Kaos

[Gjest Jente29årgml]

Det er ment som en kraftig tankevekker.

Har erfaring med alvorlig narkomani i tidligere famile (dagens familiestrukturer, *sukk*), og har lært av fagfolk at det eneste som hjelper er å være hard.

På familiesamlinger på avvenningsklinikker sier de at en skal kutte all kontakt med rusmisbrukeren og ikke oppta kontakt før de ringer fra avrusning eller har blitt noenlunde varig rusfri, og at en overhode ikke skal hjelpe de når de holder på å ruse seg. Ikke med mat, ikke med husly, ikke med jobb etterpå, ikke med noen verdens ting. De må komme til bunnen før de kommer opp igjen, og om man hjelper dem tar det lengre tid. Og de må lære å jobbe for ting, og ønske de selv, sånn som jobb.

Videre sier disse fagfolkene at rusmisbruk er en sykdom når en er oppe i det, når man er avvent sees tilbakefall på noe som rusmisbrukeren velger å ta.

Det som er PK i forhold til hva som hjelper er å være hard, og ikke "stryke med hårene".

Jeg tenker at Jente29årgml trenger omfattende hjelp og støtte for å bli bedre og for å komme seg igjennom den første lange tiden uten stoff. Men valget og bestemmelsen må komme fra henne. Innenfra i henne.

Jeg har nok nådd bunnen når det gjelder rusmisbruken min. Ser at hvis jeg fortsetter denne veien så blir jeg ikke gammel. Samtidig så føler jeg at jeg kan ha funnet løsningen på hva som feiler meg, og er nok litt for desperat etter et svar. En diagnose.

En diagnose burde ikke være så viktig, men jeg har lett etter svar på hvorfor jeg er som jeg er hele livet. En forklaring på hvorfor jeg er annerledes. Vet at jeg ikke kan fortsette å ruse meg, men det hadde vært så mye enklere å holde seg rusfri hvis jeg hadde hatt en forklaring på hvorfor jeg er annerledes. Sluppet å få høre at jeg er lat, glemsk, bare må ta meg sammen og å føle meg så dum og udugelig hele tida.

[Gjest Jente29årgml]

Du beskriver flere fenomener som gjør at det vil være riktig med nevropsykologisk utredning. Håper det er det legen din vil henvise deg til.

Hva er egentlig nevropsykologisk utredning? Kan jeg spørre legen om henvisning til det, eller må jeg begrunne det? Det er der det skjærer seg, for jeg er så dårlig til å forklare meg.

[Gjest bippp]

Hva er egentlig nevropsykologisk utredning? Kan jeg spørre legen om henvisning til det, eller må jeg begrunne det? Det er der det skjærer seg, for jeg er så dårlig til å forklare meg.

Du er veldig flink til å skrive og gjør deg veldig godt forstått med det. Skriv til legen din også, eller skriv ned stikkord du tar med deg selv når du har time.

Jeg ble sendt til en slik nevropsykologisk utredning. Det var en nevropsykolog som spurte endel spørsmål, endel tester på ferdighet, hurtighet, logikk, forskjellige ting, endel spørsmål. Jeg skåret visst ganske bra på alt i den testen :-). Ikke noe å grue seg for ihvertfall )).

Synes du er flink som har klart å være rusfri så lenge, fortsett med dette!! Hvis du mener det var noe "galt" med deg før du startet å ruse deg, og at alle disse symptomene du har nå ikke er en følge av rusmisbruk, så må du bare stå på for å få en utredning. Tror det er ofte sånn jeg, at den som ruser seg gjør det pga problemer, at det er "noe" som ikke stemmer. Det spørs alltid hva som kom først, høna eller egget? Lykke til!

[Gjest motiverende]

Så flott at du har sluttet å ruse deg! Bare det i seg selv bør få legene/psykiatriteamet til å se at du er motivert til å få en endring i livet ditt. Jeg synes du skriver bra og ordlegger deg godt. Kanskje bedre enn du tror selv. Print ut innleggene dine og ta med til legen din neste gang. Forhåpentligvis får du bedre oppfølging videre.

Lykke til!

[Gjest liten løve]

Hun trenger ingen opplæring i hva rusmisbruk fører med seg, det har hun garantert følt selv!

Kan heller ikke se for meg at dine erfaringer hjelper henne. Til det er du alt for dømmende!

Mulig det var til hjelp for deg og dine, men det finnes ingen universell løsning for "alle"!

Ditt svar, virker hardt og ufølsomt, noe trådstarter ikke trenger!

Det er sant at det ikke finnes noen universell løsning som hjelper for "alle", men gjennom forskning og utprøvning har man funnet frem til hva som hjelper for de aller fleste, og da også logisk nok har størst sjanse for å virke også for Jente29årgml.

Kan godt hende at jeg kunne ha ordlagt meg annerledes, men står fullt og helt for det jeg har skrevet selv om jeg ser at andre reagerer.

[Gjest liten løve]

Syns ikke du er provoserende. Må tåle såpass og du har jo rett. Det er ikke Ritalin som er grunnen til at jeg ønsker en diagnose egentlig. Sitter her og griner og er frustrert så var nok mest russuget som snakket.

Det jeg ønsker meg er en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er, hvorfor jeg er så rotete, kaotisk og hvorfor jeg ikke fungerer i sosiale settinger. Hvorfor jeg kan skru data i søvne og husker absolutt alt jeg har lest om astronomi og forskning, mens jeg ikke klarer å skjønne en spøk, hilse på folk på gata, huske avtaler eller lære meg navn og ansikter.

Jeg føler meg så mislykka for at jeg ikke får til sånne helt vanlige ting, og har prøvd å finne ut hva som er galt med meg siden jeg var liten.

Ønsker meg en diagnose for å forstå meg selv bedre. Og slutte å hate meg selv for annerledesheten min. Få en forklaring på en måte. Har vært utredet mange ganger, men et av problemene mine er at jeg ikke klarer å sette ord på ting før jeg har lest om dem og lært hvilke ord som beskriver akkurat det problemet eller den følelsen. Og hittil har jeg bare lest om bipolar, depresjon o.l. Men jeg har aldri klart å bruke de beskrivelsene for å forklare hva som egentlig er problemet. Det har bare ikke blitt riktig. Og legene har ikke kommet noen vei, de sier bare at det er noe mer som ligger under som de ikke får tak på.

Etter tips fra en bekjent leste jeg om Asperger og ADHD. Og der fant jeg de beskrivelsene som jeg manglet. De tingene som jeg burde sagt til legene. Hvis jeg hadde fått en Asperger-diagnose (og/eller ADD) så hadde jeg blitt kjempeglad. Asperger kan ikke medisineres bort, gir meg ikke Ritalin, men da hadde jeg skjønt bedre hvorfor jeg er som jeg er. Og kanskje godtatt meg selv istedet for å skamme meg og bruke alle kreftene mine på å prøve å være "som alle andre".

Tror jeg endelig har funnet løsningen, at det er noe rundt ADD og Asperger, men syns det er så vanskelig å formidle det til legen. Er så redd for å ikke komme noen vei med dette, siden jeg føler dette er det svaret som jeg har lett etter hele livet.

Derav min frustrasjon

Godt at du tok det så bra som du gjorde! Syntes det virket som om det var russuget som drev deg. Nå synes jeg det går mer frem at du øsnker hjelp til å finne ut hva som plager deg, og få hjelp til _det_ og da er du på riktig vei.

Kanskje har du ADD, og kan få hjelp av medisinering med medikamenter for dette, men kanskje er det også andre grunner som ligger bak. Grunner som gjør at du vil måtte være innstilt på å holde ut den smerten du beskriver over veldig lant tid, kanskje mange år, og det kan jo også være greit å ha det i bakhodet slik at verden ikke raser sammen dersom du ikke har ADD og kan få hjelp av disse medikamentene.

Jeg tenker at det er viktig at du prøver å jobbe frem en endelig beslutning angående rusbruk, sånn at det ikke er et alternativ å begynne å ruse seg igjen uansett hva som skjer.

Kanskje kan du få en diagnose som kan hjelpe deg til å forstå hvorfor du har det sånn som du har det, med de har ikke funnet den til nå og kanskje vil de aldri finne den. Du skriver noe om at da slipper du å skamme deg. Kanskje kan en vei være å jobbe med å akseptere deg som du er uansett diagnose eller ikke. Rett og slett jobbe med skammen.

Kanskje kan det også være en ide å forsøke å få kartlagt nøyaktig hva du ikke får til i det sosiale samspillet og se om du kan få hjelp til å lære/bli bedre av dette. Kanskje kan du ikke bli helt bra (kanskje kan du det, hvem vet?), men du kan sikkert bli mye bedre. Og sånn sett få det lettere.

Håper du får kål på skammen!

Hva du enn gjør så ikke begynn å rus deg. Gjør hva som helst annet nesten bare ikke begynn igjen.

Lykke til!

[Gjest liten løve]

Jeg har nok nådd bunnen når det gjelder rusmisbruken min. Ser at hvis jeg fortsetter denne veien så blir jeg ikke gammel. Samtidig så føler jeg at jeg kan ha funnet løsningen på hva som feiler meg, og er nok litt for desperat etter et svar. En diagnose.

En diagnose burde ikke være så viktig, men jeg har lett etter svar på hvorfor jeg er som jeg er hele livet. En forklaring på hvorfor jeg er annerledes. Vet at jeg ikke kan fortsette å ruse meg, men det hadde vært så mye enklere å holde seg rusfri hvis jeg hadde hatt en forklaring på hvorfor jeg er annerledes. Sluppet å få høre at jeg er lat, glemsk, bare må ta meg sammen og å føle meg så dum og udugelig hele tida.

Jeg tror at dersom du klarer å jobbe deg tryggere og få kål på skammen, så vil du klare å si så tydelig i fra til de som sier du er lat også videre. I tillegg tror jeg at om du blir tryggere (kanskje litt mindre krenkbar?) så ville du ikke tatt det så kjempetungt. I større grad vært i stand til å la det gå inn det ene øret og ut det andre.

[frosken]

Hva er egentlig nevropsykologisk utredning? Kan jeg spørre legen om henvisning til det, eller må jeg begrunne det? Det er der det skjærer seg, for jeg er så dårlig til å forklare meg.

Jeg tror kanskje det var det legen tenkte på når han snakket om å henvise deg til psykolog. Spør konkret om dette neste gang du har time.

Jeg husker det forrige innlegget ditt om dette temaet. Der beskrev du svært godt mange av de forholdene som gjør at du bør utredes på nytt. Dersom du tar med det forrige innlegget ditt, og skriver et tillegg der om at du nå er rusfri fordi du innser at du ikke vil bli utredet så lenge du ruser deg, så har legen et godt grunnlag for å begrunne ønske om en nevropsykiatrisk utredning.

Noen steder er dps det beste stedet for slike utredninger, men f.eks.i Oslo vet jeg at det også er en del psykologer som har spesialisert seg på å gjennomføre slike utredninger.

Ikke gi opp nå, fortsett å være rusfri slik at du kan klarlagt bedre hvorfor du har det som du har.

[Gjest fnugget]

Det er ment som en kraftig tankevekker.

Har erfaring med alvorlig narkomani i tidligere famile (dagens familiestrukturer, *sukk*), og har lært av fagfolk at det eneste som hjelper er å være hard.

På familiesamlinger på avvenningsklinikker sier de at en skal kutte all kontakt med rusmisbrukeren og ikke oppta kontakt før de ringer fra avrusning eller har blitt noenlunde varig rusfri, og at en overhode ikke skal hjelpe de når de holder på å ruse seg. Ikke med mat, ikke med husly, ikke med jobb etterpå, ikke med noen verdens ting. De må komme til bunnen før de kommer opp igjen, og om man hjelper dem tar det lengre tid. Og de må lære å jobbe for ting, og ønske de selv, sånn som jobb.

Videre sier disse fagfolkene at rusmisbruk er en sykdom når en er oppe i det, når man er avvent sees tilbakefall på noe som rusmisbrukeren velger å ta.

Det som er PK i forhold til hva som hjelper er å være hard, og ikke "stryke med hårene".

Jeg tenker at Jente29årgml trenger omfattende hjelp og støtte for å bli bedre og for å komme seg igjennom den første lange tiden uten stoff. Men valget og bestemmelsen må komme fra henne. Innenfra i henne.

Er enig i det du sier, liten løve, men jeg synes at vi også skal gi stor kredit til Jente29årgml at hun har klart å kutte ut amf.misbruk helt på egen hånd. Det er ikke mange som klarer og det står stor respekt av! Det tyder på at hun har kommet et steg videre. Og det er vel derfor hun skriver her, for å få tips til hvordan hun skal klare å komme til neste steg ;-)

[Gjest fnugget]

Jeg synes du har vært kjempeflink jeg! Og det står veldig stor respekt av at du har klart å slutte med amf på egenhånd! Det er jammen ikke lett, og veldig mange klarer ikke dette.

Du har med andre ord kommet et steg videre og det kan du takke deg selv for ;o)

Så nå er det hvordan du skal gjøre det med neste steg. Enig med frosken om at en nevropsykologisk utredning kunne være noe for deg. Ring, eller gå til legen med det du har skrevet i innlegget ditt, presiser at du er rusfri nå og trenger _snarlig_ utredning for å vite hva dette er. Du kan ikke gå rundt å ha det sånn lenge. Spør legen om han kan pushe litt på i ventetider.

I mellomtiden kan jo du spør om du kan få prate med noen. Alle kommuner skal ha pskyiatriteam knyttet til din bydel. Be legen henvise deg til en sånn ordning. De kan komme hjem til deg, men du kan også komme til dem, eller gå på kafe, tur, etc. En psykiatrisk sykepleier har mye generell kunnskap om diagnoser som du kan diskutere med henne. Og de kan også hjelpe til med praktiske ting nå når du har det sånn at du har mye kaos inni deg. Feks de kan hjelpe deg med oppvasken, rydde osv.

Det er godt å ha noen å prate med i mellomtida, så håper du spør legen om dette.

Dersom du begynner å ruse deg igjen, kan det være aktuelt å søke opphold på en avrusningsinstitusjon, vet ikke helt om du har prøvd det?

I alle fall, lykke til mot veien til et bedre og rusfritt liv!!

klem fra

[Gjest fnugget]

En ADD-diagnose vil gjøre en kjempestor forskjell. For det jeg trenger for å fungere i hverdagen er sentralstimulerende (Ritalin f.eks). Jeg har vært urolig, kaotisk og et rotehue hele livet, så det er ikke skader av rusmisbruk det er snakk om.

Årene i psykiatrien har bestått av usikre diagnoser og neddoping på psykosemedisiner. Som har vært det eneste de har kunnet tilby for å fjerne uroen og tankekaoset. Årevis med ekle bivirkninger, sløvhet, neddoping, depresjoner, frustrasjoner og til slutt håpløshet. Det var da jeg kom til håpløsheten, etter 4-5 år som psykiatrisk pasient at jeg begynte å bruke illegale rusmidler. Da var troen på at psykiatrien skulle klare å finne ut hva som feiler meg borte.

Jeg trenger medisiner for å fungere, sånn er det bare. Jeg har brukt Ritalin, og brukt masse amfetamin, og det er det eneste som faktisk roer meg, samler tankene og gjør verden litt mer oversiktlig. Ikke bare doper meg ned så jeg ser rolig ut utvendig.

Med en ADD-diagnose kan jeg faktisk få medisiner som virker, komme meg vekk fra uføretrygden, vekk fra rusmiljøet og ut i jobb. Det er det jeg drømmer om. Jeg er ikke ute etter en lettvint løsning. Jeg er bare ute etter hjelp til å leve.

Når du beskriver at du blir rolig av amfetamin, så er jo det en uvanlig virkning, ikke sant? De fleste blir våkne, hyper, noen får masse ideer osv. Har selv prøvd amf en gang, men det fristet ikke til gjentakelse.

Det _kan_ tyde på at du kan ha add, adhd, eller en lignede diagnose. Så jeg forstår godt at du ønsker utredning for dette. Og jeg synes du skal gjøre det! Og jeg synes du skal gjøre det jeg skrev til deg som svar på hovedinnlegget. Det er klart du ønsker deg et normalt liv, og jeg synes du skal gå for det!

Gi blaffen i de mer negative innleggne her. Du har vist stor styrke ved å slutte på dette alene, vis nå stor styrke ved å fortsette å være rusfri. Husj på legen din!! ;o)

[frosken]

Er enig i det du sier, liten løve, men jeg synes at vi også skal gi stor kredit til Jente29årgml at hun har klart å kutte ut amf.misbruk helt på egen hånd. Det er ikke mange som klarer og det står stor respekt av! Det tyder på at hun har kommet et steg videre. Og det er vel derfor hun skriver her, for å få tips til hvordan hun skal klare å komme til neste steg ;-)

Enig :-)

[Gjest fnugget]

Enig :-)

blitt noen skiturer på deg i det siste da frosken? Her har det kommet snø i fjellene, men bare pittelitt på bakken her. Kaldt og ufyselig er det i alle fall ;o)

Have a nice day, frosk ;o)

[Gjest fnugget]

Psykologer og psykiatrikere tar deg seriøst! De vet også hva rusmisbruk kan føre til av skader på hjernen etc.

Begynn for all del ikke med rus igjen, da er det mye vanskeligere å få hjelp.... Du skriver og forklarer din situasjon kjempebra og klart. Lett å se at du er en svært oppegående person. Stå på ditt og få den utredningen for psykolog er nok rette veien, skal du se!

Enig! Men jeg synes hun skal be om en nevropsykologisk utredning først jeg, for det er jo mye som tyder på at hun kan ha add, adhd o.l. Dersom hun IKKE har det, synes jeg hun skal søke seg videre til psykiater, eller psykolog for videre utredning der!

Go for it girl!!

[Gjest Jente29årgml]

Syns ikke du er provoserende. Må tåle såpass og du har jo rett. Det er ikke Ritalin som er grunnen til at jeg ønsker en diagnose egentlig. Sitter her og griner og er frustrert så var nok mest russuget som snakket.

Det jeg ønsker meg er en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er, hvorfor jeg er så rotete, kaotisk og hvorfor jeg ikke fungerer i sosiale settinger. Hvorfor jeg kan skru data i søvne og husker absolutt alt jeg har lest om astronomi og forskning, mens jeg ikke klarer å skjønne en spøk, hilse på folk på gata, huske avtaler eller lære meg navn og ansikter.

Jeg føler meg så mislykka for at jeg ikke får til sånne helt vanlige ting, og har prøvd å finne ut hva som er galt med meg siden jeg var liten.

Ønsker meg en diagnose for å forstå meg selv bedre. Og slutte å hate meg selv for annerledesheten min. Få en forklaring på en måte. Har vært utredet mange ganger, men et av problemene mine er at jeg ikke klarer å sette ord på ting før jeg har lest om dem og lært hvilke ord som beskriver akkurat det problemet eller den følelsen. Og hittil har jeg bare lest om bipolar, depresjon o.l. Men jeg har aldri klart å bruke de beskrivelsene for å forklare hva som egentlig er problemet. Det har bare ikke blitt riktig. Og legene har ikke kommet noen vei, de sier bare at det er noe mer som ligger under som de ikke får tak på.

Etter tips fra en bekjent leste jeg om Asperger og ADHD. Og der fant jeg de beskrivelsene som jeg manglet. De tingene som jeg burde sagt til legene. Hvis jeg hadde fått en Asperger-diagnose (og/eller ADD) så hadde jeg blitt kjempeglad. Asperger kan ikke medisineres bort, gir meg ikke Ritalin, men da hadde jeg skjønt bedre hvorfor jeg er som jeg er. Og kanskje godtatt meg selv istedet for å skamme meg og bruke alle kreftene mine på å prøve å være "som alle andre".

Tror jeg endelig har funnet løsningen, at det er noe rundt ADD og Asperger, men syns det er så vanskelig å formidle det til legen. Er så redd for å ikke komme noen vei med dette, siden jeg føler dette er det svaret som jeg har lett etter hele livet.

Derav min frustrasjon

Ville bare høre noen synspunkter på dette her.

Når jeg blir stressa så gjør jeg så ofte uoverveide og dumme ting, så derfor har jeg litt amfetamin liggende i leligheten. Har hatt det hele tiden. Grunnen til det er at når russuget kommer så blir jeg vanligvis så stressa at jeg begynner å farte rundt, skal ha tak i penger, stoff osv. Blir så oppkava at jeg ikke tar meg tid til å tenke igjennom om dette virkelig er noe jeg vil, før jeg plutselig har hatt i meg noe.

Med stoff så lett tilgjengelig så unngår jeg det stresset og unngår å gjøre noe ugjennomtenkt. Når suget kommer så blir jeg ikke opphengt i det å få tak i, men kan ta meg tid til å sette meg ned og tenke igjennom ting. Er dette smart eller ikke? Hvis jeg ikke blir kvitt tanken så utsetter jeg først en time. Så en time til. Griner litt, skriver av meg litt frustrasjon, utsetter helt til jeg er over kneika og har kommet dit at å ruse meg nå ville vært skikkelig dumt. Så legger jeg fra meg tanken om rus og fortsetter med det jeg holdt på med.

Høres dette helt sprøtt ut? Er det feil vei å gå? Har ikke tenkt å holde på stoffet i evigheter altså, men syns det er lettere å ta små steg, først 1 uke om gangen, nå tenker jeg 3 måneder uten rus. Og til slutt, resten av livet, men det blir en litt for voldsom tanke foreløpig.

Burde jeg bare kvitte meg med det?

Vet jo at det anbefales å kutte tilgjengeligheten når man skal bli rusfri, men da syns jeg at jeg gjør så mye dumt og ugjennomtenkt når tanken først kommer. Blir så mye stress og telefoner og så plutselig sitter jeg der rusa og tenker hvorfor i helvete gjorde jeg dette her? Er min erfaring i allefall

[Jente29gml]

Ville bare høre noen synspunkter på dette her.

Når jeg blir stressa så gjør jeg så ofte uoverveide og dumme ting, så derfor har jeg litt amfetamin liggende i leligheten. Har hatt det hele tiden. Grunnen til det er at når russuget kommer så blir jeg vanligvis så stressa at jeg begynner å farte rundt, skal ha tak i penger, stoff osv. Blir så oppkava at jeg ikke tar meg tid til å tenke igjennom om dette virkelig er noe jeg vil, før jeg plutselig har hatt i meg noe.

Med stoff så lett tilgjengelig så unngår jeg det stresset og unngår å gjøre noe ugjennomtenkt. Når suget kommer så blir jeg ikke opphengt i det å få tak i, men kan ta meg tid til å sette meg ned og tenke igjennom ting. Er dette smart eller ikke? Hvis jeg ikke blir kvitt tanken så utsetter jeg først en time. Så en time til. Griner litt, skriver av meg litt frustrasjon, utsetter helt til jeg er over kneika og har kommet dit at å ruse meg nå ville vært skikkelig dumt. Så legger jeg fra meg tanken om rus og fortsetter med det jeg holdt på med.

Høres dette helt sprøtt ut? Er det feil vei å gå? Har ikke tenkt å holde på stoffet i evigheter altså, men syns det er lettere å ta små steg, først 1 uke om gangen, nå tenker jeg 3 måneder uten rus. Og til slutt, resten av livet, men det blir en litt for voldsom tanke foreløpig.

Burde jeg bare kvitte meg med det?

Vet jo at det anbefales å kutte tilgjengeligheten når man skal bli rusfri, men da syns jeg at jeg gjør så mye dumt og ugjennomtenkt når tanken først kommer. Blir så mye stress og telefoner og så plutselig sitter jeg der rusa og tenker hvorfor i helvete gjorde jeg dette her? Er min erfaring i allefall

Har lagt merke til at pappa har en spritflaske stående med et sikkert 5 cm lag med støv på. Han er alkoholiker men har ikke drukket på 15-16 år. Blir kanskje noe av det samme?

[Jente29gml]

Har lagt merke til at pappa har en spritflaske stående med et sikkert 5 cm lag med støv på. Han er alkoholiker men har ikke drukket på 15-16 år. Blir kanskje noe av det samme?

Huff var ikke meningen å spore av sånn. Burde kanskje startet en ny tråd istedet. Håper jeg får beskjed hvis jeg spammer forumet. Er bare så mange tanker og tull og tøys med meg for tida

[skal]

Ville bare høre noen synspunkter på dette her.

Når jeg blir stressa så gjør jeg så ofte uoverveide og dumme ting, så derfor har jeg litt amfetamin liggende i leligheten. Har hatt det hele tiden. Grunnen til det er at når russuget kommer så blir jeg vanligvis så stressa at jeg begynner å farte rundt, skal ha tak i penger, stoff osv. Blir så oppkava at jeg ikke tar meg tid til å tenke igjennom om dette virkelig er noe jeg vil, før jeg plutselig har hatt i meg noe.

Med stoff så lett tilgjengelig så unngår jeg det stresset og unngår å gjøre noe ugjennomtenkt. Når suget kommer så blir jeg ikke opphengt i det å få tak i, men kan ta meg tid til å sette meg ned og tenke igjennom ting. Er dette smart eller ikke? Hvis jeg ikke blir kvitt tanken så utsetter jeg først en time. Så en time til. Griner litt, skriver av meg litt frustrasjon, utsetter helt til jeg er over kneika og har kommet dit at å ruse meg nå ville vært skikkelig dumt. Så legger jeg fra meg tanken om rus og fortsetter med det jeg holdt på med.

Høres dette helt sprøtt ut? Er det feil vei å gå? Har ikke tenkt å holde på stoffet i evigheter altså, men syns det er lettere å ta små steg, først 1 uke om gangen, nå tenker jeg 3 måneder uten rus. Og til slutt, resten av livet, men det blir en litt for voldsom tanke foreløpig.

Burde jeg bare kvitte meg med det?

Vet jo at det anbefales å kutte tilgjengeligheten når man skal bli rusfri, men da syns jeg at jeg gjør så mye dumt og ugjennomtenkt når tanken først kommer. Blir så mye stress og telefoner og så plutselig sitter jeg der rusa og tenker hvorfor i helvete gjorde jeg dette her? Er min erfaring i allefall

Det er jo dessverre ulovlig, men det vet du jo. Tenker på risiko for å bli oppdaget, og også om andre vet at du har det.

Vær også veldig oppmerksom på om du lurer deg selv. Jeg tror ikke det utifra set du skriver, men "kroppen er smart", hvis du skjønner hva jeg mener. Ikke vært der du er, men en kropp som lurer meg trill rundt på andre områder i jakten på sine egne stoffer - endorfiner osv. Bare vær oppmerksom og på vakt mot det.

Men ellers virker det lurt, om det virker! Man må finne sine egne måter, og hvis det å ha det liggende fører til at du ikke ruser deg, så funker det jo!

Tenker jeg da. Stå på!

Btw - godt å se reaksjonen din på liten løves innlegg! Du kjemper hardt og jeg tror du får det til, men viktig å vite at du er i en sannsynligvis laaaang periode der det er utrolig lett å lure seg selv.

Masse lykke til!

[Gjest liten løve]

Ville bare høre noen synspunkter på dette her.

Når jeg blir stressa så gjør jeg så ofte uoverveide og dumme ting, så derfor har jeg litt amfetamin liggende i leligheten. Har hatt det hele tiden. Grunnen til det er at når russuget kommer så blir jeg vanligvis så stressa at jeg begynner å farte rundt, skal ha tak i penger, stoff osv. Blir så oppkava at jeg ikke tar meg tid til å tenke igjennom om dette virkelig er noe jeg vil, før jeg plutselig har hatt i meg noe.

Med stoff så lett tilgjengelig så unngår jeg det stresset og unngår å gjøre noe ugjennomtenkt. Når suget kommer så blir jeg ikke opphengt i det å få tak i, men kan ta meg tid til å sette meg ned og tenke igjennom ting. Er dette smart eller ikke? Hvis jeg ikke blir kvitt tanken så utsetter jeg først en time. Så en time til. Griner litt, skriver av meg litt frustrasjon, utsetter helt til jeg er over kneika og har kommet dit at å ruse meg nå ville vært skikkelig dumt. Så legger jeg fra meg tanken om rus og fortsetter med det jeg holdt på med.

Høres dette helt sprøtt ut? Er det feil vei å gå? Har ikke tenkt å holde på stoffet i evigheter altså, men syns det er lettere å ta små steg, først 1 uke om gangen, nå tenker jeg 3 måneder uten rus. Og til slutt, resten av livet, men det blir en litt for voldsom tanke foreløpig.

Burde jeg bare kvitte meg med det?

Vet jo at det anbefales å kutte tilgjengeligheten når man skal bli rusfri, men da syns jeg at jeg gjør så mye dumt og ugjennomtenkt når tanken først kommer. Blir så mye stress og telefoner og så plutselig sitter jeg der rusa og tenker hvorfor i helvete gjorde jeg dette her? Er min erfaring i allefall

Kom bare til å tenke på at du dersom ditt navn blir nevnt under opprulling av et narkotikamiljø og det blir ransaking hos deg så vil du jo bli tatt for oppbevaring... Men det har du sikkert allerede tenkt på.

[frosken]

Ville bare høre noen synspunkter på dette her.

Når jeg blir stressa så gjør jeg så ofte uoverveide og dumme ting, så derfor har jeg litt amfetamin liggende i leligheten. Har hatt det hele tiden. Grunnen til det er at når russuget kommer så blir jeg vanligvis så stressa at jeg begynner å farte rundt, skal ha tak i penger, stoff osv. Blir så oppkava at jeg ikke tar meg tid til å tenke igjennom om dette virkelig er noe jeg vil, før jeg plutselig har hatt i meg noe.

Med stoff så lett tilgjengelig så unngår jeg det stresset og unngår å gjøre noe ugjennomtenkt. Når suget kommer så blir jeg ikke opphengt i det å få tak i, men kan ta meg tid til å sette meg ned og tenke igjennom ting. Er dette smart eller ikke? Hvis jeg ikke blir kvitt tanken så utsetter jeg først en time. Så en time til. Griner litt, skriver av meg litt frustrasjon, utsetter helt til jeg er over kneika og har kommet dit at å ruse meg nå ville vært skikkelig dumt. Så legger jeg fra meg tanken om rus og fortsetter med det jeg holdt på med.

Høres dette helt sprøtt ut? Er det feil vei å gå? Har ikke tenkt å holde på stoffet i evigheter altså, men syns det er lettere å ta små steg, først 1 uke om gangen, nå tenker jeg 3 måneder uten rus. Og til slutt, resten av livet, men det blir en litt for voldsom tanke foreløpig.

Burde jeg bare kvitte meg med det?

Vet jo at det anbefales å kutte tilgjengeligheten når man skal bli rusfri, men da syns jeg at jeg gjør så mye dumt og ugjennomtenkt når tanken først kommer. Blir så mye stress og telefoner og så plutselig sitter jeg der rusa og tenker hvorfor i helvete gjorde jeg dette her? Er min erfaring i allefall

Har du erfaring så langt om at du klarer å utsette å ta noe slik du beskriver her? Har det hjulpet deg å vite at du har amfetamin tilgjengelig?

Hvis din erfaringer at dette hjelper deg, så mener jeg at du må ha lov til å prøve ut din egen løsning. (Det har som andre har nevnt også en juridisk side, men dette kjenner du sikkert til selv.)

Noen gir lettest opp noe de er avhengig av når de kan få gjøre det frivillig, når de føler de beholder kontrollen selv. For andre er det motsatt. Dersom du tilhører de som blir minst stresset hvis du selv får bestemme, og du så langt har sett at opplegget ditt funker, så fortsett med det :-)