når far behandler døtrene ulikt

[Gjest en liten sjel]

Jeg sliter med vonde minner fra barndommen. Så langt tilbake som jeg kan huske så har alltid far kritisert meg og mine valg. Han var rask til å henge meg ut om jeg gjorde noe feil, eller ikke gjorde ting på riktig måte. Jeg fikk aldri lov til å bli sint hjemme. Da var jeg uskikkelig. Jeg ble fortalt at jeg var pysete om jeg gråt pga noe.

Det som jeg nesten synes er verre er at søsteren min ikke har blitt usatt for det samme. Hun har alltid vært hans prinsesse, hun fikk alltid viljen sin og lov til det hun ville. Jeg sliter med voldsom sjalusi ovenfor henne pga dette her.

hvis faren min hadde oppført seg like ekkelt mot oss begge så hadde det vært lettere å forstå, da kunne jeg lettere akseptert at problemet lå hos han. Men hva når far bare er ekkel mot storesøster?

Er det noen som har opplevd noe liknende?

[frosken]

Hva sier søsteren din om oppveksten i dag? Har hun tilsvarende minner?

[Gjest en av de]

Jeg har lignende erfaring ift mine brødre. Det har vist seg i ettertid at vi har vært sjalu på hverandre alle sammen fordi alle har følt seg mindre prioritert enn de andre. Konklusjonen er vel at foreldrene våre ikke var spesielt gode på å fremme fellesskap og samhold i familien. Ingen av oss har særlig kontatkt med hverandre i dag.

Se om du får en mulighet til å snakke med søsteren din om dette. Det kan godt være hun har motsatt oppfatning. I bunn og grunn er det uansett ikke hennes feil, men faren din. Så prøv å overfør sinnet ditt på ham istedet for henne. Det er synd at et søskenforhold skal bli ødelagt fordi foreldrene ikke har mer vett.

[Gjest ikke-alltid-nick-]

Vi var tre barn. Far var klar på hvem han "foretrakk" og dette ble også fortalt meg av "forståelsesfulle" andre voksne.

Jeg husker jeg opplevde det som rart at ingen av mine drømmer skulle iverksettes. Men når min søster uttrykte samme drømmer, så ble de iverksatt.

Ingen forståelse når jeg kommenterte dette.

[Gjest Dumt å gjøre forskjell]

Har hørt en lignende historie, og da var det sånn at faren kun var far til den ene, -nemlig den han foretrakk...

Den som ikke ble foretrukket, visste ikke om denne "familiehemmeligheten" før hun ble voksen. I dag sliter hun med selvbilde og identitet.

[Mikkaela_rev]

Du har samme opplevelse som en av mine venninner, hun ble også behandlet annerledes av sin far, sannsynligvis fordi hun var først i rekka. hennes to småsøsken (en bror og en søster) ble behandlet på en annen måte enn hun ble.

Hvorfor kan man jo spørre seg om, og det jeg tror er at forventninger av og til kan spille foreldre et puss. De har håp og ønsker for barnet, og noen ganger går disse ønskene kanskje for langt?

Din pappa skjønte kanskje at han hadde stilt for høye krav til deg, og dermed fikk din lillesøster det 'enklere' i forhold til forventninger?

Selv om mange foreldre har vanskeligheter med å innrømme det tror jeg at de har en idé om at de har lært av feil, og ikke skal gjenta disse. Samtidig er en innarbeidet adferd vanskelig å rive seg løs fra, og det er nok lett å 'tro' at man har kvittet seg med det man ville bli kvitt, samtidig som man fortsetter å praktisere det. (Som i ditt tilfelle, hvor du konstant blir kritisert.)

Jeg vil råde deg til å spørre pappaen din om dette, for det kan godt tenkes at han kan ordne opp i situasjonen, eventuelt gjøre den klarere for deg. Desverre er det sånn at vi (som barn) er forsøkskaniner for foreldre som aldri har hatt barn tidligere. Som forsøkskanin gir man mye kunnskap som kommer til god nytte i forhold til et nytt barn, men det er også sånn at uting kan bli ført videre, mer eller mindre bevisst.

Lykke til sjela, fortell oss hvordan det går med deg!!

[Gjest Destiny]

Har hørt en lignende historie, og da var det sånn at faren kun var far til den ene, -nemlig den han foretrakk...

Den som ikke ble foretrukket, visste ikke om denne "familiehemmeligheten" før hun ble voksen. I dag sliter hun med selvbilde og identitet.

Har en venninne som opplevde akkurat det samme. Faren var en tyrann mot henne, utsatte henne for grov fysisk og psykisk mishandling. Broren hennes kunne aldri gjøre feil. Faren var aldri stygg med han, snarere tvert imot. Da hun var 21 år fikk hun vite at hun hadde en annen biologisk far. Hun og sliter veldig etter barndommen sin.

[Gjest GA]

Det samme opplevde jeg i min barndom, men vi er 4 og to var snille englebarn, mens de to andre var umulige og gjorde aldri noe riktig.

Vi sliter i etterkant alle 4 på hvert vårt vis.

Jeg er ikke som deg sjalu på mine søsken lenger, men mer sint på foreldrene våre (særlig far) som ikke kunne oppføre seg mer voksent. Småsøstrene mine kan jo ikke noe for dette!

-men man kan ikke gå igjennom livet og grunne over en dårlig barndom, det er bedre å prøve og jobbe seg gjennom det (gjerne sammen med søsken) og få et ok liv på tross av oppveksten. Mange av mine totalt irrasjonelle reaksjoner på div ting kan jeg spore tilbake til faren min sin bahandlig av meg som barn. Nå som jeg begynner å bli godt voksen kjenner jeg dem igjen og kan sloss tilbake. Vil ikke la den idioten styre livet mitt fremdeles!

[Gjest en liten sjel]

Har hørt en lignende historie, og da var det sånn at faren kun var far til den ene, -nemlig den han foretrakk...

Den som ikke ble foretrukket, visste ikke om denne "familiehemmeligheten" før hun ble voksen. I dag sliter hun med selvbilde og identitet.

Tro du meg, den tanken har jeg hatt mange ganger. Det hadde faktisk vært en lettelse om jeg fikk vite at han egentlig ikke var faren min. Men jeg tror nok at han er det.

[Gjest prust]

Ja - jeg kjenner meg igjen - men hos oss var jeg den foretrukne mens min søster (som er 3 år yngre) var den som opplevde å bli tilsidesatt av vår far.

Hun har slitt mye med dette, og prøvd å snakke med ham om det. Jeg har ikke snakket med ham om det, men min søster og jeg har pratet mye.

Nå når vi er voksne, tror jeg min far har et likeverdig forhold til oss to søstrene. Men av en eller annen grunn var det mye mer stas med meg da vi var små og mens vi vokste opp.

Ikke alltid lett å være den foretrukne heller - det må du vite!

[Gjest sjøstjerna]

Ja - jeg kjenner meg igjen - men hos oss var jeg den foretrukne mens min søster (som er 3 år yngre) var den som opplevde å bli tilsidesatt av vår far.

Hun har slitt mye med dette, og prøvd å snakke med ham om det. Jeg har ikke snakket med ham om det, men min søster og jeg har pratet mye.

Nå når vi er voksne, tror jeg min far har et likeverdig forhold til oss to søstrene. Men av en eller annen grunn var det mye mer stas med meg da vi var små og mens vi vokste opp.

Ikke alltid lett å være den foretrukne heller - det må du vite!

Å alltid bli den som ikke får viljen sin, og alltid bli den som ikke er hørt- og det å alltid være den som ikke betyr noe for sine foreldre...Det kan jeg lett forstå leder til dårlig selvbilde, og selvtillit. Vedkommende er ikke vant å bli sett/hørt og kan ende med følelse av å noen egenverdi.

''Ikke alltid lett å være den foretrukne heller - det må du vite!''

Dette var ikke like lett å forstå. Kan du forklare litt nærmere?

[frosken]

Å alltid bli den som ikke får viljen sin, og alltid bli den som ikke er hørt- og det å alltid være den som ikke betyr noe for sine foreldre...Det kan jeg lett forstå leder til dårlig selvbilde, og selvtillit. Vedkommende er ikke vant å bli sett/hørt og kan ende med følelse av å noen egenverdi.

''Ikke alltid lett å være den foretrukne heller - det må du vite!''

Dette var ikke like lett å forstå. Kan du forklare litt nærmere?

Å være den foretrukne kan både medføre ganske sterke prestasjonskrav og forventninger (både fra foreldre og en selv), og i tillegg kommer skyldfølelsen i forhold til andre søsken.