Tilgivelse - hva innebærer det?

[bibben]

Min far påførte meg en sårbarhet når jeg var liten ved at han misbrukte alkohol og var ikke en trygg og god foreldre. Dette har gitt meg en rekke problemer i ettertid. Og jeg var lenge sint og bitter på han. I dag er jeg ikke det lenger. Vi har et godt forhold og jeg kan si jeg har tilgitt han fullstendig. Jeg bærer ikke nag i det hele tatt lenger. Jeg kan tenke at jeg er trist for at det skjedde og at det var leit. Men jeg har ikke plassert noe skyld eller nag mot faren min lenger. Likevel så sier jeg ikke at det han gjorde var greit.Tror en form for forsoning eller tilgivelse er nødvendig for å komme seg videre. Når det gjelder dette at om å tilgi er det samme som å si at det som skjedde mot en var greit. Hmm. Jeg ser på tilgivelse som motparten til ønske om hevn.gjengjeldelse .Og det å tilgi er en måte å frasi seg retten til å hate og ønske personen vondt. Jeg skulle ønske at han kunne innse det han hadde gjort og bli et bedre menneske. Men utover det så ser jeg det slik at han skylder meg ingenting lenger. Jeg har ikke noe ønske om å forsones med dette menneske .Og jeg jobber med det enda når jeg tar meg til å ønske vonde ting mot han. Men jeg lover at etter jeg bestemte meg for dette så begynte også sinne,hatet og bitterheten og blekne. Men det en prossess som tar tid. Jeg er litt usikker på forskjellen mellom aksept, forsoning og tilgivelse. Å når en tenker på tilgivelse så tenker en vel ganske ofte en fullstendig forsoning mot personen som har krenket en.

Hei orpah,

Det er godt å lese om mennesker som har klart å tilgi, og som har kommet videre. Gevinsten er som du skriver at du på sett og vis har fått et bedre forhold til din far i gave. I mange tilfelle vil en kunne oppleve å komme videre sammen med den som har krenket eller på annen måte forvoldet skade. Andre ganger er det av ulike grunner ikke mulig. Da er tilgivelsesprosessen en ensom greie som foregår i ens eget hode eller hjerte. Du skriver at en form for forsoning eller tilgivelse er nødvendig for å komme seg videre. Det er jeg svært enig i. Og da er det avgjørende ikke å blande kortene, ikke tro at det implisitt ligger noen form for aksept av krenkelsen i dette.

Takk for at du ville dele dine synspunkter.

Ha det godt ønsker

[bibben]

For jeg ser jeg på tilgivelse som noe jeg kan gjøre om personen faktisk forstår hva JEG har måttet gå igjennom, som dere som skriver at personen har angret seg. For å angre så må man jo se at man har gjort noe galt.

Jeg kan aldri tilgi min mor, jeg har lovet mormor at jeg skal tilgi henne når hun forstår selv hva hun har gjort og angrer på det, men det kommer hun aldri til å gjøre. Og jeg mener det jeg sier der.

Har f eks på et vis tilgitt min far for å flytte ut, var en veldig brå måte han gjorde det på, men jeg forstår hvorfor han flyttet ut. Og det hjelper jo litt på, at han selv også har prøvd å forklare at han ikke orket å bo hjemme mer og hvorfor, men jeg avbryter og sier at jeg forstår. Er min mor jeg ikke klarer å tilgi, ble utsatt for psykisk mishandling av henne hele oppveksten, + at hun da kranglet/"mishandlet" min far litt også med å være vrien og vanskelig og gråte for "alt" slik at han fikk dårlig samvittighet.

Hun har aldri gitt noen forklaring på hvorfor, mulig hun har en personlighetsforstyrrelse hva vet jeg, hun ser ihvertfall ikke selv hvor vanskelig hun er. Men alle andre gjør det, etter å ha tilbrakt mye tid med henne. F eks søsteren har brutt kontakt pga hun får alltid kjeft for sine skilsmisser og dårlige valg.. ikke støtte.

Så jeg kan lett tilgi personer som forstår selv og kan forklare hvorfor de gjorde hva de gjorde, og at de angrer. Men personer som herjer med andre uten grunn, forklaring eller angring, de tilgir jeg aldri. Er ikke full av hat mot henne daglig, da jeg ikke ser henne daglig. Hun er ikke her og da tenker jeg ikke på henne. Hun er ute av livet mitt. Hun er ikke synlig og da er det lett og "glemme"...

Hei pærebrus,

Hvis jeg forstår det rett mener du at du ønsker en tydelig anger og innsikt fra krengkerens side for å tilgi. At de som ikke ser hva de har forårsaket heller ikke fortjener tilgivelse. Et slikt synespunkt ligger antagelig i retning av dette med forsoning, som vel innebærer en prosess der to parter er innvolvert.

Din relasjon til din mor høres krevende, og jeg kan forstå at du synes det er vanskelig å sette en strek over det som har vært vondt. Det er da godt at du har brukbare strategier som det å unngå å treffe henne, og at du da også klarer å "glemme" det vonde. Det avgjørende er i alle tilfelle å finne en strategi en kan leve med i lengden uten at det preger livet på en negativ måte.

Takk for at du delte tankene med meg )

Ha en riktig god kveld!

[bibben]

At man i praksis ikke lengre holder det i mot personen. Hva man føler tenker jeg ikke har så mye med tilgivelse å gjøre...

Hei liten løve,

Takk for innspillet ditt! Vi har tydeligvis litt ulikt syn på dette, idet jeg tenker at tilgivelse også er noe jeg gjør med meg, altså en prosess som skjer inni meg, noe jeg føler, noe jeg tenker. Men som du sier er det også det å sette en strek, og ikke gå videre i en fremtidig konflikt med den som har gjort en urett.

Ønsker deg en fin kveld )

[bibben]

Tilgivelse er ikke det samme som å glemme! For meg er tilgivelse en prosess, der man på en måte "røsker" opp i gammelt dritt. For meg er det en god følelse, i motsetning til hat, som tærer fryktelig på en selv.

Å være "mester" i en ond situasjon, kan være svært livgivende! DU har hevet deg over den personen, som gjorde deg mest vondt, og hvem blir liten da?

Poenget er ikke å glemme, men å tenke annerledes, personen du tilgir blir gjort liten og kanskje latterlig i dine øyne, tror det er veldig sunt. Du "ufarliggjør" vedkommende i dine tanker og det er din seier!

Hei hidi,

Takk for synspunktene dine. Jeg er veldig enig i at poenget ikke er å glemme. Det er nettopp dette jeg ikke er villig til.

Du skriver om dette å skape styrke i seg selv ved å tilgi og det å ranke ryggen. Det synes som en god, men vanskelig strategi nettopp fordi mange krenkede mennesker føler seg underdanige og skyldige i sin egen skjebne.

Men det å bygge opp seg selv innvendig for å mestre det å bære sin egen historie synes som en svært god apell!

Ha en fin lørdagskveld!

[hidi, the scorpion]

Hei hidi,

Takk for synspunktene dine. Jeg er veldig enig i at poenget ikke er å glemme. Det er nettopp dette jeg ikke er villig til.

Du skriver om dette å skape styrke i seg selv ved å tilgi og det å ranke ryggen. Det synes som en god, men vanskelig strategi nettopp fordi mange krenkede mennesker føler seg underdanige og skyldige i sin egen skjebne.

Men det å bygge opp seg selv innvendig for å mestre det å bære sin egen historie synes som en svært god apell!

Ha en fin lørdagskveld!

I like måte, bibben!

Jeg har lest mye av det du har skrevet, og har inntrykk av at du er en særdeles sterk person!

Å kunne tilgi noen, krever virkelig styrke fra den som tilgir!