spør hvordan det går med han så slipper han alt han holder på med og legger ut i det vide og brede. Hvis jeg prøver å kommunisere om andre hverdagslige ting så er det så vidt han klarer å ta blikket vekk fra TV og svare meg..

Jeg ønsker virkelig at vi skal få det bra sammen igjen og være en familie, men det kommer nok ikke til å skje før han får det bedre med seg selv og blir frisk. Egentlig så har jeg vel mistet troen.

Det er foresten et år siden han sluttet med medisiner og han har gått til samtaler i ca 9 mnd nå.

Vet du hvor pårørende kan få litt info om hvordan man skal forholde seg til å bo sammen med en som er psyk?

Pårørende får ingen hjelp. Sånn er det bare, det har jeg innsett. Hun som behandlet min mann (nå går han til en annen som jeg ikke har snakket med), inviterte meg til samtaler, men hun hjalp ikke meg. Det var det var kun han som var fokuset, og hvordan jeg kunne hjelpe han. Jeg fikk aldri noen tilbud eller informasjon om noen pårørendegruppe el.l.

Og nå har jeg heller ikke hørt noe fra noen behandler. Ingen spør hvordan det går med oss. vi har gått i familieterapi, men forige gang følte han seg "utskjelt" og sa at dit skulle han ikke gå mer.

....lykke til til deg og familien din

[Gjest sjokoladeplaten]

Jeg forstår usikkerheten din. Jeg forstår også at du trenger å få bearbeidet dette. Jeg ville ikke kalt det en klisje. Jeg forstår at dette må være en forferdelig tøff og vanskelig situasjon for deg.

Synd at kontordamene er sure. Jeg har selv opplevd det hos min tidligere fastlege, og at du gruer deg for å ringe, har jeg derfor forståelse for.

Men dette gjelder deg, og det gjelder også barna dine, fordi faren deres er syk, og du er den oppegående.

Jeg synes ikke du skal nøle med å be om en time. Du trenger ikke fortelle kontordamene hva det gjelder. Du kan si at du vil snakke med legen om noe viktig, kansje også be om en dobbeltime. Evt skrive et brev, forklar litt og be om å få tilsendt time. Det fikk jeg engang.

Jeg tror ikke at en gradert sykemelding hadde vært så dumt for deg en periode. Men husk, at en sykemelding vil kansje ikke løse problemet (din slitenhet) over tid. Derfor er det viktig at du tenker gjennom din situasjon.

Hva sier foreldrene hans, jeg forsto det slik at de vet om situasjonen? Kunne du feks ha snakket med de, og bedt de stille opp litt mer om de kan, fordi du er så sliten?

Kansje fastlegen din kan være en god samtalepartner for deg. Uansett høres det ut som du trenger litt hjelp til å få bearbeidet dette - gjør det før du evt blir syk, er mitt råd. Ta varselsignalene på alvor.

Tenker på dere.

Takk for støtten! Moren hans vet godt at han er sliten og jeg også; men hun har tuden jern i ilden selv, til tross for at hun er pensjonist. Så jeg tenker nok litt på hvor prioriteringene hennes er.....Hadde jo vært fint hvis hun av og til kunne tilby å kjøre barna til aktiviteter el.l. det gjør heldigvis moren min noen ganger.

Jeg får se nå hvordan situasjonen min på jobben blir etthvert. I neste måned skal vi ha noen forandringer der som kankskje kommer til å lette siruasjonen litt for meg, rent praktisk (ikke så mye kveldsjobbing, tror jeg). Det er mulig at det kommer til å hjelp litt.

[tzatziki1365380058]

Ut i fra hvor sliten du nå virker, så synes jeg du skal diskutere sykemelding med fastlegen. Som du sikkert vet, så er ikke "familieære problmer" alene, grunnlag for sykemelding, men når situasjonen har gjort deg så kjørt at du rent faktisk er i ferd med å kunne sies å være deprimert/utbrent, så synes jeg ikke du skal ta den økonomiske belastningen det er med ulønnet permisjon.

Kanskje kunne du også be din svigermor når hun kommer hjem fra ferie om konkret hjelp. Det er selvfølgelig lettest når folk tilbyr seg, men noen ganger synes folk det er lettere å bidra aktivt når de har blitt bedt om det.

Synes du har vært tøff gjennom hele denne vanskelige prosessen :-)

Hva menes egentlig med at familiære problemer ikke er gyldig grunn for sykemelding? Hvis man for eksempel ikke får sove ei eneste natt pga sykdom i familien, eller hvis man er helt sinnsykt trist og gråter hele tiden pga sorg over noe - da er man jo ikke skikket til å gå på jobb? Og det er jo familiære problemer som er saken.

Klart, hvis man har masse problemer hjemme og ikke "bryr seg", eller er så god til å kutte ut hjemmesituasjonen når man er på jobb, så er det jo greit. Men de fleste har det jo ikke sånn.

Jeg skjønner ikke det her helt, jeg!?!

[frosken]

Hva menes egentlig med at familiære problemer ikke er gyldig grunn for sykemelding? Hvis man for eksempel ikke får sove ei eneste natt pga sykdom i familien, eller hvis man er helt sinnsykt trist og gråter hele tiden pga sorg over noe - da er man jo ikke skikket til å gå på jobb? Og det er jo familiære problemer som er saken.

Klart, hvis man har masse problemer hjemme og ikke "bryr seg", eller er så god til å kutte ut hjemmesituasjonen når man er på jobb, så er det jo greit. Men de fleste har det jo ikke sånn.

Jeg skjønner ikke det her helt, jeg!?!

Man må ha det slik at man kan sies å være "syk", for at legene har lov til å sykemelde. Omfattende søvnløshet kan f.eks. sies å utgjøre sykdom dersom man ikke er i stand til å fungere på dagtid.

Dette er nøyaktig samme problemstilling som har vært diskutert mye vedr. sorg. Dødsfall i familien gir ikke automatisk grunn til sykemelding, men sorgreaksjoner kan bli så omfattende at det klassifiseres som sykdom og da er sykemelding lovlig.

Det burde finnes andre løsninger som familier i kriser kunne benytte seg av.