hva skal jeg gjøre? ( langt )

[mezzy]

Jeg må seriøst slutte å bry folk med mitt 'problem'...

Hadde matte tentamen i dag.. fikk ikke særlig til så jeg spurte om å få gå ut en tur.. gikk ut og holdt på å begynne å grine.. leitet etter hun læreren jeg prater med.. fant ikke henne men jeg fant klasse forstanderen min.. begynnte å grine å sa at jeg ikke klarte det.. flaut.. men jeg fikk sitte på ett eget rom og hun læreren kom å pratet med meg.. fikk gjort litt men ikke særlig som kan skrytes av..

Nå kom jeg nettop hjem fra en venninne.. mamma ville prate med meg.. hun hadde den tonen hun alltid får når det gjelder sf.. jeg fikk panikk og trodde at hun hadde funnet vekta eller noe..

Men det hun ville snakke med meg om var at klasseforstanderen min hadde ringt og var så utrolig bekymret for meg.. jeg fikk sjokk.. det er liksom ikke hans stil.. men uansett så hadde mamma og han avtalt at på fredag så skal jeg, læreren og klasse forstanderen min ha et møte.. pappa kan oxo være med..

Jeg har panikk.. føler at alle står klar til å hjelpe meg osv men jeg er overhode ikke klar til å ta den hjelpen.. jeg vil jo ikke slutte.. skal bli tynn først.. nå er det så mange som bekymrer seg.. føler meg så ond.. hvordan kunne jeg i det heletatt byr de med det? det er ikke deres problem det er mitt og nå bekymrer de seg halvt i hjel.. det er jo egentlig bare menneskelig så hva annet skulle jeg forventet.. nå er liksom det eneste jeg ønsker at de ikke skal vit, bekymre seg.. på mine vegne.. føler meg så ufattelig skyldig..

Jeg kan ikke sitte der på det møtet.. kommer ikke til å klare å si et ord.. kommer sikkert til å begynne å gråte oxo.. nei nei nei.. men vil ikke at de skal ha møtet uten meg heller..

Huff.. dette ble rot.. sorry... aner bare ikke hva jeg skal gjøre...

*klem*

[liten84]

Jeg vet ikke hva du skal gjøre, dessverre. Det er det kun du som kan bestemme. Hadde vært mye lettere om noen andre bare kunne bestemme for oss, tror du ikke? Men til syvende og sist så må man selv være villig til å gjøre en innsats, til å gjøre noe. (Merkelig hvor lett jeg har for å si det til andre, ...greier nemlig ikke å si noe sånt til meg selv...)

Det høres ikke ut som om du har det særlig lett for tiden, og jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du beskriver. Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre eller noe jeg kunne si for å hjelpe deg, men jeg aner ikke hva det kunne vært... Unnskyld at jeg ikke er til noe hjelp. Vil bare du skal vite at jeg har lest det du har skrevet, og jeg tenker på deg. Håper virkelig det går bedre med deg framover, og du må fortelle hvordan det går... Husk at du har hele livet framfor deg, så hvorfor la noe så dumt som mat&vekt ødelegge ungdomstiden..? Nei, det er ikke lett å svare på, håper bare at du snart opplever bedre tider, for det kommer bedre tider!

*klem*

[Gjest Celina]

Du burde nok gå på det møtet mezzy! Det kan nok høres veldig skremmende ut, men noen ganger kan det være lurt å gjøre ting selv om man ikke har lyst til det.

Kanskje blir det slett ikke så ille. Moren din trenger nok å bli beroliget litt, og kanskje det er nettop dette hun trenger for å bli det? Selv om du kanskje bare kommer til å sitte der uten å si noen ting, får du ihvertfall høre hva de andre sier.

Håper du drar på det møtet! Det kommer til å gå helt fint! Husk, folk vil jo bare gjøre det beste for deg, fordi de er glad i deg!!!

Stor klem fra

[susi2]

Hei!!

KLasseforstanderen og moren min snakket sammen...med meg.

hihi...litt morsomt fordi jeg gråt hele dagen...uansett....du kan ikke bli fengslet får å gråte....bare lat som du er helt alene i rommet og GRIN!!

d gjør godt for seg...lykke til...

[Gjest engelen]

Kjære vennen!

Jeg kan ikke gi deg noe fasit svar på hva du bør gjøre, men jeg syntes du skal gå på møtet, ta imot den hjelpa du kan få!! Ikke hør på den delen som vil bli tynn først, for den delen kommer aldri til å bli fornøyd, en blir aldri tynn nok... Så ta imot hjelpen, kjære vennen mi! Vær glad for at de bryr seg, ikke vær redd for å gråte, det er ikke flaut i det hele tatt!!

*gir deg en varm og god klem*

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære mezzy! Håper at du har gått til møte i dag eller at du velger å gå dit dersom det er senere på dagen. Får inntrykk av at du sliter med mange av de kaotiske tankene og følelsene som mange med sf beskriver; du vil ha omsorg, samtidig som du ikke våger å ta i mot den, du ønsker hjelp, men ønsker ikke hjelp. Du gjør riktig i å åpne opp om din spiseforstyrrelse og det er viktig at foreldrene dine ser deg, kan hjelpe og støtte deg. Din lærer er tydelig bekymret for deg. Selv er du ennå der at du har vanskelig for å innse at du trenger hjelp, er i behov av hjelp. Likevel vet vi at det er nettopp denne hjelpen som blir redningen for så veldig mange. Prøv så godt du kan å klare å ta i mot denne hjelpen , støtten som du trenger på veien videre til en endring, lykke til i dag og videre framover!