Tilgivelse - hva innebærer det?

[bibben]

Er det å tilgi en forutsetning for å kunne legge ting bak seg?

Jeg går ut i fra at mange i dette forumet bærer på opplevelser som det er vanskelig å leve med. Mange har kanskje også et sterkt ønske om å legge vonde opplevelser bak seg. Det kan være ulike former for mishandling, overgrep, mobbing og all verdens krenkelser. Det kan være hendelser i livet som har vært en medvirkende årsak til at man har fått en psykisk lidelse eller er blitt hemmet i livsutfoldelse på en eller annen måte.

Jeg har ofte tenkt at hvis jeg tilgir så uttrykker jeg implisitt at det har vært "greit" å krenke meg. Av denne grunn synes jeg det er vanskelig å tilgi. Det er mulig dette er en umoden måte å se det på. Hvilke synespunkter har dere på dette?

Finnes det gode grep for å legge vonde ting bak seg?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Enig med deg at tilgivelse lyder mer i sjangeren: det du gjorde mot meg betyr ikke noe lenger nå og det som skjedde er helt okay for meg.

For grove overtramp, som misbruk, sterk vold osv. synes jeg ordet forsoning er bedre. Det betyr at man ikke tilgir uretten som er gjort mot en. En kan forsone seg med det, hendt er hendt, skade er skjedd. Jeg synes ikke man skal eller bør tilgi noen som ikke ber om unnskyldning for det de har gjort og som ikke mener de har gjort noe galt. Om man ev. velger å ha kontakt med denne personen i fremtiden, synes jeg man kan si at man ikke tilgir, men får til en slags forsoning med vedkommende.

[Gjest surikatt]

Jeg tror jeg er enig med deg at hvis jeg tilgir så uttrykker jeg at det har vært "greit" å krenke meg.

For meg har ikke tilgivelse vært viktig i bearbeidingen av overgrep.

Det som er viktig for meg er å forstå hva og hvorfor ting skjedde.

Det med tilgivelse er vanskelig, spesielt når man skal tilgi seg selv.

[Gjest goodie]

Jeg var så lei av å hate og bære på nag og sinne og bitterhet rundt dette som hendte meg. Og et enormt hat mot han som gjorde det. Og jeg var sint på meg selv. Jeg aksepterte at det skjedde.Og bestemte meg rett og slett for å forsøke å legge det bak meg. I dag når jeg tenker tilbake på situasjonen så tenker jeg at jeg er glad jeg overlevd og at det gikk bra.en slags punktum og mulighet til se fremover. Akseptere det som skjedde mot meg , forsøke å bearbeide . Altså la fortid være fortid. Jeg synes ikke det min overgriper gjorde var greit. For meg så var det vel først og fremst et sånn litt halvhjertet forsøk på at nå bare må ting endre seg. Og bevist valgte jeg å forsøke å ikke dyrke de negative følelsene.eks ønske om hevn Det er helt utrolig. Men jeg merker at det tar mindre og mindre av min energi og følelser. For og si det slik så lever jeg ikke lenger i et eneste stort voldtektsfengsel hvor alt bare er smerte ,hat,sinne,skyld og skam. Det kommer opp av til. Men jeg føler at jeg nå har tatt skrittet til å gå videre og bearbeide dette og ikke la denne hendelsen definere meg resten av livet. Dette vil høres absurd ut. Jeg har faktisk bedt om at denne mannen som krenket meg skal innse hva har han gjort galt. Det tror jeg ikke vil skje noengang men jeg gjør det likevel. . Men det betyr ingenting. Ingen fengselstraff eller unnskyldning vil kunne fjerne denne handlingen fra min fortid og den gjorde mot meg. Altså for meg så begynte det som et bevist valg. Men nå er det ikke så mye jobb lenger. Fra at han styrte hele livet mitt enda i dag så ser det ut til at han begynner å bli endel av fortiden min. Det er jo helt utrolig bare det.Jeg er tidlig i denne prossessen og det krever mye arbeid. Men jeg kan faktisk helt ærlig si at jeg ikke hater han lenger. Jeg begynner kanskje heller å bli mere likegyldig.

[orpah]

Min far påførte meg en sårbarhet når jeg var liten ved at han misbrukte alkohol og var ikke en trygg og god foreldre. Dette har gitt meg en rekke problemer i ettertid. Og jeg var lenge sint og bitter på han. I dag er jeg ikke det lenger. Vi har et godt forhold og jeg kan si jeg har tilgitt han fullstendig. Jeg bærer ikke nag i det hele tatt lenger. Jeg kan tenke at jeg er trist for at det skjedde og at det var leit. Men jeg har ikke plassert noe skyld eller nag mot faren min lenger. Likevel så sier jeg ikke at det han gjorde var greit.Tror en form for forsoning eller tilgivelse er nødvendig for å komme seg videre. Når det gjelder dette at om å tilgi er det samme som å si at det som skjedde mot en var greit. Hmm. Jeg ser på tilgivelse som motparten til ønske om hevn.gjengjeldelse .Og det å tilgi er en måte å frasi seg retten til å hate og ønske personen vondt. Jeg skulle ønske at han kunne innse det han hadde gjort og bli et bedre menneske. Men utover det så ser jeg det slik at han skylder meg ingenting lenger. Jeg har ikke noe ønske om å forsones med dette menneske .Og jeg jobber med det enda når jeg tar meg til å ønske vonde ting mot han. Men jeg lover at etter jeg bestemte meg for dette så begynte også sinne,hatet og bitterheten og blekne. Men det en prossess som tar tid. Jeg er litt usikker på forskjellen mellom aksept, forsoning og tilgivelse. Å når en tenker på tilgivelse så tenker en vel ganske ofte en fullstendig forsoning mot personen som har krenket en.

[hidi, the scorpion]

Min far påførte meg en sårbarhet når jeg var liten ved at han misbrukte alkohol og var ikke en trygg og god foreldre. Dette har gitt meg en rekke problemer i ettertid. Og jeg var lenge sint og bitter på han. I dag er jeg ikke det lenger. Vi har et godt forhold og jeg kan si jeg har tilgitt han fullstendig. Jeg bærer ikke nag i det hele tatt lenger. Jeg kan tenke at jeg er trist for at det skjedde og at det var leit. Men jeg har ikke plassert noe skyld eller nag mot faren min lenger. Likevel så sier jeg ikke at det han gjorde var greit.Tror en form for forsoning eller tilgivelse er nødvendig for å komme seg videre. Når det gjelder dette at om å tilgi er det samme som å si at det som skjedde mot en var greit. Hmm. Jeg ser på tilgivelse som motparten til ønske om hevn.gjengjeldelse .Og det å tilgi er en måte å frasi seg retten til å hate og ønske personen vondt. Jeg skulle ønske at han kunne innse det han hadde gjort og bli et bedre menneske. Men utover det så ser jeg det slik at han skylder meg ingenting lenger. Jeg har ikke noe ønske om å forsones med dette menneske .Og jeg jobber med det enda når jeg tar meg til å ønske vonde ting mot han. Men jeg lover at etter jeg bestemte meg for dette så begynte også sinne,hatet og bitterheten og blekne. Men det en prossess som tar tid. Jeg er litt usikker på forskjellen mellom aksept, forsoning og tilgivelse. Å når en tenker på tilgivelse så tenker en vel ganske ofte en fullstendig forsoning mot personen som har krenket en.

''Jeg er litt usikker på forskjellen mellom aksept, forsoning og tilgivelse. Å når en tenker på tilgivelse så tenker en vel ganske ofte en fullstendig forsoning mot personen som har krenket en.''

Man kan lett tilgi, men det å glemmer er vanskelig!

[Gjest Høstløvet]

''Jeg er litt usikker på forskjellen mellom aksept, forsoning og tilgivelse. Å når en tenker på tilgivelse så tenker en vel ganske ofte en fullstendig forsoning mot personen som har krenket en.''

Man kan lett tilgi, men det å glemmer er vanskelig!

Jeg kan aldri tilgi min eks som ødela mange år av mitt liv, men for meg handler det mer om å godta. Godta at han i sin psykdom har gjort mye vondt. Akseptere, og prøve å leve videre.

Tilgi det, det kan jeg aldri.

[hidi, the scorpion]

Jeg kan aldri tilgi min eks som ødela mange år av mitt liv, men for meg handler det mer om å godta. Godta at han i sin psykdom har gjort mye vondt. Akseptere, og prøve å leve videre.

Tilgi det, det kan jeg aldri.

Jeg tror du har tilgitt din eks, men du kommer aldri til å glemme!

I det du innser at din eks var syk, så har du tilgitt. Alle kan tilgi, det er det å glemme som er så forferdelig vanskelig....

[orpah]

''Jeg er litt usikker på forskjellen mellom aksept, forsoning og tilgivelse. Å når en tenker på tilgivelse så tenker en vel ganske ofte en fullstendig forsoning mot personen som har krenket en.''

Man kan lett tilgi, men det å glemmer er vanskelig!

Når jeg snakket om den jeg jobber med å tilgi nå så snakker jeg om en som har gjort noe jeg vanskelig kan tilgi. Han angrer ikke engang og har neppe forandret seg. Du kan aldri glemme selvfølgelig men å komme der hvor en har lagt det bak seg og det ikke lenger styrer tror jeg er fullt mulig.

Grunnen til at full forsoning med min far var mulig var jo fordi han faktisk endret seg og han angret. I det første tilfelle så var det jo også en empatisk handling.Og noe jeg gjorde for et menneske jeg var glad i.Men i det andre tilfelle så er vel motivende mine mer egoistiske ,som en måte å sette seg selv fri på.

[hidi, the scorpion]

Når jeg snakket om den jeg jobber med å tilgi nå så snakker jeg om en som har gjort noe jeg vanskelig kan tilgi. Han angrer ikke engang og har neppe forandret seg. Du kan aldri glemme selvfølgelig men å komme der hvor en har lagt det bak seg og det ikke lenger styrer tror jeg er fullt mulig.

Grunnen til at full forsoning med min far var mulig var jo fordi han faktisk endret seg og han angret. I det første tilfelle så var det jo også en empatisk handling.Og noe jeg gjorde for et menneske jeg var glad i.Men i det andre tilfelle så er vel motivende mine mer egoistiske ,som en måte å sette seg selv fri på.

Da bør du føle deg fri! Forgive and forget, så du kan gå videre!

[orpah]

Jeg kan aldri tilgi min eks som ødela mange år av mitt liv, men for meg handler det mer om å godta. Godta at han i sin psykdom har gjort mye vondt. Akseptere, og prøve å leve videre.

Tilgi det, det kan jeg aldri.

jeg lurer på om jeg blander aksept og tilgivelse. At for å bli fri fra dette mennesket , og for å i ikke være bitter og sint og hate så er tilgivelse nødvendig.Men kanskje det heller er å akseptere at dette hendte og at fortid er fortid og den kan ikke endres. Jeg føler faktisk kanskje at ved tilgivelse så nullstiller en. Jeg har ihvertfall tatt et valg om hvordan jeg skal forholde meg til dette mennesket. Om det er tilgivelse eller ikkev et jeg ikke helt.

[Gjest pærebrus875]

For jeg ser jeg på tilgivelse som noe jeg kan gjøre om personen faktisk forstår hva JEG har måttet gå igjennom, som dere som skriver at personen har angret seg. For å angre så må man jo se at man har gjort noe galt.

Jeg kan aldri tilgi min mor, jeg har lovet mormor at jeg skal tilgi henne når hun forstår selv hva hun har gjort og angrer på det, men det kommer hun aldri til å gjøre. Og jeg mener det jeg sier der.

Har f eks på et vis tilgitt min far for å flytte ut, var en veldig brå måte han gjorde det på, men jeg forstår hvorfor han flyttet ut. Og det hjelper jo litt på, at han selv også har prøvd å forklare at han ikke orket å bo hjemme mer og hvorfor, men jeg avbryter og sier at jeg forstår. Er min mor jeg ikke klarer å tilgi, ble utsatt for psykisk mishandling av henne hele oppveksten, + at hun da kranglet/"mishandlet" min far litt også med å være vrien og vanskelig og gråte for "alt" slik at han fikk dårlig samvittighet.

Hun har aldri gitt noen forklaring på hvorfor, mulig hun har en personlighetsforstyrrelse hva vet jeg, hun ser ihvertfall ikke selv hvor vanskelig hun er. Men alle andre gjør det, etter å ha tilbrakt mye tid med henne. F eks søsteren har brutt kontakt pga hun får alltid kjeft for sine skilsmisser og dårlige valg.. ikke støtte.

Så jeg kan lett tilgi personer som forstår selv og kan forklare hvorfor de gjorde hva de gjorde, og at de angrer. Men personer som herjer med andre uten grunn, forklaring eller angring, de tilgir jeg aldri. Er ikke full av hat mot henne daglig, da jeg ikke ser henne daglig. Hun er ikke her og da tenker jeg ikke på henne. Hun er ute av livet mitt. Hun er ikke synlig og da er det lett og "glemme"...

[Gjest liten løve]

At man i praksis ikke lengre holder det i mot personen. Hva man føler tenker jeg ikke har så mye med tilgivelse å gjøre...

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Tilgivelse er for meg betinget til at en person har gjort noe galt mot en annen person, innser dette, forstår uretten han har gjort og ber om unnskyldning/forlatelse. Da kan den andre tilgi.

Når personen begår uretten, men ikke er en angrende synder, synes jeg ikke tilgivelse er på sin plass.

Men det er klart at vi kan legge ulike betydninger i ordet tilgivelse og hva det innebærer.

Jeg tenker ikke at når en _ikke_ tilgir noen som krenker og som ikke innrømmer eller ser skaden han har forvoldt, så fører dette til harme, hat og bitterhet. For meg betyr det å bearbeide hendelsen å få utløp for alle følelsene (sinne, sorg, tap etc.) slik at man ikke sitter fast i en gjørme av bitterhet en aldri kan glemme. Å tilgi innebærer for meg det å overse og fornekte en ikke angrende synders urett. Det synes jeg er urimelig.

Å tilgi en som har begått noe alvorlig galt mot en, men som innser at delvis eller helt hva han har gjort og viser evne til bot og bedring, synes jeg man skal tilgi. Da må man være raus nok til å si at man tar imot unnskyldningen og angeren.

Men vil påpeke at tilgivelse i selv den siste eks. ikke for meg betyr at man glemmer hendelsen. Hendelser som er skjedd, kan ikke viskes ut. Det handler mer om at man gjør opp og snakker ut om det som er skjedd og kommer til en felles enighet. At faktisk krenkeren vedkjenner seg hendelsen og ikke mener det skal være "forgive and forget" er vesentlig.

Tilgivelse er et begrep som brukes mye i religiøs sammenheng.

Her er et bibelsk sitat, (Jesu`Bergpreken). Dette er et syn jeg ikke selv kan stå for. :

Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Tilgivelse er for meg betinget til at en person har gjort noe galt mot en annen person, innser dette, forstår uretten han har gjort og ber om unnskyldning/forlatelse. Da kan den andre tilgi.

Når personen begår uretten, men ikke er en angrende synder, synes jeg ikke tilgivelse er på sin plass.

Men det er klart at vi kan legge ulike betydninger i ordet tilgivelse og hva det innebærer.

Jeg tenker ikke at når en _ikke_ tilgir noen som krenker og som ikke innrømmer eller ser skaden han har forvoldt, så fører dette til harme, hat og bitterhet. For meg betyr det å bearbeide hendelsen å få utløp for alle følelsene (sinne, sorg, tap etc.) slik at man ikke sitter fast i en gjørme av bitterhet en aldri kan glemme. Å tilgi innebærer for meg det å overse og fornekte en ikke angrende synders urett. Det synes jeg er urimelig.

Å tilgi en som har begått noe alvorlig galt mot en, men som innser at delvis eller helt hva han har gjort og viser evne til bot og bedring, synes jeg man skal tilgi. Da må man være raus nok til å si at man tar imot unnskyldningen og angeren.

Men vil påpeke at tilgivelse i selv den siste eks. ikke for meg betyr at man glemmer hendelsen. Hendelser som er skjedd, kan ikke viskes ut. Det handler mer om at man gjør opp og snakker ut om det som er skjedd og kommer til en felles enighet. At faktisk krenkeren vedkjenner seg hendelsen og ikke mener det skal være "forgive and forget" er vesentlig.

Tilgivelse er et begrep som brukes mye i religiøs sammenheng.

Her er et bibelsk sitat, (Jesu`Bergpreken). Dette er et syn jeg ikke selv kan stå for. :

Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.

Ble skrivefeil , her er hva jeg mente å si:) !!! Var litt for kjapp på klipp ut og lim inn tastene:P

Jeg tenker ikke at når en _ikke_ tilgir noen som krenker og som ikke innrømmer eller ser skaden han har forvoldt, så må ikke dette nødvendigvis føre til at den ikke tilgivende part sitter igjen med en mengde harme, hat og bitterhet, slik mange tror.

(Beklager knotete setning:P )

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Tilgivelse er for meg betinget til at en person har gjort noe galt mot en annen person, innser dette, forstår uretten han har gjort og ber om unnskyldning/forlatelse. Da kan den andre tilgi.

Når personen begår uretten, men ikke er en angrende synder, synes jeg ikke tilgivelse er på sin plass.

Men det er klart at vi kan legge ulike betydninger i ordet tilgivelse og hva det innebærer.

Jeg tenker ikke at når en _ikke_ tilgir noen som krenker og som ikke innrømmer eller ser skaden han har forvoldt, så fører dette til harme, hat og bitterhet. For meg betyr det å bearbeide hendelsen å få utløp for alle følelsene (sinne, sorg, tap etc.) slik at man ikke sitter fast i en gjørme av bitterhet en aldri kan glemme. Å tilgi innebærer for meg det å overse og fornekte en ikke angrende synders urett. Det synes jeg er urimelig.

Å tilgi en som har begått noe alvorlig galt mot en, men som innser at delvis eller helt hva han har gjort og viser evne til bot og bedring, synes jeg man skal tilgi. Da må man være raus nok til å si at man tar imot unnskyldningen og angeren.

Men vil påpeke at tilgivelse i selv den siste eks. ikke for meg betyr at man glemmer hendelsen. Hendelser som er skjedd, kan ikke viskes ut. Det handler mer om at man gjør opp og snakker ut om det som er skjedd og kommer til en felles enighet. At faktisk krenkeren vedkjenner seg hendelsen og ikke mener det skal være "forgive and forget" er vesentlig.

Tilgivelse er et begrep som brukes mye i religiøs sammenheng.

Her er et bibelsk sitat, (Jesu`Bergpreken). Dette er et syn jeg ikke selv kan stå for. :

Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.

Ble skrivefeil , her er hva jeg mente å si:) !!! Var litt for kjapp på klipp ut og lim inn tastene:P

Jeg tenker ikke at når en _ikke_ tilgir noen som krenker og som ikke innrømmer eller ser skaden han har forvoldt, så må ikke dette nødvendigvis føre til at den ikke tilgivende part sitter igjen med en mengde harme, hat og bitterhet, slik mange tror.

(Beklager knotete setning:P )

[bibben]

Enig med deg at tilgivelse lyder mer i sjangeren: det du gjorde mot meg betyr ikke noe lenger nå og det som skjedde er helt okay for meg.

For grove overtramp, som misbruk, sterk vold osv. synes jeg ordet forsoning er bedre. Det betyr at man ikke tilgir uretten som er gjort mot en. En kan forsone seg med det, hendt er hendt, skade er skjedd. Jeg synes ikke man skal eller bør tilgi noen som ikke ber om unnskyldning for det de har gjort og som ikke mener de har gjort noe galt. Om man ev. velger å ha kontakt med denne personen i fremtiden, synes jeg man kan si at man ikke tilgir, men får til en slags forsoning med vedkommende.

Hei Bipolar II,

Takk for synspunktene dine. Det er tydelig at du har reflektert mye over dette, og det var interessant å lese.

Jeg synes du lanserer et godt begrep i denne sammenhengen når du skriver om "forsoning". Det er da også et uttrykk jeg synes det er lettere å forholde meg til enn tilgivelse.

Du skriver også at det er en forutsetning at krenkeren/overgriperen ber om tilgivelse. Det kan jeg se. Samtidig tenker jeg at jeg ikke i alle tilfelle vil klare å si "ja, siden du ber om tilgivelse skal jeg tilgi deg". Jeg vet et sted inni meg at det er så vanskelig å bare sette en strek over det hele. Men forsoning, samt det å forsone seg med tanker på at ting er blitt som det er blitt, er nok lettere etter mitt skjønn. Det kan som du så riktig skriver ikke viskes ut. Men man må gå videre i løypa, og da forsøke å gjøre tilværelsen så god og lett for seg selv som mulig.

Jeg synes det kom mange flotte tanker frem i denne tråden. Tusen takk for dine!

Ha en god kveld!

[bibben]

Jeg tror jeg er enig med deg at hvis jeg tilgir så uttrykker jeg at det har vært "greit" å krenke meg.

For meg har ikke tilgivelse vært viktig i bearbeidingen av overgrep.

Det som er viktig for meg er å forstå hva og hvorfor ting skjedde.

Det med tilgivelse er vanskelig, spesielt når man skal tilgi seg selv.

Hei surikatt!

Takk for innspillet ditt. Ja, det er virkelig vanskelig å tilgi. Du skriver at det er vanskeligst å tilgi seg selv. Tenker du i retning av skyld og skam for at en har fremprovosert overgrep eller krenkelser. Jeg ble litt usikker på akkurat hva du la i dette. Det hadde vært interessant å få vite noe om nettopp det.

Det er som du skriver ofte viktig å forstå hva som skjedde og hvorfor. Dette for å unngå at en bærer rundt på en utydelig masse av løse, fragmenterte tråder som kan forstyrre en sunn fremdrift og et friskt fokus.

Ha det fint i kveld!

[bibben]

Jeg var så lei av å hate og bære på nag og sinne og bitterhet rundt dette som hendte meg. Og et enormt hat mot han som gjorde det. Og jeg var sint på meg selv. Jeg aksepterte at det skjedde.Og bestemte meg rett og slett for å forsøke å legge det bak meg. I dag når jeg tenker tilbake på situasjonen så tenker jeg at jeg er glad jeg overlevd og at det gikk bra.en slags punktum og mulighet til se fremover. Akseptere det som skjedde mot meg , forsøke å bearbeide . Altså la fortid være fortid. Jeg synes ikke det min overgriper gjorde var greit. For meg så var det vel først og fremst et sånn litt halvhjertet forsøk på at nå bare må ting endre seg. Og bevist valgte jeg å forsøke å ikke dyrke de negative følelsene.eks ønske om hevn Det er helt utrolig. Men jeg merker at det tar mindre og mindre av min energi og følelser. For og si det slik så lever jeg ikke lenger i et eneste stort voldtektsfengsel hvor alt bare er smerte ,hat,sinne,skyld og skam. Det kommer opp av til. Men jeg føler at jeg nå har tatt skrittet til å gå videre og bearbeide dette og ikke la denne hendelsen definere meg resten av livet. Dette vil høres absurd ut. Jeg har faktisk bedt om at denne mannen som krenket meg skal innse hva har han gjort galt. Det tror jeg ikke vil skje noengang men jeg gjør det likevel. . Men det betyr ingenting. Ingen fengselstraff eller unnskyldning vil kunne fjerne denne handlingen fra min fortid og den gjorde mot meg. Altså for meg så begynte det som et bevist valg. Men nå er det ikke så mye jobb lenger. Fra at han styrte hele livet mitt enda i dag så ser det ut til at han begynner å bli endel av fortiden min. Det er jo helt utrolig bare det.Jeg er tidlig i denne prossessen og det krever mye arbeid. Men jeg kan faktisk helt ærlig si at jeg ikke hater han lenger. Jeg begynner kanskje heller å bli mere likegyldig.

Hei goodie.

Jeg ble virkelig berørt av å lese det du skriver. Jeg tenker at mange kan ha nytte av å lese om den prosessen du har tatt deg selv igjennom. Mellom linjene kan det synes som om du har tatt noen valg, viktige valg i forhold til hva som skal være fokus i livet ditt. Som du skriver så vil en kunne "redusere" betydningen overgrepet har i ens liv ved ikke å dyrke hatet. Det betyr selvsagt ikke at en slik prosess kommer "gratis". Jeg antar at dette er noe du har lagt mye energi og vilje i. Igjen takk for dine refleksjoner omkring dette tema som jeg oppfatter som både kompleks og komplisert.

Beste hilsner fra

[hidi, the scorpion]

Tilgivelse er ikke det samme som å glemme! For meg er tilgivelse en prosess, der man på en måte "røsker" opp i gammelt dritt. For meg er det en god følelse, i motsetning til hat, som tærer fryktelig på en selv.

Å være "mester" i en ond situasjon, kan være svært livgivende! DU har hevet deg over den personen, som gjorde deg mest vondt, og hvem blir liten da?

Poenget er ikke å glemme, men å tenke annerledes, personen du tilgir blir gjort liten og kanskje latterlig i dine øyne, tror det er veldig sunt. Du "ufarliggjør" vedkommende i dine tanker og det er din seier!