Livredd for å bli innlagt igjen!!!

14. november 2007

Fra jeg var 16år til jeg ble 24år har jeg vært innlagt rundt 20 ganger. Nå er jeg 27år og har vært ute i snart 3 år. Første gang jeg husker at jeg "pratet" med stemmene var jeg 13år. I de 11 årene har jeg gått ut og inn i de psykotiskes verden. Min egen lille verden med strenge regler og lover. Jeg skadet meg selv ofte og de siste gangene ble det forbudt å spise å drikke. Jeg fikk nyresvikt og ble litiumforgiftet. Hele tiden hadde jeg en indre smerte som var helt forj***** og alt jeg ville var å dø. Men stemmene hadde sine regler der også, så jeg ble fortalt nøyaktig hvordan og når.

I 2005 begynte det å gå bedre. Da hadde jeg bare en kort innleggelse i januar. Etter det har jeg holdt meg ute. I sommer sluttet jeg på medisinene. I forbindelse med nedtrapping ville den nye fastlegen min at jeg skulle gå til en psykiater. Jeg sluttet å gå i samtaler sommeren 2006, fordi jeg var drittlei psykiatrien. Men jeg ville slutte på medisinene, så jeg tenkte jeg kunne gå et par ganger. Siden jeg har flyttet til en ny region, ble det ny psykiater.

Jeg hører ikke stemmer lenger, men det har gått mye opp og ned etter at jeg sluttet på medisinene. Jeg er fast bestemt på å ikke begynne på ny med medisinene.

Jeg vurderer å slutte hos denne psykiateren fordi jeg er livredd for å bli innlagt igjen. Hun har sagt at hun er litt bekymret og vil se meg en gang i uken i stedet for en gang i mnd. Jeg vet ikke hvorfor hun ble bekymret, men som sagt det svinger i formen min.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til henne, og hva jeg kan si. Jeg har en vond klump med følelser inni meg som jeg ikke klarer å sette ord på. Det har jeg også sagt til henne. Jeg har tankekaos hver kveld når jeg legger meg og ligger noen timer før jeg sovner. Nå har jeg begynt å få tanker som ikke er mine. Jeg har bilder i hodet av en forlatt plass langt fra mennesker som jeg lengter etter å få komme til, sånn at andre kan glemme meg og jeg kan få dø alene. Jeg har ingen konkrete planer om å ta livet av meg. Får bare en følelse av at det hadde vært godt å bli befridd fra det som er vondt. For et halvt år siden var det uaktuellt å skade meg selv og jeg syntes det var ekkelt å tenke på hva jeg drev med før. Nå syns jeg ikke det er ekkelt lenger, og rispet meg en gang for to uker siden. Før ble det kutt som måtte sys, så det er ikke så alvorlig.

Jeg har alltid vært den snille jenta, og snakker ikke med familie, venner eller samboer om dette i frykt for at de skal bli redde eller triste. Jeg har mye å miste om jeg blir innlagt, deriblandt samboeren min. Jeg vil ikke at han eller noen andre skal se meg "syk".

Så jeg lurer på hva jeg skal gjøre? Kan jeg fortelle psykiateren om tankene som ikke er mine eller vil hun ta det for alvorlig? Hva kan jeg si uten at det blir de store konsekvensene? Er det best om jeg slutter hos henne? Jeg føler meg ikke psykotisk nå, men er ganske forvirret oppi toppen. Men vet ikke hva jeg skal si. Håper du/ dere har noen tips.... Og hva skal til for å tvangsinnlegge en person? Jeg har vært tvangsinnlagt mange ganger fordi jeg ikke vil inn. Og vil absolutt ikke bli innlagt igjenn.

Takker de som gidder å lese alt dette, og de som i tillegg vil svare......

14. november 2007

Det er ingen tvil om at du bør snakke med psykiateren din om det du skriver om her :-)

Du sier du er livredd for en ny innleggelse, - hvis jeg var deg så ville jeg vært mye reddere for å bli syk igjen.

Du har alt å vinne på å samarbeide med psykiateren din, og kanskje vil det bli nødvendig å begynne med medisiner igjen. Det er viktigere å være frisk enn å være umedisinert!

14. november 2007

Det er ingen tvil om at du bør snakke med psykiateren din om det du skriver om her :-)

Du sier du er livredd for en ny innleggelse, - hvis jeg var deg så ville jeg vært mye reddere for å bli syk igjen.

Du har alt å vinne på å samarbeide med psykiateren din, og kanskje vil det bli nødvendig å begynne med medisiner igjen. Det er viktigere å være frisk enn å være umedisinert!

Takk for svar:o)

Fornuften min sier jo det samme som deg, men den fornuften har en tendens til å forsvinne i samtaler hos behandler. to deler kjemper mot hverandre. Jeg får en slags katastrofefølelse når jeg tenker på å måtte begynne på medisiner igjen, det samme med innleggelse. Et nederlag liksom.

Dessuten har jeg prøvd utallige antidep. antipsykotisk og stemningsstabiliserende uten noen effekt. Jeg har prøvd gamle og nye preparater + ECT.