Vet ikke helt...

[Netti]

Er så lei. Lei av å ha det vondt. Vet ikke om jeg er deprimert, men ihvertfall trist. I perioder som kommer oftere og varer lengre. Men i periodene jeg er trist, har jeg dager eller timer som er bra. Og da er jeg vel ikke deprimert?

Har lavt selvbilde. Har en jobb jeg vel egentlig ikke trives i, men snille kollegaer. Stort sett går det greit på jobben, men i dårlige perioder tåler jeg ingenting, en liten kommentar kan være nok til at jeg blir deppa i dagesvis etterpå. Føler at jeg ikke gjør jobben min godt nok. Går av og til på do bare for å få en "time-out".

Liker ikke sosiale tilstelninger. Er med på ting som involverer mann og barn fordi jeg må, men trives ikke. Virker kanskje normal utenpå, men føler at jeg må konsentrere meg veldig for å være det. Svetter hvis jeg føler meg ukomfortabel. Angrer ofte på ting jeg sier og gjør. Men det som er så rart er at av og til er det helt greit! Blir sliten av å dra på besøk. Unngår helst å ha besøk. Hadde jeg ikke hatt en mann som er sosial, hadde jeg nok isolert meg helt.

Når jeg er alene hjemme, tar jeg ikke telefonen. Lukker ikke opp hvis det ringer på. Drar av og til ut kontakten til telefonen når andre er hjemme, sånn at de ikke skal merke at jeg ikke vil ta telefonen.

Av og til synes jeg det er helt greit, til og med koselig å møte naboer etc, mens andre ganger går jeg store omveier for å unngå det.

Har ingen nære venner, er egentlig en ganske uinteressant person. Innser at jeg trenger å komme meg ut og få interesser for å ha noe å prate om. Men så er det jo også ganske greit å ikke ha venner, for jo færre mennesker jeg har å forholde meg til, jo bedre.

Men, så er det jo ting i livet mitt som er bra også. Ungene f.eks, og gå i skogen og få være i fred med tankene mine.

Har også i det siste fått klem i brystet, og føler at jeg får litt lite luft. Men ikke noe store greier, men noe jeg ikke har følt før.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, er bare godt å få skrevet det ned. Kommer sikkert til å angre som en hund på dette etterpå. Sikkert ingen som gidder å lese det allikevel. Uff, føler meg så dum.

[Netti]

Hvis noen snille mennesker kan slette innlegget jeg skrev, er det fint.

[Gjest webbis kan slette hvis de får beskjed]

Hvis noen snille mennesker kan slette innlegget jeg skrev, er det fint.

Legg inn melding på webmaster-forum eller sen mail direkte til webmaster.

[frosken]

Når jeg leser det du skriver, så tenker jeg at du sliter med "lettere psykiske vansker". Du beskriver en form for nedstemthet som er der ganske ofte - men ikke hele tiden, at du synes sosial kontakt er vanskelig - men ikke umulig, at du har litt angst (klem i brystet) - men ikke så veldig mye.

Det er bra at du har et nyansert bilde, og ikke overfokuserer på det som er vanskelig. Samtidig tenker jeg at du kanskje kunne få det en del bedre dersom du fikk kompetent hjelp.

Har du vurdert å diskutere situasjonen med fastlegen din? Kanskje ville du hatt nytte av f.eks. samtalebehandling.

[Gjest D*lilith]

Klart det er noen som gidder å lese det : )

Det er ikke godt å ha det som du har det nå,forstår deg veldig godt jeg...

Men har ikke noen råd å komme med,bare "Lykke til videre og håper det går bedre etterhvert" : )

[Gjest Ellipse]

Hvis noen snille mennesker kan slette innlegget jeg skrev, er det fint.

Hvorfor vil du slette det du skrev? Du har da ingenting å være flau over! Det er sikkert mange her inne som vil kjenne seg igjen i beskrivelsen din. Det gjorde iallefall jeg!

Av og til kan det hjelpe å bare få satt ord på ting. Og om du våger å åpne deg litt for andre, kan du kanskje oppdage nye perspektiver ved saker og ting? Jeg tror en kan låse seg fast i destruktive tankemønstre hvis en går og grubler for mye på egenhånd.

Ta vare på deg selv.

Klem, hvis du vil ha, fra

[Gjest DårligeDagerNå]

Kjente meg veldig igjen i dette du skriver. Jeg har gått i årevis sånn opp og ned, og hatt det litt greit, men grudd meg og hatt nedturer i lange perioder.

Jeg har nylig begynt i samtaleterapi, og har fått diagnose dystymi (langvarig depresjon) og sosial-angst. Skal til med medisinering nå, så er litt spent på om det kan hjelpe litt. Er ganske nedfor for tida.

Jeg har ikke hatt en sosial mann, så vi har stengt oss mye inne. Jeg har selv nå innsett at det er "galskap", med unger må man omgås folk. Mye derfor endte jeg opp med å søke hjelp.

Det kan være lurt å ta en prat med fastlegen, ihvertfall dersom du har et greit forhold til denne. Det er vondt å gå alene, og dette å ha en person som er der for meg har vært godt å vite når jeg sitter med tankene mine alene. Det er også litt godt å få en diagnose på ting, og vite at jeg ikke bare er selvopptatt og helt sosial-idiot. Det er faktisk en lidelse, og det er hjelp å få, bare du vil!!

Håper du får orden på dette

Klem